Reklame på bloggen

Jeg har snakket med en rekke artige samarbeidspartnere i det siste og i den anledning tenkte jeg det kunne være på sin plass å snakke om dette med penger, produkter og den slags. Det er kanskje litt rart å snakke åpent om dette med sine lesere, litt på samme måte som å snakke om sex med foreldrene sine, men skitt au. Skal det være en ærlig blogg, så skal det det 😉

Noen blogger for æren, andre fordi de kjeder seg. Noen skriver for å tjene penger, andre for å informere og opplyse, mens noen rett og slett bare vil sladre litt. Jeg blogger derimot fordi jeg elsker å skrive og fordi jeg fikk et så inn i hampesvarten uventet endret syn på livet da jeg ble far, at jeg innså at jeg ble nødt til å skrive om det. Jeg ønsker å spre nyttig info og selvfølgelig krydre det hele med mye moro. Derfor.

Hvorfor reklame?

Så var det dette med reklame. Jeg liker ikke støy og finner det uhorvelig slitsomt med reklamer som spretter rundt og blinker etc, men like fullt ønsker jeg å pimpe opp bloggen med litt smakfull reklame. Hvorfor? For å gi den merverdi for deg som leser, for reklame og produktplassering kan absolutt være et gode fremfor et onde. Trikset er å bruke det riktig. Derfor har jeg takket ja til flere spennende samarbeid og frukten av dette vil etter hvert dukke opp på bloggen. “Oh no, blir dette en yngleplass for grelle annonser og billige salgstriks?” tenker du sikkert. Neida, kjære leser, bare ro deg ned, pappa har kontroll.

Jeg takker kun ja til samarbeid hvis produktet/selskapet gir en merverdi for leserne av bloggen. Dette betyr at jeg bare skriver om produkter jeg føler er relevante for dere og/eller når jeg får mulighet til å gi bort premier til heldige lesere. Ingenting gleder meg mer enn det, spesielt når det er noe litt coolt.

Premier? Vi elsker premier!

Jeg gidder derimot ikke å skamløst promotere f. eks et kredittkortselskap eller ha sponsede linker som sender dere avgårde til nettets mørke avgrunner. Jeg blogger ikke for å tjene penger, men for å skape litt high five-stemning rundt om i det ganske land. Jeg er ikke interessert i å forringe bloggens kvalitet eller egen integritet ved å gåsestappe siden full av blinkende tilbud på viagra og kjipe datingsider.

Det du derimot kan forvente deg er at jeg tester ulike produkter som kan være nyttige for deg og dine, eller at jeg omtaler noe i forbindelse med en konkurranse. Første produktomtale med konkurranse og fet premie kommer for øvrig i løpet av uken, så følg med 😉

I ain’t nobody’s rosablogger

En av fordelene ved å være pappablogger fremfor rosablogger, er at jeg gjør hva pokker jeg vil. Jeg trenger ikke å takke ja til alt slags rask fordi jeg trenger gratis sminke og stæsj. Hvorfor? Jeg er en etablert mann, jeg har en god jobb og jeg trenger ikke et walk-in closet fullt av ræl. Jeg blogger som sagt fordi jeg elsker å skrive. Det lille man får for å skrive slike tekster er uansett ikke mer enn at det dekker utgiftene til pulverkaffen man trenger for å få skrevet tekstene. Og det får være greit. Med full jobb, kjærast, sønn, hund, venner og fritidsinteresser attåt, så skulle det bare mangle at man får et sponset yoghurtbeger fra tid til annen.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi jeg vet at janteloven er sterk. Kanskje sterkere enn tyngdekraften og derfor er det greit å ha nevnt det. Så neste gang du ser et innlegg på bloggen med produktplassering av verste sort og du tenker:

“Fyf… han idioten tjener sikkert rått bare for å sitte på ræva og skrive tull!”, så vit dette: It’s all for yoooooou. Jeg gjør det ikke for meg, jeg gjør det for deg.

Velger ganske uventet å avslutte innlegget med en feiende flott video. Trondheimsbandet Departure sto for en av mine absolutte favoritter i sjangeren “spark i gang stereoen, det er fredag og tid for å mekke taaaco” i fjor og denne låta svinger godt. Karer, take it away!

/high five

(Si gjerne din mening og/eller sjekk ut pappahjerte på facebook)

Åpenbaring ved stellebordet

Du er sånn som meg, du.

Jeg så det da du lå på stellebordet og lekte med den blå poseklipsen i dag. Du førte en finger inn i klipsen og påførte akkurat nok press med den andre hånden til at det gjorde litt vondt. Jeg så deg, jeg. Du lå og kjente etter hvor hardt du turte å klemme, før det begynte å gjøre vondt. Du måtte teste grensene. Og det kommer du til å fortsette med. Jeg liker ikke tanken på det, men du kommer til å falle og slå deg. Og det må du, noe annet ville ikke vært deg. Du kommer til se spenning, der andre ser fare. Du oppsøker det ikke, men du viker heller ikke fra det. Du trekker deg ikke fra utfordringer, for når det er på, så er det på. Du liker å utfordre deg selv, gjerne ta et skritt utenfor komfortsonen, men du mister ikke bakkekontakten. Mentalt sett da, fysisk vil du være både høyt og lavt. Du vil måle krefter, både mot andre og deg selv. Du vil lykkes og du vil feile. Det vil være tider du snur deg rundt og ser etter mamma eller pappa til å trøste deg, og det vil vi. For en stund. Andre ganger må du ta det på egen hånd, men vi er alltid med deg.

Jeg så det i øynene dine i dag, når du klemte til det gjorde litt vondt, før du så på meg for å bekrefte, så klemte du litt til. Når jeg ser på deg, ser jeg meg selv. Men du tar dine egne valg, gutten min, vi er bare her for å støtte deg. Noen ganger trykker vi kanskje inn bremsen, andre ganger på gassen, men til syvende og sist er det du selv som bestemmer farten. Men vi ser deg og vi er her for deg, og vi skjønner at du må gå dine egne veier, kjempe dine kamper, utforske de horisonter du finner og smake på det livet du søker. Vi kan bare stå på sidelinjen og gi våre velmenende råd, men vi er på ingen måte perfekte. Ingen er perfekte, så velg dine råd med omhu og følg magefølelsen. Husk at mamma og pappa faktisk har kjent deg i flere år enn du har kjent deg selv, men som sagt: Det er ditt liv, tross alt. Vi er bare her for å heie på deg.

Og det tror jeg du vet. Jeg så det i øynene dine når du lå på stellebordet i dag.

Du er sånn som meg, du.

(Lik hvis du liker og sjekk gjerne ut pappahjerte på facebook)

Bye bye Oslo

Det begynner å nærme seg halvannet år siden jeg tenkte at jeg var strålende fornøyd med situasjonen slik den var og aldri ville endre på så mye som en drue. Leilighet sentralt i Oslo by, strålende jobb i sentrum og bøttevis med egentid. Det viktigste i livet var nærhet til absolutt alt, sushi i umiddelbar nærhet, kaféliv om vinteren, parkliv om sommeren. Alt på ett brett, helt i nærheten, helt perfekt. Og slik skulle det være til evig tid.

Dette var før man fikk barn ja. Det er rart hvor store forandringer som finner sted i hjernebarken når man går fra kul katt til innekatt slash pappakatt. Hele denne “nærhet til alt”-tankegangen har blitt endret til “nærhet til barnevakt” og jeg ønsker heller skog enn asfaltjungel. Derfor fant vi for en stund siden ut at vi på et eller annet tidspunkt kom til å flytte fra byen, når tiden var moden. Så plutselig en dag dukket det opp en gullbillett i posten og vi tok den. Tanker og muligheter ble til handling, og nå står vi plutselig her. Leiligheten i Oslo blir lagt ut for salg i morgen, pappa har fått seg kliss ny jobb i Tønsberg og hus er kjøpt i Vestfold! Check it 🙂

Alt har gått i rekordtempo og i den prosessen har jeg ikke rukket å blogge stort, men vi satser på bedring, for nå har jeg hatt god kontakt med flere spennende samarbeidspartnere og som de sier “Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren”. Les: JA, det blir konkurranser og giveaways 😉

Og fiskebåt. Til meg da, ikke til dere dessverre. Jeg har blitt helt besatt av tanken på fiskebåt og nå som vi flytter til Vestens Fold, så skal drømmen endelig realiseres! Tenk å legge ut med minstemann i passasjersetet og dra opp alt hva havet måtte ønske å by oss på. Det er en tanke jeg ikke har klart å gi slipp på og nå skal det endelig skje. Helt greit å bytte ut überhipp sushi i storbyen med jakt på sjøørret fra egen båt. Selv om jeg kommer til å savne trilleturene langs Akerselva.

Slenger med et knippe bilder av hva man har holdt seg opptatt med i det siste og la meg bare si: Fytti Helgeroa for et styr! Blir leeenge til nestegang jeg gir meg i kast med å flytte igjen 😉

Og nå skal far logge av, koke seg en kopp te og kose seg med UFC (kampsport). “Nei fydda, kampsport?!” tenker du kanskje, men det kommer faktisk ganske godt med å kunne litt om grappling (bakkekamp) når man skal skifte bleie på en spinnvill guttepjokk med et intenst ønske om å ikke bli skiftet på 😉

Ha en brillefin søndag!

Denne siden opp når jeg sover

Du har kanskje sett de hvite babybodyene med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” og tenkt
“Hah, det var en artig sak, sikkert noe man kjøper på HM”. Der tar du skammelig feil, brochacho! Disse bodyene er faktisk livreddende og anslås å kunne ha reddet livet til over 160 norske småttiser!

I løpet av de siste 12 år har nemlig over 700 000 bodyer med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” blitt delt ut til nybakte foreldre på norske sykehus og på den tiden har antall tilfeller av krybbedød halvert. Halvert!!

