I dag var vi på julemiddag hos svigers, og det er først når man kommer inn døra, ser bordet stå julepyntet og kjenner lukten av nystekte medisterkaker som treffer deg i fleisen, at du innser hvilken magisk tid julen er.
Tid for å møte familien og kose seg. Prate skit, spise god mat, le og ha det gildt. Og drikke kaffe etterpå. Gjerne i stygge gensere. Jeg vet ikke helt hvor og når den trenden startet, men jeg liker den. Trodde egentlig ikke at jeg skulle hive meg på, men like fullt dukker det opp en ny og grusom genser her hvert år. I år ble det en skjeløyd Rudolf med glitter og full staffasje.
Selvfølgelig kan man møte familien og gjøre alle disse tingene ellers i året også, men det er noe spesielt med julen. Gleden og spenningen som leder opp til den store dagen. Hvilke pakker lusker under treet? Blir svoren sprø i år? Vil Askepott få prinsen eller blir det å nøye seg med hesten? Magisk.
Ja, for vi ser vel på Askepott? Klart vi gjør. Det er faktisk den eneste tradisjonen jeg har klart å holde ved lag hvert år etter at vi fikk barn. Barn eller ikke barn, tissebleier, mat som svir seg og folk som banker på – alle må vente når far ser på Askepott. Ikke for at filmen er så sinnssykt bra egentlig, det blir bare ikke jul uten Askepott 🙂
Det er the one and only julesennep jeg gleder meg til hvert eneste år. Til nå laget utelukkende av muttern med hennes hemmelige kokebok, men i år måtte jeg be om oppskriften. Og jeg fikk den! Kan jo ikke kjøre to og en halv time hver gang man blir fysen på et lite glass 😉
For det er ikke snakk om noe alminnelig, kjip pølsesennep altså. Dette er englenes honning. Det er jul på et lite glass. Det er tilbehøret over alle tilbehør. På en skinkebit, til ribba, til medisterkaker, julepølser, pinnekjøtt etc etc. Denne sennepen går til alt!
Men nok prat, la oss komme i gang. Det er bare to “rare” ingredienser her som du kanskje ikke har på kjøkkenet, men jeg måtte ikke lenger enn til nærmeste dagligvare for å få tak i det. Resten har du allerede.
Du trenger: – 1,5 dl sukker – 1,5 dl fløte – 1,5 dl Colman´s sennepspulver (kan sikkert bruke andre typer hvis du finner) – 3 ts sennepsfrø (øyemål) – 2 egg – 1 ss eddik (klar 7%) – 1 klype salt
Slik gjør du: – Hell alt i en gryte (unntatt sennepsfrø). – Gi et raskt oppkok. – Rør hele tiden. – Tilsett sennepsfrø mot slutten. – Kjøl ned og legg på glass.
Og så, etter bare noen få minutters arbeid, sitter du der med et stort glass julemagi som smaker så godt på ribbe og juleskinke at det er helt flaut. OBS: Styrkegraden varierer fra gang til gang, men den kan bli litt sterk, så kanskje greit å holde unna barna 😉
Advarsel: Du kommer til å bli avhengig. Helt seriøst. Ingen over, ingen ved siden, dette er verdens beste sennep 🙂
På den ene siden har jeg lyst til å være realist. Nix, ingen nisse. Det er bare en oppdiktet historie for å spre juleglede. Nissen er ikke mer ekte enn leppene til de aller fleste toppbloggere.
Men igjen… hvorfor? Hvorfor skal jeg gidde å sprekke den boblen av juleglede når jeg helt utmerket kan la den få stå så lenge som mulig. Han finner jo ut av det før eller siden uansett.
Eller kanskje ikke faktisk, for tall fra norskjuleindeks.no viser at hele 10% av nordmenn vet at julenissen finnes. Ikke tror, men vet. Det er ganske fantastisk. Det finnes med andre ord en del foreldre der ute som ikke har orket å ta den kjipe samtalen 😉
Men igjen.. Man kan jo faktisk argumentere for at nissen faktisk eksisterer! For hør her: Si at du tror på nissen. Hvert år gir det deg glede å tenke at han finnes der oppe på Nordpolen et sted. Lager gaver med alvene sine, spiser grøt som en helt og ler som en gosselig bestefar.
Og hvert år får du bekreftet at han finnes. Grøten du setter ut blir borte, gaver dukker opp under treet. Så blir du eldre og du innser at nissen kanskje ikke kommer på personlig besøk til voksne, men at du kan hjelpe ham.
