Det er så utrolig fort gjort. Man tar med seg barnevogna ut på tur for å nyte varmen og det deilige sommerværet, men den lille tassen i vogna får solen i øynene og finner ikke roen. Man ønsker jo også å beskytte barnets sarte hud mot den skarpe solen og derfor slenger man et helseteppe over vogna. Sånn, da var det problemet løst. Slikt kan man fort finne på å gjøre, lykkelig uvitende om at dette kan få fatale følger.

Tønsbergs Blad testet for noen uker siden effekten av å henge et teppe foran barnevogna (les: Så varm ble vogna på 10 minutter). I løpet av 10 minutter hadde temperaturen inne i barnevogna steget til 30 grader! Hva da med en times trilletur på en veldig varm dag?

Det er så skremmende lite som skal til! Og på varme sommerdager kan en liten glipp som dette få fatale følger. Derfor, følg nøye med nå:

Jeg ønsker i det lengste å unngå skremselspropaganda, men i dette tilfellet er jeg villig til å gjøre et unntak. Derfor vil jeg bare minne alle mine lesere om å ikke henge tepper over barnevogna for å beskytte barnet mot solen. Et teppe for å beskytte mot solen kan fort gjøre barnevogna om til en badstue og konsekvensene av dette… ja, det vil vi helst ikke prate om.

Jeg ønsker ikke å bruke groteske bilder a la røykepakkekampanjer for å få dette budskapet til å sitte, så derfor går vi heller for en enkel huskeregel som jeg håper setter spor.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Barnevogn eller Badstue? Et lite teppe er alt som skal til.

Og her er noe for underbevisstheten:

Tussi klar for en power nap (uten teppe og med vogna vendt bort fra sola).

Ha en fin og trygg sommer 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ skrevet i samarbeid med Serla

Det er sommer, det er sol og det er grilling! Få ting føles bedre på en varm sommerdag enn å klaske litt velegnet kjøtt og grønt på grillen og kjenne den herrrlige grillukta. Enda bedre er det selvfølgelig hvis naboen ikke griller, slik at man kan gni seg i hendene og gosse seg litt ekstra. Jeg har selv smertelig fått erfare hvor nitrist det er å skulle ha fiskegrateng til middag når lukten av grillmat kommer sivende gjennom thujahekken.

Med grilling blir det selvfølgelig gode muligheter for grising og uforutsett klin. Mais, marinader, saftig kjøtt, pølser med diverse tilbehør og ivrige fingre som gjerne skal tafse på all maten hele tiden. Derfor kan det være lurt å stille forberedt når man skal grille og ha tørkepapiret klart. Sett frem en boks Serla tørkepapir med enkelttørk så kan du enkelt nappe til deg et ark når du trenger å frigi fingrene for kliss eller tørke av bordet for ketchup. Igjen.

Gi tennene en flytevest!

MEN, jeg synes så ofte jeg ender opp med å grille de samme to-tre tingene. Altfor ofte ender jeg opp med gamle vinnerrekka med hamburgere og ventepølser. Nå vil jeg prøve noe nytt! Derfor tenkte jeg at tiden var moden for å kjøre i gang en konkurranse for å hente ny grillinspirasjon blant mine kjære pappaliebers.

Mitt beste grilltips er utvilsomt grillet Halloumi-ost. Halloumi er en fast, gummiaktig og salt ost som hovedsakelig forbindes med Kypros og smaker heeeeeelt himmelsk på grillen! Men jeg trenger mer og derfor, kjør konkurranse:

Grillet Halloumi – så utrolig enkelt, så fantastisk godt!

HVA ER DITT BESTE GRILLTIPS?

Har du et supertriks for å få biffen helt perfekt? Lager du en heftig marinade etter mormors hemmelige oppskrift? Har du et praktisk tips som hele verden burde vite om? Kanskje har du kommet opp med verdens beste potetsalat? Hva enn ditt beste grilltips måtte være: Jeg vil vite det!

Og reglene er forfriskende enkle:

• Skriv inn ditt beste grilltips som en kommentar til innlegget her på bloggen (ikke facebook).
• Husk å legge igjen e-postadresse. Denne blir ikke misbrukt altså, jeg lover. På serr.
• Husk å LIKE innlegget nederst i teksten.
• Ferdig 🙂

Vinneren av konkurransen stikker av med ett års forbruk av Serla tørkeark og en raff dispenser, som vist på bildet under.

Grillmat med tilbehør til klissete fingre

Praktiske tørkeark er greit å ha på lur med en 2-åring i hus 😉

Vinner av konkurransen kåres på onsdag og vinneren utropes på facebook. Så hvis du ikke allerede følger Pappahjerte på facebook, er dette en god tid å ta steget 😉

* Følg Pappahjerte på Facebook *

LYKKE TIL, LET THERE BE GRILL 😀

Det er utrolig hvordan et lite barn kan gå fra å være trøtt som en rumpepinne til å bli kaffevåken på bare to sekunder. Alt man trenger å gjøre er å si: “Pusse tennene?”. Vipps så forvandles barnet til en overenergisk akrobat.

Trøtt som en dritt, men bare gi det et sekund… #spirrevipp

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I det siste har plutten begynte å vise frem det siste innen yoga når han blir overtrøtt. Jeg la ut et bilde av dette på Instagram for noen dager siden og fordi det ble så populært byr vi her på hele bildeserien, samt forklarende undertekster. Så velkommen skal du være til Pluttens yogaskole!

Og vi starter selvfølgelig rolig med et par enkle tøys and bøys

Heeelt opp til nesetippen og rolig ned igjen

Strekk rumpa mot sola, kjenn at du lever

Mange foretrekker å gjøre disse øvelsene i bare sokkelesten

Vi fortsetter med “Broen” og her er det viktig å puste med magen

Deretter slår vi over til “Den tissende hunden”

 
Før vi går over til et par helhjertede kast i putene

Dette kalles “Døds” på fagspråket og dette har pjokken lært av fattern. Videobevis

Etter endt økt er det viktig å ta et rolig minutt for å hente inn pusten igjen

Så klapper vi for oss selv, dere! 🙂

Og så er det din tur, pappa

Pluttens yogaskole kan kjøpes på DVD for 1499,-. Bestill i dag 😉

God helg folkens!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det har nå gått to dager siden jeg for første gang kjente vår lille bebis nummer 2 sparke meg rett i hånden (les: Utsatt for personangrep).

Siden den gang har jeg tenkt. Og tenkt. Det var nemlig en situasjon som oppsto den kvelden som har gnagd seg fast i hjernebarken. La meg prøve å gjenskape scenarioet: Vi ligger i senga på hytta med lyden av elven som klukker forsiktig forbi utenfor. Jeg ligger med hånden på min kjæres mage og har akkurat kjent det første sparket fra det lille kjærlighetsbarnet vårt som ligger og duner´n inne i magen til mor. Stemningen er mildt sagt god og far prøver å forstå hva som akkurat har skjedd.

Hyttesenga egner seg også utmerket til basing

Fascinasjonen rundt hele svangerskapet hadde tatt meg med storm, men likevel prøvde jeg å bryte stillheten ved å si noe halvveis vettugt:

– Det er bare… det er så sjukt. Å kjenne den lille kroppen som sparker. Å vite at det ligger et lite menneske der inne som allerede har begynt å fungere. Det er så vilt! For en følelse! Det er jo bare… sjukt.

Til dette svarte min kjære:

– Hvordan tror du det føles for meg da?

Et vandrende popcornstativ

Nei du, det… Det har jeg faktisk ingen anelse om! Hvordan føles det egentlig for en kvinne å gå gravid? Det ble jeg liggende å tenke på helt til jeg sovnet. Jeg kom ikke frem til noe klokt, men jeg vil fortsatt ha svar!

Hvordan føles det egentlig å gå rundt i 9 måneder med et annet menneske voksende inne i magen? Det er jo helt galskap når man tenker over det. Som mann klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det må være. Jeg mener, jeg har forspist meg skikkelig på taco et par ganger, er det noe i den gata? Eller er det mer som når man har spist en dårlig forrett og sitter innesperret i en trang dress i en formell middag og ikke tør å slippe fri en liten smyger? Føles det som en skikkelig nervøs eksamensmage fullt av luft og kaffe som vil ut? Dette skulle jeg gjerne hatt svar på.

Derfor stemmer jeg for at Mammahjerte tar saken! Jeg har ikke spurt henne om dette enda for da kommer hun bare til å svare nei og si at ingen synes sånt er interessant. Men jeg synes det er interessant! Jeg skulle gjerne lest en åpenhjertig, dønn ærlig skildring av hvordan det føles å gå gravid.

Kunne du også tenkt deg å lese noe sånt?

Gi i så fall dette innlegget en tommel opp og legg igjen en kommentar, så kan jeg bruke det som en slags underskriftskampanje for å overtale frua til å ta pennen fatt 🙂

Hjelp denne mannen – Trykk tommel opp

P.S. Håper ikke du blir muggen for at jeg legger opp til gruppepress Christina. Jeg ble bare så fryktelig nysgjerrig og du er så gnien på ordene for tiden, så derfor denne underskriftskampanjen for å røyke deg ut av hulen. Love ju 😛

/ lik hvis du stemmer for at Mammahjerte tar saken

Les også:
– Utsatt for personangrep

* Følg saken videre på Facebook *

Det var bare et spørsmål om tid før jeg skulle bli utsatt for et personangrep. I går kveld skjedde det.

Vi hadde akkurat lagt oss for kvelden og lå på senga og småpratet. Selv om jeg har fått streng beskjed om å ikke stikke innom verken blogg eller sosiale medier på sengekanten, så hender det at jeg stikker innom. Det skjedde også i går. Et par kommentarer hadde dukket opp helt på tampen av dagen og jeg måtte jo sjekke hva det sto. Lite visste jeg da at jeg bare var få minutter unna et regelrett personangrep av verste sort.

Tidligere på dagen hadde jeg publisert et såkalt “sponset innlegg” og det kan ofte få folk til å tenne litt på pluggene. Selv om sponsede innlegg er en nødvendighet for at bloggen kan drives videre, er det alltid en viss spenning rundt det å sjekke lesernes tilbakemeldinger. Inne på bloggen var det derimot bare god stemning. Men så skjedde det.

Jeg skrudde mobilen på lydløs, la den på nattbordet og snudde meg rundt. Jeg kastet på meg dyna og la hånden på den store magen til min kjære og da skjedde det. Nesten umiddelbart kjente jeg det. Det føltes som om noen sparket meg. Hei vent, det var jo akkurat det som skjedde, det var noen som sparket meg! Det lille nurket inne i magen kjente fars hånd som banket på sin bru og svarte kontant. Det ble en karateoppvisning verden sjeldent har sett maken til og hvert eneste spark traff rett i håndflaten.

Dette var ingen tilfeldighet, men et direkte personangrep! Rettet mot meg! Jeg ble så varm om hjertet at jeg nesten smeltet rett ned på gulvet. Jeg er ingen troende mann, men det at en sædcelle og en eggcelle kan bli til et fullt funksjonelt menneske inne i magen til en kvinne kan ikke kalles for noe annet enn et mirakel. Har du noen gang tenkt over hvor spinnvilt det egentlig er? Gi to celler litt tid til å bli kjent og noen måneder senere så har du et spill levende menneske! Det er jo galskap!

Men det er kanskje sånt man først innser når man ligger på sengekanten en kveld og holder hånden på magen til sin kjære. Å kjenne livskraften fra sitt eget barn som presser seg mot hånden din fra innsiden av magen til kvinnen man elsker… Er det verdens beste følelse? Ikke umulig. Er det galskap? Heller ikke umulig. Hva enn det er så er det i hvert fall én ting:

Magisk.

Velkommen skal du være, lille plutt / pluttinne! Vi gleder oss 🙂

Les også:
– Tanker om å bli tobarnsfar

* Følg bloggen på Facebook *

 / skrevet i samarbeid med Libero

Som nybakt forelder er det veldig mye nytt som skal læres. Når skal den lille småtten ha mat og hvor ofte spiser en baby? Hvorfor så mye gråting og hvorfor kan det ikke være mulig å sove en eneste hel natt sammenhengende? Og hvor ofte burde man egentlig skifte bleie?

Jeg husker i hvert fall at det var veldig mye jeg lurte på da jeg gikk fra å være en bekymringsfri ungkar til å plutselig sitte med en liten pjokk i hendene. Verst av alt var nok bleieskiftene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Kom så fattern, denne bleia skifter ikke seg selv.”

I over 30 år hadde jeg fryktet bleier og alt de sto for. Da jeg var yngre var jeg faktisk så pinglete på avføringsfronten at jeg ofte ikke klarte å plukke opp etter hunden vår hvis den gjorde fra seg da vi var på tur. Beklager til alle gamle naboer for det.

Heldigvis har ting endret seg med årene. Nå plukker jeg opp hundens alle etterlatenskaper og skifter bleier som en fagkyndig. I starten måtte jeg manne meg opp i 5 minutter før jeg kunne ta en bleie og skiftet kun med tung rockemusikk spillende på badet. Og det hjalp faktisk. Ved å gjøre det hele til en mannegreie overvant jeg den verste frykten. Etter hvert gikk drittjobben som en lek (pun intended). Nå har jeg over to års erfaring som bleieskiftarbeider og har opparbeidet meg et trent øye som kan se en skifteklar bleie på en mils avstand.

Men det var jo ikke alltid sånn og i starten kunne det faktisk være kjekt med litt drahjelp. Som en mann som fryktet bleieskift mer enn Dodraugen ønsket jeg i hvert fall ikke å skifte bleier oftere enn nødvendig, men uten å helt vite hvor ofte en liten bebis tisser kan det være vanskelig å vite.

Libero har nå kommet med “våtindikator” på alle bleier til nyfødte barn. Det virker egentlig ganske genialt, for når bleien blir våt vil en gul linje langs bleien endre farge til blå og da kan du fort se om bleien bør skiftes.

Ser man det. Blå linje, på tide å skifte. Grei skuring.

På den måten slipper man at barnet går rundt med våt bleie unødvendig lenge OG man unngår overflødige bleieskift av tørre bleier. To fluer i en smekk, der altså. Selvfølgelig kan man fint klare seg uten en slik “våtindiikator”, men i starten har man 100 ting å stri med og selv om dette produktet ikke løser alle verdensproblemer, så kan det i hvert fall hjelpe deg til å si: Jeg har 99 problemer, men en bleie er ikke en 😉

Billig humorpoeng, men jeg kjøper´n 😛

Ønsker du å lese mer om babyer og hudpleie? Hudpleietips og nyttige produkter finner du her: Hvordan pleier jeg huden til min nyfødte?

Les også:
– Vær litt forsiktig, da

Noen ganger virker det utrolig frustrerende å være to år. Som når mormor ringer. Du har så utrolig mye på hjertet, men så få ord å dekke det med.

Ja, hvor blir du av? Du har jo vært bort minst en evighet!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vet hva du prøver å si og jeg hører at ordene som kommer ut bare stokker seg helt. Du prøver å fortelle at vi har stekt pannekaker, at vi har vært på butikken og at du fikk lure en pose ostepop ned i kurven selv om jeg sa at du ikke fikk lov. Du prøver å si at det regner så fælt at det nesten ikke er til å tro og at du savner mamma som har vært bort i flere timer allerede.

Mollstemt regnværsdag

Og du forteller med største iver. Ordene bare fosser over og du roper nærmest der du går runde etter rundt stuebordet med telefonen min som du har stjålet. Men alt som kommer ut er malplasserte ord som ikke egentlig hører hjemme. Eirik, yoghurt, ringe, bringebær. Du gjør så godt du klarer med de få ordene du kan.

Når jeg hører deg bable så overentusiastisk og ektefølt kjenner jeg det rykke litt i øyekroken. Jeg skjønner ikke hvorfor det knaser i hjertet av noe så dagligdags som dette. Det er noe med entusiasmen din og fortellergleden. Her går jeg dagen lang og har kjempedårlig samvittighet fordi vi ikke har gjort stort i løpet av dagen. Med en nyoperert hånd og et konstant regnskyll begrenser det seg litt med muligheter.

Ta en tur på lekeplassen? Gløym da!

I hele dag har jeg tenkt at du må bli helt vanvittig understimulert av å henge ut her hjemme med meg hele dagen. Jeg har kjent på klumpen i magen som sier at jeg må finne på mer, gjøre mer, yte mer. Det holder ikke å være sånn passe god på å steke pannekaker, du krever mer enn som så.

Norsk sushi = pannekaker

Men så hører jeg deg prate med mormor. Mellom den konstante, overivrige bablingen hører jeg ord jeg kjenner igjen, slik som pannekake og bringebær. Du forteller om alt du har opplevd og jeg innser at livet hjemme med fattern på en regnværsdag kanskje ikke er så verst likevel. For når pappa er hjemme får du tross alt spise så mange pannekaker du vil. Du får manipulert deg til både blåbær OG bringebær, og du får leke med perler helt på egen hånd.

Hupps!

Den tabben tar jeg på min kappe. Men selv om jeg sikkert gjør mange feil, kanskje er det akkurat det som blir så riktig for deg? Kanskje er det faktisk det du prøver å fortelle til mormor? Hvor mye moro det er når ting ikke går helt etter planen, som når pappa brenner en pannekake og kardemommeboksen går i bakken? Kanskje holder det faktisk at man gjør så godt man kan.

…selv om du ikke lot deg imponere over fatterns kunstverk “Thelma & Louise – avslutningsscenen” på tegnetavla tidligere i dag. Vi prøver igjen i morgen og da bør jeg best få stående ovasjoner, ellers kan du bare glemme pannekaker.

Skal vi starte budrunden på 50 000 kr?

Men hvem er det jeg prøver å lure… Jeg vet at hvis du først setter øya dine i meg og spør om “p… pa… kake?”, så får du pannekake.

“Pannekakeblikket” vinner alltid. Fattern er svak.

Kanskje er det også det du liker aller best med å være hjemme med fattern: Han er så grei å snurre rundt lillefingeren.

Les også:
– Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I kveld er det vårt aller første foreldremøte i barnehagen, så hvorfor henger jeg med leppa?

Pjokken har endelig fått plass i barnehagen til høsten. I kveld skal vi opp for å hilse på de andre foreldrene, de ansatte og snakke om hvordan hele opplegget funker. Vi skal bli sånne folk som sier “bhg” istedenfor barnehage. Egentlig burde jeg være glad og udelt positiv. Etter å ha gått hjemme i to år med mams og paps skal pjokken endelig ut og oppdage den store verden.

Han vil knytte nye vennskapsbånd og få bekjentskaper som kanskje varer livet ut. Han vil få en eksplosiv fremgang i sosiale ferdigheter, språk, kommunikasjon, medmenneskelig forståelse og alt det som hører til. For alt dette burde jeg være intet annet enn strålende fornøyd, så hvorfor rynker jeg på pannen?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tror kanskje det er frykten for det ukjente. Gutten vår blir eldre og det gir meg ambivalente følelser. Fra å være bare vår vil han nå bli en av mange, inngå i en vennegjeng og få et forhold til de ansatte i barnehagen. Mamma og pappa vil ikke bli hans alt lenger, bare to av flere omsorgspersoner.

Jeg har så absolutt ingen mistillit til de ansatte i barnehagen, snarere tvert i mot. Jeg gleder meg så veldig på hans vegne, på alt han vil oppleve og alle de nye fjesene han vil bli kjent med. Ekskursjoner ut i skogen, eventyrstund, lek og moro. Men mamma og pappa vil ikke være der. Det er nok det jeg sliter litt med.

Til nå har vi vært der for alle de fantastiske øyeblikkene og alle de såre stundene. Det har alltid vært oss han har snudd seg til for et strålende smil eller en trøstende klem. Nå må vi dele på den oppmerksomheten og det gir meg en klump i magen.

Man hører jo om barn som våkner av mareritt midt på natten og roper etter “Tonje” fra barnehagen. Sånt høres bare morsomt ut når det ikke gjelder ens eget barn, men jeg vet at det ville bristet mitt hjerte om det en dag skjer med meg. Når pappas armer ikke lenger varmer og alt han lengter etter er klemmen fra “Tonje”.

Jeg vet at han ikke kan være en fomlete liten valp for alltid og det er jo heller ikke det jeg ønsker, det bare… Jeg vil bare være der for alt, men jeg vet at det ikke går. Det er ikke bra for ham, det er ikke bra for oss. Og det kan være litt kjipt å anerkjenne.

Men så gleder jeg meg også veldig til å hente ham i barnehagen og høre ham oppglødd fortelle om alt det spennende han har opplevd. Se ham sovne i sofaen en time tidligere enn vanlig fordi han er totalt utslitt etter en dag med lek og moro. Det er jo det jeg vil for ham, men som småbarnsfar er det også litt sårt å sette mine egoistiske behov til side. Jeg er nok litt redd for at pappa plutselig ikke rekker “Tonje” til knærne.