Dette fantastiske tiltaket drives av Landforeningen uventet barnedød (LUB) som dessverre måtte legge ned kampanjen for noen år siden, men takket være deres nye sponsor Barnas Hus, er kampanjen nå heldigvis tilbake! Bodyen er pimpet opp med lengre ermer og bedre kvalitet. Hadde norske bebiser kunnet trampeklappe, så hadde de gjort det nå.

Her har du noen raske råd på veien for et trygt sovemiljø, gitt av ingen ringere enn Trine Giving Kalstad i LUB:

  • Legg barnet til å sove på ryggen fra fødselen av.
  • Unngå for varmt sovemiljø, for mye tøy på barnet og lue innendørs. Pass på at barnets hode/ansikt ikke blir tildekket av sengetøy m. m.
  • Røyking bør unngås i svangerskapet og i barnets nærmiljø.
  • Amme barnet om mulig.
  • La barnet sove i egen seng på foreldrenes soverom eller sørg for forsvarlig samsoving. Hvis mor har røykt i svangerskapet eller mor/partner røyker etter fødsel, bør samsoving unngås.
  • Regelmessig bruk av smokk når barnet legges til å sove kan virke forebyggende.

Du kan også lese mer om kampanjen ved å klikke på denne linken: http://www.lub.no/informasjonskampanjen-denne-siden-opp

Dah, ved å skrive denne teksten, gikk minnene raskt tilbake til da vår lille dutt bare var noen dager gammel. Tnåååh, litte småttis!

Jeg har ikke tenkt til å si så mye mer om kampanjen enn det, for jeg er tross alt ikke moren din, bare merk deg følgende, du nybakte mor eller far:

Denne siden opp når jeg sover! 

/ dette innlegget er skrevet på oppfordring fra Barnas Hus, men jeg nekter å kalle det reklame. Dette er kun en gest for en god sak. Jeg mottok riktignok en gratis “Denne siden opp”-body for oppdraget, men denne har jeg i dag sendt i posten til en kompis av meg som venter barn til høsten. Lykke til, mate 😉

 

Pappaperm – forventninger møter virkelighet

Som tidligere skrevet, så skulle pappapermen bli en tid for avslapning og ettertanke. Det skulle bli fokusert kvalitetstid og trilleturer i solen med all tid i verden.

3 uker uti pappapermen innser jeg at jeg har blitt en personlig tjener. Jeg flyr mellom kjøkkenet og lekematta som en strikkball og når minstemann endelig logger av for kvelden, så gjør far det samme. Og dette er med både far og mor i hus! Dette har fått meg til å tenke: Hvordan gjør de det, disse alenemødrene/-fedrene? Hvordan klarer man i det hele tatt å ha flere enn ett barn? Og en annen ting: Jeg har alltid sett ned på “stay at home moms” når jeg ser dette som yrkestittel på amerikanske tv-serier. “Jo da, det er en jobb å være hjemme, men… kom igjen, det er ikke en eeeekte jobb” og tenkt at de foreldre som holder seg hjemme etter de får barn, fremfor å vende tilbake til kontoret som alle andre, burde gå med hodet litt senket. Men så innser man, som så mange ganger før, at litt perspektiv er alt man trenger. Nå synes jeg helt på alvor at folk som tar det yrkesvalget burde tjene det dobbelte av kanelbollespisende, kaffedrikkende toppledere med excel på hjernen og ukjent antall millioner på bok.

Men nok om det. En tur til Larvik har det blitt og da la jeg igjen bloggen hjemme en ukes tid, slik at man får litt kvalitetstid og ikke må sitte og knatre på tastaturet mens man nyter et glass rødt og svigermors svinestek. Hva annet har vi gjort siden sist, sier du? Her, ta et knippe med fargebilder og nyt essensen av et par ukers pappaperm i korte trekk.

 

Flere av disse bildene finner du også på min Instagram-profil.

Følg @pappahjerte for din dose med visuell herlighet 😉

/high five

Påskekrim, del 6 av 6: Femme fatale

Frank var ute av rommet før han rakk å tenke eller skrike. Hjertet banket og smalt så intenst at det fikk brystkassen til å skrape mot innsiden av huden. Han hadde smelt døra igjen bak seg og falt sammen på gulvet utenfor.

Det var så mange banneord han kunne ønske å brøle ut at hjernen fikk overledning og klarte ikke å presse frem et eneste ett. Det lot ham bare sitte der og rive gjennom luften på leting etter svar. Ingen takler å se et dødt menneske likt og om Frank kunne man si at han utvilsomt kunne håndtert det langt bedre. Alle hans tanker og hele hans verden smeltet sammen til en eneste stor deigkladd som ikke kunne brukes til noe fornuftig og slik satt han til beina sviktet under ham og han rullet ut på gulvet som en rød løper.

Da han endelig kom seg på beina hadde hjernen tatt den eneste fornuftige besultningen: Alkohol. Det måtte da være en bar et sted på hotellet som kunne servere ham en kvadruppel whisky? Litt slik som når kriminelle i amerikanske filmer nekter å snakke med politiet før de får snakket med sin advokat, slik fungerte hjernen til Frank etter sjokksynet på rommet: Den nektet å tenke en eneste tanke til før den fikk møte en real dose alkohol. Men slik skulle det ikke gå, for da Frank tasset videre ut i korridoren, la han merke til at døren inn til rom 202 og det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen sto åpen. Dette syntes han var litt merkelig, med tanke på at klokken var… en gang midt på natten. Mot bedre viten dyttet han døren enda mer åpen.

Han tittet inn og der ligger ekteparet. Det første han så var enden av senga, der føttene dyttet dyna til værs. Litt lenger opp så han plutselig konturene av skarpskyttergeværet han med grøss og gru kunne huske å ha sett tidligere på dagen. Selv om det enda var relativt mørkt i rommet kunne han se det helt tydelig mot det lyse sengetrekket.

– Men hvorfor skulle et gevær ligge midt på senga sånn helt uten videre? Det måtte da være fryktelig ukomfortabelt å sove med et gevær oppå seg? Og unødvendig, ikke minst.

Tenkte Frank og labbet et skritt inn i rommet. Han hvisket litt og kremtet, men fikk ikke svar. Han prøvde å snakke til dem med vanlig innestemme. Fortsatt ingenting. Han kremtet useriøst høyt. Stillhet. Det var først da han forsto at noe var galt.

Frank så til siden, skrudde på lyset i rommet og så tilbake. Nå la han ikke merke til tærne som holdt dynen heist opp fra madrassen lenger, men alt det røde. Det rant ned fra putene og ned på gulvet. Fortsatt i sjokk, gikk han helt opp på siden av sengen og dro dynen i dynen. Ansiktene kom til syne. Det var et syn som umiddelbart fikk magen hans til å vri seg om og han kastet opp. Rett på gulvet, ikke noe forvarsel, ingen spypose. Mens han sto der og dekorerte gulvet med marsipanpølser og peanøtter, hørte han plutselig at det knirket i gulvplankene og døren ble smekket igjen. Han snudde seg mot døra og der sto hun.

Hun var ikke som han hadde sett henne for seg. Ikke tynnslitt med pistrete hår og utmagrede kinn. Ikke iført sykehuskjole og råtne tenner som stakk til alle kanter. Hun var derimot en godt bygd kvinne med langt lyst hår, et skarpt blikk, brede skuldre og en naturlig autoritet i blikk og holdning. Akkurat som broren.

Anette.

– DU!

– Hva?

– DU!

– Ja, du sa det.

– Det det det… DU!

– Er det virkelig alt du har å komme med? “Du”?

– Men hvordan? Og hva for? Hæ?

Hjernen til Frank hadde gått i krøll og fungerte på ingen måte lenger. Den hadde gitt opp, slengt beina på bordet og funnet frem en lydbok full av hvalsang. Han var helt alene nå.

– Du drepte dem!

– Jepp.

– Og du drepte Charlie!

– Nix.

– Og du hang kvinnen på mitt rom!

– Hæ? Hva prater du om?

– Du…

– Okei, vi kommer visst ingen vei her. Sett deg ned, Frank. Jeg insisterer.

Anette pekte på ham med geværet. Frank hadde hele livet ventet på en situasjon som dette. Han hadde sett for seg at han helt iskaldt skulle fortelle sin potensielle morder at han hadde telt antall skudd og at han derfor synet bløffen, eller han skulle sprette frem og slå våpenet ut av hendene på vedkommende. Noe slikt var ikke i nærheten av å inntreffe, for akkurat nå var han så redd og forvirret at det kostet ham all hans energi å holde samtlige kroppsåpninger lukket.

Han gjorde som han ble befalt og tok seg et lite sekund til å studere kvinnen som i løpet av kort tid kom til å knekke nakken hans som en ørret. Det var så mye som ikke stemte med det bildet han hadde hatt i hodet av henne. Hadde hun ikke vært stein hakke gal, kunne hun vært rett så attraktiv.

– Skulle ikke du ha livløst hår som falt av i klumper?

– Jeg vet ikke, skulle jeg det?

– Broren din sa du var syk og utmagret, men for meg virker du egentlig bare syk.

– Hah, han sa det ja? Der har du Tormod, alltid beredt for å passe på lillesøsteren sin. Det er derfor jeg må beskytte ham.

– Du beskytte ham? Jeg trodde det var den andre veien rundt?

– Joda, men… Jaja, du kommer jo til å måtte bøte med livet i løpet av kvelden, så jeg kan vel like greit fortelle deg alt. Kortversjonen i hvert fall. Jeg er syk, bare ikke fysisk.

– Altså, du mener –

– Yes, gi den jenta en slikkepinne!

Anette svarte kvikt med et elpekjekt smil i munnviken. Frank burde ha skjønt tegninga for flerfoldige minutter siden, men hjernen var fortsatt opptatt med sitt og hadde hengt opptatt-skiltet på døra. Det var ikke kroppen hennes det var noe galt med, det var hodet.

– Du mener at du er…

– Tja, noen vil vel kalle det mentalt ustabil.

– Kan jeg få komme med et forslag?

– Skyt.

– Du er stein hakke forbanna s-

– Så så Frank, ingen grunn til å bli grinete. Ja vel da, så er jeg gal da. Hva så? Poenget er, jeg trenger Tormod! INGEN skal komme mellom oss. Jeg skjønte at det var noe galt når han kom inn på rommet tidligere i kveld og sa at han hadde snakket med deg. Han skjønte fort at det ikke var meg du hadde møtt, men så var det noe annet. Jeg visste ikke hva det var, inntil det banket på døren. Det var herr og fru blodpute som ligger her. De hadde sett at Tormod hadde tatt livet av den fjollete bikkja som løp rundt her og de ville ringe politiet hvis han ikke sa fra til eierne eller i hvert fall innrømmet det til dem.

– Så Tormod drepte Charlie?

– Altså, drepte og drepte. Etter praten med deg, hadde han vært så forbannet og gira at han løp opp trappen og slo opp døren ut fra trappeoppgangen og den teite kjøteren hadde visstnok stått på innsiden. Rent uhell, men broren min har jo ikke mage for sånt, så han hadde fått panikk. Kastet pelsdotten ut av vinduet og stormet inn på rommet igjen. Etter krangelen med herr og fru gevær, skjønte jeg fort at de kunne komme mellom meg og Tormod, så da fant jeg ut at det var på tide at jeg tok litt ansvar. Så da droppet jeg bare å ta pillene mine for kvelden, så var den saken grei.

– Og hva slags piller snakker vi om her?

– Å du vet, en liten regnbue av forskjellige godsaker. Det holder kroppen i sjakk, men uten pillene ble det så utrolig mye enklere å… ja.

Hun nikket i retning av de to kroppene på senga.

– Men herregud da menneske, selv om de truet broren din med å gå til politiet, så er det jo ingen som blir buret inne for å ha drept en ussel hund?!

– Det var ikke en sjanse jeg var villig til å ta. Jeg trenger legen min.

– Legen? Du mener broren?

– Bror og lege. Herregud, hvordan skulle jeg ellers fått de pillene jeg trenger?

– Så du mener at Tormod medisinerer sin egen søster?

– Stemmer bra det. Herregud, han fikk jo bare kranglet seg til den lisensen og flyttet til et udde sted ute på landet og ble en slags landsbylege bare for å dra meg ut av byen og få oss til et sted der jeg kunne gjøre minst mulig skade. Jeg vet ikke egentlig om han egentlig er sertifisert, men et par ganger i måneden reiser han i hvert fall over grensa til Sverige og får tak i de pillene vi trenger og det er egentlig alt jeg trenger å vite. Men nok om det. Jeg lå våken og ventet til Tormod hadde sovnet, så tasset jeg bare inn her og gjorde det jeg måtte. Smal sak det.

– Smal sak? For det første, hvordan kom du deg inn døra?

– Frank… Jeg lå jo våken og hørte at dere sparket den inn i går? Hvor vanskelig tror du det var å dytte den åpen igjen?

– Jammen –

– Ikke mer jammen Frank, fortell meg om jenta på rommet ditt.

Det var plutselig helt normalt å prate med en psykotisk morder nå, så Frank satt i gang med å fortelle sin del av den helt vanlige hverdagshistorien som var blitt hans liv. Det hang en død jente på rommet hans, i grove trekk. Det lyste ut av øynene til Anette, dette var tydeligvis hennes kopp te og hun ville se mer. Frank så ikke noe problem ved dette, han var jo ikke mange minuttene unna å stemple ut og parkere tøflene for godt likevel. De var på vei ut av rommet, da Frank stoppet opp.

– Bare en ting til, før vi går.

– Hva?

– Nei, det var bare… jeg trodde ikke man kunne drepe noen med et skiskyttergevær?

– Man kan ikke det…

Hun så på ham, han så blodet på hendene og skjønte raskt at det kanskje var like greit å ikke stille flere spørsmål. Ville han egentlig vite svaret? Egentlig ikke.

Frank og Anette listet seg gjennom gangen og mot rom 205. Frank visste ikke hva han skulle forvente eller hva han hadde tenkt til å si eller gjøre når han åpnet døren, men han bare spilte med. Han prøvde samtidig å klekke ut en plan for hvordan han kunne bryte fri fra psykopaten ved hans side, men så langt hadde han ikke kommet frem til noe fornuftig. De kom frem til døren og han dyttet den forsiktig åpen og den ga fra seg et langt knirk. De gjorde begge store øyne og trakk inn pusten, spente på hva de ville få se.

Synet som ventet dem var for Frank langt verre enn det han hadde forventet. De sto helt stille i noen sekunder, før Anette snudde seg mot ham.

– Hva nå? Det henger ingen pike i taket…

– Men jeg…

– Du, hva?

– Jeg VET jo at jeg så… hun hang jo akkurat der!

Anette smilte mer kjekt og hånende enn noen gang tidligere.

– Jasså du Frank, du så det ja. Si meg: Hvem er gal nå, hva?

– Men… men, hvis du ikke er henne og hun ikke er deg og hun ikke er der og ikke…

– Det er påskeaften…

Anette svarte rolig og la igjen tre transparente punktum i luften som Frank kunne få smatte på.

Det tok Frank to sekunder med mental razzia, der han kastet alt av bokser rundt i rommet under topploket i leting etter informasjon av nytte. Og han fant det. Plutselig lå det bare der, den usannsynlige sannheten som på ingen måte kunne stemme, den ufornuftige, umulige løsningen som var den eneste fornuftige og mulige løsningen. Han ga fra seg et gisp og en kilende følelse sendte frysninger ned ryggraden og helt ned i sokkene. Han hadde først nå innsett hvem det var.

Det var alt Frank trengte å vite, han trengte ikke engang å si navnet. Hjernen våknet til live, innså at den hadde sovet ved roret og tok ansvar igjen. Frank trodde han reagerte instinktivt, men det var bare hjernen som endelig hadde fått orden i sysakene. Helt uten å tenke seg om langet han ut en rett høyre med all den kraft han besatt og den landet rett i neserota til den bevæpnede pilletrilleren fra Kilen. Øynene slo hjul i sokkelen og hun smalt inn i veggen bak seg før hun traff gulvet og ble liggende som en sekk poteter.

– Nå får det jaggu være nok galskap. Kropp, ta meg hjem!

Sa han til seg selv. Og deretter løp han inn på rommet, slang bilnøklene og mobilen i lomma og løp alt han var god for. Gjennom gangen, ned trappa og ut i bilen. Nøkkelen ble vridd om og bilen spant av gårde før det skjøt fart og angrep de puslete fjellveiene. Han hadde klampet foten i bånn og den nektet å slippe. Han kjørte så fort at bilen skrek men det fikk ikke hjelpe. Døde kvinner, hundemordere, bevæpnede gærninger og –

– AAAAAAAAAH!

Frank hadde åpnet vinduet og skrek av full hals. Han skrek seg tom for luft, fylte lungene på ny og skrek igjen. Dette fikk ham merkelig nok til å føle seg langt bedre, selv om han så stjerner og måtte hive kraftig etter pusten. Han kjørte så fort bilen tok ham, vekk fra hotellet, gjennom den rare lille bygda med bensinstasjonen og alt-mulig-mannen Andreas Godthåp. Han takset seg inn på hovedveien hjemover og kjørte bånn pinne. Han så bare veien fremover, både i faktisk og overført betydning, han snudde seg ikke en eneste gang.

Rundt halvveis på veien hjem, blinket han seg inn på en rasteplass. Han la merke til at han ved en tilfeldighet hadde klart å velge samme rasteplass som han stoppet ved på veien oppover noen dager tidligere. Han stoppet bilen, skrudde av motoren og la hodet tilbake. Det hadde vært så altfor mye som hadde skjedd og alle erfaringene hadde begynt å tynge ned på ham. Han trengte en rask høneblund før han atter igjen var hjemme og tilbake i sitt gamle liv. Så han lukket øynene og sovnet.

Da han våknet var det mørkt utenfor og han var iskald. Han visste ikke hvor lenge han hadde sovet for mobiltelefonen var tom for batteri og displayet som viste sånt manglet minst en pære eller to. Radioantennen hadde for lengst knekt av i en bilvask og han hadde aldri tatt seg bryet med å bestille ny. Litt døgnvill, trøtt og forvirret rullet han ut på hovedveien igjen og kjørte hjemover. Hadde det bare gått noen timer? Hadde det egentlig bare vært en særdeles bisarr drøm?

Vel hjemme parkerte han bilen og snek seg inn hoveddøra. Han passerte kontoret der sønnen hans satt foran pc’n som alltid. Akkurat der han hadde forlatt ham, intet nytt på den fronten. Alt Frank trengte nå, og han trengte det desperat, var en lang, glovarm dusj. Han var like ved badet da en eim av tung parfyme og kosmetikk fylte luften.

– Og hvor har du tenkt deg…? Hvor i helvete har du vært og hva i all verden er det du tror du driver med?

Frank svarte ikke, han bare vrengte av seg klærne på gulvet utenfor badet og lukket døren bak seg.

– Bare så du vet det, den frisørtimen får du pent betale for! Hva går det av deg egentlig? Skjære over ledningen til vekkeklokka mi med en kniv, bare for at jeg skal forsove meg? Ling ble dritskuffet, for det viste seg at barna var kjempegiret på å feire påske likevel, men hun hadde sittet og ventet på meg i mange timer, før hun reiste hjem igjen. Du vet, de asiatene er ikke til å tulle med, hun ringte og kjeftet på meg på japansk eller hva det var, hørtes helt grusomt ut, så det var kanskje like greit at jeg ikke forsto et ord av hva hun sa, men det hørtes alvorlig ut. Hører du, Frank? Frank, hører du meg?!

Men Frank kunne ikke høre på flere gale kvinnfolk den dagen. Uansett hvilken dag det nå måtte være, han visste ikke opp eller ned på en tøddel lenger. Han var bare trøtt, sliten og forvirret.

Tonje lukket kjeftesmella og innså at det var som å snakke til en døv elefant. Selv om han hadde vært borte en liten stund, så savnet hun ham like fullt, den idioten. Hun skulle akkurat til å gå opp trappen og bli borte for resten av kvelden, da hun merket en rar lukt i rommet. Selv etter mange år med overdreven bruk av alt som luktet som blomster og godteri, hadde hun fortsatt en aktiv nese som plukket opp ukjente lukter. I hvert fall lukten av andre kvinner. Hun snuste litt rundt og kjente fort at kilden var kleshaugen på gulvet. Hun plukket opp buksen, sniffet litt, ingenting. Så plukket hun opp skjorten og dro inn et skikkelig magedrag, og da kjente hun lukten sterk og tydelig. Hun hadde ingen problemer med å kjenne igjen to så karakteristiske lukter. Det var en særegen blanding av karamell og lavendel.

 

Påskekrim, del 5 av 6: Kroken på døra

Hunden Charlie hadde i løpet av sine 8 år på planeten rukket å gjøre så mangt. Han hadde vært med på mange flotte turer rundt om i landet og høydepunktet var kanskje da han fikk stikke snuta over ripa da de var på tur med hurtigruta. Den friske havbrisen hadde fylt lungene med en livsglede så intens at han nesten hadde logret av seg halen. Maten hadde dessverre vært et trist kapittel hele livet. Han hadde aldri helt klart å like smaken av tørrfôr, men like fullt fikk han det dag etter dag etter dag. Selv når det luktet spennende krydder fra alle verdens hjørner i hele huset, måtte han ta til takke med de knusktørre kulene. Men nå hadde han altså tisset på sin siste flaggstang og bjeffet på sin siste postmann. Han var død. Det siste han hadde sett var en gjenstand som kom i voldsom fart rett mot ham og deretter var det svart herfra til evigheten.

Jakten på en hundemorder

I panikken som fulgte, ble Frank sendt løpende ut på det litt uvanlige ærend å saumfare hele hotellet i jakt på en mistenkelig type man typisk ville forventet at kunne drept en hund i kaldt blod. Hva han lette etter visste han virkelig ikke, men han lette like fullt innstendig og helhjertet. Da han var ferdig med førsteetasje, fortsatte han videre. Mens han snuste rundt i sin egen etasje så han det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen som hadde en viltert gestikulerende krangel med Tormod Nilsen. De pekte mot gangen, viftet ut og inn med armene, viste vei fra gangen mot døra til Tormod og slo oppgitt ut med armene. Frank antok at det betød noe, men det så også ut som at Tormod ikke lot affektere i nevneverdig grad. De skilte lag og forsvant av gårde, sikkert også de engasjert i letingen etter hundemorderen.

Da han var ferdig med de to første etasjene løp Frank i fullt firsprang opp trappen til tredjeetasje, men ble brått stoppet midt i spranget. Der sto hun igjen. Den vakre Anette. Hun var i ført det samme som tidligere på kvelden, men personligheten var en helt annen enn da han møtte henne første gangen. Hun ålet seg raskt innpå ham og tok rundt ham. Han kjente lukten av parfymen hennes. Hun luktet som en søtlig blanding av karamell og lavendel. Hun sto presset helt inntil ham og de store øynene stirret rett inn i sjelen hans. Han holdt på å la seg rive med av øyeblikket, men så husket han Tormods høylytte advarsel. Han dyttet henne varsomt tilbake.

– Jeg beklager, men… jeg kan virkelig ikke. Det, ja nei jeg kjenner deg jo ikke en gang, jeg vet ikke hvem du er eller hva du Å HERREGUD, jeg er jo faktisk gift og har en sønn!

Frank hadde akkurat fått en smekk av virkeligheten rett i ansiktet og innså midtveis i setningen at han faktisk hadde et liv og en hverdag utenom dette rare eventyret.

– Men… elsker du meg ikke?

– ELSKER? Hooold your horses her frøken. Elsker er et rimelig sterkt ord? Jeg, jeg… jeg skal ærlig innrømme at du nok er det vakreste vesen jeg noensinne har sett, men-

– Men hva da?

Kvinnen gjorde skummelt store øyne og stirret intenst på ham.

– Men… jeg kan ikke møte deg mer. Du må bare rett og slett fordufte, skjønner du? Du er for farlig for meg.

– Men –

– Jeg er lei for det. Adjø.

Svarte Frank raskt før han løp videre.

Hadde han virkelig sagt “adjø”? Jaja, han hadde måttet kvitte seg med henne før han ble forelsket. Det var rart å si det men han visste at det stemte. Og da var det bare å kutte henne løs før det gikk for langt. Kaste henne ut vinduet som gårsdagens avis. Nok om det, nå var det å søke høyt og lavt for å finne en hundehatende kjæledyrsmorder før han rakk å stikke av eller gjemme seg.

Men det var bare å gi opp. Etter å ha løpt rundt som en ilter blodhund i nok en time og vendt på hver en stein, hadde han fortsatt ikke klart å finne så mye som en tøddel av mistenkelig type noe sted. Han hadde sett gjennom hele hotellet, lyst gjennom nedstøvete loftsboder og tørrlagte ølkjellere. Han visste jo strengt tatt ikke hva han forventet å finne, for det var meget lite sannsynlig at noen ville dukke opp og presentere seg som den skyldige helt uten videre og Frank hadde i hvert fall ikke tenkt til å utgi seg for å være etterforsker, så til slutt ga han opp. Han så på klokken og innså at det uansett var på tide å prøve å få seg litt søvn, selv om det kanskje ville vise seg å bli et ørlite problem etter at han først var blitt truet på livet av en trigger happy skiskytter. Dessuten var det en iskald hundemorder på frifot. Og dessuten knurret magen som en gammel Volvo Amazon som ingen hadde unnet en dråpe olje på evigheter.

Mens han sto utenfor døren til sitt eget hotellrom og jobbet med å få nøkkelen ut av lomma, hørte han et lite klikk bak seg. Han snudde seg rundt og ut av rom 204 dukket hodet til Tormod opp.

– Ah Frank, akkurat den mannen jeg lette etter. Hvordan gikk letingen forresten?

– Å du vet. Lete etter noen uten kriterier eller mistanke. Det kan jo være hvem som helst. Du da?

– Nei du vet, samme her. Jeg ga opp relativt kjapt.

– Var det det hvetebrødsparet i 202 var så hissige for eller? Jeg så dere stå i gangen og krangle i stad.

– Å det… nei, det… Samme det, Frank, hør her: Jeg beklager for i stad, jeg… Ja, jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ble bare så oppjaget og ja, beklager.

– Ikke noe problem Tormod og jeg har snakket med henne nå, så det er ikke noe problem lenger.

– Jasså ja, så du mener det altså? Det var rart.

– Hva da?

– Nei altså, etter at jeg stakk fra matsalen så gikk jeg opp til Anette for å ta en alvorsprat med henne, men hun kunne fortelle meg at hun har holdt sengen i hele dag.

– Hva?

– Ja, hun skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om, for hun mente at hun aldri har møtt deg og bare holdt sengen siden vi kom hit. Som sagt, hun er i rimelig dårlig stand, så jeg kunne ikke helt forstå det selv.

– Men… Ok, jeg tror jeg forstår hva som har skjedd. Hun er helt sikkert bare trist og lei seg etter at jeg avfeide henne tidligere. La meg snakke med henne.

– Nei Frank, jeg tror ikke det. Hun sover nå og er helt utslitt stakkar. Dessuten ser hun ut som et vrak for tiden, så det hadde hun nok ikke tillatt uansett. Du skjønner, alle medikamentene hun tar for tiden har ført til… hva skal man si… Hvis hun grer håret, så ser det ut som en hel bikkje sitter fast i kammen da, for å si det mildt.

– HVA?! Jammen…

– Er du helt sikker på at det i det hele tatt var Anette du snakket med, Frank?

– Ja… eller… nei?

– Okei, hvilken hårfarge hadde hun da?

– Mørk og mørke øyne, selvfølgelig. Akkurat som deg.

– Hah! Der har du svaret. Jeg har hår og øyne etter fattern, Anette arvet mamma sitt oppsett. Lyst hår, blå øyne. Så, tja da bor det vel en annen Anette på hotellet da. Men okei, da var i hvert fall den saken ute av verden. For en merkelig greie… okei Frank, sov godt a. Det tror jeg du trenger.

Frank ble stående og måpe. Jenta som inntil for fem sekunder siden hadde vært forbuden frukt, skulle altså vise seg å være en luftspeiling. Men hvordan og… hvem? Han gikk tilbake til sin egen dør med måpende munn, låste seg inn og begynte på kveldsstellet mens hjernen prøvde å kalkulere all informasjonen som hadde blitt dyttet inn i den i løpet av kvelden. Det gikk særdeles dårlig og han innså at det eneste han kunne gjøre var å komme seg til sengs og få seg en god natts søvn. En whiskyklunk, to marsipanpølser, tre never med peanøtter og en runde med tannbørsten senere, var han stappet inn under dyna og sov som en liten grisunge.

Han våknet midt på natten av en merkverdig knirkelyd. Som om han plutselig var ute på en båt. Han tenkte at han helt sikkert hadde drømt det og lukket bare øynene igjen. Men før han rakk å sovne så knirket det igjen. Han tenkte på hva det kunne være for en lyd, men kom ikke opp med noe fornuftig svar. Han visste at vinduet sto på gløtt, men ute var det lite vind i kastene, nærmest vindstille og lyden kom uansett ikke fra den kanten av rommet. Noen få strakser senere og det knirket igjen. Det hørtes fortsatt ut som tauverk som gnisset mot treverk, som på en båt. Han blunket noen ganger og gnikket søvnen ut av øynene. Han så seg om, men rommet var bekmørkt. Han snudde seg for å skru på lyset som sto på nattbordet og i det lysstrålene bredte om seg, så han umiddelbart noe i øyekroken. Han kastet hodet til side og der var hun. Den vakre kvinnen. Med det lille unntaket av at det mørket håret som tidligere hadde snirklet seg vakkert ned langs hodet, nå hang livløst ned mot bakken. De mørke øynene som hadde skjult alle verdenshavenes mystikk, var grå og tapt i evigheten. Den spenstige kroppen som hadde pirret hans nysgjerrighet hang slapp og livløst som et kjøttstykke på slakteriet. Det knirket igjen og han så repet som var festet til takbjelken. Lyden var kvinnen som vaiet i vinden.