Du kan kjøpe gaver til barna, du kan spise opp grøten som blir stående igjen, du kan ta på maska på julaften. Du kan fortsette å spre ordet om ham og fortelle om den fantastiske nissen som gir gaver til alle barn. Men bare hvis de er snille. Og barna tror deg, så de oppfører seg så godt de kan hele året gjennom for å få julegaver fra nissen. Som de får.
Og selv om du vet at du egentlig har gjort all jobben for nissen i år igjen, har du alltid en dråpe av håp om at han en vakker dag skal dukke opp. Men frem til da får du virke som hans stedfortreder.
Ser du hvor jeg vil med dette? Nissen finnes. Vi er nissen.
Ja vel, så kommer han kanskje ikke ned pipa og spiser opp grøten din, men hvis troen på nissen kan spre juleglede blant barn (og 10% av voksne) og få dem til å gjøre færre rampestreker i løpet av året i håp om at det vil telle i positiv favør på julaften, er ikke det mer enn grunn god nok til å friskmelde troen på julenissen?
Jeg vet at man kan gjøre samme tankerekke med Jesus og lande på ca. samme resultat, men jeg synes det er litt fint jeg da.
Ikke at jeg tror på verken Jesus eller nisse, men det er nå med nissen som det er med Jesus: Ingen kan med 100 % sikkerhet si at han ikke finnes, så kanskje man bare skal la folk få tro hva de vil, leve med håpet og finne ut av det selv?
Og takket være denne teksten vet jeg nå endelig hva jeg skal svare hvis barna kommer med spørsmål om hvorvidt det finnes nisser, alver eller høyere makter:
– Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det, men det hadde vært fint.
Man tror man kjenner en person. Man tror man er på samme side i livets bok, men plutselig avdekker man forskjeller så store og sprikende at det er vanskelig å se for seg at man skal klare å sparkle det igjen og gå videre som normalt.
For i år som i fjor, har juleklokken skrudd opp tempoet og løpt fra oss. Også vi som skulle sette av kveld etter kveld til gavepakking og julefilmer! Men så ser det altså ut til at vi bare rekker én film. Maks to. Derfor må vi prioritere og ta den viktigste først.
Det tenkte vi å gjøre i kveld, men da vi skulle velge film åpenbarte kløften mellom oss seg.
I mitt hode finnes det ikke tvil, og jeg trodde egentlig alle var enige. Home Alone. Juleklassikeren over alle juleklassikere. Macaulay Culkin på en miserabel juleferie for én, omgitt av sure skurker, en røykende nisse, udugelige politibetjenter og verdens skumleste svart-hvitt film på TV. Et hus fullt av fantastiske feller, en rørende gammel mann og en hjertegalopperende avslutning som får snørr og tårer til å renne ut av diverse kroppsåpninger.
Men Christina holder en knapp på Love Actually. En haug med tragi-romantiske kjærlighetshistorier snøret sammen til en hjertesmeltende smørje. En fyr med en plakat, en liten gutt med store ambisjoner, Billy Mack og Christmas is all around, en forelsket statsminister og tidenes beste gaveinnpakning av et smykke. Også hun helsikes kåte drittkjerringa. Også her ender det hele i en avslutning som får tårene til å forlate skuta i høyt tempo.
Men Love Actually er jo ikke viktigere enn Home Alone? Hallo? Joda, den er kjempefin, men her snakker vi om tradisjoner som strekker seg mange herrans år tilbake!
Home Alone kom ut i 1990. Det er fire år før OL i Lillehammer! Mange av dagens blogglesere var ikke født i 1990 engang! x-)
Love Actually kom ut i 2003, som er 3 år etter at alle trodde vi skulle kjøre i flyvende biler og at verden skulle gå under #y2k.
Home Alone er faktisk en så gammel og viktig del av juletradisjonen at den kan ha rullet over skjermen den skjebnesvangre kvelden dar en ikke helt ukjent herr Jesus kom til verden.
Men Love Actually er bra altså, jeg tør ikke si noe mot den filmen, for da kommer det til å stå et fakkeltog på døra her i løpet av halvtimen, jeg synes bare Home Alone er viktigere. Og jeg trodde egentlig alle var enige om det.
Eller tar jeg feil?
Love Actually eller Home Alone – hvilken ville du valgt?
Mamma hater oppmerksomhet. Vil liksom ikke bli dratt frem eller gjort stas på i store anledninger. En utadvendt og fantastisk dame, men ikke noe kjempebehov for å stå i rampelyset.
Christina hater oppmerksomhet. Vil liksom ikke bli dratt frem eller gjort stas på i store anledninger. En utadvendt og fantastisk dame, men ikke noe kjempebehov for å stå i rampelyset, hun heller.
Derfor er det så fantastisk at de begge har sparket sin frykt til side for å dukke opp sammen i VG i dag! Over TRE sider! Med et gigantisk bilde av begge to!
Og for hva? En sak om deres gode forhold som svigermor og -datter / venninner. Det er så trivelig og mildt sagt hyggelig lesning, for ingenting er bedre enn at ens egen mor kommer godt overens med frua. Da slipper man mange kjipe konflikter og et liv som elastisk seigmann som dras mellom to parter. Enighet, vakreste ord på jord.
Disse tipsene burde alle notere bak øret 😉
Om noe, må jeg si at jeg er bittelitt skuffet over at de er så gode venninner. For i saken står det å lese at det ikke er helt uvanlig at kjæreste og svigermor ofte kommer i klinsj fordi begge ønsker å ha litt kontroll. Kjæresten vil bestemme i sitt eget hjem, mens svigermor har levd lengst, vet best og kan mest. Spesielt om sønnen sin.
Samtidig mener kjæresten at det er hennes mann og barn, og at svigermor må kjenne sin besøkelsestid. Man kan på sett og vis si at de krangler om samme mann. Men siden mamma og Christina er perlevenner, må det bare bety at ingen av dem er spesielt lystne på å kjempe for meg. Så… fint for dem da…
Selv er jeg villig til å gå 12 runder i ringen med min egen svigermor for Christina, men samme det. Lav kampmoral eller ei, jeg er uansett kjempestolt av to av de viktigste damene i mitt liv. I tillegg til min egen svigermor da 😉
I dag våknet jeg nemlig opp til den ultimate gla´meldingen: Semifinalistene til Vixen Influencer Awards er annonsert og jeg er videre i hele 3 KATEGORIER!
Ikke bare det, men Christina er også videre i kategorien for Folkets Favoritt!!
Det er med andre ord mildt sagt god stemning i vårt lille bloggkollektiv i dag. For totalt fire plasser i semifinalen i Vixen er ikke småsaker! Vixen er tross alt årets definitivt største begivenhet for bloggere og andre influencere, så å komme videre til semifinalen er stort.
Men for å komme hele veien til den store finalen, trenger jeg deg. Sårt. Jeg er oppe mot noen giganter i hver kategori og trenger hver eneste lille stemme jeg kan få om jeg skal ha mulighet til å hamle opp med de aller største navnene i bransjen.
Du kan stemme én gang hver 12. time helt frem til 15. januar, så jeg kommer til å legge link i bunnen av de fleste innlegg fremover og blir sjeleglad for hver eneste stemme 🙂
Kategoriene jeg er videre i:
Årets Livsstil Denne kategorien vant jeg faktisk i fjor og det øyeblikket er seriøst et av de aller stolteste i mitt liv. Helt der oppe på samme nivå som da jeg ble pappa for første gang, andre gang, da jeg ble sammen med Christina og da jeg fikk venneforespørsel fra Sophie Elise på facebook 😉
Her jeg sitter med blå poser under øynene og restene av barnas lungebetennelse i kroppen, mener jeg fortsatt at å være småbarnsforeldre er en livsstil som krever utrolig mye, gir utrolig mye og så absolutt fortjener å bli løftet frem som noe stort og viktig. Derfor er jeg utrolig stolt over nok en gang å få være med i kappløpet om denne prisen.
Årets Gullpenn Ah, sukk. Gullpennen. Gullkalven min. Prisen jeg har siklet på hver eneste dag siden jeg startet å blogge, prisen jeg har blitt nominert til flerfoldige ganger, men som jeg aldri ser ut til å klare å stikke av med. Jeg tenker på den, jeg drømmer om den, jeg er besatt av den. Den har blitt min Moby Dick.
Om jeg kommer videre i finalen i denne kategorien… jeg har ikke ord. Jeg skal ikke si at det betyr alt, jeg har jo kone, barn og hund tross alt, men… det betyr alt. Nesten.
Folkets Favoritt For en vanvittig ære å bli nominert til Folkets favoritt! Men her tror jeg at jeg er sjanseløs, altså virkelig. Det er så mange videre til semifinalen, konkurransen er skyhøy og det er så mange som fortjener den. Og kanskje spesielt én: Kona til.
Jepp, Christina og jeg møtes til dyst i den samme kategorien i år og det kan bli interessant hvis vi begge kommer hele veien til finalen. Og jeg synes seriøst Christina fortjener den mer enn meg.
