Et øyeblikk jeg aldri vil glemme

Vi har alle øyeblikk vi aldri glemmer eller i hvert fall tror vi det. Tenk bare på favorittfilmen din. Du husker hvem som spiller hovedrollen, hva filmen handler om og et par scener som du virkelig elsker, men det er også alt. Du tror det kanskje ikke selv, men se den igjen og prøv å legge merke til hele filmen og tenk over hvor mye av det du egentlig husker fra sist gang. Overraskende lite.

Så har man de øyeblikkene man virkelig aldri kommer til å glemme da, de som brenner seg fast, klamrer seg til hjernen og nekter å slippe taket. Også her er det litt ymse kvalitet på minnene, for selv om man tenker at man aldri kommer til å glemme sitt første kyss eller første gangen man snek seg inn i de voksnes rekker, njaaa så er det ikke alt som lagrer seg (og det er kanskje like greit..?), men noen øyeblikk vil aldri ruste. Jeg har et sånt øyeblikk og jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne kommer til å oppleve et mer definerende øyeblikk i mitt liv. MEN, for at du skal få muligheten til å forstå hvorfor dette øyeblikket var så stort, blir jeg nødt til å dra deg gjennom forhistorien. Men du, jeg lover deg at det er verdt det. Du får til og med et lite musikk-klipp på slutten og det er vel ikke verst? Heng med!

Magiske øyeblikk

Vi hadde akkurat sjekket inn på et råflott hotell, bare jeg og frua. Og minstemann. På Ullevål Barselhotell. Den lille pjokken var blitt tatt med keisersnitt, så mor og sønn hadde tilbrakt de første par dagene av hans liv på keisersnittavdelingen, hvilket betød at han far ble pent nødt til å holde seg til besøkelsestider som alle andre. Og det gjorde han motvillig. Å måtte dra hjem til en tom leilighet mens kjæresten og min nyfødte sønn ble igjen på sykehuset hver kveld, var intet mindre enn hjerteskjærende. Det ble mye frossenpizza og lite annet de dagene. Eller jo, det ble turer til apoteket. Det hadde seg nemlig slik at Gudene hadde vært så elskverdige å servere meg en forkjølelse som ville fått svartedauden til å minne om et halvhjertet nys. Jeg levde nesten utelukkende på det jeg klarte å oppdrive av piller, hostesaft, lange skjerf og selvmedlidenhet. Og i tillegg var hodet pakket med meget uforståelige beskjeder om at jeg visstnok var blitt far, hva nå enn det måtte være for noe rart. Det var et par mildt sagt forvirrende dager der jeg vekslet mellom å holde et helt nytt, nysgjerrig og vaklende liv i hendene, til å ligge hjemme i sofaen og styrte Cosylan som en hobbydranker.

Så da vi endelig fikk plass på barselhotellet var det ikke et sekund for tidlig. Vi hadde gledet oss så veldig til å være sammen, for det blir liksom ikke helt det samme når man må dele kvalitetstiden med en annen nybakt mor som ligger bak et lite forheng, som attpåtil har en unge som skriker relativt kontinuerlig. Stakkars min kjære, så sliten og med så sterke smerter. En vanlig fødsel er tøff nok, men det er ikke akkurat en tur i parken å få snittet opp buken og få et menneske dratt ut av magen heller. Så da vi endelig var samlet alle tre, da var vi endelig en familie for første gang. Siden vi hadde levd i den berømte boblen som man gjør de første par dagene etter en fødsel, så var det først nå det virkelig slo oss hva som hadde skjedd: Vi hadde blitt tre, vi hadde blitt en familie.

Så se det for deg: To forvirrede, nybakte foreldre, en med splittet buk, en med sprengt hode, begge med sterke smerter, ingen med noen anelse om hvem, hva, hvor vi skulle gjøre av oss, men begge med et nytt, gnistrende sterkt lys i livet; vår lille guttebass. I en hverdag som hjernen på ingen måte klarte å forstå opp eller ned på, så visste vi i hvert fall såpass at livet hadde fått en helt ny mening.

Det var da far fikk ideen. Det lille nurket vårt hadde akkurat sovnet og lå og godkoset seg, så jeg lå ham på brystet mitt, fisket frem iphonen og spilte til ham hans første sang. Og det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Det forløsende øyeblikket idet tonene banet vei gjennom ammetåken og ullhodene, pianoklimpringen som fortalte oss at “Hei, det her kommer til å gå bra”. Det var som om en stram knute bak i hodet ble klippet over og skuldrene ramlet ned, mens hodepinen fløy ut vinduet i rakettfart og noe sånt som en euforisk lykkefølelse bredte om seg. Hele rommet ble fylt med ro og varme. Det er vel bare rett og rimelig å legge ved bildet av de to gutta som ligger og luller, begge i hvert sitt drømmeland. Alle bekymringene slapp tak i sånn en voldsom fart at jeg nesten sovnet umiddelbart, men våknet til da hu mor knipset et bilde og begynte å snufse av glede. Og da snufset far med.

Og nå, kjære leser, kommer karamellen. Du har lest ordene, du har sett bildet og nå er tiden inne for å høre sangen. Den første sangen vi spilte for vår sønn, bare få dager etter at han kom til verden. Valget av sang var enkelt og ikke helt tilfeldig, for dette er en av mine favorittartister med verdens kanskje aller mest særegne stemme. Så vakkert, så sårt. Ikke bare det, men denne coverversjonen er så bra at den gjør skam på originalen. Så senk skuldrene, skru opp lyden, prøv å se for deg hvor fantastisk forløsende og magisk dette øyeblikket må ha vært, og klikk på videoen under. Og nyt.

7 kommentarer
    1. Det er en ren fornøyelse å lese dine historier og fortellinger, du har en egen artig evne å formidle på. Veldig moro! Hilsen førstegangsfødende og hennes samboer, som venter spent på sitt lille nurk, 3 dager på overtid.

    2. Hei Marie!
      Tusen takk, det var hyggelig å høre 🙂 Blir så glad for kommentarer, for jeg tenker jo at det stort sett bare er jeg som leser disse bloggpostene, hihi 🙂

      Lykke til Marie! Og ta det fra en som var mildt sagt skeptisk til å få barn i utgangspunktet: Det kommer til å gå bra. Det virker kanskje som det er bare kaos på starten og man skjønner egentlig fint lite, men bare vit at det kommer til å funke. Følg hjertet og alt kommer til å gå helt tipp topp tommel opp! Rutinene kommer av seg selv etter hvert 😉 Dere har så mye å glede dere til! Lykke til!! 🙂

    3. Hihi, takk skal du ha 🙂 Ja, det er vel ikke så mye mer å si enn at det var et øyeblikk så vakkert at jeg var helt på nippet til å bli religiøs 🙂 Sees på juleaften unge frøken, ja med mindre verden skulle gå under altså. Krysser fingrene for at vi slipper det. Høres veldig brysomt ut 😉 koz oxo klemmz

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg