Her forleden dag dukket det plutselig opp noe jeg ikke har sett på et par år. Bleier, størrelse nyfødt. Da først innså jeg at det virkelig begynner å nærme seg.
Frua har begynt å forberede ankomsten av lille Fersken og det skulle vel egentlig bare et par pakker med bebisbleier til for at fattern også skulle få øynene opp og innse at det snart kommer til å skje noe veldig veldig stort i livet.
Men siden jeg fortsatt ikke heeelt har klart å innse hva som er i ferd med å skje, stakk jeg ut og kjøpte et par nye bebisplagg. Planen var at det skulle hjelpe med å få budskapet til å virkelig synke inn. Det hjalp litt, selv om jeg holdt på å spørre dama i kassen om det var noe galt med babyklærne deres. Jeg mener, det er jo helt usannsynlig at et helt menneske skal passe inn i noe så smått?!
Uhm… har dere en som ikke er i størrelse “marsvin”?
Det er så rart å tenke på at jeg fortsatt ikke har møtt personen som kommer til å være like viktig i livet mitt og bety like mye som plutten. Og det sier mye! Da plutten kom til verden gikk jeg fra å være rotløs ungkar til å bli puddingmyk pappa over natta, så hva kommer til å skje nå som vi snart blir fire? Jeg har virkelig ingen aning, men jeg gleder meg til å finne ut av det.
Når jeg sier “gleder meg”, så velger jeg kun å fokusere på alle de gode tingene. Alle våkenettene, gulping, babyskrik og total ødelggelse av døgnrytme tenker vi ikke på. Nei, det snakker vi ikke om. Tra la la, videre til neste punkt.
Ikke vet vi om det blir en ny plutt eller en pluttinne heller. Ikke at det har noe å si, men det er bare rart å ikke vite. Ikke vet vi hva han/hun skal hete heller. Alt vi egentlig vet er kallenavnet. Fersken 🙂 For det har plutten bestemt. Les hele historien om navnvalget her: Hva skal barnet hete?
Gutt, jente eller snøugle? Time will show.
Det rare med et svangerskap er at man får så mange måneder på seg til å forberede det hele, men så klarer man ikke egentlig å innse hva som er på ferde før det virkelig begynner å nærme seg. Slik som nå. Når maten i kjøleskapet har utløpsdato etter termin. Når folk drar på ferie og kommer tilbake etter termin. Når man ikke kan legge planer for en eneste helg fremover, bare sånn i tilfelle.
Da vet man at noe er på gang. Det er nok fortsatt en liten stund igjen, men det begynner å nærme seg. Det begynner virkelig å nærme seg.
Og jeg gleder meg så veldig til å møte deg, lille fersken <3
Siden Mammahjerte og jeg fra tid til annen legger ut saker som tar for seg typiske krangler og utfordringer man møter i et parforhold er det flere som har stilt spørsmålstegn ved hvor godt forholdet vårt egentlig kan være. Jeg tenker derfor å ta testen “20 tegn på et perfekt forhold” for å vise at alt er tipp topp tommel opp.
Jeg tar hele lista punkt for punkt og setter 1 poeng for JA og 0 poeng for tja/nei. Så legger vi sammen vi mot slutten og konkluderer. Toppscore, here we go!
20 ting som utgjør et perfekt forhold – rangert i rekkefølge:
1. Innrøm at du tar feil etter en krangel
God start! Her kliner vi direkte til med ett poeng. Jeg har ingen problemer med å innrømme feil etter en krangel. Bare gi meg litt tid. Det gjelder for henne også. Sweet, vi er i gang.
2. Si «jeg elsker deg» før dere legger dere
To på rappen! Vi har som prinsipp å aldri gå mugne til sengs, så her går det i “Aj love juu” hver kveld. Sukkersøtt, men det funker. Så lenge ikke frua bestemmer seg for å skulle prate om noe hun er bekymret for akkurat i det sekundet jeg sovner da. Da blir det ikke fullt så god stemning. Men 99 av 100 kvelder får være godt nok for et poeng.
3. Del husarbeidet
Jepp! Hun tar det meste av klesbasert husarbeid, mens jeg er herren på kjøkkenet. Hun støvsuger og vasker, jeg klipper plenen og vasker hamler opp med sluket i dusjen. 1 poeng.
Pappa mater hybelkaninene. Ett poeng.
4. Ha regelmessige dater sammen
Nå har ikke jeg sjekket fasit, men jeg antar at regelmessig betyr langt oftere enn “Hmm, var ikke vi på kino rett før plutten ble født?”. Lett 0 poeng på denne.
5. Bytt på å lage middag
Får man poeng for sånt? Ja ja, den tar vi gladelig. I dag lager frua fårikål, i går lagde jeg biff. Jevn fordeling der altså. 1 poeng.
6. Ha sex minst to ganger i uka
Igjen så har ikke jeg sjekket fasit, men jeg er ganske sikker på at det skal stå “Ha sex minst to ganger i året”, ikke uka. I så fall kan vi nok prikke inn et poeng, men jeg setter 0 bare for å være sikker. Og la meg bare få legge til: Høygravid kjæreste. Nuff said.
Please wait… Godt sagt, t-skjorte 😀
7. Del oppvasken
Jo da, den deler vi på. Her gjør faktisk plutten endel av arbeidet også, for han legger alltid oppvasktabletten i kammeret. I det siste har han lært seg hvordan han setter på maskina også og gjør det ca. 20 ganger om dagen, hvilket er irriterende selvfølgelig, men like fullt kvalifiserer til et poeng 😀
8. Lik smak når det gjelder film
Hmmm, her må det bli 0 poeng. Selvfølgelig liker vi mye av det samme, men vi har noen vesens forskjeller. Hun liker ikke Harry Potter, så den siste filmen så jeg på kino med søsteren hennes 😀 Dessuten liker hun sånne gamle kostymedramafilmer av typen “Oh Mr. Darcy, I must say, thou hast wonderful lips, I must-eth kiss-eth them”.
9. Dere har felles venner
Vårt nærmeste vennepar for tiden er hennes foreldere, så 1 poeng på den 🙂
10. Aldersforskjellen er på cirka 3,5 år
Aldersforskjellen er på ca. 0,5 år. Er det bra eller dårlig? Får vel sette 0 da. Hva betyr det egentlig? Tullespørsmål.
11. Dere deler minst to hobbyer
Mine favoritthobbyer: Fiske, trene og ta varme bad. Hennes hobbyer: Lese bøker, kjefte på Peter, strikke. Så null der altså.
Men vi har jo fått oss en felles gæmlishobby da 😀 (burde vært et halvt poeng..)
12. Dere deler tre felles venner
Kjedelig spørsmål, men ja. Hvilke kjærestepar gjør ikke det? 1 poeng.
13. Minst tre kvelder (dater) sammen i måneden
Hah! Hvem er det som setter disse latterlige kravene? Det her er ting man kan finne på før man får barn. Tre dater i måneden? Altså 36 dater i året? Tror du er gal jeg. La oss sette en målsetning på 1 date i året og ta det derfra. 0 poeng.
14. Dere er bestevenner
Joa, det er vi jo faktisk. Og det er en av tingene jeg liker best ved henne også. Hun er hysterisk morsom, akkurat slik en bestevenn skal være. Så 1 poeng der. Yeah!
15. Kysser fem ganger om dagen
Oj, det hørtes mye ut. Hva med fem kyss i en økt? Men si meg.. hvilken mann med vettet i behold prøver å luske seg innpå en gravid kjæreste fem ganger om dagen for litt smooching? Ikke denne mannen i hvert fall! Etter at hun ble gravid har frua utviklet luktesans som en sporhund og kan oppdage et hint av hvitløksånde på 78 meters hold og det har nok gått utover antall kyss. Det blir glætt en klokkeren 0 på denne.
Når frua må trekke frem stolen for å lage frokost til småtten, da er ikke tiden inne for å gå for 5 kyss om dagen 😉
16. Koser fem ganger om dagen
Definer “koser”… Uansett er vi nok et godt stykke unna fem økter med kosing om dagen. Se forrige punkt. Med en høygravid og konstant kvinne i hus er jeg smart nok til å holde kosen på armlengdes avstand minst 5 ganger om dagen. Burde vært poeng for sånt, men vi går for 0.
17. Har minst ett romantisk måltid i måneden sammen
Hva kan vel være mer romantisk enn å ligge på sofaen og gofle taco og se på Idol mens begge er hemmelig forelsket i Stian Blipp? 1 poeng.
18. To langhelger hvor dere reiser sammen i året
Teller en tur på Plantasjen? Antakeligvis ikke. To langhelger i året du liksom… jommen sa jeg smør. 0 poeng.
19. Begge jobber fulltid
Hun er for tiden hjemmeværende i mammapermisjon og jeg jobber freelance. Selv om jeg sikkert jobber tilsvarende 150 %, så kan det vel ikke defineres som fulltid. Vi går for 0.