Hun skriver så hjertelig, varmt og ekte og byr på absolutt alle sider av seg selv. Hun tør å skrive om ting som engasjerer henne selv når hun vet det vil provosere, men hun tør også å være sårbar og ta leseren helt innpå selv veldig vonde og personlige ting.
Jeg må jo sies å være historisk inhabil i saken, men jeg heier virkelig på Kona til som folkets favoritt i år. Selv om det betyr at hun kommer til å skjelve av intens sceneskrekk i flere uker i forkant 😉
Men jeg tar den gjerne, jeg altså. Det bare føles bare som et uvirkelig høyt fjell, for ingenting henger høyere enn Folkets Favoritt og jeg tør ikke engang tenke tanken på at det kan være meg.
Så hvis du har tid, lyst og mulighet: Please sving innom Vixen og hjelp oss videre til finalen. Det hadde betydd så uendelig mye! 🙂
Det startet så bra. Altfor bra, egentlig. Bursdag på lekeland og nesten folketomt. Jeg som hadde forventet 3000 unger i sukker-rus, befant meg plutselig på et slags harmonisk gamlehjem.
Den lille samlingen bursdagsbarn forsvant ut av syne i det borteste hjørnet og brått var lyden av ventilasjonsanlegget det mest fremtredende i lokalet. Bare å finne frem kaffen og avisa, og slenge beina på sofaen. Her skal det slappes av. It´s pappa time!
Men jeg burde jo forstått det. For det er som det alltid er med barn: I det øyeblikket du senker guarden, kommer det en rett høyre og treffer deg rett i nesegrevet.
For det gikk ikke mange minutter før vi hørte et hyl. Så kom en skokk med unger løpende. Med noe på klærne. Så kom lukten hakk i hæl. Som om noen hadde åpnet en pose med rekeskall på en varm sommerdag. Så kom de famøse ordene:
– Noen har spydd i ballrommet.
Å ja. Det var den kaffen. Plutselig var harmonien brutt med klar margin. Unger som vrengte av seg bukser, skjørt og strømpebukser, ansatte som gikk fra rolig småprat i kassa, til full utrykning.
Men det løste seg. Barna fortsatte leken i andre områder, mens vi voksne ble sittende og hvisketiske. Kan det være snakk om et enkelttilfelle av litt for mye godteri og litt for mye lek eller.. gud forby.. Omgangssyke. Sikkert førstnevnte. Ja, det må ha vært det. Stakkars barn, det går unna på lekeland, vet du.
Vi slo oss til ro med det og gikk over til å diskutere hva i all verden som feiler han derre Marvin i Jul i Svingen. Den mannen trenger seriøst å ta en prat med noen med kompetanse. Så lo vi litt av det, tok oss en pølse, senket skuldrene. Sikkert bare litt godterigulp. Ingen skal bli syke her rett før jul.
Helt ute av stand til å lære av historien, senket vi guarden igjen..
PANG!
Hyl.
Oppkast i ballrom 2.
Som George W. Bush en gang i tiden prøvde å si (men feilet grovt i forsøket): “Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me”.
Så.. ja. Da kan jeg vel bare si takk og farvel til det julebordet i morgen. Fikk nesten en hel uke i barnehagen da. Ikke verst det sånn midt i sykdomshalvåret 😉
Man hører om det hele tiden. Kvinne mottar bilder av penis fra ukjent mann. Eller menn. Helt uten å be om det, helt totalt uvitende. Ingen invitasjon, ingen signaler. Bare “Hei på deg, her har du meg” og bilder av en slamp. En røyskatt. En blek agurk. En nyfødt rotte uten svans.
Og det har liksom bare blitt en allment akseptert sannhet. Menn sender pikkbilder på sosiale medier. Det er selvfølgelig ikke innafor, men sånn er ståa i 2017. Ståa.. beklager.
Tilbake til saken, det er nemlig ett spørsmål ingen ser ut til å stille seg: Hvem i all verden er disse gutta som sender sånne bilder?
Det første man ser for seg er en tvilsom kis med tynn bart og konebanker-skjorte som sitter i kjelleren og røyker cigarillos, men jeg tror ikke det er én spesifikk type karer som sender slike bilder. Jeg tror de er like forskjellige som snøfnugg, men én ting må de ha til felles: En virkelighetsforståelse og et selvbilde som ikke likner grisen.
For har du sett en penis? La oss bare være ærlige: Den er jo ikke særlig pen å se på. Den ser ut som en nyfødt og pjuskede gnager med to bleke rosiner rundt halsen.