 

 

(Følg med i den spennende og avsluttende episoden av Høyfjellshotellet i morgen. Og du, hvis du liker mitt improviserte påskeepos, del det med gode venner. Gratis krim a gitt! Det er ikke verst ;))

/high five

Påskekrim, del 4 av 6: Farlig flørt

Det var en mildt sagt prekær situasjon som hadde oppstått på det ellers så rolige høyfjellshotellet.

6 personer og hunden Charlie var blitt tatt på fersk gjerning i det de brøt seg inn på et hotellrom og nå sto de plutselig rett i skuddlinjen til en bevæpnet langrennsløper og antatt morder. Samtlige holdt pusten og turte ikke så mye som å blunke. Selv Charlie kjempet mot et instinktivt bjeff han egentlig ønsket å formidle. Med et ladd våpen rettet mot flokken følte ikke Espen Svendsen-Hansen at det var nødvendig å skrike og skape unødvendig mye ståhei, så han ytret sitt budskap kontrollert og sindig med stoisk ro.

– Hvem er dere og hva gjør dere på vårt rom?

– Nei hør her-

Det var Herr Nepeland som prøvde seg, men han ble avbrutt av en mental ballong som sprakk.

– IKKE NOE “HØR HER”, SVAR PÅ SPØRSMÅLET!!

– Vi…

– JA?!

– Nei altså…

BANG!

Smellet fylte hele rommet og kunne nesten høres ut som et geværskudd, men til det var lyden for hul og tung. Det var lyden av våpenkofferten som ble slått igjen. Frank hadde sett noe de andre hadde oversett og han hadde tatt affære.

– Madshus?! *en hel drøss med banneord* MADSHUS?!

Frank snudde seg rundt og så rett på den kondomkledde mannen som pekte på ham med det som inntil nylig var antatt å være et skarpskyttervåpen, men som brått viste seg å være noe helt annet.

– Det står Madshus på den kofferten der!

utbrøt han igjen.

– Ja, selvfølgelig står det Madshus, det forklarer fortsatt ikke –

– Du driver med skiskyting?!

– No shit, Sherlock! Ja, jeg driver med skiskyting, men det forklarer fortsatt ikke hvorfor jeg ikke bør sette en kule i panna på hver og en av dere, bikkja inkludert.

Han sto fortsatt med våpenet hevet og virket en anelse forbannet.

– Fordi vi allerede vet om det ene drapet, din jævel og vi har ringt politiet. Hvis de kommer hit og finner alle –

– Hei hei hei, vent nå litt, hva for noe drap?!

– Vi så blodet…

Det var ekteparet Nepeland som usikkert stotret frem ordene unisont.

– Blodet? Hvilket blod? Er dere helt gærne?

– Bak hotellet. Det var blod og vel… hvem andre kan det ha vært som skjøt? Vi vet det var deg!

Sjakkspillet som hadde foregått så ut til å gå mot slutten, for det siste trekket hadde fått den nygifte herr Svendsen-Hansen til å senke geværet. Han satt det fra seg mot veggen og satt seg ned på huk.

– Å dæven steike… Er det virkelig det alt dette handler om? En bedriten fugl?

– Jeg SA jo at du ikke skulle gjøre det, Espen!

Lød det fra en oppjaget og illsint Ingrid Svendsen-Hansen.

Det var et kort øyeblikks pause, der absolutt ingen forsto noe som helst, før ord og forklaringer begynte å hagle som pilregn i begge retninger. Over en lengre tid ble det kastet anklagelser og forklaringer rundt i ring som om de lekte med varme poteter, og alle brukte uten unntak utestemmen. Etter mye frem og tilbake og trusler av ulik art og grad av fylde, viste det seg at det hele hadde vært en relativt klam misforståelse.

Det nygifte paret i rom 202 var ivrige skiskyttere på fritiden og hadde vært ute på en liten treningstur for å holde langrennsformen oppe. Og de hadde med våpen. Kanskje ikke helt vanlig, ei heller 100 % lovlig, men det var sånn de likte å trene hjemme og ingen hadde stoppet dem tidligere. Den mannlige halvdelen av radarparet hadde plutselig sett det han mente var en fjellrype og jaktinstinktet hadde våknet til livs. Et par skudd senere og rypa var historie, men det også da han innså at det nok ikke var helt innafor å jakte fugl med skiskyttergevær for en mann uten jegerprøven. Derfor hadde de fått panikk og stukket til fjells med bevismaterialet og begravet det der ingen ville finne det og når de kom hjem, var hotellrommet deres invadert av innbruddstyver.

– Et siste spørsmål, Espen.

– Ja?

– Hvorfor våpenkasse? Er det ikke vanlig med våpenfutteral?

Den skyteglade skiskytteren ristet av seg spørsmålet med et hevet øyebryn og et nonchalant skuldertrekk som ikke kunne bety noe annet enn “fordi”. Og med det var hele situasjon avklart og de var alle enige om at det var på høy tid å avslutte det som plutselig hadde blitt en veldig spenstig langfredag. Etter en rask dusj for kvelden, ville Frank bare ta en rask tur innom resepsjonen før han gikk til sengs for å sjekke om det var noe alpinsenter i nærheten. Det var det selvfølgelig ikke. Han hjortet opp trappene til andreetasje og åpnet døren ut til gangen, da han plutselig støtte på en kvinne han ikke hadde sett før. Hun sto og tittet ut av vinduet utenfor trappeoppgangen med et glassaktig, drømmende blikk, utvilsomt langt vekk i egne tanker. Frank kremtet diskret, ingen reaksjon. Han hostet litt mindre diskret og hun snudde seg.

Han kunne se hun var vakker. Langt, mørkt hår som krøllet seg elegant i lange spiraler. Han skulle gjerne tatt en rask visuell befaring av kroppen, men ble umiddelbart låst til det fengslende blikket hennes. Hun hadde en slags tidløs skjønnhet over seg, med mørke øyne som kunne forvandle en manns bankkonto til en diamantring på bare noen strakser. Hun var utvilsomt bortimot det vakreste mennesket han hadde sett på en god stund. Men hun var også mystisk, for hun holdt blikk-kontakt med ham uten å si et ord eller uttrykke et ønske om å si noe heller. Hun var ikke redd for stillheten. I en ganske overraskende manér snudde hun seg tilbake til vinduet uten å si et ord. Frank tok et par skritt nærmere.

– Skjer det noe spennende der ute? Eller er det ikke vanlig å si hei i disse traktene?

Lurte Frank, som plutselig fikk den kjedelige følelsen av at han virkelig hadde mistet draget på damene. Ja vel, så var han kanskje noen år eldre enn henne, men det fikk da være måte på.

– Hvilken rolle spiller det da?

Kvinnen snakket med en stemme så myk som fløyel. At hun gikk rett på gåtene irriterte Frank en anelse, men han lot seg også pirre.

– Nei, hva skal man si: Høflighet, vennlighet, relasjoner og alt det der? Jeg trodde det var slik man gjorde det, men jeg tar kanskje feil?

– Jeg mener, hvilken rolle spiller det, når man er låst til en seng i all evighet.

Det var først da Frank innså det: Hun var søsteren til Tormod Nilsen.

Hun måtte ha tatt seg en tur ut fra rommet etter at Tormod hadde lagt seg. Plutselig kjente han et blylodd av dårlig samvittighet og medfølelse for den unge jenta, for han hadde kanskje kommet litt brått på. Hun hadde utvilsomt ordnet håret og sminket seg, men for hvem? For ingen. Hun lå bak lukkede gardiner hele dagen, men nå var hun ute etter mørkets frembrudd for å snuse litt på livet. Få en ørliten dråpe av hvordan den verden hun en gang levde i så ut. Frank var på ingen måte kvalifisert til å komme med kloke råd og besvare spørsmålet hennes på tilfredsstillende vis. Så han sa ikke noe. Hun fortsatte.

– Men… så er det ikke alltid så ille heller. Jeg mener, jeg får jo møte nye folk fra tid til annen. Som deg.

Hun snudde seg og stirret rett på ham. Pupillene hadde utvilsomt endret størrelse. Hun måtte ha klart å utvikle følelser for ham, for hun tok et skritt nærmere og hadde plutselig fått et bedende uttrykk i ansiktet.

– Jeg er ikke så ille som alle skal ha det til. Bare ikke helt i form, du vet. Jeg er fortsatt en kvinne.

– Ehm…

Den plutselige omveltningen av følelser hadde tatt Frank på senga og det hadde ført til at han plutselig hadde mistet talegaven. Han gikk et lite skritt bakover og hun grep etter ham. Han kjente hånden hennes rundt armen sin, merket varmen i fingrene og desperasjonen i blikket. Han innså raskt at hun enten måtte være særdeles kjærlighetssyk eller så hadde han fortsatt draget likevel. Han burde nok ha tenkt på sin kone i en sådan situasjon, men det var bortimot det siste han tenkte på. Det eneste som sto i hodet på ham var hennes røde lepper som sakte formet ord han ikke lenger hørte. Hele verden rundt ham var et lysår unna. Han følte han sto i et lydløst vakuum der verken tid eller rom eksisterte, og alt han så  var hennes røde lepper. Det var rett og slett ingen vei utenom. Han følte seg som et rådyr som plutselig tittet rett inn i lyskasterne til en semi-trailer. Han lukket øynene. Deres lepper møttes i et kyss.

Da han våknet var det påskeaften og strålende sol. Både ute og i sinnet, for han hadde på rekordtid latt seg sjarmere av den vakre kvinnen han møtte kvelden før. Etter en rask frokost bestående av hardkokte egg, appelsinjuice og et gammelt ukeblad med tørre vitser, følte han seg virkelig i slaget. Han hadde fått en liten smakebit av det gode liv og følte seg med ett 20 år yngre. Han iførte seg sitt beste turtøy, hentet ut langrennutstyret fra bilen og tok fatt på sin første skitur på en god stund. Klassisk mannlig overmot og mangel på både tekniske ferdigheter og smøreerfaring, gjorde at langrennsturen ble en ambivalent affære. Han kom seg ut på en lang sløyfe, men det hadde tatt unødvendig lang tid og kostet mer enn det egentlig smakte. Det hadde vært en vakker dag ute i sporet med fuglekvitter, gnistrende sol, blå himmel og full påskeidyll på grensen til fullkommen klisjé og flerfoldige timer senere kom han tilbake med en rødpreget brunfarge i ansiktet og en kropp som verket etter påfyll av energi. Når tiden var inne for middag spratt Frank ned trappene som en ungpike. Han så Tormod sitte alene med en stor middagstallerken og et glass rødvin, så Frank så sitt snitt til å få både selskap til måltidet og en liten prat om hans nye bekjentskap. Han klappet Tormod vennskapelig på skulderen idet han satt seg ned.

– Jasså du Tormod, så det er derfor du gjemmer din søster for verden, bare så du skal få ha henne for deg selv?

– Beklager Frank, men nå forstår jeg ikke hva du snakker om.

– Jeg møtte søsteren din i går?

– Jaha?

– Stemmer det, hun var ute i gangen en tur etter at du hadde lagt deg. Det må jeg si Tormod, søsteren din er litt av en jente!

Frank hadde regnet med at Tormod ville bli ekstatisk over kunnskapen om at hans søster var oppegående, men stikk i strid med hva Frank hadde antatt, så spratt Tormod opp fra bordet.

– Du holder deg langt unna, Anette! Forstår du?! Hun er syk! Herregud mann, vet du i det hele tatt hva som feiler henne, hæ? Gjør du det?!

Frank mistet atter en gang munn og mæle. Tormod sto over ham og hisset seg opp til det nivået der Frank enten trodde han kom til å sprekke eller gi ham en real lusing. Han innså raskt at dette nok ikke var det optimale tidspunktet for å fortelle om kysset.

– Men altså –

– Ikke noe “Men altså”, aaaner du hva som feiler henne egentlig?

– Eh… nei?

– Nei, nemlig! Du holder deg unna Anette, hører du?!

Men før Frank rakk å svare, hadde Tormod stormet ut fra matsalen.

Etter dette opptøyet oppsto en veldig klein stillhet i matsalen og etter noen minutter med dette, innså Frank at det var på tide å kjenne sin besøkelsestid. Det var riktignok bare to andre par til stede, men han følte ikke for å sitte der og bli beglodd. Han avsluttet måltidet før han hadde fått i seg så mye som en drue og tenkte at han bare fikk overleve på marsipan og peanøtter resten av kvelden. Han tasset slukøret ut av matsalen, da han plutselig hørte et skrik fra overetasjen. En voksen kvinnestemme skrek av full hals og lyden skar seg rett inn i ryggmargen. Det var en lyd han aldri hadde hørt før, men han visste instinktivt hva det var han hørte. Den sjeldne, hjerteskjærende lyden av et ekte primalskrik.

Han løp opp trappen, slo opp døren og der lå ekteparet Bård og Rosa på gulvet og hulket. De lå lent mot veggen under et vindu og skalv som ospeløv. Gangen var også preget av en annen ting. Blod. Det var blod fra toppen av trappen, bort til vinduet, opp veggen og over vinduskarmen. Frank klarte så vidt å høre seg selv tenke over den hulkende gråten og de øredøvende skrikene. Han trasket bort til vinduet, fulgte blodsporet og tittet ut gjennom det åpne vinduet. Der nede på grusen lå han. I en pytt av sitt eget blod. Død som en sild. Noen hadde drept ham, dratt ham over gulvet og kastet ham ut av vinduet.

Påskeferien hadde med ett gått fra koselig rekreasjon til blodig alvor.

 

(Følg med i morgendagens avsnitt av Høyfjellshotellet og del med gode venner hvis du liker mitt improviserte lille påskeepos :))

Påskekrim, del 3 av 6: Skuddet

Frank våknet opp etter en lang natts søvn. Akkurat som han mistenkte, så var rom 205 helt ordinært. Han hadde våknet opp midt på natten og i tilsløret halvsøvne trodde han et lite sekund at rommet var invadert av spøkelser, men så kviknet han til og innså at det bare var telefonens klagesang over lite batteri. I all sin iver etter å forlate hjemmet hadde han selvfølgelig glemt å ta med lader til telefonen og derfor befant han seg nå i den kjedelige situasjonen at han helt sikkert hadde forsovet seg til frokost. Han kastet på seg gårsdagens bekledning og ilte av sted.

Frokostserveringen var like ved å stenge i det han ankom den store matsalen og fant seg et ledig bort. Vel, ledige bord var ikke noe stort problem å finne, for de var det mange av, men mat var det heller lite med. Han fikk rasket sammen noen halvhjertede skorper, et par skiver lettere svett brunost og en skvett kaffe. Det fikk duge. Rundt ham så han rester av andres frokost, hvilket faktisk beroliget ham, for han hadde begynt å fundere på om han var helt alene på hotellet, så stille som det var der. Han så også et medmenneske noen bord bortenfor. Deres blikk møttes og den flotte mannen med det stramme fjeset kom bort. Det hersket en slags naturlig autoritet over hele hans vesen. Et våkent blikk i et seriøst ansikt, en nystrøket skjorte dyttet ned i olabuksa og et par grå striper i manken.

Han introduserte seg som Tormod Nilsen, slo seg ned sammen med Frank og sammen begynte de å bekjentgjøre seg. Tormod var lege og bosatt noen mil unna, i et lite bygdesamfunn ikke langt unna svenskegrensa, kalt Kilen. Frank hadde aldri hørt om det, men det hadde visstnok ingen andre heller, i følge Tormod. Han flyttet dit for å kunne gjøre en forskjell i et lite samfunn som sårt trengte hjelp. Ironisk nok var Tormod kommet i en situasjon der han selv trengte hjelp. Hans søster var blitt syk og han visste ikke hva som feilet henne. Selv etter flere ulike kurer og tester, sto han maktesløs og grep etter svar i løse luften. Derfor hadde han valgt å ta henne med på påsketur, for kanskje lå det noe i den erkenorske forståelsen om at frisk fjelluft er bra for helsa. De hadde ankommet tidligere på dagen i går og så langt hadde hun holdt senga bak lukkede gardiner. Tormod regnet med at hun ville forholde seg slik, helt til de reiste hjem igjen. De siste ukene hadde hun ikke gjort stort mer enn å sove og spise den maten Tormod tok med til henne.

På vei ut av frokostsalen støtte de på et eldre ektepar som var på vei ut hoveddøren med en liten, gråskjegget hund. De presenterte seg som Bård, Rosa og hunden Charlie. Bård var fra Flisa, Rosa fra USA og hunden Charlie fra et ukjent antall raser av ymse sort. Det viste seg at de bodde i samme del av hotellet som Frank og Tormod, og Frank innså raskt at det kanskje ikke var like fullt på hotellet som årgangsresepsjonisten hadde hevdet. Bård, Rosa og hunden Charlie kunne fortelle at de bodde vis a vis det nygifte paret Espen og Ingrid Svendsen-Hansen, men de hadde visstnok forlatt hotellet rett etter at hanen sto opp, for å presse langrennsformen til det ytterste. De skulle visst være et slags prakteksemplar av den yngre garde, men mer fikk ikke Frank vite før trekløveret måtte haste videre på tur før den firbente gjorde sitt fornødne innendørs.

Da Frank og Tormod kom opp til sin etasje gikk de mot samme fløy, selv om den kun bestod av fem rom, 201-205. De fire første rommene lå på hver sin side av gangen i klassisk oddetall/partallsmaner, mens Frank sitt lå i enden av gangen. Det viste seg at han og Tormod var naboer og akkurat i det de skulle til å ta farvel, gikk døren fra rom 203 opp. Ut steg et godt voksent ektepar som holdt hverandre i hendene og hadde tatt turtøyet på. Det ble en kort hilsen før de fartet videre. Det var ekteparet Nepeland som var på tur og de hadde dårlig tid. Om de skulle komme seg ut på en liten gåtur før de måtte tilbake for å løse kryssordet, så måtte de raske på. Selv om de hadde sagt det med et glimt i øyet, så er det gjerne sånn når man er på påskeferie; man får en eller annen rar dille man rett og slett ikke klarer å gi slipp på, enten det er Sudoku, kryssord, yatzy, Angry Birds, limericks eller påskenøtter.

Frank hadde særdeles god tid og tok seg ikke bry med å aktivisere seg hele dagen. Alt han ville var å være i fred, se litt på tv, spise litt mer enn bare litt påskemarsipan og se ut på det flotte vinterlandskapet i den norske fjellheimen. Og det gjorde han. Hele dagen. Man skulle tro at en mann som savnet påsken så fælt at han var villig til å ofre liv og lemmer for å finne påskestemningen ville utnytte den til det fulle, men sånn var det rett og slett ikke. Frank var ikke den som på død og liv måtte sitte rundt peisen med kvikk lunsj i den ene hånda og et lammelår i den andre, for å føle påskegleden. Det var ikke slik at han måtte ikle seg ulekre kondomdresser og pese opp og ned fjellsider på langrennsski som en bloddopet russer. For ham kunne det være nok å ligge på senga med vinduet åpent og bare kjenne det friske draget i luften og få den gode følelsen av å ha god tid. Høre smeltevannet renne forbi og lage små elveleier i grusen, og lyden av lidenskapelig fuglekvitter. Og slik lå han, en hel dag, inntil kroppen skrek etter annen føde enn klissete marsipanegg og salte peanøtter. Han sjekket klokken og den var blitt 19.24. Det var langfredag og ironisk nok hadde den vært bortimot den lengste dagen i hans liv. Og han hadde elsket det.

Han åpnet døren og det første som møtte ham var et folkemylder ute i gangen. Alle sto de og fektet med armene, mens de pekte i samtlige himmelretninger. De latet til å krangle høylydt, men i et merkverdig lavmælt toneleie. Frank nærmet seg gruppen og så at de fleste av rommene fra deres lille fløy var representert. Tormod sto med store øyne og gestikulerte mens Bård og Rosa sto med hakeslipp i verdensklasse. Hunden Charlie virket uanfektet av situasjonen. Det så ut til å være ekteparet Nepeland som hadde regien i dette som lignet mistenkelig på en hviskende, tiskende røykeromsgerilja.

– Å gudskjelov, der er du!

Sa de til ham i oppjaget kanon som om de var et Ten Sing-kor.

– Ja, hvor skulle jeg ellers vært? Jeg… har det gått en brannalarm eller hva skjer egentlig?

– Å det er forferdelig Frank, det er grusomt!

Det var Herr Nepeland som tok kommandoen over samtalen. Henrik Nepeland.

– Jeg og min kone Astrid var bare ute på en spasertur tidligere i dag, ja du så oss jo på vei ut etter frokost. Vi hadde gått noen timer, så gikk vi tilbake til hotellet for å løse kryssordet og spise litt niste. Vi hadde satt igjen kaffe på spisebordet og-

– Henrik! Kremtet Fru Nepeland, som ønsket litt fortgang i historien, vel vitende om at hennes manns avsporinger var kjent for å kunne koste hans publikum en ulidelig lang omvei til poenget.

– Uansett, vi gikk ut igjen for en tur til i det fine været og bestemte oss for å gå litt innover i skogen bak hotellet. Og bare noen hundre meter innover hørte vi plutselig en skarp lyd i det fjerne. Vi bestemte oss for å sjekke det ut nærmere, vi ante jo fred og ingen fare vi, men så smalt det igjen. Og det var akkurat da vi innså nettopp det: Det smalt. Vi rundt en liten topp og rakk akkurat å få et raskt glimt av to personer som stakk derfra, før vi rakk å se… det.

– Det? Hva da “det”? protesterte Frank.

– Fra et lite stykke lenger borte, så vi nemlig at det lyste rødt i snøen. Faretruende rødt. Blodrødt. Siden vi så vidt rakk å se snurten av de to som stakk sin vei, tenkte vi at vi helt sikkert hadde skremt dem vekk, så vi gikk nærmere. Vi kom helt innpå det, før min kone fikk nok og vi måtte snu. Det var blod! Det var langrennsspor hele veien bort til der blodet var også og tegn til at det hadde vært et basketak! Vi hastet tilbake til hotellet og nå står vi her. Og det verste av alt – vi har sjekket med resepsjonisten, han derre… hva var det nå han het igjen?

– Holger, hjalp Tormod til.

– Holger ja, og han fortalte oss at det bare var disse fem rommene som var utleid i påsken.

– Hva? Kun disse fem, men hvorfor –

– Frank, samme kan det være, poenget er at vi har banket på hos alle og, ja ser du noe mistenkelig her?

– Vel…

De snudde seg alle sammen mot døren til rom 202. Ekteparet Svendsen-Hansen manglet. Gruppen sendte hverandre intense blikk for å signalisere i all stillhet og Frank forsto. De hadde banket på, men ingen hadde svart. Var det noen der inne og hvis de var, hva gjorde de? Hvorfor svarte de ikke? Men hvis de ikke var der… hvor var de?

Frank innså raskt at det kun var én ting å gjøre. La tanker bli til handling. Han så i blikkene til de andre at dette var blodig alvor. Det var ingen fantestreker her og lystløgneren Holger hadde tydeligvis holdt ham for narr, så dette var hans mulighet for å gi den gamle kroken litt velfortjent hevn. Frank stelte seg foran døra til rom 202 og dyttet de andre til side. I en stor bevegelse hevet han det ene kneet så høyt han klarte og sparket fra mot dørhåndtaket av all sin kraft. Døren sprang åpen med et digert smell og lyden av en eldgammel lås som fikk et ublidt møte med siste arbeidsdag. Hele gruppen stormet inn.

De trengte ikke lete lenge, de trengte ikke endevende hvert et skap eller lete i hver en krik og krok. En razzia slik man gjerne ser i amerikanske tv-serier var helt unødvendig, all etterforskning og støvsjekking etter fingerspor overflødig, for de første de så når de tittet inn i rommet forbi den sønderslitte døra, var akkurat det de lette etter. Det var akkurat det de ville finne og nøyaktig det siste de ville finne. Rommet var tomt, ingen mennesker i sikte, men midt på sengen lå en tom våpenkasse. Den avlange boksen sto pip åpen og plassen i skumgummien viste at den hadde inneholdt et slags gevær, rifle eller skarpskyttervåpen. Hva enn det var, så var det ikke der.

Mens de sto der og hauket over våpenkassen som en flokk med sultne gribber over et zebrakadaver, hørte de det knirket i gulvet ved dørkarmen. Knirket ble raskt etterfulgt av lyden av en ladearm som ble trukket tilbake og smelt i posisjon. Fra skyggene på veggen, så Frank et våpen som ble heist til hodehøyde.

Og deretter…

*klikk*

 

 

(Neste avsnitt av “Høyfjellshotellet” dukker opp i morgen…)

(Dersom du liker mitt lille påskeepos, husk å dele det med leseglade venner.)

/high five

Påskekrim, del 2 av 6: Gjesten

Lukten av svidd gummi og brent clutch var endelig i ferd med å forlate bilen som hadde kastet seg ut på hovedveien i en veldig fart. Etter noen minutter med virkelighetsfjernt tunnelsyn, åpnet han vinduet og virkeligheten traff Frank som en rett høyre i fjeset. Han hadde gjort det. Og nå satt han her, alene og på vei vekk. Vekk fra alt. Fra kjerring og jobb, fra hverdager og regninger. Selv om bilturen var ekte nok, var hodet fullt av tåkeskapende bomull og i en god stund gikk bilen på autopilot mens sjåføren selv satt i et slags halvkoma og prøvde å stokke kortene i hodet etter beste evne. Etter et par timer svingte han av veien, parkerte bilen på en liten rasteplass, spratt ut av førersetet og kastet opp. Kanskje var det all kaffen han hadde hivd nedpå for å holde seg våken eller kanskje var det på grunn av situasjonen han hadde satt seg i. Men det var for sent å snu nå. For sent å snu, men også helt uaktuelt å kjøre videre. Han måtte sove, om enn bare i et kvarter. Han smatt inn i bilen, skrudde av motoren og lukket øynene. Han hadde lest et sted at å kjøre når man var stuptrøtt var rundt regnet det samme som å kjøre i brisen tilstand og han kjente at han allerede hadde fått nok spenning for én dag.

Men så gikk det som det alltid går. Når du er trøtt som en rumpepinne og virkelig trenger en cowboystrekk, så får du selvfølgelig ikke sove. Etter få strakser innså han raskt at det bare var å gi opp og begi seg ut på den lange landevei atter igjen. Planen hans videre var like enkel, som den var vågal. Han skulle bare kjøre opp til Geilo og ta inn på første og beste hytte eller hotellrom, alt etter hva som var ledig. Der skulle han bli hele påsken og gjøre nøyaktig hva pokker han ville. Gå på langrenn hele dagen? Ikke umulig. Eller bare ligge på sofaen, spise marsipan og drikke Solo til han fikk brekninger og begynte å kaldsvette sukkerdråper? Tja, hvorfor ikke. Men mens han kjørte oppover gjennom fjell og daler, så han plutselig en liten fjelltopp i det fjerne. Langt nok unna til at den holdt seg i øyesyn over en lengre periode, men nærme nok til at han så at det var bebyggelse der. Det var ingen veiskilt å se, så han visste ikke hvor han var, men nysgjerrigheten hadde bitt seg fast i ham som et utsultet rovdyr. Han lekte litt med tanken om å bare kjøre dit og satse på at det var ledig plass til ham, men like fullt holdt han stødig kurs mot Geilo, slik han hadde planlagt.

Plutselig dukket det opp en avkjøring i retning det ukjente fjellet og skjebnen tok tak i rattet. Helt på uventet impuls svingte han av hovedveien og satte kursen mot fjelltoppen han aldri hadde lagt merke til før, enn hvor mange ganger han hadde kjørt denne veien. Så han kjørte. Og han kjørte. Og han kjørte. Det som hadde startet som en artig impulshandling, skulle snart vise seg å bli en kjedsommelig fornøyelse av de sjeldne. Veien var blitt overbygd med tett skog og snirklet seg mellom tettvokste trær som Amazonas. Annen trafikk var heller ikke å se. Ikke så mye som et dyrespor i snøen eller en ussel knallert på vei hjem. Etter 20 minutters krangling mot stabeisen i seg, var Frank Haugen like ved å gi opp, da han endelig så tegn til liv. Veien hadde den siste biten kommet seg opp på et høydedrag og nå kunne han se lys dukke opp foran seg. Lysene viste seg fort å være en liten bygd tilsynelatende bygget opp rundt bensinstasjonen som lå rett inntil veien. Selv om den så ut som den type bensinstasjon du typisk finner i filmer fra 70-tallet, så var den åpen. Frank fylte tanken bare for å være sikker og gikk inn.

– Morn du

– Hei

– Trenger du for noe da?

– Altså, bare bensin egentlig, men si meg: Hvor er jeg egentlig? Hva heter dette stedet?

– Hah, vet du ikke det engang?! Nei jøss, da er du jaggu dummere enn meg da jo!

Frank tvilte på det. Ekspeditøren var en tykkfallen mann, som selv om han tilsynelatende var i 20-årsalderen, var langt fra sin beste alder. Hans beste alder så ut til å ha passert for mange herrens år siden. Magen bulet ut som hos en sjøløve og bukseselene som holdt den oppe, jobbet på spreng for ikke å gi etter for det massive trykket. Skjegget var ustelt, håret var uflidd og ansiktsuttrykket bar preg av et hode som hadde mange spørsmål som ingen tok seg bryet med å besvare. Spørsmål av typen: Hvordan kommer steinen seg inn i klementinen. Frank tok seg ikke tid med å veksle flere ord, men takket høflig for seg med et lite nikk og pilte i vei.

Et par hundre meter ned i veien, øynet han endelig håp for en noenlunde fornuftig konversasjon med et medmenneske i form av en gammel krok på vei inn i et gammelt butikklokale av ukjent slag.

– Andreas Godthåp, hilste den eldre herren og strakk frem hånden.

– Frank Haugen, svarte Frank og grep den.

Jøss, det var ikke mye saft i det grepet gitt. Du er ikke fra traktene her, er du vel?

– Heh nei, jeg har vel heller utviklet en slags kontorkropp kan du si.

– Men for all del, det er ikke noe feil med byfolk, så lenge de tåler litt kumøkk til kaffen, hvis du skjønner hva jeg mener?

– Ehm… ja. Ikke helt, men okei. Du, jeg lurte egentlig bare på om du vet om noen steder i nærheten som leier ut hytter i påsken? Eller kanskje et høyfjellshotell av noe slag?

– Om jeg vet om! Hah!

– Altså… nå forstår jeg ikke.

– Frank, var det det?

– Frank, ja.

– Hør her Frank, vet du egentlig hva dette huset ble brukt til før?

– Nei, kan det ha vært et slags kontor da?

– Politistasjon skal jeg si deg. En liten plass trenger også litt oppsyn veit du og her var det i sine glansdager intet mindre enn 5 mann på plass, som sørget for at alt gikk pent og pyntelig for seg her i bygda. Nå for tiden er det ikke stort mer enn tilfeldig forbipasserende som deg selv, som finner veien hit, men stasjonssjefen bor her fortsatt.

– Jøss, det var ikke verst.

– Stasjonssjef, vaktmester, alt-mulig-mann, snømåker, plenklipper, turistguide, laksefisker, pensjonist og et fordømt godt menneske.

– Jøss, han skulle jeg likt å møtt, sa Frank og akkurat da strakk mannen ut hånden atter igjen.

– Andreas Godthåp, stasjonssjef, vaktmester og alt det der. Hyggelig å hilse på.

– Hehe, så det er sånn det henger sammen.

– Det er sånn det henger sammen ja. Skal du ha deg en kopp kaffe, Frank?

– Ellers takk du, jeg tenkte å få innlosjert meg på en hytte eller et hotellrom før kvelden bykser over meg jeg, så hvis du bare kunne peke meg i retning av…

– Selvfølgelig min gode mann, selvfølgelig. Et par raske kilometer i den retninga der, så finner du et stort hyttefelt, der skal det være muligheter. De har et slags mottakssenter der, men jeg tviler vel på at du finner noe ledig nå som påsken allerede er i gang, men hvis du finner Arvid i bua, så hils fra meg, så får du sikkert en god pris også.

– Supert, da går vi for det. Ikke noe standsmessig høyfjellshotell i området vel, bare sånn i tilfelle?

– Å nei, det har vi nok ikke her i bygda gitt. Ja nei, ikke etter at… æsj, når kan det ha vært da? Må vel ha vært minst 30 år siden, men… hmm, eller var det 40 år siden? Samme kan det være. Hodet mitt sitter nok ikke like støtt som det en gang gjorde. Pil i vei du nå, så slipper du å rote rundt i mørket. De to herrene tok et høflig farvel som oste av gjensidig respekt og høflighet fra begge parter.

Frank satt på en av sine favorittcd-er: Pink Floyd – Dark side of the moon. Han hoppet til sporet “Money” og wattet opp lyden. Så kjørte han et stykke. Og et stykke til. De få små kilometerne virket plutselig som flere mil og selv om det var færre avkjøringer på den bare, snøkledde landeveien enn det var endelige løsninger på en politisk diskusjon, så bestemte han seg for at han måtte ha klart å kjøre forbi hyttefeltet, for lyden av Pink Floyd hadde kåtet opp pedalfoten og i det tempoet han holdt, kunne han faktisk ha klart å suse rett forbi. Han snudde midt på veien, gadd ikke vente på en busslomme eller den slags. Møtende biler hadde han ikke sett på en god stund og regnet med at alle andre bilister befant seg på langt mer fornuftige steder enn på denne øde plassen i Norges bakevje. På vei tilbake mot den pensjonerte stasjonssjefen og den lavpannede bensinpumpetampen, så han plutselig en avkjørsel han ikke hadde sett tidligere. Han sakket ned farten og fulgte den videre med blikket. Veien så ut til å snirkle seg av gårde et lite stykke, men så… Endelig fant han det han hadde lett etter. Et enormt smil tok plass i ansiktet og han svingte av.

Høyfjellshotellet

Jo nærmere han kjørte, dess tydeligere ble det: Den pensjonerte stasjonssjefen hadde nok ikke vært helt fri for rusk i topplokket, for foran ham åpenbarte det seg et standsmessig høyfjellshotell bygd opp etter alle kunstens regler. Et stort, herskapelig gods som utvilsomt hadde en stolt historikk som strakk seg hundrevis av år tilbake i tid. Inngangspartiet var nesten skremmende majestetisk og ga et storslagent inntrykk av overklasse. I det han parkerte bilen på snødekket, måtte han se over klærne og han fikk et snev av dårlig samvittighet for at han så ut som et bombet kråkereir på håret. Inne fra hotellet lyste det varmt i duse sepianyanser fra alle vinduer langs den massive forsiden av bygget. Det var ikke med rent lite ærefrykt han trippet opp trappene og åpnet de høye dørene.

Resepsjonsområdet var tilsynelatende tomt, men han kunne høre dempet bakgrunnsstøy fra resten av bygget. Det luktet slik et høyfjellshotell skal lukte: reinsdyrskinn, tjære, gamle møbler og et hint av kaffe. Han deiset ned i en ventende lenestol og et støvlag spratt til værs som en flokk med duer. Han spratt opp igjen og så til sin forskrekkelse at det faktisk var noen andre i rommet. I resepsjonen sto en gammel krok, som utvilsomt hadde vært en del av innredningen siden hotellet åpnet. Han sto og skriblet i en stor bok, mens hvitt pistrete hår fikk lov til å herje fritt på hodet hans. Og fra ørene. Det er jo ikke ofte noen har såpass med ørehår at man umiddelbart legger merke til det, men så var altså tilfellet.

Frank nærmet seg det gamle skinnet og var litt usikker på om den eldre herremannen ville gå opp i limingen hvis han pratet for høyt til ham.

– God ettermiddag.

– Hei og velkommen til Tranheim Gods, unge mann. Hva kan jeg så hjelpe deg med?

– Du, dette virker kanskje som en rar forespørsel å komme med nå som påsken allerede er godt i gang, men dere skulle ikke ha et ledig rom for helgen?

– Å, la meg sjekke systemet. Et lite sekund, er du grei.

Den gamle mannen la ned pennen og begynte å bla i den store boken som lå foran ham. Kunne det virkelig være mulig? Et hotell rom på størrelse med dette og de førte gjestebok og bestillinger for hånd?

-Nei du, jeg beklager så meget, men det ser ut til at vi er fullbestilt helt til neste tirsdag. Kunne det kanskje være aktuelt å vente til da?

Frank innså raskt at også her hadde han møtt på nok en person som ikke var helt EU-godkjent under panseret.

– Nei du, det… Altså, har dere ikke et eneste rom? Ikke et kott en gang?

– Nei jeg beklager så meget altså, det er helt fullt hele helgen.

– Søren.

– Eller.

– Hva?

– Nei, det var ingenting.

– Jo, du sa “eller”.

– Nei, det er bare…

– Ja?

– Det er ett rom, men-

– Jeg tar det!

– Nei, altså… vi leier ikke ut det rommet lenger.

– Hva? Hvorfor ikke? Hør her, jeg har kjørt langt og lenger enn langt, jeg er villig til å betale bortimot hva som helst for et varmt måltid og en seng å ligge i.

– Jo, jeg forstår det, men du skjønner… den gamle resepsjonisten løftet svakt på hodet og satt blikket i Frank.

– Vi går aldri inn i det rommet der lenger. Ikke etter at Tante Gunvor flyttet inn.

– Jaha, men så er jo den saken grei. Hvis denne Gunvor bor der, så kan jo ikke jeg bo der. Hvorfor sa du ikke bare det med én gang da?

– Jo nei altså, det er ikke det som er problemet. Du skjønner… han snudde seg, grep fatt i en gammel perm fra en nedstøvet bokhylle bak ham. Han bladde rett opp på en side midt i den tykke boken og satt fingerspissen rett på navnet hennes.

– Som du kan se her, så tok Tante Gunvor inn på rom 205 i påskehelgen 1953. Hun bestilte rommet alene, akkurat som deg og skulle etter planen bo her i 5 netter.

– Ja vel, 1953 sier du. Det er jo rimelig lenge siden. Og hun bor der fortsatt?

– Det stemmer.

– Jøss, hun må være rik! Koster ikke det skjorta å bli boende på det samme hotellrommet i… skavvi seeee… 60 år?!

– Det er akkurat det som er problemet. Hun betaler ikke for seg.

– HVA?! Men kan du ikke bare gå opp og prate med henne da? Herregud, jeg kan gjøre det jeg! Hvor vanskelig kan det være å få det gamle skinnet ut av senga?

– Du kan jo prøve, men jeg ville ikke anbefalt det.

– Hvorfor ikke?

– Fordi… Vel, la oss si det sånn: Hun ikke har betalt for en natt siden påskeaften 1953.

– Og hvorfor ikke?

– Det var kvelden hun tok livet av seg.

 

(Neste avsnitt i påskekrimmen “Høyfjellshotellet” kommer på langfredag.

(Del med gode venner :))