Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Jeg hater å måtte være den som sier det, men faen heller.

Licensed from: Sandralise / yayimages.com
 

For jeg hater halloween. Altså, virkelig. Jeg synes det er en skikkelig drittdag. Helt blottet for noe som helst mål og mening utover å selge billig dritt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Stygge kostymer og klissete godteri i tonnevis til unger som ikke aner hva dagen egentlig betyr. Kanskje hadde dagen en slags betydning en gang i tiden, men på veien over dammen har dagen mistet all sin betydning og utelukkende blitt en tullefestival for e-stoffer og fremskutt diabetes type 2.

Så sender vi ungene ut for å jakte godteri med hver sin 10-litersbøtte og kaller det hysteri hvis noen stiller spørsmålstegn ved det. Det er jo bare én dag i året, herregud. La de stakkars barna få kose seg, det er jo halloween! De må jo få lov til å kose seg bare denne ene dagen. Også jul da. Og påske. Og sommerferien. Og bursdager. Og hos besteforeldre. Og på skoleavslutning. Og hver lørdag. Og kanskje litt på fredag. Og søndag. Og midt i uka en sjelden gang i blant. Det er jo bare én dag, tross alt.

Så får vi se statistikk som viser at antall overvektige barn her til lands skyter i været og at det som tidligere ble kalt “gammelmannsdiabetes” nå har blitt et problem blant barn helt ned i 9-årsalderen. Og så skylder vi på myndighetene. De har ikke informert oss godt nok! Og skolene da, de har ikke lært opp barna! Og butikkene da, som lokker oss med tilbud og priskrig på smågodt. Skamme seg, butikkene!

Også sier vi at man ikke skal begynne å snakke med barn om sunn og usunn mat fordi det kan skape forvirring og spiseforstyrrelser for de stakkars små som er altfor unge til å ta sånt innover seg. La barn være barn, sier vi. Og blir dritsure hvis noen prøver å si noe annet. For det er ikke sånt små barn skal måtte forholde seg til. Det er både hysterisk og potensielt skadelig! Er det det du vil? Forvirre mitt stakkars barn med næringsinnhold og skremselspropaganda?

For ingen ønsker å se seg selv i speilet og tenke av vi muligens har et ansvar selv. For det har vi jo ikke. Sier du at det er min skyld at barnet mitt er overvektig? Sier du at det er min skyld at barnet mitt har fått diabetes?! Jævla kødd, det er jo på grunn av gener! Det er den antibiotikakuren. Det er stort skjelett. Det må være noe skjulte kalorier i brokkoli. Det er i hvert fall ikke meg.

Vi koser barna våre halvt i hjel og ingen får lov til å prate om det. Ingen vil innse det og man får i hvert fall ikke lov til å poengtere det. For overvekt er et touchy tema, det samme er barn. Sett dem sammen og man har oppskriften på katastrofe.

Men skinnhellig ansvarsfraskrivelse får oss ingen steder. Å lukke øynene og legge godteri på problemet, bringer oss bare ett skritt nærmere døra til fastlegen.

Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at godteri er feil. Godteri er godt det. Kjempegodt! Jeg elsker godteri og det gjør barna mine også. Jeg reklamerer til og med for kjeks og sjokolade fra tid til annen, for det er ikke sånn at vi fôrer barna med hvetegress og spirulina på lørdager. Barn er barn tross alt, og godteri er som sagt kjempegodt, men som det heter: The dose makes the poison.

Er det lørdag hver dag, kan en liten smågodt bli et stort problem. Men priskrig på smågodt har blitt den nye religion og ingenting engasjerer oss mer.

Sånn sett skjønner jeg at Halloween gleder mange, men til hvilken pris? Trenger vi virkelig en egen dag for å hylle billig godteri på tilbud? For det er jo bare det det er: En smågodtfestival. All staffasjen med masker, edderkopper, spøkelser og gresskar fungerer bare som dårlig kamuflasje for det Halloween egentlig handler om: Å spise mest mulig billig dritt.

Og det er jo ikke slik at vi faktisk sparer penger på godterikjøpet, snarere at vi kjøper mye mer enn vi ellers ville gjort. Sånn sett sparer vi ikke en dritt, vi bare sjonglerer litt med barnas helse for å gjøre et varp.

Men enhver krig har vinnere og tapere, og i priskrigen på smågodt er det barna det går hardest utover. Og derfor hater jeg Halloween. Det er en sjelløs kjøpsfest som gjør fint lite annet enn å bytte penger i sukker. Og en sånn dag trenger vi faktisk ikke. Der har vi allerede påske. Og jul. Og bursdag. Og.. < fyll inn til du blir lei >.

/ Happy halloween!

Endelig er slusene åpnet og nominasjonen til årets Vixen Influencer Awards er i gang! Men i år står vi overfor en meget spesiell situasjon: For hva skjer hvis Christina og jeg går videre i samme kategori??

Hvor gøy hadde ikke det vært?! Og hva kommer til å skje da? Blir det ufint spill? Kommer vi til å spenne bein på hverandre og rette falske anklager på nettet? Blir vi uvenner? Kommer jeg til å måtte sove i garasjen? Eller kommer vi oss gjennom det som venner og gentlemen? Ikke vet jeg, men jeg tror det kunne blitt utrolig moro!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I fjor hadde jeg den fantastiske æren av å dra hjem pokalen i “Årets Livsstil” og den prisen gjør meg fortsatt glad hver eneste dag. Jeg bærer den tittelen med stolthet og det er ikke bare noe jeg sier, for jeg tror kanskje jeg er den første i Vixen-historien til å tatovere deler av motivet fra seiersplaketten på kroppen 😀

Tenk så usannsynlig gøy om en rufsete pappablogger hadde klart å dra hjem “Årets influencer: Livsstil” for andre året på rad?! Eller skal dette være året der jeg endelig klarer å karre meg til Årets Gullpenn?

Ikke vet jeg, men det hadde bare vært så utrolig moro å bli nominert til en pris i år også, for det er liksom den største æren vi bloggere/influencere kan få 🙂

Og ekstra moro hadde det selvfølgelig vært om Christina kom videre også, for den jenta fortjener så utrolig en pris for alt sitt harde arbeid. Men det betyr jo også at det er en viss fare for at vi ender opp med å knive om de samme prisene, og det lukter flammer og fyrverkeri lang vei 😉

Så hvis du liker bloggene våre og synes vi fortjener å bli nominert i én eller flere kategorier, setter jeg ekstremt stor pris på om du vil nominere meg eller hu. Jeg kan ikke love at det vil gjøre underverker for husfreden, men jeg kan love deg at det hadde blitt en utrolig morsom kamp om finaleplassen 😉

Lykke til og godt valg! Og Christina… The game is on 😉

-> Nominer dine favoritter til Vixen Influencer Awards

P.S. Legg gjerne igjen en kommentar her med hvilke kategorier du har nominert meg og/eller Christina i, så skal du få en massiv high five og muligens en digital suss på truten x-D

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne bleier, jeg som har levd i frykt for bleier hele livet. Jeg som helt oppriktig tenkte at Christina pent fikk akseptere å leve i et forhold der hun måtte stå for alle bleieskiftene, så fikk jeg heller trå til på andre arenaer.

Men etter at vi først fikk barn, gikk det ikke lang tid før jeg beseiret frykten og ble en bleieskiftemester.

Og i dag bladde jeg gjennom gamle bildearkiver og kom over dette…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og da knirker det plutselig godt i det gamle pappahjertet.

Å se den lille tutta og huske tilbake på hvordan hun vagget rundt med bleierumpa som en and. Å tenke tilbake på den tiden og alle de fine stundene. Plutselig savnet jeg det skikkelig. Ikke bleiene som sådan, men tiden. Tiden som hele tiden gjør sitt ytterste for å stikke fra oss.

For ta det fra en mann som fryktet bleier i over 30 år av sitt liv: Bleier er ikke så ille. Bleieskift kan derimot være en skikkelig fin ting. Veldig fort lærer man seg å se forbi de litt kjipere tingene ved et bleieskift og heller glede seg over gleden barna viser når de er nyskiftet og lukter som babypudder.

Det høres kanskje rart ut å si at man kan savne noe sånt, men jeg tror ikke det er helt uvanlig. For bleietiden var babytiden og den tiden får man ikke tilbake.

Derfor kan man plutselig bli sittende å se tilbake på bilder fra da barna var bare vaklete valper på ustødige poter, og kjenne at det stikker litt i hjertet. Av nostalgi og kjærlighet. Og bleiesavn 🙂

Lillesnupp <3
 

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Det er så rart dette med å reise bort og oppdage nye steder. Fra å være dypt forankret i en gjentakende hverdag her hjemme, er man plutselig i et helt nytt univers. Nye lukter, nye smaker, nye folk. Bygg du aldri har sett, ord du aldri har hørt, steder du aldri har vært. Det er en fantastisk følelse.

Man blir gående i en slags boble og føler seg som født på ny. Et helt nytt vesen i en helt ny verden. Sånn føler jeg det alltid når jeg er på storbyferie. Jeg blir forhekset av byen og vil lære meg alt om den. Hvert ansikt blir en livshistorie, hvert gatehjørne en oppdagelsesreise.

Og hver gang jeg er på reisefot, minner det meg på at jeg vil reise mye mer i årene som kommer. Reise rundt og oppdage verden. Trenger ikke være en ukjent regnskog 100 mil fra folk, for storbyer fascinerer meg egentlig mest.

Jeg synes det er så spennende å se hvordan folk lever andre steder i verden, at jeg blir som en privatdetektiv som følger med på alt. Hvordan folk oppfører seg når de kjeder seg på t-banen, hvordan de prater sammen, hva de handler i butikken etc.

Jeg elsker å gå i helt vanlige matbutikker for å se på utvalget eller bare sitte og høre på lydene. Jeg blir som en sosialantropolog som prøver å forstå kulturen. Kanskje er det faktisk det jeg finner så fascinerende.

Hvordan kultur, historie, lukter, lyder og folk kommer sammen til å skape en atmosfære som er helt unik for bare den byen. Hvordan man kan sitte på en fortauskafé i Paris og kjenne på kroppen at man er i Paris. Eller hvordan et gatehjørne egentlig kunne vært hvor som helst i verden, men du kjenner med alle sansene at det er i Berlin.

Det synes jeg er rart, fantastisk og fascinerende.

Og hver gang jeg er ute og snuser på en ny storby, gleder jeg meg til vi skal legge ut på slike turer med barna! Ikke at man ikke kan reise med dem nå, men det blir litt mer lekestue enn oppdagelsesreise. Enda er de liksom litt for små til å få noe særlig igjen av en utpreget storbyferie, men når tiden kommer skal vi utforske verden sammen.

Tokyo, Praha, Barcelona, Firenze og New York. Og jeg håper de synes det er minst like moro som meg. Hvis ikke får jeg bare bestikke dem med is underveis, så er det vel greit det også 😉

* Følg Reisehjerte på Facebook *

Vannpipe, mordgåter og hippieloff – slik var vår helg i Berlin 🙂

Fra sekundet labbene våre traff tysk jord, har helgen gått i ett. Og det har vært så moro! Og vi har opplevd så mye! Men det startet dårlig..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det tok ikke lang tid før resten av reisefølget innså at reiselederen (les: meg) nok ikke var superegnet for jobben. Jo da, jeg hadde da booket et opplegg, men jeg ante ikke hvordan vi skulle komme dit og minst av alt hvordan vi skulle rekke det. Noe vi ikke gjorde. Ikke engang i nærheten.

Derfor kom vi både heseblesende, svette og altfor sent ute til vårt første stopp for helgen: En guidet rundtur i original folkevognbuss fra 1965!

Like greit å innrømme at man er turist først som sist 😉
 

Med bildebøker og jovial guide ble rundturen en knallsukett 🙂
 

Heldigvis viste det seg at guiden var den eneste tyskeren i hele Berlin som ikke var sånn kjempeopptatt av punktlighet. Han var derimot en supertrivelig fyr som hadde lagt opp en knallbra rute som på to timer tok oss forbi alle de typiske tingene man må se når man først er i Berlin: Museumsøya, Riksdagen, Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor, Tv-tårnet, Hitlers bunkers etc.

Så hvis noen har tenkt seg til Berlin med det første, smeller jeg lett inn en anbefaling for å booke 2 timer sightseeing i Bulli. Da får man en fin innføring i byens historie, en rask oversikt over bykjernen og de viktigste severdighetene 🙂

Berliner Dom
 

Mintgrønn “hippieloff” foran, Brandenburger Tor langt bak
 

Jeg var ganske spent på bo-situasjonen, for for første gang hadde jeg booket overnatting via Airbnb. Og ikke noe hva som helst heller.. Vi tok sjansen på et trendy opplegg med bare ett rom + bad for seks personer! Viste seg å fungere helt utmerket og ga en veldig genuin følelse av å bo i et slags hipt kollektiv med rar kunst på veggene og kul beliggenhet midt i “Berlins grünerløkka” (Kreuzberg).

Fra der og ut har hele helgen vært en eneste stor fest. Vi har kost oss så fælt og gjort så mye moro, at det ikke har vært et ledig sekund til å savne barna eller ta det piano. I forkant av turen hadde jeg lovet å blogge om turen underveis, men selv om jeg drasset med meg macen overalt ble det aldri et ledig sekund til overs.

Da vet du at det har vært en bra tur 😉

Er det normalt å ha en familie som plutselig bryter ut i pullups-konkurranse? x-) (bilde tatt i “kollektivet”)
 

Klassisk markedsbilde som må være med på enhver reiserapport 😉
 

Frekk 70-talls-lampe i DDR Museum
 

Mens vi venter på toget… x-)
 

Vi har fartet rundt i øst og vest, besøkt DDR museet, Stasi museet, spist schnitzler, drukket tyskt brygg fra store glass, oppdaget ukjente perler, røkt vannpipe, gått oss vill, spilt shuffleboard, vært innom KaDeWe, arrangert en ugrei chili-spise-konkurranse og hatt det som plommen!

Men selve høydepunktet må ha vært det vi startet dagen med på lørdag: Escape room! I forkant var vi litt usikre på om det ville være noe for oss, men fy føren så moro!

Vi hadde booket et rom som het “The Beast of Berlin”, der oppdraget var å løse en skummel mordgåte fra 1920-tallet, og det ble så mye engasjement og adrenalin fra hele gjengen at vi var helt i fyr og flamme da vi kom ut.

Så der har du en glovarm anbefaling fra meg hvis du har lyst til å finne på noe nytt og annerledes med vennegjengen en dag. Escape rooms har de siste par årene blitt ekstremt populært verden over og finnes også i mange norske byer. Selv i Larvik(!), så da burde det finnes en i nærheten av deg også 😛

Så tusen takk til Berlin for en helt fantastisk helg. Tiden gikk så vanvittig fort og to dager var altfor lite til å bli skikkelig kjent med dette gigantiske overflødighetshornet av en by, men ingen fare: Jeg kommer igjen <3

Muttern viste seg å være helt rå på shuffleboard!
 

Søstern og Tyskland hadde tydeligvis ringt og avtalt å kle seg i helt like farger 😀
 

Klassisk lunch på en tysk kneipe. Nydelich!
 

Så mye å se og gjøre – to dager dekker ikke et fnugg engang!
 

Aper på tur 😀

* Følg Berlinerhjerte på Facebook *

Dette blir moro! For i morgen skal jeg på helgetur med familien. Ikke barna, ikke Christina, ikke Teo, men mamma, pappa og mine tre eldre søsken. Og jeg gleder meg så vanvittig!

For det er noe fantastisk som skjer når man drar på tur sammen og bare kan være sammen som voksne. Ingen barn å se etter, ingen å ta ansvar for, bare kose seg på tur. Ingen streng agenda, ingenting som MÅ gjøres, bare prate og le og ha det som plommen.

Til pappas 70-årsdag i år (fun fact: han har bursdag på nyttårsaften) overrasket vi ham med tur for den gamle bjørnestammen til Stockholm, og siste helgen i januar la vi i vei. Det ble en fantastisk helg full av moro. Sightseeing, kanelboller, latter og internhumor.

Og vi rakk vel ikke engang å komme oss halvveis gjennom lørdagen før vi var enige om at det var en såpass god idé at dette må vi gjøre igjen. Å koordinere kalenderen til seks voksne med familier, jobb og aktiviteter, er ikke alltid så lett, men det er viktig å smi mens jernet er varmt og derfor la vi barna en plan.

Så da vi skulle feire mammas 70-årsdag i mai, var gaven klar allerede lenge før den store dagen. Ny tur med gjengen! Og den turen skal vi på denne helgen 🙂

Så i morgen tidlig, altfor tidlig, hopper vi på flyet og suser til Berlin!

Licensed from: gemenacom / yayimages.com
 

Det som er ekstra moro denne gangen er at jeg og min nest eldste bror har lagt opp et løp med restauranter, aktiviteter og morsomme overraskelser som vi har holdt hemmelig for de andre. De vet ingenting utover at vi ankommer Berlin i morgen tidlig, resten står Christer og jeg for, og det blir så moro!

Og det starter allerede i kveld! For vi skal være tidlig på flyplassen i morgen og derfor kjører jeg til søstern for å overnatte i kveld, slik at jeg har kortest mulig distanse å dekke med trøtte glugger i morgen tidlig 😉

Jeg hadde egentlig store planer om å la macen ligge igjen hjemme, men yrkesskadet blogger som jeg er klarer jeg selvfølgelig ikke ta meg en hel helg fri, haha! Så jeg vet ikke helt når det kommer innlegg, ei heller hvor mange, men jeg skal prøve å få lagt ut litt bilder av by, folk og moro mens vi tar oss en pust i bakken mellom slagene 🙂

P.S. Følg turen underveis på Snapchat –> Pappahjerte

/ Auf Wiedersehen!

* Følg Storbyhjerte på Facebook *

Til 3-årsdagen fikk lillesnupp et dukkehus av Christina. Skulle visstnok være den ultimate gaven til en liten jente.

Men jeg er mann. Jeg har aldri lekt med dukker. Kan det være så moro da? Leke mamma og pappa og baby? Skeptisk.

Men jeg er jo tross alt småbarnsfar og det minste jeg kan gjøre for barna er å prøve å forstå deres verden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så derfor, når ingen så meg og ingen var hjemme, brettet jeg opp ermene og ga dukkehuset et forsøk.

Slik gikk det:

Musikk: “Montego” Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Takk for meg x-)

Jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia.

Før var jeg helt imot. Attpåklatt? Kommer ikke på tale! Vi har to barn og det er helt perfekt. Én i hver hånd, aldri noe problem. To barn er mer enn nok. Nesten litt for mye iblant.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så blir de eldre da. Klarer seg selv, gjør ting selv, går selv, spiser selv, sykler, går på do og alle de 1000 tingene vi måtte hjelpe til med før. Og plutselig sitter man der og tenker: Var det alt? Begynner jeg å bli overflødig allerede?

Da begynner det plutselig å kile litt i nakken. Tanken på én til. En liten kladd som lukter karamell og trenger deg til alt. Et bustehode til rundt frokostbordet, én til i armkroken og foreldrehjerter som bygges ut med et rom til.

Frem til nå har det vært helt uaktuelt og tanken har ikke engang virket et hint besnærende. Men etter så mange år med lyd og kaos, lyd og kaos jeg trodde gjorde meg gal, er det plutselig stillheten jeg frykter. Når ting går som smurt. Måltider der ting ikke går i bakken. Dager uten knall og fall og kos i armene.

Da begynner man plutselig å tenke. Det hadde vært fint med en til da.

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner de som får det. Skjønner hvorfor man så ofte hører om folk som egentlig hadde beveget seg videre til en ny fase i livet, bare for å plutselig få et kjærlighetsbarn til.

For selv så mye slit det kan være til tider og selv om man får poser under øynene så blå og store at de ser ut som Ikea-poser, så er det i hvert fall etter min mening ingenting større, bedre eller mer meningsfylt enn å ha barn.

Og når de de plutselig går fra å krabbe til å gå til å gå ut døra, kjenner man plutselig på at tiden har flydd. Spesielt nå som yngstesnuppa har rundet 3 år. Stellebordet er borte for lengst, tiden med babygrøt og rutiner er som et fjernt minne. Nå går ting på automatikken og jeg får til og med, fra tid til annen, gå på do i fred.

Jeg trodde det var det jeg drømte om og så frem til. Tiden da alt ville bli litt enklere. Få frigjort armene fra bæring og hjelp, kanskje få armene for seg selv. Men den tiden kom plutselig over natten og nå har armene snart ingen steder å gjøre av seg.

Enda har vi selvfølgelig mange herlige år med bæring, kosing, middagslaging, tannpuss og leggerutiner igjen, men tiden flyr og stopper ikke for noen.

Og noen dager, spesielt på dager der bursdagskaken får et ekstra lys på seg, føles det vel bare som at tiden iblant tikker litt for fort. For disse armene er ment for å bære, ikke for å tvinne tomler.

Så jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia. Veldig.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Der satt jeg. Torsdag formiddag, 16. oktober 2014. I en ukomfortabel stol og spiste overpriset pastasalat fra sykehuskantina.

Ikke bare var den dyr, men pastaskruene var dessuten underkokt og harde. Ikke var den spesielt god på smak heller. Jeg er ikke en sånn fyr som ofte klager på mat, men akkurat denne vurderte jeg å ta med tilbake og kreve en ny.

Da jeg plutselig ble far.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rart hvordan en bit med skruer på en plastgaffel plutselig ikke betyr stort når livet banker på døren. For plutselig var fødselen i gang og glemt var alle tanker om riktig koketid for pastaskruer.

Ikke lenge etter følte jeg meg merkelig nok ikke spesielt sulten uansett, for å sitte på første rad under en fødsel gjør liksom et og annet med appetitten. Nå vet ikke jeg om du har vært med på en fødsel eller ikke, men la oss bare si at det er en opplevelse som gir deg hår på kassa. En forestilling som lett kvalifiserer til 18-årsgrense.

Magisk, selvfølgelig, og først og fremst magisk, men også overraskende blodig og mye. Jeg skal ikke klage, jeg satt der tross alt bare som sjokkert tilskuer og kjente alt blodet i kroppen samle seg i området rundt sokk og ankel, men det er ikke noen lek å sitte på første rad heller.

Jeg hadde riktignok vært med på et keisersnitt før og trodde jeg hadde sett alt. Men jeg tok feil. For med keisersnitt foregikk siste del av fødselen bak lukkede gardiner fra magen og ned, slik at mamma og pappa ikke fikk se hva som foregikk der nede, før babyen ble båret frem og showet var over.

En vanlig fødsel er derimot en helt annen greie. For der sitter du og tenker “kjipt med den pastasalaten” og plutselig er det blod overalt, en baby er på vei ut av en annen persons kroppsåpning, folk kommer til, det er plasthansker og leger og skriking og kaos. Og ingen bryr seg om at du betalte det hvite ut av øyet for de pastaskruene.

Og når barnet først er ute og du tenker “Nå er barnet ute, nå kan vi slappe av, jeg er verdens lykkeligste mann”, da først blir du introdusert for et mytisk fabeldyr du aldri før har hørt om: Morkaken!

Igjen, hvis du ikke har vært med på en fødsel før, morkaken er som en kjempestor sjokoladepudding som følger tett bak babyen på vei ut samme portal, litt som prosesjonen som følger bak et brudepar på vei ut av kirken.

Men ingen hadde fortalt meg at det skulle komme en liten mini-fødsel etter den første fødselen og i hvert fall ikke at det ikke var helt uvanlig at sykepleierne holdt opp nevnte kake og ga deg et foredrag om alle dens fantastiske egenskaper. Og du sitter der og tenker: Hva. Er. Det. Som. Skjer?!

Brått forlater alle leger og spesialiser rommet, og du sitter igjen med et hode fullt av tåke, en utslitt småbarnsmor og en helt vanlig baby i armene. Og ingenting virker plutselig virkelig.

Bortsett fra én ting.

For midt oppi kaoset og pastaskruer som bare blir hardere og tørrere for hvert minutt, er det én ting du vet med 100% sikkerhet: Vi menn liker å tro at vi er så hardbarka og tøffe, men har du sittet på første rad og opplevd en fødsel på nært hold, vet du at vi ikke når en fødende kvinne til knærne.

/ Gratulerer med dagen, begge jentene mine ♥

Endelig er dagen her. Ikke lenger en liten og puslete 2-åring, men en ganske gigantisk 3-åring. Så i dag startet dagen med boller og kakao på sengekanten 🙂

Jeg trodde først hun sov da vi kom inn, men hørte fort en knisete latter fra under dyna. Mon tro hvor lenge hun har ligget sånn og gledet seg.. x-)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter boller og sang, var det rett i barnehagen, der enda mer feiring venter med sang, dans og egne tradisjoner.

Så venter valgfri bursdagsmiddag her hjemme. Eller valgfri og valgfri, fru blom. Planen var at hun skulle få velge middag helt selv, men til morgenen i dag svarte hun bare “leverpostei”, så det spørs om ikke vi får ta litt ansvar likevel 😉

Og etter det kommer tante på besøk. Da blir det enda mer feiring!

Så i kveld tror jeg det er en sliten og fornøyd 3-åring som kommer til å kræsje ned i senga med tyllskjørtet på og boller i munnviken. Det må være lov på den største dagen i verden 😉

.. og selvfølgelig bursdagssangen til Nrk Super 😀

/ Hipp hipp!