Og det som slår meg er: Hvem i all verden har selvtilliten, den manglende selvinnsikten og baller (…) til å ta et bilde av slampen sin, se på bildet og tenke: “YES! Fy søren for et bra bilde, dette kommer til å slå an!”
Ikke jeg i hvert fall. For jeg har prøvd. Ikke sendt bilde til noen altså, men i forskningens øyemed tok jeg et bilde. Tenkte jeg kunne sende det til Christina, bare på tull, kanskje lage et julekort, men fy søren.. Noe så ufint.
Greit, i all ærlighet, en penis kan sikkert være ok den altså. Såpass skal jeg gi den. Med et godt kamera, skikkelig lyssetting, kanskje litt sminke og photoshop, så kan du sikkert få til et greit resultat. Men for å bruke ordene famøst fremført av ikke helt ukjente Barack Obama: “You can put lipstick on a pig, but it´s still a pig”.
Men å henge over doskåla med julekulene dinglende i friluft for å sende til folk som ikke ber om det?! Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvem som får seg til å begå slik et digitalt overgrep. Men jeg tror de kunne trengt en klem.
Så det jeg prøver å si er vel bare: Slutt. For faen. Slutt! Oppsøk hjelp eller kjøp deg fasttelefon. Hvis du er så oppmerksomhetssyk at du må plage jenter med selfier fra underlivet, er det virkelig det beste du får til?
Hvis du ønsker oppmerksomhet fra en jente og har kommet så langt at du tar bilder av ting, hvorfor ikke en solnedgang? Eller en kurv med kattunger? Eller en melding med “Hei, jeg hadde tenkt til å sende deg et litt intimt bilde, men så slo det meg: Trenger du hjelp til noe i huset? Skal jeg måke oppkjørselen eller vaske dusjkabinettet for deg?”. Jeg lover deg, du vil øke sjansene for et napp med rundt 1000 prosent.
Ekte menn sender ikke sånne bilder, bare pikker sender bilder av pikker.
I dag oppdaget jeg en video som var så morsom at jeg holdt på å tisse på meg x-)
(skjermbilde fra NRK Humor på youtube)
OBS OBS OBS! Hvis du blir lett fornærmet, kommer du garantert til å bli fornærmet av denne. Jeg lover deg. Du kommer til å hoppe opp på stolen og rive deg i håret og brøle som en gorilla.
Synes du derimot at det må være lov å le av ting, selv i 2017, de fornærmedes jubelår, kommer du ganske garantert til å le deg fillete.
Det gjorde i hvert fall jeg.
OBS igjen: Videoen tråkker over ganske mange tabuer og fremfor å ikke prøve å fornærme noen, prøver den vel heller å fornærme stort sett alle i ett raskt sveip.
Og jeg lo.
Masse.
/ God jul til alle. Spesielt folk som heter Helge x-)
I dag var det endelig duket for årets kanskje beste morgen: Luciamorgen. En lun lussekatt, litt røkelse, kor på TV og en stor kopp kakao. Med krem. Magisk.
Å starte dagen med rusk i øyet, pysj på kropp og luciamorgon på svensk tv, er blant mine beste juleminner fra barndommen. Nyte fersk bakst mens man våkner opp og kjenner julegleden spre seg. Endelig halvveis, endelig i gang!
Som seg hør og bør med tradisjoner både ønsker og tenker man at man skal videreføre tradisjonen akkurat slik man husker den, men med småttiser går jo ting sjeldent etter planen.
I mitt hode skulle vi selvfølgelig sitte presterett og se på hele den timelange sendingen med kor som synger mollstemte lucialåter, men det tok vel ikke mer enn 6-7 minutter før lillesnupp begynte å vri seg rastløst i sofaen. Og jeg kan jo skjønne det.
Å høre et barnekor synge triste sanger er kanskje ikke den vitamininnsprøytningen man ønsker før en lang dag i barnehagen, men likevel fortsatte vi å se en god stund til. For det er viktig med tradisjoner. De blir kanskje ikke helt like fra år til år, men de tingene man holder kjær synes jeg man skal etterstrebe å sende videre til neste generasjon.
Så er det kanskje ingen kjempehit på første forsøk, ei heller på andre, men litt etter litt blir det en del av deres identitet. Så kan man bare håpe på at de en vakker dag selv sitter i sofakroken med sine egne barn og prøver å overbevise dem om at tilsynelatende triste, svenske barn med levende lys i håret er noe av det fineste ved julen, for det er tross alt et av deres egne beste barndomsminner.