Så tenker jeg på alle stundene vi har hatt til nå. Tiden da han var bare vår. Var vi flinke nok til å sette pris på den? De vokser opp så fort og det er så lett å ta ting for gitt. Det slår meg nesten alltid etter at pjokken har lagt seg for kvelden. Når han fredfullt ligger og smatter seg gjennom natten. Tar jeg deg for gitt?

Med første dag i barnehagen starter for alvor den delen av oppdragelsen der mamma og pappas rolle blir mer fragmentert. Det er bare så mye vi kan lære deg innenfor husets fire vegger. Du trenger mer.

Vår lille fugl er i ferd med å ta sine første kast på ustødige vinger og det gjør meg både glad, stolt og litt trist. Er det bare jeg som er teit eller har alle det sånn?

Jeg er vel bare redd for å sitte igjen i redet og savne tiden da han var bare min.

Pappas lille alt <3

Les også:

– Kan vi stoppe tiden?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Da jeg var yngre sa mamma alltid at jeg måtte være forsiktig. Uansett om jeg skulle på stranden eller bare ut en tur. Kjør forsiktig. Vær forsiktig. Pass på deg selv. Det prellet bare av som vann på gåsa. Jeg forsto aldri hvorfor hun gadd å si det gang på gang, men nå har jeg innsett at det er en slags foreldrerefleks.

For jeg har bestandig tenkt at jeg skal være en kul far som tar ting som det kommer. Jeg har alltid sagt at det er meningen at unger skal falle og slå seg, de skal ikke sys puter under armene på. Men så får man egne barn…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forsiktig nå, pluttis!

Det er stor forskjell på teori og praksis når det er ens egen lille pjokk som står og balanserer høyt oppe på toppen av sklia. Først prøver jeg selvfølgelig å være kul og rolig.

“Ja ja kompis, hvis du faller ned nå får du skylde deg selv!”

Men han gir seg jo ikke av den grunn. Han er 2 år og har en hel verden å utforske. Så han griper tak i gelenderet og strekker seg enda høyere opp på tå. Igjen prøver jeg å ikke gripe inn. Jeg minner meg selv på at barn som får blåmerker og skrubbsår under oppveksten lærer seg å respektere farer når de blir eldre. Men…

“Hvor har du tenkt deg egentlig? Ut på plenen? Kom så pluttis, bare bruk sklia som vanlige folk. Ikke tull mer nå”

Men så begynner jeg å trippe utålmodig. Sklia som tidligere så stødig og robust ut begynner å se mer ut som en vaklevoren plastleke. Pjokken kan jo umulig ha kontroll? Vet han hva han driver med eller har han egentlig balanse som en full apekatt på et skip? Dette kan jo aldri gå bra, han kommer til å falle. Og hva da? Tenk om han får hull i hodet, slår ut en tann, brekker en arm, eller enda verre; knekker nakken? Skal jeg virkelig bare stå her og la det skje? Er jeg virkelig så uansvarlig? Neppe! Så da løper jeg til:

“Øy, Johnny-Bob, kan du ikke være littegrann forsiktig da?!”

Men han hører jo så klart ikke. Smiler heller utfordrende til meg, som om han vet at hjertet mitt allerede befinner seg langt oppe i halsen. Til slutt klarer jeg ikke mer:

“Hei! Forsiktig, sa jeg!”

Men for…

Idet jeg tar tak i pjokken spør jeg meg selv en siste gang: “Men Peter, du har jo sagt 1000 ganger at det er viktig at barn får falle og slå seg, hva skjedde med å være litt prinsippfast?”

Og til det svarer jeg enkelt og greit: Glem det! Prinsippfast får vi være i morgen. Pjokken nekter jo plent å være forsiktig. At han ikke bare kan være mer forsiktig? Jeg skjønner ikke hvor han har det fra?!

Moren hans har vel stort sett aldri brukket mer enn en negl, mens jeg blant mye annet har slått hull i hodet 10 ganger oppigjennom. Jeg skulle vel ha hørt mer på muttern. Ikke bare fordi det ville spart meg mang en tur på sykehuset, men jeg hørte jo ikke på henne, hvorfor skal plutten høre på meg? I sånne stunder får man bare krysse fingrene og håpe at visse ting ikke går i arv…

…men det ser ikke spesielt lovende ut.

Les også:
– Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *