Jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia.
Før var jeg helt imot. Attpåklatt? Kommer ikke på tale! Vi har to barn og det er helt perfekt. Én i hver hånd, aldri noe problem. To barn er mer enn nok. Nesten litt for mye iblant.
Men så blir de eldre da. Klarer seg selv, gjør ting selv, går selv, spiser selv, sykler, går på do og alle de 1000 tingene vi måtte hjelpe til med før. Og plutselig sitter man der og tenker: Var det alt? Begynner jeg å bli overflødig allerede?
Da begynner det plutselig å kile litt i nakken. Tanken på én til. En liten kladd som lukter karamell og trenger deg til alt. Et bustehode til rundt frokostbordet, én til i armkroken og foreldrehjerter som bygges ut med et rom til.
Frem til nå har det vært helt uaktuelt og tanken har ikke engang virket et hint besnærende. Men etter så mange år med lyd og kaos, lyd og kaos jeg trodde gjorde meg gal, er det plutselig stillheten jeg frykter. Når ting går som smurt. Måltider der ting ikke går i bakken. Dager uten knall og fall og kos i armene.
Da begynner man plutselig å tenke. Det hadde vært fint med en til da.
Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner de som får det. Skjønner hvorfor man så ofte hører om folk som egentlig hadde beveget seg videre til en ny fase i livet, bare for å plutselig få et kjærlighetsbarn til.
For selv så mye slit det kan være til tider og selv om man får poser under øynene så blå og store at de ser ut som Ikea-poser, så er det i hvert fall etter min mening ingenting større, bedre eller mer meningsfylt enn å ha barn.
Og når de de plutselig går fra å krabbe til å gå til å gå ut døra, kjenner man plutselig på at tiden har flydd. Spesielt nå som yngstesnuppa har rundet 3 år. Stellebordet er borte for lengst, tiden med babygrøt og rutiner er som et fjernt minne. Nå går ting på automatikken og jeg får til og med, fra tid til annen, gå på do i fred.
Jeg trodde det var det jeg drømte om og så frem til. Tiden da alt ville bli litt enklere. Få frigjort armene fra bæring og hjelp, kanskje få armene for seg selv. Men den tiden kom plutselig over natten og nå har armene snart ingen steder å gjøre av seg.
Enda har vi selvfølgelig mange herlige år med bæring, kosing, middagslaging, tannpuss og leggerutiner igjen, men tiden flyr og stopper ikke for noen.
Og noen dager, spesielt på dager der bursdagskaken får et ekstra lys på seg, føles det vel bare som at tiden iblant tikker litt for fort. For disse armene er ment for å bære, ikke for å tvinne tomler.
Så jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia. Veldig.
* Følg Pappahjerte på Facebook *
💜💜 vi skulle ha 2 … vi har 4 😂
Det dær var kjempefint skrevet ♡
Ikkje attpåklatt, men attpåSKATT❤️ Vår attpåskatt er 5 mnd og det er absolutt å anbefale! Me har ein heilt anna ro denne gangen og nyt kvart sekund❤️
Ah, du er så flink til å skrive, Peter! 🙂
Nå ble jeg brått usikker på om du faktisk heter Peter, så if not, unnskyld!
Åååå, nå hylgriner jeg. For jeg HAR tre, vi fikk vår lille attpåskatt i sommer. Og tiden flyr, ingen har sovet på åtte år, og jeg kan ikke tenke i hele setninger, men herre min så gode de er, sånne små. Og nå kan vi faktisk ikke få flere, det har vi verken plass eller kapasitet til. Og som sagt, ikke en hel natt sammenhengende søvn på åtte år. Men åhhhh….
Vi har to Attpåskatter 😀 Etter to veldig tette, kom første etter 9år og tilslutt den etterlengtede jenta 4,5år etter det igjen ☺️
Tre er et supert antall, da går de fra å være søskenpar til en søskenflokk – det er veldig koselig 🙂
Livet som atpåklatt er også ganske så fint! Hilsen hun med tre eldre brødre <3
Klart dokke må ha ein attpåklatt/-skatt! <3 Eg har fire, og det e'kje en einaste en for mykje! 😀
Her er det 10,5 år mellom nr 2 og nr 3 så dette kan jeg skrive under på 😉 og det har vært helt gull å kunne si at jeg er småbarnsmor selv om jeg nærmer meg 40 med stormskritt… og eldstemann blir 18 om ett halvt år…
Og nå drepte du gleden… Jeg som håpet dere ventet en!!!
Jeg er helt sikker på at det kommer en til hos dere 🙂
Skjønner deg så utrolig godt! Er selv en av tre søsken og har elsket at vi er såpass mange. Har dermed alltid ønsket meg tre selv. Har en på straks fire, som jeg såklart elsker mer enn noe annet. (Forøvrig helt enig i at ikkeno er mer meningsfylt enn å ha barn). Nå jobbes det så vitenskapen spruter med nummer to, denne gangen via prøverør. Og etter så lang tid med prøving og savn etter søsken til mini, tenker jeg at de som kommer får komme. Lager gjerne et helt forballag..Hehe! For mamma-livet er helt tipp topp!
Ikke alltid ok å være attpåklatten….. hilsen attpåklatten.
Skulle gjerne hatt minst en til, men det går ikke, så jeg får være lykkelig med de to jeg har. Det er ikke vanskelig, det, men du verden: Tiden flyr. Jeg synes nettopp jeg satt, innklint i babygrøt og blåbærsyltetøy. og forsøkte å få de små nurka til å smake på fast føde. Men det er faktisk fire år siden! Og fast føde går ned så det suser nå. Armer og “beiner” blir lenger. De trenger ikke krakk for å nå opp til kjøkkenbenken lenger, og dagens utfordring er å mestre skarpe kniver og potetskreller.
Om jeg tror dere kommer til å få en til? Kommer an på. Står barnevognen fremdeles der? 😉
Attpåklatter er best rundt to-tolv år etter neste. Tenk så mye frivillig barnevakt man får i tenåringer! Snakker av erfaring.
Mente ti til tolv år, ikke to.
Åh herremin, nå fikk jeg tårer i øya. Så fint skrevet.
Mine er nå tretten og fjorten, og det virker som det var i går, at de var så små som deres. In a blink of an eye er de store. Vi har nå armer som ikke trenger å hjelpe til med annet enn å stjele til seg en motvillig klem når de er på vei ut døra.Vi ha rhender som kan stryke fort over et fortsatt bløtt kinn. Hender som fortsatt lager mat til dem og vasker tøy for dem. Hender som hjelper til med lekser, og som klapper på fotballkamp. Hender som kan ruske i håret på tøffe dager og som kan slå en high five med poden når mestring oppleves.
Tiden raser avgårde. Om få år skal de ut i verden på egenhånd. Det kjennes på et vis litt sårt at vi ikke klinte til med nummer tre. Nå er det for sent. De lyse fjonene på hodet er erstattet med lugg med hårgele. Duften av babypudder er erstattet med ( store mengder ) manne-deo. De tynne stemmene er grovere, og i gangen står sko i størrelse. 43. Det var nesten i går, at de var små.
Jeg er attpåklatt(skatt) som gjerne vil dele min erfaring. Vil dere ha fler så ikke vent så lenge..
Det er 14 år mellom meg og mine søsken. Dette har ført til at gapet ble for stort. De flyttet ut og begynte for seg selv før jeg nådde barneskolen. Det har gjort at vi har langt fra så godt forhold som vi kunne ha hatt. Rett og slett fordi de var i tenårene og opptatt av å finne seg selv. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født noen år tidligere for å bli en del av “flokken” og ikke bare hun som kom så sent at hun i praksis er enebarn….. Det er en merkelig følelse å føle seg som enebarn i oppveksten samtidig som man vet at man har “voksne” søsken…
Takk for det, Tove 🙂
Jeg er faktisk del av en dobbel-attpåklatt, haha. Mamma og pappa fikk først to barn, ventet 10 år, og så fikk de to til. Så da ble det liksom to kull. Det funket bra 🙂
Sukk, nå ble jeg vemodig her. Tusen takk for fin kommentar og påminner om at tiden løper løpsk, så man må nyte tiden her og nå. Det er lett å si at man skal leve i nuet, men jeg prøver å etterstrebe det hver eneste dag, for som a svigermor sier: Vi har bare barna til låns.
Hmmm, kan det være derfor jeg har to eldre brødre som er henholdsvis 10 og 12 år eldre enn meg? x-) Haha!
Er veldig lykkelig med de to vi har, men noen dager altså.. noen dager kribler det. Vi har solgt eller gitt bort det meste av babyting, så det hjelper jo litt på beslutningen 😉 Og man er jo aldri garantert hva som skjer hvis man går for en til, men det man vet helt sikkert er at man vet hva man har 🙂
Haha!
Er du? Uæh, tenk hvis du er klarsynt og faktisk har rett. Da skal jeg vurdere å kalle barnet Kathrine. Med mindre det er en gutt. Da vil jeg gå for Jeppe eller noe sånt.
Sukk, liker begrepet søskenflokk. Bah, nå ble jeg kriblete igjen! Har tre eldre søsken selv og alltid fint å være en flokk. Søren, nå gjorde du meg usikker igjen, haha!
Ja det er liksom de årene der som ikke frister helt da,men samtidig… et barn til. Tanken er jo helt nydelig. Æsj, tror aldri jeg blir helt klok på det her, haha!
Tusen takk for det, Charlotte!
Joda, heter Peter og de aller fleste skriver faktisk Petter, så takk for at du er den første på noen måneder som faktisk skriver det riktig 😀
Attpåskatt, det var et fint ord 🙂 <3
Tusen takk, J 🙂 🙂
Så fint skrevet. Jeg er selv en attpåklatt med 4 eldre søsken, og gleder meg i dag over å vente barn selv samtidig som mine nieser og nevøer. Et skred av barnebarn og oldebarn venter mine foreldre innenfor noen måneder👫👭 Er i noe nytt med mine, dine og nå snart våre barn og kjenner en mye større ro for foreldrerollen enn mine to første, samt at jeg vet hvor fort de blir store og tror jeg kommer til å nyte småvarnstiden mye mer. Og heldige lilleknøtt får fem herlige storesøsken å strekke seg mot❤
Koselig innlegg 😊
Jeg har kun en bror som er 2 år eldre enn meg, og hele oppveksten hadde jeg lyst på en liten lillebror eller lillesøster, men fikk det aldri. Jeg er 23 år nå, og har lenge gledet meg til å en gang få barn, så jeg har tenkt en del på hvor mange barn jeg ønsker osv. En observasjon jeg har gjort hele livet mitt, siden jeg var liten faktisk er at søsken som er minst 3 i «flokken» vokser faktisk opp til å være bedre venner. Da er man liksom 2 som tar vare på den yngste, eller 2 som rotter seg sammen mot den andre, så er det nye 2 som er nærme. Også er det liksom litt kjipt å være 3 som krangler, så det er litt mer sannsynlig å komme til en beslutning om å leke sammen og være venner. Jeg og broren min kranglet mye da vi var yngre, og jeg har alltid tenkt at vi kanskje ikke ville kranglet like mye om foreldrene mine hadde fått en attpåklatt vi kunne tatt vare på 😊
Jeg har snakket med en del mennesker, store og små om denne teorien, og de fleste når de tenker litt tilbake er de faktisk enig med meg. Jeg overbeviste noen jeg kjenner som hadde 2 barn til å få 3, og de er nå utrolig glade for at de valgte å ha 3! Det er litt slitsomt å gå gjennom småbarnstiden igjen, men tipper både barn og voksne faktisk setter pris på at det er 3 når de vokser opp! 😊
Kjenner forøvrig søskenpar som er 2 som kommer overens, men fra observering er statistikken høyere når det er minst 3!
Hadde samme tankene rundt den tiden med våre barn. Vi endte opp med to og med lekser, fritidsaktiviteter, venner og mye som skal følges opp er jeg evig takknemlig for at vi ble 4 og ikke 5. Følelsen av å drukne levende er tilstede mye av tiden og det blir en helt annen følelse av at barna trenger deg når de kommer på skolen.
Veldig fint skrevet! Jeg har kjent på det samme, og gjør det fortsatt innimellom, selv om jeg er alene med to og det kjennes ut som jeg drukner noen ganger. Men det er veldig mye mer å følge opp når de blir eldre, så for å kunne følge opp disse to best mulig ville det ikke gått med en til.
Tenk om det kommer en atpåskatt også blir det tvillinger! Da får hvert fall hendene dine nok å gjøre i fremtiden 🙂 som tvilling selv så anbefaler jeg det! 😀
Blir btw litt stressa av det bildet i bunn der, skjønner at du liker det for det er virkelig et blinkskudd – men ser bare for meg lillesnuppa tippe ut i vannet.
Ha en god dag 🙂
Jeg har alltid ønsket meg tre barn! Og skulle jeg ha nr. 3, måtte den komme før jeg ble 33.. Teite tanker som man ikke kan få styrt. Etter mange år har jeg endelig klart å overbevise mannen om hvor fint det er med stor familie. Men nå har jeg blitt 35 år og snart prøvd et år.. Denne attpåskatten lar vente på seg. Eldste er 8 år og yngste snart 6 år. Så vi får se om det kommer noen flere eller ei. Jeg håper jo det. Jeg innrømmer at i perioder frister det lite med nattevåk, gråt, ny runde med sykdommer som oppkast og feber, gå rundt som en konstant zombie…men det som frister MYE er å ha en stor familie. Årene går uansett så fort… 😉 Nå er jo 8 åringen mer opptatt av venner enn hun er av oss…😨🤣
Søsteren min fikk to gutter med 14 mnd imellom. Når guttene var 5 og 6 kom attpåklatten, ei jente…. trodde vi… Nå er gutta 20 og 21, jenta 15… og attpå-attpåklatten er 4. Eller, som vi kaller ham, 40-årskrisa til fattern 😂
Kjempe fint skrevet, og at det kommer fra en pappa da gitt <3
Å det bilde av den lille jenta ved oppvaskmaskinen da...smeeeelter som en is en varm sommerdag!!
Mi er 21… Men jeg skjønner også greia… Selv etter så mange år,selv etter å ha bikka 40. Jeg skjønner det. Og ønsket er der…..
Tusen takk, og jaaaa, jeg elsker det bildet! De superlange tottene smelter meg hver gang <3 <3
Hørte om noen som skulle ha seg et attpåklatt og fikk trillinger! 🙂 Da snakker vi.
Ingen fare forresten, er flere trappetrinn på vei ned til vannet og lilletuppa var i de tryggeste hender 🙂
For et fint innlegg! 🙂
Sitter nå her ved siden av klatten min jeg, 2 mnder er han, neste på stigen blir 8 år om en liten stund.. Så er her en på 10 (og en bonus på 11 år 🙂 )
Det er egentlig ganske fint, det er mye mer avslappende nå en når de store var små og tette 😛 Er tilogmed hjelp å få når man trenger det 😉
Jeg var selv 15 år da min yngste lillebror kom til verden. Mamma og pappa hadde to tenåringer og hadde visst i mange år at de ikke skulle ha flere barn, men like før mamma fylte 40 bestemte de seg for å få en til. Jeg hadde alltid hatt lyst på flere søsken, og kunne gjerne hatt flere. Jeg er så inderlig glad for at mamma og pappa valgte å få en til. En attpåskatt er nemlig ikke bare en berikelse for foreldrene, men for søsknene også. Jeg har hatt mye mer glede av å få et søsken til og foreldrene mine synes at det å få et barn til å “voksen” alder har vært helt annerledes, mindre stress og mer kos enn det var den gangen i 20 årene da alle hadde en mening om det meste. Denne gangen var de jo veteraner selv 😉
Det bilde var fantastisk flott…hadde blitt helt perfekt med ett lite nurk på høyre side også ❤
Hva heter barna deres egentlig? Kommer dere noen gang til å si det?
Er ein 3 søsken er en og fleire om å dele på ansvaret mår dokke blir gamle og grå 😉 Neidå, Jodå. En veit ikkje kva livet bringer… Fleire hender til å hjelpe og støtte kvarandre når det trengs. Vi er ein søskenflokk på 4. Det er heilt perfekt <3 eg ville ikkje ha bytta det ut mot noko. I ein periode der kroppen var igjennom rehabilitering etter ein operasjon var det fint og ha ei som kom å laga mat, ein som hjalp til å skru møbler. Ein som ein kunne ringe når bilen ikkke var som den skulle. Fleire til å dele ansvaret med og stille opp, istadenfor å være den søstera/broren som hadde måtta stille opp eine og aleine. For ein vil jo gjerne stille opp, være der for kvarandre. Og Gud kor masse kjekt vi har hatt det opp gjennom med å planlegge overraskelser for kvarandre. Lettare å være 3 å dele enn hemmelighet enn å være 1 😉 men no kan eg egentlig ikkje uttale meg om å være 1 eller 2, for det veit eg ingenting om - då eg er nr 3. Men 3 og 4 er heilt tipp topp 😀
Akkurat dette var fint å lese… da jeg har blitt gravid, uplanlagt og vært veldig usikker på å beholde.
Jeg var liksom ferdig med småbarn, har solgt/gitt bort alt. Yngste er 3,5 år… Men så ble jeg jo da gravid med ny partner, ganske fort… Jeg må seriøst slutte å snuse på mannfolk!!
Men vi blir en til i flokken, mitt barn nr 7(!!) og han har 2 fra før… så hele flokken (eller håndballaget om du vil) blir på 9 stk!!
Så 3 barn er det jeg klassifiserer som barnefri 😂
Å dæven steike, 9 stykk!!!! Og vi synes 2 er ganske mange. Jeg har bare én ting å si: JEG TAR AV MEG HATTEN!!!! Dagens enorme mengde med respekt går din vei.
/highfive!
Jo, jeg hører deg og har kjent på det med å oppleve en baby, bare eeen gang til.
Men- mine barn er 11 og 13. Det de har trengt av oppfølging mht. fotball og lekser, hadde vi ikke fått til med èn til Husk at ut av huset på kvelden-fasen om noen år er noe helt for seg selv.
Jeg er lærer, har hatt elever mellom 8-13 år, og synes ofte familiene med mange barn ikke får fulgt opp slik det er i dag. Har også tenkt på det at vi kan ha ferier og opplevelser på barnas “nivå”. Synes ofte 13-åringer med småsøsken hjemme får lite opplevelser på sitt nivå.
Bare noen observasjoner…
Eg kommenterer aldri på blogger, men her tok du meg på kornet så eg må berre! 🙂 Den følelsen; å få møte det lille mennesket for første gang, vise han/ho fram til storesøsken, sjå dei lære seg å krype og gå, dei første orda, ei vugge på rommet, kjøpe dei smååå bleiene og klærne, kjenne at hjertet utvider seg og gjer plass til ein til skatt ❤️ Min mann gav grei beskjed, to er nok! (Han har ei søster). Eg vil ha ein flokk (vi er fire søsken)! Vi fekk først to tette (14,5 mnd mellom) jenter og eg ville sååå ha ein til! Han kom til verden for 1 år siden! Tre er perfekt (sjøl om eg lett kunne fått endo ein i flokken!) Eg ser at livet dreier seg om dei akkurat no. 6,5 og 1 år, dei krever sitt! Men det er virkelig det livet dreier seg om og for meg! Dei er jo alt! Seier til dei at dei må slutte å vokse, då ler dei av meg 🙈 Eg høres sikkert ut som ei som maler småbarnslivet rosenrødt, men jo..det er slitsomt og! Eg berre liker å ha liv i huset og mykje å gjera på trur eg 🙂 Kontrollert kaos på ein måte 😂 Kjør på med ein til! Vår minste er familiens høydepunkt! Han gjorde familien komplett 🙂 Og eg har tid til dei alle tre, må berre sitte meg sjøl sist 🙂
Vi fikk nr 3 da se to eldste var 4 og 6. Han er nå 6 mnd og vi koser oss med han hele familien. Den beste babytiden! Man vet hvor fort den er over og setter mye mer pris på de små milepælen. De to eldste har hverandre så for oss var det tøffere fra 1 til 2 enn 2 til 3. Eneste faren er at 3. mann vil bli skikkelig bortskjemt;D
Jeg er gravid med nummer 1 nå og jeg har hele tiden sagt at jeg kun vil ha ett barn da samboer har ei jente fra før av så babyen får søsken der. Nå er jeg straks i 5 mnd og jeg kjenner at jeg MÅ ha minst 1 til etter denne🙈🙄
Vi har en liten kladd på 11 måneder som har sprengt alle grenser for kjærlighet, gjort oss trøttere enn vi trodde det gikk an å bli, mer bekymret enn hva man tror er mulig, og lykkeligere enn vi noengang kunne forestilt oss. Disse elleve månedene har gått så altfor fort, og plutselig er han ikke en liten klump fylt av kjærlighet som er totalt avhengig av oss, men en liten fyr som stadig utvikler seg til å bli en helt egen person med meninger og evne til å klare ting selv. Han er fortsatt vår lille store kjærlighet, med verdens blideste vesen, de søteste små hendene som stryker, verdens mykeste hår og den herligste latteren. Vi har alltid visst at vi skal ha flere. Jeg er enebarn og samboer har en søster som han har et veldig godt forhold til, det er vare to år mellom dem og vi vil ha en til nå snart slik at de blir litt tette. Vi har lyst på minst tre, kanskje fire. I huset vi bor i nå har vi plass til tre, vi ønsker en, maks to til før vi bygger og da vil vi ha en til. Så lenge vi har plass, tid og økonomi til flere så satser vi på det. Kjærlighet og hjerterom har vi mer enn nok av. Å være foreldre er det beste som finnes i hele verden, og selv om småen ikke er et år en gang så gleder jeg meg så ubeskrivelig mye til vi kan prøve på en nummer to, vi må bare vente liiiiiitt til, men det er jaggu ikke enkelt! Håper dere lander på en liten skatt til, for så fine foreldre som dere er det ikke alle som er like heldige å ha altså 🙂
Og jeg som er gravid med første og har helt panikk bare for å få en 🙂 Godt man er forskjellig, og ja det blir bare en <3
Fra mitt personlige ståsted vil jeg absolutt anbefale dere å få en til. Jeg har kun én eldre bror (6 år i mellom oss), og har ønsket meg flere søsken hele livet. Er så sant det noen skrev lenger opp her, det hadde vært godt med en “søskenflokk”.
Det var skikkelig fint skrevet 🙂 Tror det blir en baby snart jeg på dere 🙂 Det er jo utrolig koselig 🙂