Er det én ting jeg har lært som mann, så er det at de aller fleste damer elsker sjokolade. Og kan du tenke deg hvor glad en ihjeljobbet småbarnsmamma på heltid blir når hun blir servert hjemmelaget sjokolade i sofakroken? Vi snakker bonuspoeng, husfred, heltestatus, fredsprisen og halve kongeriket.
Kjærligheten til sjokolade er dog dessverre en konstant krig mellom fornuft og forlystelse. Inntil nå! Jeg har nemlig kommet opp med en oppskrift på hjemmelaget sjokolade som får tennene til å løpe i vann uten at den legger seg på magen som en falukorv. Kan det virkelig være? Du skal selvfølgelig få oppskriften om noen ganske få strakser, men først litt markedsføring.
Bare smak litt på ordet. Ta en bit av det. Kjenn hvordan det fyller munnen med kakaoens karakteristiske sødme. La vokalene smelte ned mellom tennene. Kjenn sansenes gledesdans og smaksløkenes gåsehud. En liten bit og du innser fort at tross visse urettferdigheter her på jorden, så er det ganske fordømt godt å leve! Sånn skal en skikkelig sjokoladebit smake. Men så er det dette med buksestørrelser da. Hjernen vil ha sukker, men magen vil ha verdigheten i behold. Derfor har jeg vært så elskverdig å kombinere det beste fra flere verdener: Hjemmelaget sjokolade som er sunn, stappfull av proteiner, rask å lage og uimotståelig god!
Du tenker kanskje at dette er komplisert? Neida! Alt du trenger er kjøkkenferdighetene til en Gibbon-ape og en sulten mage. La oss komme i gang.
Hjemmelaget nøttebonanza
Du trenger:
– 150 gram ymse nøtter
(peanøtt, hasselnøtt, pekan, mandel etc. Velg fritt! The world is your oyster)
– 30 g rosiner
– 10 – 15 g kakaonibs (Kjøpes på Helsekost. Kan kuttes ut)
– 10 – 15 g kokosmasse
– 50 g kokosfett, 2-3 ss
– 30 “gram” fløte, aka en god skvett
– 2 – 3 ss kakao
– 10 dråper vaniljeessens
– 1/2 ts stevia
Slik gjør du:
1. Hakk opp nøtter og bær. Sleng i en bolle med kakaonibs og kokosmasse.
2. Smelt kokosfett i en panne på lav varme.
3. Bland inn kakaopulver, vaniljeessens og stevia i kokosfettet.
3. Bland alt sammen i en bolle, gjerne der nøttene allerede kulern.
4. Fordel blandingen i et lag på et brett/tallerken e.l. på bakepapir eller du kan være kreativ og bruke f.eks. isbitformer for å få perfekte enkeltporsjoner.
5. Hvis blandingen er varm etter oppvarming, vent litt med å sette i kjøleskap så du ikke ødelegger balansen der inne.
OBS: Siden jeg har blitt en sukkermotstander av rang, bruker jeg også minimalt av sukkererstatninger. Du kan selvfølgelig smelte opp kokesjokolade eller lignende, samt spe i f.eks Sukrin i oppskriften, men jeg liker den som den er. Your call, fritt land og alt det der. Enjoy!
Husk at dette nok er mer av en nøttefristelse enn en sjokolade slik mange ser det for seg og selv om dette er en latterlig god lekkerbisken, så er det viktig å huske følgende: Det er ikke smaken som smaker best, men samvittigheten! Spis med god samvittighet, men som med all mat: Vis måtehold. Det er tross alt gænske mye fett her, men sammenlignet med vanlig sjokolade, så er jo dette helt på grensa til helsekost 😉
P.S. Jeg har også en helt vanvittig oppskrift på en sukkerfri (!) kokossjokolade à la bounty som er så god at du ville pantsatt bestemoren din for en bit. Låter det interessant? Gi meg et lite pip, så hooker jeg det opp.
(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)
Jeg skal ærlig innrømme at jeg kan like lite om svensk teater som jeg kan om peruansk lettøl, så da den for meg meget ukjente svenske teaterinstruktøren Sofia Jupither tidligere denne uken langet ut noen saftige sleivspark mot den norske kronjuvelen Kardemommeby, kom det som lyn fra klar himmel for mitt vedkommende. Men å komme med så krasse uttalelser om noe som vi nordmenn holder så dyrt og hellig, uten å få litt smekk på pungen? Gløym da! Challenge accepted.
Så hva kan være problemet med Kardemommeby da, verdens triveligste lille samfunn? Har Thorbjørn Egner virkelig en skjult agenda som har gått oss nordmenn hus forbi? Frøken Jupither mener blant annet at det folkekjære mantraet “du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre hva man vil” er skremmende likt høyreekstrem retorikk… Min umiddelbare kommentar til det: Hæ? Virkelig? Har vi kommet dit som rase at vi tolker det aller, aller verste ut av hver lille ting? Jeg har hørt om folk som ser jomfru Maria i en overstekt blåbærmuffin eller har funnet Jesus rekende rundt i kaffegruten, men dette blir bare latterlig. Alt jeg ser i Kardemommeby er smilende esler, harmoni og folk med artige hatter. At tante Sofie har kronisk PMS nevnes pussig nok ikke med ett ord.
Men det er jo det samme i mange andre tilfeller også, slik som at Disney visstnok gjemmer en drøss med seksuelle referanser i tegnefilmene sine. Og de er såpass sleipe at de gjemmer det så dypt og subliminalt at ingen, noensinne, noe sted har lagt merke til det heller. Men det er der! Hvis du pauser Løvenes Konge på akkurat riktig tidspunkt, skal det visstnok stå “SEX” i skyene. Det spekuleres også i om det muligens står “SFX” (special effects) og at dette er et stunt gjort av animatørene som et lite easter egg. Uansett, konklusjonen må bli det som Bjørn Eidsvåg så elskverdig sa en gang han var gjest i Radioresepsjonen: Ta det litt kuli. Han snakket da om folks religiøse overbevisning og at hva enn man måtte tro på, så kan man være tjent med å ta det litt piano i sin jakt på å overbevise andre om at sin tro er den rette. Den O store rockepresten snakket riktignok om religion, men jeg tror kanskje det samme kan gjelde for overanalyserende, konspiratoriske kunstnere med kaffe latté, firemeters-skjerf og et markeringsbehov. Ta det litt kuli.
Joda, jeg kan helt sikkert gi frøken Jupither litt rett i noen av sine spekulative poeng, men for pokker, det kan man gjøre med absolutt alt. Hvis du tar deg god nok tid, kan du skrape sammen konspirasjonsteorier om absolutt alt og det er samme historien gang på gang. En rekke tilfeldigheter smelt sammen til å male et helhetlig bilde som tilsynelatende portretter sannheten. Den falske månelanding, Illuminatikoder i dollarseddelen, krypterte detaljer om 11.september i Microsoft Word, den merkelige robotkuppelen på ryggen til George W. Bush etc. Jeg kunne sikkert klart å komme opp med noe like spekulativt på stående fot, så la oss gjøre nettopp det. Vi går tilbake over landegrensen og tar et vilkårlig eksempel fra vårt vakre naboland Sverige…
Emil i Lønneberget – den brutale sannheten
Denne Emil, hva bedriver han egentlig tiden med? Heller kokende varm suppe på familiemedlemmer, skjenker gårdsdyr, sitter inne i en ombygd utedass og perfeksjonerer sine våpenferdigheter, fanger folk i ulvegraver, driver pengeinnkreving, henger sin egen søster og den slags? Åå, så han er ikke en mønsterelev med toppkarakterer i O-fag, men en hyperaktiv, respektløs demon? Jaha ja, fin type det. Helt vanlig oppførsel der altså.
Og hva skjer med denne Alfred egentlig? Er det noen andre enn meg som finner den typen bare en ørliten anelse suspekt? Jeg mener, stakkars Lina er jo så verpesjuk at det klør i eggstokkene og hun byr seg til stadighet frem på meget udiskret vis, men det eneste det godt voksne mannfolket Alfred vil er å dra og nakenbade med en lyslugget liten gårdsgutt? Du och jag Alfred. Du och jag Emil. Det kompliserte forholdet de to gutta imellom, får Romeo og Julie til å virke som en tur i parken.
Og så var det Anton da, Emils far. Aner jeg et hint av nazisme hos den staute tyrannen? Ikke bare har han avlet frem en liten armé av lysluggede soldater, hvorav en av dem er over middels interessert i våpen, men når Anton hisser seg opp… minner han ikke da veldig om en viss forfordelt østerriker som var veldig glad i å bruke utestemmen på 30-40-tallet?
Og det var bare et raskt eksempel, ikke engang få meg til å begynne å se nærmere på den rødhårede amazonfeministen Pippi, hvis far tilfeldigvis er en helt vanlig sjørøver, eller hva med den særdeles ufine Karlsson på taket; en tykkfallen mann i sin beste alder som flyr rundt fra tak til tak for å se inn gjennom vinduer på små barn?
Jeg kunne selvfølgelig dratt dette lenger, mye lenger, men la oss heller gå for en litt smaklig sammensnøring av det hele. Jeg har vokst opp med Thorbjørn Egner, men har ingen tiltrekning til det høyreekstreme miljøet tross min kjærlighet for Kardemommeby. Dersom Egners intensjon var å snikekstremifisere landet, ser det altså ut til at han har feilet. Kan det være at dette bare er vaskekte vissvass fra en svensk teaterinstruktør som har altfor mye tid mellom hendene? Jeg heller mot at frøkten Jupither tok et kveldskurs i PR- og overtalelsesteori, og følte for å riste litt i buret. Men neste gang du føler smaken av sjøsprøyt Sofia, kan du ikke heller bare lukke munnen, tenke deg om to ganger og høre på Bjørn?
Marte Krogh… hva skal man si? Jeg tenker selvfølgelig på saken “Livet på Solsiden” fra magasinet Mamma, samt oppslag i VG. Okei da, jeg skal vel saktens klare å lire av meg ei litta tirade.
Jeg vet at mange går inn i en slags boble når man føder barn, men det er relativt vanlig å komme seg ut av denne bobla når man kjører hjem fra sykehuset. Ammetåka kan jo være en omfattende sak og en skikkelig bikkje å bryte gjennom, men jeg tror ikke vi helt kan skylde på den heller. Jeg tror rett og slett stakkars Marte har fått et relativt alvorlig tilfelle av skylapper. Og det er ikke hennes skyld altså, for all del, jeg skal ikke komme her og dømme henne som person. Til hennes forsvar så later det jo faktisk til at hun at hun er flink på en hel del områder. Hun går turer, skifter bleier og alt det der, men muligheten for å betale andre for å fylle inn kalenderen der hun ikke strekker til, kan muligens ha forvrengt hennes perspektiv av virkeligheten en smule. Og med smule, så mener jeg selvfølgelig guinessrekorden i smule, en smule på størrelse med Rogaland. Jeg skylder på pengene. Og sånn er det nå dessverre med disse penga, de går til hodet på en og plutselig vet man ikke lenger hva som er vanlig og hva som er et dryss ekstravagant. Vi husker vel alle da Norgesvennen Stein Erik Hagen i 2008 i relativt sterk pengerus klarte å lire av seg den legendariske kommentaren om å bytte ut skjortesnippen fremfor hele skjorta. Det ble kalt et lite innblikk i milliardærbobla og det er nok det vi nok en gang er vitne til i saken med Marte Krogh. Hun vet rett og slett ikke bedre.
Jeg legger inn et lite forbehold om at dette kan være et nøye planlagt og godt utført PR-stunt fra Marte sin side. I hvert fall håper jeg det, men man skal jo ikke si noe for sikkert. Litt usikker på hva hun har å tjene på å få satt sitt navn på uttalelser man kanskje skulle forventet fra en karakter i Mad Men, men jeg holder altså døren på gløtt. Bare sånn i tilfelle.
Etter at jeg ble far så har jeg lært at man ikke skal være så rask med å dømme andre. Jeg har full forståelse for at folk har ulike leggerutiner for sine barn, at det kan være litt vanskelig å få barn til å spise ihjelkokte grønnsaker og at hvis barnet gråter på flyet, ja nei da er det ikke nødvendigvis slik at barnet er løpegutt for djevelen. MEN, det må da være lov å sette spørsmålstegn ved den overdrevne bruken av tjenestefolk i hverdagen? Vi kan vel alle ha bruk for en vaskehjelp, personlig trener eller au pair fra tid til annen, men alle på én gang? Okei, hvis du har råd til det, så fine by me, men vit dette: Det er ikke du som setter bort barnet ditt til tjenere som skal se ned på andre, snarere tvert i mot. Er man en bedre person hvis man prioriteter egen helse fremfor kvalitetstid med barnet? Og si meg, er det ikke veldig god trening i å vaske og rydde huset? Hvis Marte Krogh hadde tatt seg tid til, nei beklager jeg mener hvis hun kunne betalt noen til å ta seg tid til å se på hvor mange kalorier man forbrenner ved å vaske trappa, så kunne hun kanskje lært en ting eller to, både om trening og om sparing av tid og penger. Men nå er jo ikke det et problem da, heldigvis. Pengene altså. Tid har man jo. Har ikke alle det?
Merker at det er på høy tid med en kaffe og den skal jeg jaggu la maskinen lage for meg, for såpass fin har jeg blitt på det. Skjønner a Marte godt jeg, jeg mener herregud, hvem har tid til å kverne sine egne kaffebønner? Tenker barristaen hennes slår seg på låret nå. Men okei, vi må ha en slags konklusjon her, så min moral oppi alt dette må bli følgende: Den som klarer seg best når strømmen går og man er alene hjemme, den vinner. Er ikke det et greit prinsipp da? Jeg synes det er en ganske røddig moral for en sak skrevet i affekt og ulmende harnisk.
/high five
(og du, lik hvis du liker og sjekk gjerne ut Pappahjerte på facebook)
En sak har alltid minst to sider og det er ikke uvanlig at kommunikasjonsproblemer kan skape trøbbel i et parforhold. Episoden nedenfor utspant seg på tirsdag. Samme sak belyst fra to sider…
Kjapp notis: Min versjon av det som skjedde er skrevet av undertegnede, mens Christina Mammahjerte har skrevet sin egen tekst.
Peter Pappahjertes versjon:
“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg kom meg ikke i seng før litt uti spøkelsestimen og i tillegg ble jeg liggende våken en liten stund. Man kan vel også si at jeg lå og så på tv-serien The Wire på mobilen. Så da jeg endelig kom meg på jobb, var det mer enn bare håret som var en anelse rufsete. Hele kroppen skrek etter putetrekk og mer tid med kosekluten, men siden mor er hjemme i mammaperm så må jo noen tjene til salt i maten. Første del av dagen gikk forsåvidt raskt nok unna den, og deretter forspiste jeg meg ut av mitt gode skinn til lunsj. Kantina kunne by på rykende ferske karbonader med stekt løk, ovnsbakte poteter og en nydelig salat med tzatziki-dressing, og jeg var ikke vond å be.
Etter lunsj ble jeg sittende å kjededrikke kaffe mens magen sto som et trommeskinn, så man kan vel mildt sagt si at kroppen var litt i ubalanse da jeg dro fra jobb. Da jeg endelig kom hjem ble jeg møtt av en hoppende glad liten gutt, som smilte fra øre til øre da han fikk se pappa igjen. Vi lekte litt og koste oss, før vi slang sammen litt middag. Mens vi spiste snakket vi ut om dagen vår. Min kjære hadde slitt litt med å få gutten til å sove og jeg fortalte om min dag på kontoret. Jeg fikk også luftet et par ideer til bloggen. Alt i alt en tipp topp middag, men så skjedde det noe rart. Jeg var jo som tidligere nevnt ganske sliten denne dagen og tenkte at det kanskje kunne vært hyggelig å avslutte dagen med litt kveldskos. Ikke noe press altså, jeg var jo uansett ikke i toppform. Så mens vi tok oppvasken og gjorde lillegutten vår klar for kvelden, gjorde jeg et ganske diskré fremstøt. Jeg ga min kjære en stor klem, strøk henne på ryggen, kysset henne ømt på kinnet og sa forsiktig: “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Og hva får jeg til svar? Et ondt blikk, en kald skulder og en tirade så grov at den kunne gitt selv en værbitt trailersjåfør fra Nord-Norge et epileptisk anfall. Herregud, hva feiler det henne?!”
Christina Mammahjertes versjon:
“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg hadde følt meg skikkelig pjusk hele dagen og bestemte meg for å ta kvelden tidlig. Klokka var halv ti da jeg la meg i gjestesenga på rommet til lillegutten, sånn at jeg skulle slippe å våkne når Peter skulle legge seg. Jeg følte meg skikkelig uvel og ble liggende å hutre og fryse. Da jeg omsider sovnet, ble jeg etter kort tid vekket av barnegråt igjen. Gutten var våken og en ufin lukt i rommet vitnet om en bleie som måtte skiftes. Jeg listet meg stille ut på badet med gutten på armen, alt for å ikke vekke pappa’n. En liten lekkasje betydde ny pysj og en vask også. Fantastisk… Med ett stykk fornøyd gutt på armen igjen, lydløst på kattepoter tilbake til barnerommet, oppdaget jeg lys fra det andre soverommet… Døra stod på gløtt og da jeg tittet inn, så jeg Peter ligge med ansiktet limt opp mot mobiltelefonen. “Seriøst.. Klokka er snart ett! Du skal opp om litt over fem timer!”, sa jeg. Intet svar. “Peter?! Hvis du likevel er våken, så kan du kanskje reagere når du hører sønnen din gråte på naborommet, eller? Jeg føler meg helt elendig!” Fortsatt ingen reaksjon. “Hallo?!?!”
Det var da jeg oppdaget headsettet – selvsagt hadde han propper i ørene! Jeg telte til ti mens jeg trampet inn på gutterommet. Min lille sønn fikk latterkrampe da jeg deiset ham ned i senga og jeg kunne ikke annet enn å smile. Men å få en lys våken gutt til å sovne igjen er ikke lett… En time senere måtte jeg ty til mammatrikset, jeg tok ham opp i senga mi for litt søvndyssende nattamming. Og heldigvis, etter et par minutter gikk pusten tungt – den lille gutten hadde sovnet. Jeg pakket dyna tett rundt oss, varmet meg på den lille bylten og snart sov vi søtt begge to. I omkring en halvtime. Da startet sparkingen. Babyer ligger ikke i ro om natten, men vrir og vender på seg. Av frykt for at han skulle våkne igjen, lot jeg ham ligge hos meg, for hans søvn var tross alt viktigere enn min.
Etter mange våkeperioder var det omsider blitt morgen. Jeg våknet med et rykk da Peter smalt igjen utgangsdøra. Og jeg som hadde bedt ham så innstendig om å gå stille i dørene om morgenen! Den lille bylten ved siden av meg sperret opp øynene, og ja, da var det bare å få på seg klærne og komme seg opp, da.
Kroppen min var fortsatt skranten, men hvem ringer man og sier at en må holde senga når man er hjemme i mammaperm? Som om ikke det var nok tydet mye på at gutten hadde blitt småsyk, for nesa hans rant og humøret var labert. Mesteparten av frokosten havnet på gulvet, på teppet, på kjøkkenveggen, på buksa til mor, i håret til gutten. Til slutt ga jeg opp. Det viste seg i tillegg å være en sånn dag der alle lekene er kjedelige og ingenting er morsomt i mer enn tretti sekunder – og han krevde en konstant strøm av nye underholdningstiltak. Hvis underholdningen uteble, ja da ble det hyling. Hyling! Høyt og smertelig. Etterfulgt av utspekulerte småflir, selvfølgelig. Hodepinen hos mor var raskt et faktum og da det endelig nærmet seg formiddagshvilen, var jeg rett og slett utslitt. Tygget i stykker og spyttet ut igjen. Syk, sliten og lei. Og da fikk gutten lakenskrekk. Etter fem timer med bleieskift, opp og ned av seng, småspising av brødskiver, amming og to stykk utslitte armer, hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og grine. Klokka nærmet seg halv fire, da han endelig sloknet på skulderen min. Jeg fikk lirket ham ned i sengen og listet meg ut i stua, hvor jeg kollapset på sofaen og sluknet momentant.
Jeg våknet ikke før Peter satte nøkkelen i døra en time senere og ropte et høyt og rungende “HAAALLOOO!”, så det skranglet i veggene. Jeg holdt pusten. 1-2-3-… “pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa!” fra barnerommet. Så hadde gutten også bråvåknet. Jeg kjente jeg kokte innvendig og det var ikke virusets skyld. Nå kunne han faktisk ha det så godt, den idiotpappaen. Hvis han ikke husket avtalen om at jeg sier hallo først dersom gutten er våken når far kommer hjem – ja da kunne han værsågod ta seg av sønnen sin resten av kvelden! “Bare så du vet det”, ropte jeg, “så er han småsjuk og i elendig humør!”. Men hva skjer?
“Denne lille karen? I dårlig humør, sier du?”, gliste Peter i døråpningen, da han entret stua med en gutt som smilte fra øre til øre der han dinglet med bena oppe på skuldrene til faren sin. Overtrøtt ut av en annen verden, men tilsynelatende lykkelig. Selvfølgelig.
“Men hva i alle dager har skjedd her? Har politiet hatt razzia her mens pappa var på jobb? Har mamma ligget og dratt seg på sofaen i dag?”, sa far med et smil i munnviken. Jeg sukket oppgitt og tenkte mitt. Men litt ros de dagene det er pent og ryddig i heimen? Neida, sånt tar man seg ikke bryet med.
Det var da jeg la merke til eimen… Den ånden! Min kjære mann hadde altså dratt med seg en hvitløksånde så stram at det blir vanskelig å forklare med ord. Se for deg lukten av brent gummi og et nedlagt gatekjøkken. “Spist noe godt til lunsj i dag eller…?”, mumlet jeg.
“Oh yes! Fantastisk kantine på jobben, også så utrolig deilig med varmmat og herlige salater til lunsj hver eneste dag!”.
Da innså jeg med ett at jeg ikke hadde rukket å få i meg annet enn en tørr skorpe til frokost i løpet av hele dagen – ikke rart kroppen var tappet for krefter.
Heldigvis er Peter glad i å lage mat, og snart befant han seg på kjøkkenet og kokkelerte mens skravla gikk – om den nye sjefen, det flotte arbeidsmiljøet, kantina, lunsjdiskusjoner om tv-serier og positive tilbakemeldinger på pappahjerte-bloggen. Dessuten ønsket han å legge inn en treningsøkt senere og skulle vi ikke sett en actionfilm i kveld, da? Jeg lyttet med et halvt øre, mens jeg tenkte – jo takk som spør, dagen min har vært fryktelig slitsom. Joda, jeg er fortsatt sjuk, jeg har ikke rukket å dusje, det ser bomba ut her ja, nå skal du høre – det har tatt meg hele dagen å få lillemann til å sove, til tross for at natten har vært fryktelig urolig. Neida, jeg har ikke sett eller pratet med andre individer på flere dager, men det går fint – jeg trives godt med tørr inneluft, jeg. Sosial kontakt er rimelig oppskrytt spør du meg, jeg har jo sønnen min – han gir meg det intelligente stimuli jeg har behov for. Så ikke tenk på meg, det går så fint atte…
Peter pratet og pratet, mens gutten smilte og var fornøyd som aldri før. Hvor ble det av det grinete humøret? Etter at middagen var fortært, stod jeg og vasket opp da Peter kom bort og tok tak rundt meg. Jeg sukket mens jeg ble varm i hjertet. Endelig en klem! Endelig var tiden kommet for litt sympati for syke, lille meg! Han strøk meg over ryggen og jeg ble hoppende glad – hadde dagen virkelig kommet da jeg skulle få den sårt tiltrengte ryggmassasjen jeg hadde tryglet om i et halvt år? Den kunne i så fall ikke kommet på et bedre tidspunkt! Kroppen min var så sliten at jeg så vidt orket å holde meg oppreist.
Det var da de kom. Ordene. “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Jeg kjente en hånd ta tak i rumpa mi og det gikk faktisk et par sekunder før jeg trodde mine egne ører. Jeg virvlet rundt og stirret på ham. Og der sto han med sine bedende øyne…
Tjolahopp tjolahej! Jeg har blitt over middels interessert i sunn mat som får magen til å smile og kroppen til å blomstre. Derfor, og fordi jeg er så fryktelig glad i dere, så sto jeg opp like før hanen rakk å dra på seg slåbroken i dag og fyrte opp både kamera og smoothiemaskin, slik at dere skulle få se hvor raskt og enkelt det er å lage verdens sunneste og beste smoothie til frokost 🙂
Oppskrift, ingredienser og steg-for-steg-gjennomgang finner du under videoen. Advarer om dårlig lydkvalitet og ja… det er ikke akkurat Jamie Oliver-kvalitet over det hele, men hey: Hva mer kan du forlange av en trøtt pappablogger? 😉
Valgfri x-faktor for variasjon. Mynteblader, stangselleri, ingefær eller noe annet. Go crazy 😉
Slik gjør du:
Skyll spinaten godt.
Varm opp kokosolje, bare så det smelter.
Press sitron.
Del agurk i fire. Ta to biter i bunnen av blender, så får den litt væske å starte med. Legg resten av ingrediensene oppi blenderen (vent med kokosolje) og legg resterende agurk på toppen.
La det blendes til alt er most sammen, typ 20 sekunder.
Stopp blender, hell i olje og fyr opp igjen. Blend i 20 nye sekunder.
Hell i 2-4 glass og nyt en ekstremt sunn og kvikk start på dagen!
* Anbefaler virkelig å få tak i kokosolje og himalayasalt. Himalayasalt er sunt “råsalt” og finnes i helsekostbutikker og velassorterte matbutikker. Kokosoljen vi bruker er bare helt uslåelig og kan bestilles på nettet. Du kan også bruke Cocosa Extra Virgin som fås kjøpt i helsekostbutikker, men Dr. Goergs variant er altså helt mirakuløs. Har akkurat bestilt 6 nye glass selv! Les mer og bestill:
Se så, da var et travelt år over og tiden er kommet for å lire av seg en nyttårstale og se tilbake på året som har gått, men kanskje enda viktigere er det å ta farvel med et par fenomener som rett og slett må ryke i det nye året.
2012 – et år i høygir
2012 har vært et meget begivenhetsrikt, spennende, rart, skummelt, skuffende og givende år. La oss ta det skuffende først: Det norske sommerværet. Sånn, da var vi ferdige med den saken. Dette har i sann vært innekattens år, for etter at lille Gustav kom til verden i februar har det blitt mye hjemmetid på mor og far.
Likevel har året gått så fort at jeg føler jeg har vært med på en episode av Lurt av Karlsen. Det kan muligens ha noe med å gjøre at lille Gustav kom til verden i februar. Over natten gikk jeg fra kul kis til villfaren far. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har lært mer i løpet av det siste året enn jeg har gjort i de foregående 5-6 årene til sammen. Som å skifte bleier. Eller lage barnegrøt på øyemål og huske å sjekke temperaturen for hver skje. Og fantastiske øyeblikk, som den følelsen når man sitter og duller med barnet sitt og plutselig blir truffet av et lite smil som treffer deg rett i hjertet som en rambukk. Jeg har lært at knappe ressurser kan være bedre enn overflod. Fisketurer for eksempel, du verden så mye mer jeg setter pris på de nå enn før, da jeg kunne dra når enn jeg ville. Og om utfordringer, for det er ikke noen dans på roser å bli nybakte foreldre heller. Nok om det, jeg er ikke kommet her for å klisse til dagen din med sukkersøte detaljer om mitt liv heller, så la oss bare konkludere med at 2012 var et helt fantastisk år for meg, men nå har jeg faktisk noen krav, drømmer, ønsker for 2013.
Damer i 30-40-årsalderen: Kan vi få en slutt på at dere kaller hverandre søta, pena, besteste, hjerte hjerte suss suss? Jeg beklager å måtte meddele at dere ikke er 14 lenger og at utløpsdatoen for tenårene har passert. På tide å bytte ut hjertesymbolene med en latterlig stor kopp te og husmorporno.
Klisjéfraser og ord klistret opp på veggene, enten hjemme eller på facebookveggen. Joda, det er hyggelig å gripe dagen, å vite at man er unik og alt det der, men trenger du virkelig å minne deg selv på dette hver eneste dag? Det mister liksom litt av kraften. Dessuten, er det ikke deilig en gang i blant å kunne ligge på sofaen i OnePiece og gnafle ostepop uten å måtte se på en klisjéfrase på veggen som kommanderer deg til å gripe dagen? Ta det med ro, lev med god samvittighet.
Multi-posting i sosiale medier. Instagram, facebook eller twitter – ta et valg. Det er ikke lov å legge ut det samme bildet eller sitatet flere steder. Ja da jeg vet, jeg er selv skyldig i å ha gjort dette flerfoldige ganger, men det skal det altså bli en slutt på nå. Kanskje man kan kalle det et slags nyttårsforsett? Og du, hvis du er kjempefornøyd med Instagram-bildet ditt: Bra jobba! Flink gutt og/eller jente! Ikke legg det ut på facebook også. Bare… nei.
Ord som ikke betyr en dritt. Her kommer et eksempel fra da jeg var på julegaveshopping for noen uker siden. Dialogen utspilte seg i en butikk for herreklær.
Meg: Unnskyld, men du vet ikke hvor jeg finner en bra butikk for dameklær her på senteret?
Kassedame: Tja, hva slags stil har dama di da?
Meg: Hmmm.. ikke altfor jentete, men ikke helt guttete heller, kanskje…
Kassedame: Samme stil som deg liksom? Swag liksom?
Meg: Ja… eller nei. Ja?
Swag? Seriøst? Cut. It. Out.
Og YOLO. Hvis du er så opptatt av at man kun lever én gang (You Only Live Once), så slutt å sitte på facebook og kom deg opp til toppen av Mount Everest eller lignende. Fy skamme seg!
Menn i åletrange partysvenskejeans. Er jeg bitter fordi jeg har bein som en avdanket skøyteløper? Neida, jeg synes bare sånne udelikate pølseskinn er så ekstremt lite swag.
Iphone 5s. Er den annonsert? Nix. Kan jeg bli den første i Norge til å kjøpe den? Du kan få 20 000 kr! Å herregud hva nytt kan de by på? En ny knapp? En ny bakgrunnsfarge? La oss kreve mer som forbrukere. 6000 kr er mye penger for en ny knapp eller andre marginale endringer.
Kondolanseprotokoller. Jo, jeg er enig, det er trist når noen dør. Det betyr ikke at alle kjendiser fra A-Å trenger egen kondolanseprotokoll i alle tabloidaviser. Men hey, hvis du på død og liv (pun intended) MÅ skrive en siste hilsen i en slik protokoll, kan du vennligst gjøre meg den tjenesten å skrive noe artig, fremfor å skrive noe personlig til den som har gått bort? Det er veldig lite sannsynlig at det første man gjør etter at man dør er å gå inn på vg.no.
UGG-støvler. Ja da jo da, kjempemorsomt. Det er stygge støvler som er drittdyre, we get the point. På tide å legge det bak seg og bevege seg videre.
Dommedagsvarsler. Mayaindianere: 0, resten av verden: 1. Hvis du først skal spå dommedag, gjør det skikkelig. Ikke skyld på noen stakkars indianere, men klask på en ondsinnet Gud, Nostradamus og beviselige endringer i naturen.
Svineinfluensa. Er vi der igjen? Nå er ikke jeg noen stor konspirasjonsfantast, men skal vi virkelig gå en ny runde med svineinfluensavaksine fordi den forrige ikke fungerer lenger? I call bullshit. Kan dere ikke heller bare si at dere trenger mer penger til å asfaltere veiene da? Litt ærlighet er alt jeg etterspør.
Sutring og klaging på Twitter.Joda, det er gøy å klage og kanskje spesielt på twitter, men er det kanskje på tide å legge lokk på dassen? Og er ikke twitter litt 2011 uansett? 😉
Sånn, det tror jeg var alt. Alle brannfakler er herved kastet. Med ønsker om at 2013 blir et overflødighetshorn av festlige inntrykk og varm kakao ved peisen på en bjørnefell i solnedgang på fjellet med Nattønsket på radioen.
/high five
(Lik hvis du liker og ikke vær flau for å sjekke ut Pappahjerte på facebook)
Se så, da var vi endelig kommet til veis ende. I morgen er det som kjent dommedag og i den forbindelse tenkte jeg bare å si noen ord.
*ahem, kremt kremt*
Mine damer og herrer: Takk for alt! For en fest det har vært eller hva? Vi har kost oss fælt og selv om det også har vært tunge tider, så har det for det meste vært en glede. Jeg har spesielt likt de gangene jeg fikk sneket legemet ned i et varmt bad med skumbad eller sittet inne en sen høstkveld med en kopp kakao og tittet ut på regnet som pisket mot vinduet. Jeg må også få slå et slag for tacofredager, snøballkriger og pinnekjøtt. Men nå er det altså på tide å pakke sammen, men hei, det er ingen grunn til å henge med geipen for det. Se positivt på det! På denne måten får vi i hvert fall mulighet til å takke for oss, logge oss av facebook en siste gang, ta farvel med gamle studiekompiser og den slags, det kunne jo endt så mye verre enn det.
Og uansett, hvor gøy hadde det vel vært om livet skulle fortsatt å dra ut i det uendelige? Jeg mener, litt av det som gjør livet så spesielt og enestående er jo faktisk det at man må nyte det så lenge det varer, fordi man vet at det en dag unngåelig vil ta slutt. Tenk deg en fotballkamp på tv da, en fotballkamp uten ende. Hvor lenge hadde du giddet å se på? Det hadde jo blitt kjedelig etter tja.. 2 uker? 70 år? Når Rosenborg leder 14245 -12031 mot Brann og det fortsatt er uendelig med tid igjen på klokka… ser du hvor jeg vil hen?
Det er ikke så ille folkens, vi har hatt det skøy, men siden det står dommedag på kalenderen i morgen, så har altså tiden kommet for å takke for maten. Selv kommer jeg til å bruke den siste dagen her på planeten til å handle julegaver, spille litt tv-spill, kanskje ta en dusj og bestille mat. Jeg mener, hvis verden først skal gå under i morgen og jeg ikke har tenkt til å gjøre noen stor greie ut av det, så gidder jeg i hvert fall ikke lage middag selv. Bamboo på Sagene i Oslo lager en helt fantastisk Panang Gai med kylling og den burde alle prøve før de dø-… sorry, det ble ikke tid til det gitt. Fankern heller, nå kom jeg på at det egentlig er så mye rart jeg skulle rekke, men aldri tok meg tid til. Så fikk jeg aldri lært meg å kite da. Eller sett Machu Picchu. Jeg fikk aldri fisket etter hai eller satt sammen et puslespill med 3000 biter. Jeg fikk aldri vært med i en skikkelig slåsskamp eller deltatt i et thailandsk kabaretshow kun iført kvinneklær. Jo vent, det rakk jeg faktisk. Jeg vant aldri i lotto, snakket lenge med besteforeldre om krigen eller lærte meg å like gammelost.
Annet enn det så har jeg faktisk rukket en hel del og det har helt sikkert du også. Kanskje det kan være en fin ting å gjøre på en dag som dette, altså å se tilbake på alt det fine man faktisk har gjort i livet? Og når er sist gang du gjorde det egentlig? Jeg vet det er en klisjé, men man vet rett og slett ikke å sette pris på noe før man mister det.
Og hvem vet, hva om mayaindianerne og den fjollete kalenderen deres tok feil? Hva om morgendagen ikke bringer med seg en apokalyptisk undergang uten sidestykke? Hva om det ikke sitter noen dommedag ute på venterommet? Hva om mayaindianerne tok feil? Da vil du om ikke annet ha fått en dag i livet hvor du stoppet opp, tenkte deg om og gledet deg over alt det fine i livet og det er vel ikke så ille bare det? Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Hvis det viser seg at verden mot all formodning ikke skulle gå under, så håper jeg å se deg her igjen snart. Så da gjenstår det vel bare å si takk for meg og takk for all den gode maten.
P. S. Avslutter innlegget med et bilde av min lille Gustav, for i tilfelle det siste du rekker å gjøre her på planeten er å lese dette innlegget, så skal du da saktens få gå ut med et stort smil.
Vi har alle øyeblikk vi aldri glemmer eller i hvert fall tror vi det. Tenk bare på favorittfilmen din. Du husker hvem som spiller hovedrollen, hva filmen handler om og et par scener som du virkelig elsker, men det er også alt. Du tror det kanskje ikke selv, men se den igjen og prøv å legge merke til hele filmen og tenk over hvor mye av det du egentlig husker fra sist gang. Overraskende lite.
Så har man de øyeblikkene man virkelig aldri kommer til å glemme da, de som brenner seg fast, klamrer seg til hjernen og nekter å slippe taket. Også her er det litt ymse kvalitet på minnene, for selv om man tenker at man aldri kommer til å glemme sitt første kyss eller første gangen man snek seg inn i de voksnes rekker, njaaa så er det ikke alt som lagrer seg (og det er kanskje like greit..?), men noen øyeblikk vil aldri ruste. Jeg har et sånt øyeblikk og jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne kommer til å oppleve et mer definerende øyeblikk i mitt liv. MEN, for at du skal få muligheten til å forstå hvorfor dette øyeblikket var så stort, blir jeg nødt til å dra deg gjennom forhistorien. Men du, jeg lover deg at det er verdt det. Du får til og med et lite musikk-klipp på slutten og det er vel ikke verst? Heng med!
Magiske øyeblikk
Vi hadde akkurat sjekket inn på et råflott hotell, bare jeg og frua. Og minstemann. På Ullevål Barselhotell. Den lille pjokken var blitt tatt med keisersnitt, så mor og sønn hadde tilbrakt de første par dagene av hans liv på keisersnittavdelingen, hvilket betød at han far ble pent nødt til å holde seg til besøkelsestider som alle andre. Og det gjorde han motvillig. Å måtte dra hjem til en tom leilighet mens kjæresten og min nyfødte sønn ble igjen på sykehuset hver kveld, var intet mindre enn hjerteskjærende. Det ble mye frossenpizza og lite annet de dagene. Eller jo, det ble turer til apoteket. Det hadde seg nemlig slik at Gudene hadde vært så elskverdige å servere meg en forkjølelse som ville fått svartedauden til å minne om et halvhjertet nys. Jeg levde nesten utelukkende på det jeg klarte å oppdrive av piller, hostesaft, lange skjerf og selvmedlidenhet. Og i tillegg var hodet pakket med meget uforståelige beskjeder om at jeg visstnok var blitt far, hva nå enn det måtte være for noe rart. Det var et par mildt sagt forvirrende dager der jeg vekslet mellom å holde et helt nytt, nysgjerrig og vaklende liv i hendene, til å ligge hjemme i sofaen og styrte Cosylan som en hobbydranker.
Så da vi endelig fikk plass på barselhotellet var det ikke et sekund for tidlig. Vi hadde gledet oss så veldig til å være sammen, for det blir liksom ikke helt det samme når man må dele kvalitetstiden med en annen nybakt mor som ligger bak et lite forheng, som attpåtil har en unge som skriker relativt kontinuerlig. Stakkars min kjære, så sliten og med så sterke smerter. En vanlig fødsel er tøff nok, men det er ikke akkurat en tur i parken å få snittet opp buken og få et menneske dratt ut av magen heller. Så da vi endelig var samlet alle tre, da var vi endelig en familie for første gang. Siden vi hadde levd i den berømte boblen som man gjør de første par dagene etter en fødsel, så var det først nå det virkelig slo oss hva som hadde skjedd: Vi hadde blitt tre, vi hadde blitt en familie.
Så se det for deg: To forvirrede, nybakte foreldre, en med splittet buk, en med sprengt hode, begge med sterke smerter, ingen med noen anelse om hvem, hva, hvor vi skulle gjøre av oss, men begge med et nytt, gnistrende sterkt lys i livet; vår lille guttebass. I en hverdag som hjernen på ingen måte klarte å forstå opp eller ned på, så visste vi i hvert fall såpass at livet hadde fått en helt ny mening.
Det var da far fikk ideen. Det lille nurket vårt hadde akkurat sovnet og lå og godkoset seg, så jeg lå ham på brystet mitt, fisket frem iphonen og spilte til ham hans første sang. Og det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Det forløsende øyeblikket idet tonene banet vei gjennom ammetåken og ullhodene, pianoklimpringen som fortalte oss at “Hei, det her kommer til å gå bra”. Det var som om en stram knute bak i hodet ble klippet over og skuldrene ramlet ned, mens hodepinen fløy ut vinduet i rakettfart og noe sånt som en euforisk lykkefølelse bredte om seg. Hele rommet ble fylt med ro og varme. Det er vel bare rett og rimelig å legge ved bildet av de to gutta som ligger og luller, begge i hvert sitt drømmeland. Alle bekymringene slapp tak i sånn en voldsom fart at jeg nesten sovnet umiddelbart, men våknet til da hu mor knipset et bilde og begynte å snufse av glede. Og da snufset far med.
Og nå, kjære leser, kommer karamellen. Du har lest ordene, du har sett bildet og nå er tiden inne for å høre sangen. Den første sangen vi spilte for vår sønn, bare få dager etter at han kom til verden. Valget av sang var enkelt og ikke helt tilfeldig, for dette er en av mine favorittartister med verdens kanskje aller mest særegne stemme. Så vakkert, så sårt. Ikke bare det, men denne coverversjonen er så bra at den gjør skam på originalen. Så senk skuldrene, skru opp lyden, prøv å se for deg hvor fantastisk forløsende og magisk dette øyeblikket må ha vært, og klikk på videoen under. Og nyt.
Vafler, min gode mann (og/eller kvinne), er et utmerket stalltips for små, sultne mager. Spesielt hvis du har en lur oppskrift og det skal du få her. Lag en stor bøtte med røre, så er er du alltid beredt når sulten melder seg. Passer seg utmerket for vinterhelger når det er 15 minus ute og du merker at det passer helt greit å holde fortet 😉
Gå løs på blandingen med en stavmikser og kjør til en glatt og fin røre.
La røra svelle i minst 30 minutter.
Spe evt. ut med ekstra melk hvis nødvendig.
En liten gutt som venter spent
Presto, det var alt! 🙂
Serveres som en frekk liten søndagslunsj eller legges i matboksen, hvis du har litt større barn. På vaflene smaker det selvfølgelig godt med tradisjonelt vaffelpålegg, som en liten klatt kesam og Helios’ usøtede eplemos (ser sånn ut og kjøpes f. eks på Meny).
Vi lever i en skummel verden. Polisen smelter, verdenshavene går amok, orkaner legger hele byer øde og mange land ønsker å fjerne hverandre fra verdenskartet. Det har faktisk blitt så ille nå at selv Bjørn Eidsvåg har begynt å miste barnetroen.
Og verst av alt er noe som alle menn frykter. Noe som helt siden tidenes morgen har truet, våket over oss og gjemt seg i buskene som en blodtørst ulv på jakt etter bytte. Selv paven drar ned rullgardinen når navnet nevnes og i de innerste, mørkeste avkroker av helvete finnes det de som heller vil bli pint av djevelen selv i all anskuelig evighet, fremfor å måtte gå ansiktet til ansikt med dette beistet. Hele sivilisasjoner har gått til grunne og selv neadnertalerne flyktet fra ondskapen som brer om seg med det gamle testamentets vrede. Sittende øverst på en trone smidd av frykt, dødsangst og primalskrik, sitter selveste bæsjebleien!
Helt fra vi er små vokser vi menn opp med en konstant trussel i bakhodet. Vi vet at en vakker dag, kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men én dag vil vi måtte stirre denne djevelskapen rett i hvitøyet og overvinne vår verste frykt. Kvinner vil aldri oppleve dette, denne gudfryktige angsten for bleieskift, for det finnes ikke et spor av bleiefrykt i østrogenets DNA. Jenter leker med dukker og bleier fra de er små, de har morsinstinktet pumpende i årene, de aner ikke hva vi sliter med. Jeg har selv kjent på denne redselen hele livet. Da jeg var yngre hadde vi en hund i familien og det var ikke få ganger jeg lurte meg unna å plukke opp etter den når den med all selvfølgelighet pruttet ut sine vederstyggeligheter midt på veien. Det gikk bare ikke. Og siden den gang har jeg visst at hvis jeg noensinne skulle få barn, så måtte det enten bli slik at min kjære kona fikk ta seg av bleieskift eller så måtte vi vente til man kom opp med en helt ny type baby som kun produserte tørrvarer som lett lot seg ekspedere. Hadde ikke det vært fint da, et lite knepp og så lå det en liten buljongterning klar i bleia? Men neida, å nei du, her skal det ikke være noen snarveier i livet! I 30 år skulle jeg altså gå slik og engste meg, og jeg vet at jeg ikke er alene. Mange menn der ute gruer seg, vegrer seg for å møte frykten ansikt til ansikt, vil så gjerne hjelpe, men klarer ikke. Frykt ikke min min gode mann, hjelpen er her!
Kjapt fortalt: Vi var fortsatt på sykehuset bare noen dager etter at vår sønn ble født, da jeg ble kalt inn på badet av en hyggelig sykepleier som snakket polsk med et vagt hint av norske nyanser. Helt uten forvarsel så hun på meg og ba meg ta hånd om et stykk bleieskift. Bare sånn helt uten videre… Det gikk så fort og der og da virket det så ekstremt urettferdig. Hun hadde lurt meg inn på badet og jeg hadde fulgt etter, totalt uvitende om hva som ventet. Men så skulle det altså vise seg at hele prosessen var som å rive av et plaster. Før jeg egentlig rakk å tenke over det, så var saken unnagjort og jeg sto igjen seirende. Det var like før jeg plukket opp den lille tassen og heiste ham over hodet som en pokal. Jeg hadde vunnet! Ikke bare var frykten beseiret, men jeg hadde klart å utføre et håndverk jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde det genetiske materialet til å klare å mestre.
Siden den gang har jeg blitt mer drevet, og jeg har innsett at det finnes råd for deg som kanskje akkurat nå sitter og tenker at du rett og slett ikke tør å tenke tanken på ditt første bleieskift. Eller du er kanskje en kvinne som har en mann som vegrer seg? Her er det to ulike løsninger og jeg skal ta for meg hver av dem separat.
For menn:
Slik foretar du ditt første bleieskift
Føler du deg truffet? Gjør du det? Du har akkurat fått ditt første barn, dere er kanskje fortsatt gravide eller du er en ungkar som bare snuser litt på hva som ligger i din potensielle fremtid? Plages du, jeg mener virkelig? Er du redd for å møte din Moby Dick på åpent hav? Trust me, jeg vet hvordan du har det, men hvis jeg kan, så kan du.
Løsningen er enkel, men flerdelt. Jeg har for øvrig ikke tenkt til å ta for meg hvordan du praktisk går til verks, det får du finne ut selv. Jeg kommer bare til å se på det som er det virkelige problemet her; det mentale.
Gjør det til din greie! Når fattern skal foreta et bleieskift, ja da gjør vi det på fatterns vis! For meg ble det å ta med iPhone-anlegget inn på badet og watte opp skikkelig tung rockemusikk. Jeg er ganske sikker på at Dimmu Borgir har andre ting enn bleieskift i tankene når de lager låter, men det funket for meg. Last gjerne ned min spotify-liste Musikk for pappahjerter til denne jobben. Gå gjerne inn i deg selv, gå til ditt “happy place” om du må og se for deg halvnakne glamourmodeller som vasker raske sportsbiler. Eller du kan velge å bare kalle en spade for en spade og gjøre jobben. For meg så ble det å skru opp musikken, snakke med babyen og tulle litt med hele greia. Det ble liksom vår kule greie og når bleien var ferdig skiftet, så jeg jo hvor glad og fornøyd han var med situasjonen. Det var først da jeg innså at hans behov for å få skiftet bleie var langt viktigere enn mitt behov for å luske meg unna.
Vit dette: Det er ikke så ille. Jeg vet at folk vil fortelle deg alle mulige grusomme historier, men i dette tilfellet så er faktisk frykten mye verre enn virkeligheten. Det er en ekstremt liten kropp, hvor mye skade kan den gjøre? Nå er jo min lille gutt bare 10 måneder og jeg vet at det kommer til å bli verre, mye verre, men den tid den sorg. Det gjelder å ta et lite skritt av gangen. Tenk deg hvis du skal ut på byen en kveld. Du starter jo ikke med tequilarace og slåsskamp på McDonald’s, nei du tar en rooolig start.
Det er bare ei litta bleie, det klarer du. Og vet du hvorfor? Du er kanskje ikke helt overtalt enda og tenker: “Nja njo, det er kanskje ikke så ille, men jeg har så sykt lite lyst. Du aner ikke hvor m-“ dude, hør her: Du får massive mengder wife cred av frøkna for å gjøre det! Jeg tuller ikke, hvis du spiller kortene riktig så kan du få store doser bonuspoeng! Hvorfor? De vethvor ille vi synes det er. Hun sier det kanskje ikke, hun later som det bare er helt naturlig at du også skifter bæsjebleier, men hun vet og hun betaler rikelig. Spesielt, og noter deg gjerne dette, spesielt i følgende tilfeller:
Hvis hun selv er sliten, gjerne tidlig på morgenen hvis det har dukket opp en liten jævel i bleia i løpet av natten. Tar du et bleieskift på en morgenbleie helt uoppfordret… hold deg fast, du kommer til å bli lesset ned med bonuspoeng!
Hvis du selv oppdager lukten først og trekker mot stellebordet uten å bli bedt om det. Igjen altså, hvis du kan ta initiativet uoppfordret, så noteres det med en stor pluss i margen og et saftig glansbilde attåt.
Hvis dere har besøk. Dette har også den nydelige ringvirkningen at de besøkende ser på deg med stjerner i øynene og tenker at du er av rette slag. Skulle de besøkende være familiemedlemmer må du ikke regne med noen stor utbetaling, men hvis det er venninner av henne, gjerne fra barselgruppa, så har du akkurat skutt gullfuglen og kan vente avkastning, massiv avkastning.
← slik ser wife cred ut forresten. Det er kanskje ikke så lett å oppdage ved første øyekast, men det er der. Let etter det lille smilet som har krøllet seg opp i den ene munnviken og det åpne blikket som sier “dæven døtte Brad Pitt, den der vakke dum! hmm… du altså”
Og her skal du få et stalltips hva gjelder wife cred: Ikke vær en idiot, men tenk deg om. Det er en kjent sak av wife cred er ferskvare og verdien av bonuspoengene renner av gårde som sand i et timeglass, men ikke gjør den typiske mannegreia å prøve å bruke hele potten på sex samme kvelden. Hvis det fungerer, fint flott, men da har du altså brukt opp hardt ervervede bonuspoeng på det og står i fare for å måtte begynne å betale et “wife cred mellomlegg” flere ganger for å oppnå samme sak og det vil du jo ikke. Og enda farligere; skulle det ikke fungere… oh man. Da vil alt kunne bli flippet på hodet og hele spillet være tapt. Du kan gå for en langsiktig investering og velge å ikke bruke poengene. Vel vitende om at de vil ebbe ut, så har du i hvert fall sikret deg en post-it lapp på hjernen hennes som vil stå der lenge. Vit at dette er et trekk med høy risiko, men hvis du ikke skulle ha noe du umiddelbart ønsker å bruke poengene på, så kan dette være en strategi som kan sikre deg den fisketuren eller festen med gutta om noen uker. Så husk, og dette gjelder for enhver situasjon der wife cred skulle dukke opp: bruk dem klokt. Planlegg gjerne og viktigst av alt altså: Ikke vær en idiot. Hvis du først har tapt poengene, aldri aldri mas om å få dem tilbake. Det er vann under broen og det eneste du kan gjøre ved å gnage, er å gjøre det verre. Vær smart. Som vi sa på 90-tallet: Bruk nøtta, på med bøtta. Nå var det riktignok en reklame for å bruke sykkelhjelm, men like fullt. Bruk nøtta.
For kvinner:
Har du et mannfolk i hus som skyr bleier som pesten?
Det er nesten trist å innrømme det, men som for så mange andre ting så fungerer det utmerket å spille hans maskulinitet. Vi vet at man ikke nødvendigvis fortjener ros bare fordi man tar unna et enkelt bleieskift, men sørg i hvert fall for å stå klar med trampeklapp og hornmusikk de første par gangene. Det gjør oss oppmuntret og får oss til å føle oss som ekte menn som tar vare på familien sinn. Spill på det lille apeinstinktet som lurker bak i hodet. Få oss til å føle oss som alfahanner.
Vi trenger bare et par bleieskift på oss, så går det bra. Vi trenger å oppmuntres og mykes inn i det hele. Tenk på det som første gang du skal ta med husbonden til svigermor. Du setter ham ikke bare i en gyngestol og forlater ham der en hel helg alene for å fortære kromkaker og prate om prisen på garn, nei du tar det et lite skritt av gangen. Bare gi oss litt tid, vi får dreisen på det fort nok.
Spill på samvittigheten. Igjen, alfahanne, tøffe mannen som forsørger familien og tar vare på sin flokk. Det trenger ikke nødvendigvis å være slik situasjonen er, men få oss til å føle det. Selv om vi menn kan ha et tøft ytre og et indre som tidvis kan virke fritt for empati, så er det noe annet når man er far. Det banker et pappahjerte der inne og det er et hjerte som vil ta ansvar. Vil, men kanskje ikke alltid tør. Gudene skal vite at jeg var så redd for å miste sønnen min bakken i starten at jeg knapt nok tørte å holde ham. Å skifte bleie virket som et umulig hinder å forsere og jeg trodde oppriktig talt at jeg aldri kom til å klare det. For min del ble starten på løsningen en setning jeg leste i en pappabok, at når man skal skifte bleie, så skal man heise opp barnet etter beina og løfte dem som om de var to helt vanlige ølflasker fra butikken. Dette bildet gjorde det hele litt mer mannlig og var med på å senke listen slik at jeg klarte å ta steget inn i den grusomme bleiens verden.
…og med det: Ut og erobre verden!
Send meg gjerne en kommentar og lik/del for guds skyld teksten hvis du ønsker mer av dette 😉 Hvis du virkelig vil være en lekker hverdagshelt av en smukkas, så liker du pappahjerte sin side på facebook HER