20. Dere har lik smak når det gjelder mat
Ouch… i går kveld sa frua at livretten hennes er fårikål. Selv ville jeg heller slikket på rustne mynter enn å spise fårikål mer enn maks én gang i året. Men hun liker jo taco like mye som meg da. Men ikke fullt så glad i svartsvidd bacon. Æh, jeg setter 1 likevel. Vi elsker hjemmelaget bananis og grønne smoothier begge to, det må da telle for noe.
Ser ut som kull. Smaker som kull. Perfekt stekt bacon.
KONKLUSJON:
10 av 20. Det er halvparten det. Hva betyr det egentlig? Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har forslag. Men jeg tror det betyr at vi har det greit jeg. Vi er utrolig dårlig på å prioritere dater og klisjéromantikk, men vi tar det igjen på hverdagsromantikk, gjensidig respekt og de små tingene som skal til for å få et helt vanlig hverdagsforhold til å fungere med en småttis i hus.
Kan tenke meg at det må være utrolig skremmende å se dette resultatet for et nyforelsket par som vurderer å få barn, men som tror de vil fortsette i samme tralten med romantiske middager, sex ørten ganger i uka og enhjørninger på rosa skyer hver dag. Etter at vi fikk barn har i hvert fall hverdagskjærligheten blitt vår form for romantikk og jeg synes det funker utrolig bra, selv om testen ikke ser ut til å være helt enig. Jeg gir i hvert fall forholdet vårt 10 av 10 <3 (tnååååh, snakker vi bonuspoeng?) 😀
Mams og paps får tommel opp fra plutten i hvert fall 🙂
Siden jeg fikk denne utfordringen fra Casa Kaos er det vel bare rett og rimelig at jeg sender utfordringen videre til et par andre medbloggere.
Det er alltid skummelt når jeg skal ut på tur uten frua. Jeg er langt flinkere til å åpne skrukorker og klippe plenen, så hun pleier å ta seg av pakkingen. Så da jeg skulle ut i skogen for å grille med plutten på egen hånd var det jo dømt til å gå på stumpene løs. Heldigvis hadde jeg teamet opp med medblogger Mammadamen som selvfølgelig hadde tingene på stell.
Hun kom godt forberedt med grillpølser, kald drikke til barna og varm kaffe på termos, mens jeg kom halsende i siste liten med to bager fulle av kamerautstyr og dilldall vi aldri kom til å trenge. I siste liten hadde frua også minnet meg på at jeg måtte huske stelleveske og den ble ukritisk fullstappet med stellematter, bleier og kremer jeg nok heller aldri ville få bruk for. Men skulle vi støtt på en skadet elg skulle jeg nok klart å få ham på beina igjen.
Da vi endelig kom frem og fikk parkert var planen klar. Komme oss et lite stykke ut i skogen, slå leir, tenne bål, grille pølser, kose seg. Den planen gikk selvfølgelig rett ut vinduet på et nanosekund. Våre tre små karer var mest klar for å sprinte av gårde i alle himmelretninger i et helhjertet forsøk på å skape mest mulig kaos. Og det klarte de rett så bra.
I det ene øyeblikket er det tommel opp og god stemning…
To sekunder senere…
Og Plutten bare: “Støvler..? Neei, jeg har ikke sett noen støvler…”
Det kan egentlig være greit å notere seg med det samme: Hvis man skal ut i skogen med små barn, forkast alle drømmer om en rolig og harmonisk tur. Det blir ikke noe allsang rundt leirbålet og man kan like gjerne forvente et kaotisk lurveleven, så slipper man å bli skuffet. Og sånn synes jeg faktisk det skal være også. Det er meningen å løpe rundt og utforske skogens mange spennende mysterier. Det ville i hvert fall jeg gjort hvis jeg var 2-3 år igjen.
For en fjong sopp!
Men se, ei litta møss!
Ja, også bæsj da. Selvfølgelig er det mest interessant…
En annen ting som er verdt å notere seg er hvor utrolig raske små totter er i ulendt terreng! I det ene øyeblikket sitter de rolig og griller pølser, i neste sekund er de over alle hauger. Ute i guds frie natur tar det også mye lengre tid å innhente en løpsk plutt enn på asfalt. Hans små barneføtter spretter over røtter som en hoppegnu, mens min tunge pølsekropp graver seg ned i torva som en elefant.
Run forest! (årets beste ordspill)
Et annet tips når man skal ut i skogen er å ha med nok klær. Ikke bare med tanke på at sur vind kan gjøre det kaldere enn forventet, men også fordi væromslag skjer fort og plutselig. Og det er langt til bilen når det har begynt å regne.
Det er i det hele tatt lurt å huske det eldgamle prinsippet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Selv om jeg hadde glemt det meste av fyrstikker, sitteunderlag, kjeks og drikke, så var jeg i det minste godt forberedt på klesfronten. Etter tips fra den langt mer rutinerte Mammadamen hadde jeg ikke bare tatt med både støvler og ekstra regntøy, men jeg hadde også kledd opp plutten etter trelagsprinsippet.
Trelagsprinsippet er like enkelt som det er genialt. Kle på barna lag på lag, så er det enkelt å legge til eller trekke fra når været endrer seg. Det innerste laget bør bestå av ull eller superundertøy i polyester som holder barnet varmt. Det midterste laget kan f. eks bestå av en fleece som puster og varmer. Det ytterste laget kan være en skalljakke eller hel skalldress som holder vind og kulde ute. Ganske enkelt genialt.
Er i farta!
Hupps, borte!
Med den “posen” der kan du lett sette “modell” på CV´en
Før man legger ut på tur kan det også være greit å sjekke at alle klærne faktisk passer, for små totter rekker å strekke seg overraskende langt på et år. Da passer det fint at Polarn O. Pyret har lansert årets høstkolleksjon med mange spennende nyheter og alt du trenger for å kle barna etter trelagsprinsippet.
Å komme opp med et passende navn på et barn er lettere sagt enn gjort. I hvert fall synes jeg det. Vi vet ikke enda hvilket kjønn det er på minsten i magen, selv om vi i forrige uke gikk gjennom de fleste kjerringråd og hjemmetester for å se om de holdt vann.
Siden vi ikke ønsker å vite kjønn før barnet hopper ut og setter telemarknedslag i armene til jordmor, har vi hele tiden to navnelister gående. En med jentenavn, en med guttenavn. De siste månedene har vi gått rundt og smattet på hvert eneste navn, prøvd å uttale dem på ulike måter og kjent litt på hvordan de føles på andre språk. Fra en liste på ørten millioner navn er vi nå nede på bare ni på hver side.
Det er så rart at ett av disse navnene er vinneren og skal bli navnet på vårt lille nurk! Men vi klarer altså ikke å finne bare én toppkandidat på hver side. Heldigvis vil halvparten av navnene bli borte på fødestua, men likevel blir det vanskelig å kåre en vinner.
Derfor kom jeg på en genial plan her en dag. Vi spør en utenforstående dommer! En som ikke har gått og vurdert navnene frem og tilbake i månedsvis. En som vil ha nær tilknytning til navnet, men som er en helt nøytral part i saken. Beslutningen ble tatt og valget falt på den vordende storebroren. Plutten.
– Vi spør jo bare pluttis og navnet han velger, det må det bli. Det er jo nesten som skjebnen det! sa jeg oppglød til frua da jeg kom på planen.
Jeg tror ikke det er helt uvanlig at man spør eldre søsken om litt hjelp med navnevalget. Tanken var jo at han skulle klinke til med et av navnene vi har presentert for ham i det siste og så skulle hans valg bli den avgjørende brikken. Men jeg innser jo at det kanskje var litt tidlig å spørre ham om kvalifisert hjelp når han tross alt bare er to og et halvt år gammel, for her en dag satt jeg meg ned med ham og stilte ham det store spørsmålet.
– Plutten? Du vet at mamma har en baby i magen..
– Mamma!
– Ja, mamma ja. Mamma har en baby i magen vet du. Men, hva synes du babyen skal hete?
– Mmm?
– Den lille babyen i magen, vet du… Hva skal babyen hete?
Da tenkte han seg lenge om. Han rullet litt med øynene og tenkte så det knakte. Nå kommer det, tenkte jeg. Dette er faktisk skjebnen. Det navnet han sier nå, det blir det. Da kan vi senere i livet si at det til syvende og sist faktisk var plutten som bestemte navnet og så blir det en søt greie. Ja, dette var en god plan. Det navnet han sier nå, det blir det. Bestemt av skjebnen. Bestemt av plutten.
Så skjøt øyebrynene fart høyt opp i panna på ham, før han smalt hendene sammen i et stort klapp og hylte ut med 120 % entusiasme:
– FERSKEN!
Nå vel… jeg tror vi får lete litt til. Så mye for skjebnen i denne omgang.
Uken startet egentlig knallbra. Allerede kl. 07.05 var jeg på plass på treningssenteret for å løfte vekter som en gorilla. Og det gjorde jeg. Med træler i hendene og svetteperler i pannen kjørte jeg inn i oppkjørselen hjemme en drøy time senere. Da jeg parkerte utenfor kunne jeg så vidt se konturene av et lite bustehode som virret rundt på innsiden av vinduet.
Jeg fant frem nøklene og låste opp døren, men kom meg ikke inn. For der sto en liten plutt og holdt igjen døra. Han var ikke klar for besøk riktig enda. Så sto jeg der da, svett, kald og undrende. Jeg prøvde å ringe på, men fortsatt var ikke tiden helt moden. Jeg vred om nøkkelen, låste døren igjen og låste den opp. Da skled den opp og på innsiden sto verdens største smil og strålte til meg.
– Pappa vært på trening! jubler han før han hopper fornøyd rundt i pysjen som et føll.
Så ga jeg ham avisen og ba ham gi den til mamma. Han tok jobben med det største alvor og grep avisen med begge hendene. Så løp han stolt inn til mamma. Dagen hadde med det fått en perfekt start og pappahjertet glødet.
Vanskelig å ikke smelte når plutten bruker mamma som bord 🙂
Men så var tiden kommet for å dra i barnehagen da. På en mandag vet man aldri hva man kan forvente, for mandager er ofte litt skumle. Først var han litt skeptisk til å reise, men han sa også at han gledet seg. Han lot seg enkelt overtale hvis jeg lovte å tute minst to ganger på mamma som sto i vinduet og vinket. To tut og et par slengkyss senere og vi rullet av gårde til tonene av fatterns “Bæ bæ lille lam”.
Det tar ikke mange minuttene å kjøre til barnehagen, men på den tiden rekker vi å synge om ull, søndagsklær og strømper rundt 4-5 ganger. Pappa er forsanger og plutten stemmer i på høydepunktene. Han sitter helt stille og smiler lurt i bilsetet sitt før han brøler ut enkeltord til akkurat riktig tid.
– ULL! FULL! FAR! MOR!
Og selvfølgelig selve rosinen i pølsa:
– …ittelille BROOOOR!
Når jeg hører den lille stemmen som synger med for full hals og ser det enorme smilet til den lille smurfen i sladrespeilet, er det nesten så jeg må kjøre inn til siden i frykt for at hjertet skal flate ut av gledesrus.
Endelig fremme i barnehagen og på vei ut av bilsetet sier han noe jeg ikke umiddelbart forstår:
– Agekos.
– Hmm? Hva sier du, pluttis?
– Ehm… Gustav få agekos.
Med to og et halvt år på nakken er jeg fortsatt ingen proff på barnespråk, men jeg har lært litt og dechiffrer koden raskt.
– Hadetkos?
– Ja! Gustav få hadetkos!
Da svikter det litt i knærne igjen. Aller mest har jeg bare lyst til å sette ham i bilen igjen og kjøre hjem og bare henge ut hele dagen, men det går jo ikke. Pappa må jobbe. Pappa må få hadetkos.
Så går jeg opp med plutten på armen for å levere ham i barnehagen. Det har gått noen uker nå, så dette burde gå smertefritt. De andre barna er godt i gang med leken og pjokken titter rundt seg og ser på de andre barna. Men det er ikke helt hans dag. Han er liksom ikke helt klar. Alle barna, alle inntrykkene, tråbilene som farter rundt, stemmer som roper og jubler, det blir litt for mye for ham. Han trykker seg nærmere pappa og feller noen tårer.
Så går vi inn, henter ut et par med støvler, kler på en jakke og tasser litt rundt. Det skal jo ikke være skummelt dette, men plutten er ikke helt enig. Han har tatt seg et lite avbrekk fra tårene for å se seg om, men nå er han i gang igjen. Ikke hylgråt, bare nervøse tårer. Bare “jeg er ikke helt klar”-tårer. Jeg prøver å trøste ham med å si at det kommer til å bli så gøy, han skal jo på tur i skogen og alt. Og han kan jo ikke bli med pappa på jobb, det er kjedelig det.
– Bli med pappa jobbe. Joda!
Da knyter det seg godt i magen da. Når han henger på armen med rødsprengte øyne, litt gråtesnørr i nesa og ser opp på meg med et håpefullt blikk. Men jeg må jo levere ham fra meg, må komme meg av gårde. Til slutt kommer vi til en slags enighet og snufsende ser han på meg og vinker når jeg tasser slukøret mot bilen. Jeg vet at han kommer til å storkose seg i barnehagen, men å gå fra en liten tass som fortsatt har hovne gråteøyne men likevel vinker tappert mens jeg tasser vekk, er ikke akkurat julekvelden.
Der oppe sitter´n og er litt trist.. #hjertesmerte
Så sitter jeg igjen alene i bilen etter å ha gått gjennom en berg- og dalbane av følelser. På bare en liten time har jeg gått fra høyt opp til langt ned og opplevd flere følelser enn jeg tidligere ville gjort i løpet av et helt år. Og alt dette på en mandag morgen før kaffe. Da er det bare å komme seg rett på jobb og lade opp til alle inntrykkene når han skal hentes om noen timer, for da venter en ny runde med hele følelseskarusellen.
Med så mange følelser som hopper og bobler og kjemper om oppmerksomehten kan det være harde tak for et følelsesforvirret pappahjerte, men så er det også da man kjenner at man lever.
Først av alt må jeg bare få si tusen tusen takk til alle som har nominert venner og familie for å få et signert eksemplar av boka mi. Det er helt rørende å se all kjærligheten og lykkeønskene dere har for de dere er glad i. Nok til å rote rundt i et myke pappahjerte i hvert fall.
Dessverre kan ikke alle vinne, selv om jeg gjerne skulle kjørt rundt til alle og delt ut både bøker og klemmer. Men jeg håper i hvert fall at de som har blitt nominert får gleden av å lese hva de har betydd for et annet menneske. Det i seg selv er nesten gave nok 🙂
Jeg har lest absolutt alle kommentarer og det har vært såååå vanskelig å skulle plukke ut bare 5 vinnere. I første fase fikk jeg trimmet det ned til 35, men å gå derfra og ned til bare fem har vært utrolig vanskelig. Så utrolig mange gode historier og altfor mange verdige vinnere!
Jeg har valgt å ikke skrive noen individuell begrunnelse for hver vinner, for jeg synes historiene deres prater fint for seg selv 🙂 Men okei, du har ikke kommet hit i dag for å lese mitt snikksnakk, så la oss bare gå rett til vinnerne.
VINNER #1 (INSTAGRAM): TRUDELILLE
VINNER #2: HANNE KOLSTAD
“Mannen min (John) og superpappa til vår lille plutt på 11 uker fortjener befriende historier han kan leve seg inn i, le gjenkjennende til og se all moroa han har i vente når plutten blir eldre. Som de eneste i vennegjengen som har fått barn så er det befriende å lese om andres opplevelser, beskrevet på en humoristisk og realistisk måte og ikke minst godt å finne inspirasjon til hvordan han selv kan være som forelder. At papparollen kom inn på fødestuen og tok over var visst veldig treffende, beste måten han fikk til å beskrive hvordan det var å bli far. Og ikke minst så fortjener han så utrolig mye en påskjønnelse etter å ha jobbet 15t om dagen, hver eneste dag i plutten sine 7 første leveuker, for at hjulene skulle gå rundt her hjemme.
Matheo på 11 uker gikk under navnet lillegutt helt frem til jeg sendte mannen min link til bloggen din to uker før fødselen, da var det gjort og bloggen din ble trålet fra perm til perm. Fra den dagen av har Matheo gått under plutten, tilogmed kompiser av oss kaller han plutten. Så han hadde nok blitt himla stolt over en hilsen fra en pluttepappa til en annen! 🙂
(Og jeg hadde fått så uendelig mange pluss i boka for å være verdens beste kone som gir han årets beste overraskelse) ;).”
VINNER #3: TONJE
“Hurra for signert bok!
Som mange andre her ønsker jeg å nominere min kjære mor, Grete. I tillegg til å være en fantastisk person er hun et arbeidsjern uten like, som rydder på loftet, vasker klær, stryker bunadsskjorta mi, har pavlovaen klar i ovnen, strikker ragger til minstemann, gir katten ormekur og lager pannekaker, i den rekkefølgen, samtidig som hun legger kabal på dataen, ser “jordmødre” på nrk og har bakvakt på overgrepsmottaket.
I motsetning til de fleste andre her er derimot grunnen til at jeg ønsker å nominere henne helt og holdent egoistisk fra min side. Du skjønner pappahjerte, vi har nemlig en familiehytte. Et lite, idyllisk sted langt oppe på fjellet med solcellepanel og uten innlagt vann. I “alle år” tilbrakte vi påska på hytta, og nå når familiens første bebis ploppet ut i vår er selvfølgelig planen å ta opp denne tradisjonen. Hvor kommer så denne boksigneringen inn? Jo, nå skal du høre: Hytta trenger virkelig en storrengjøring. Dette var min bestemors oppgave i alle år, og en rask kikk i hyttaboka viser også at siste gang dette ble gjort var i hennes storhetstid. Problemet er at min moderne mor sliter med denne rollen: Med en gang foreldrene mine drar på hytta er far ute og beiser gjerdestolper mens mors oppgaver er koking og vasking inne i hytta. Når vi var på hytta for et par uker siden kom jeg i skade for å kommentere laget med døde fluer bak sofaen, og fikk en skyllebøtte uten like. Jeg kan jo også dra meg opp på sætra for å vaske! Joda, sant det, men nevnte jeg at jeg er gift med en engelskmann? En mann som aldri før i sitt liv har stått på ski, noe som betyr at når jeg, skjærtorsdag, har dratt unge i pulk, mat og bleier til en langhelg i tillegg til konjakk til far opp en bakke på nærmere 100% stigning er jeg ikke helt klar for å koke opp vann og dra fram grønnsåpa.
Min mor sier at hun gidder ihvertfall ikke å dra opp dit bare for å gå inn i 50-tallets kjønnsroller med vask og slit uten noe annet å gjøre. Men hva da hvis vi har en bok der som hun kan kose seg med når hun er ferdig, en bok som er basert på en blogg hun ler seg skakk ihjel av? En bok som attpåtil har en personlig hilsen til akkurat henne? Jo, det må da være den ultimate gulroten!
Så kjære pappahjerte, la drømmen min om en påske med hopprenn, våte votter på peisen og lange kvelder med kortspill bli en realitet! Så lover jeg dyrt og hellig at når jeg selv blir bestemor, jo DA skal jeg vaske hytta så hun skinner fra gulv til tak til påska når sønnen min skal dra seg opp dit med sin lille plutt i pulk for påskefeiring.
Mvh Tonje”
OBS: TONJE – Du må sende meg mailadressen din igjen, den har falt ut!! (Send til: [email protected])
VINNER #4: MARIA
“Jeg vil nominerer min kjære fetter Frithjof, eller Joffen som han også kalles, som venter sitt første barn over nyåret. En perfekt julegave til både han og samboeren!
Han er en super fetter som tar godt vare på kusinene sine. Da vi var små fikk vi bruke han som “klatrestativ”, noe som også ble et kallenavn etterhvert – han løftet oss opp og vi fikk henge i armene og sitte på skuldrene, så når den lille krabaten blir født ser jeg for meg at moroen fortsetter og at han blir en super far, med minst seks armer akkurat som deg 🙂 Med en liten prins eller prinsesse i den ene armen, fiskestang i den andre, trekkspill, piano og gitar i resten, musikalsk som han er 🙂 Forhåpentligvis er han like flink til å multitaske som deg, og da er det plass til boken din i den sjette hånden 🙂
Ellers kan jeg nevne at denne karen tilbragte ungkarslivet med en diett bestående av grandiosa (uten paprika vel å merke), ostepop og litervis av cola, så om det lille nurket heller vil ha cola enn melk, tror jeg ingen blir overrasket. Ellers er Joffen svært glad i å jodle (!) Rett og slett et multitalent.
Hilsen en av hans mange kusiner, som selvfølgelig kommer til å låne boken! :)”
VINNER #5: TONE
“Hurra!! Kanskje det er denne som skal til?
Jeg ønsker å vinne denne til min kjære samboer! Han synes barn er utrolig skummelt, men jeg vet (og merker) at han også synes det er utrolig spennende med hele tanken på å få egne barn! Jeg håper han/vi vinner denne boken så han kan bli litt beroliget om at det vil gå helt fint, og at han kommer til å bli en fantastisk pappa!
Jeg krysser alt og håper på lykke!
Mvh Tone 🙂
ps: Boken vil ikke brukes som pressmiddel, bare informasjon :)”
OBS: BONUSVINNER!!!!
Denne konkurransen skulle egentlig bare kåre fem vinnere av hver sin bok. Fire vinnere på bloggen og én på Instagram. Ingen på Facebook. Men.. så går man jo inn og leser kommentarer da og det ville vært helt 100 % umulig for meg å ikke gi ut en ekstra bonusbok til en person som jeg ser har gått igjen i mange kommentarer på facebook med en sår historie som traff meg rett i hjertet og sendte meg rett til sengs for kvelden.
I tillegg til kommentarene på facebook fikk jeg også en privat melding fra en av vinnerens venner som har fortalt meg enda flere detaljer rundt hva som skjedde, men den private fortroligheten tenker jeg ikke å dele på. Jeg kan bare si at sjeldent har jeg sett en mer verdig bonusvinner.
Så Morten; denne er til deg. Jeg tar av meg hatten for deg. Historien din har rørt meg langt inn i hjerteskrotten og hvis jeg noen gang møter deg ansikt til ansikt skal du få en skikkelig bamseklem enten du vil eller ikke. Respekt.
Dett var dett folkens. Tusen takk til alle som deltok! 🙂 🙂
Vant du ikke? Du kan fortsatt forhåndsbestille boka ved å klikke her eller på bildet under 😉
I kveld skal frua og jeg ut på vift. DET er lenge siden det! Du vet det er lenge siden man har gjort noe sammen når man ikke husker sist gang. Jeg tror det kan ha vært den gangen vi var på Plantasjen for å handle blomster en gang før sommeren. Men før det… ingen aning. Vi var i et bryllup i mai i fjor. Det kan ha vært sist gang.
Og ikke bare det, men når blir neste gang?! Med bare få uker igjen til termin begynner det nå virkelig å nærme seg og noe sier meg at det blir en god stund til neste gang vi finner frem pub-til-pub skoene.
Så i kveld skal vi male byen rød. Nåvel, med en høygravid kone og en mann som har hvitt år, så blir det vel ikke akkurat noen fare for at dette ender på glattcella, men trivelig blir det okke som.
Er det ikke rart hvordan ting forandrer seg? For bare noen år siden var det ut på byen hver helg og gjerne en liten tur ut for noen rolige styrepils i løpet av uken også. Men så får man barn og plutselig frister det så mye mer å bare holde sofaen og kose seg i sofakroken med litt god mat og gullrekka på reprise.
Men da setter man også jo ekstra pris på de gangene man faktisk får somlet seg til å ordne barnevakt. Problemet er selvfølgelig bare at etter at man har vært borte i ca. to timer begynner man å snakke om hvordan man tror det går hjemme, om den lille pjokken sover, om de vet hva de skal gjøre hvis han våkner, om hvor søt han er og hvor mye man gleder seg til å hilse på ham i morgen igjen. En yrkesskade som kommer med jobben som forelder.
Så, Kristian Valen, et enormt ansvar hviler på dine skuldre i kveld. Dette kan være den eneste utekvelden vi får i 2014 OG 2015 sammenlagt og mye avhenger av din innsats på scenen. Ikke noe press altså, bare to år med innesperret overskuddsenergi som skal ut.
Så hvis du hører to stykker som ler litt for høyt og litt for mye, så er det ikke pasienter som har rømt fra galehjemmet altså. Det er bare oss, ikke kast oss ut, vi trengte bare virkelig å komme oss ut en tur.
God lørran!
OBS OBS! Det er fortsatt mulig å melde seg på konkurransen om å vinne signerte bøker av yours truly, men da må du være rask. Fristen er i morgen tidlig. >> Bli med på konkurransen her <<
– Aaargh, nå falt nettet ut IGJEN! Nå er jeg så leeeei!
I en lengre periode har jeg hatt store problemer med internettlinjen her hjemme. Nettet faller ut titt og ofte, det går sakte og leverer langt i fra så godt som man kan forvente. Hadde det vært 1987 ville jeg vært langt mer tilgivende, men ikke etter 2014-standard. Jeg føler meg rett og slett svindlet! Derfor fikk jeg endelig nok her forleden dag og tok saken i egne hender.
Så. Lei.
Først søkte jeg opp informasjon på nettet om hva man kan gjøre for å få mer stabil linje og raskere nett med den linjen man allerede har. Det viser seg jo at det faktisk er ganske mye man kan gjøre for å få mer stabilt nett. Den første teksten jeg fant listet opp mange smarte råd, men likevel følte jeg ikke helt at jeg var i mål. Det var litt for enkle svar på mitt særs kompliserte problem. Derfor bestemte jeg meg for å løfte problemet til neste nivå. Ring kundeservice.
Teksten var publisert av HomeNet, en ny og spennende leverandør av bredbånd som selv skriver at de ønsker å bli best på kundeservice og at jeg som kunde skal oppleve dem som dyktige, åpne og sjarmerende.
– “Vi får nå se på det da”, tenkte jeg. Irritert og drittlei av dårlig internett kastet jeg meg over telefonen.
En rask samtale med HomeNet avdekket flere ting jeg ikke visste fra før. De kunne blant annet fortelle meg hvilken hastighet jeg hadde i dag og at de kunne tilby inntil 20 Mbit til bare 289 kroner pr. måned. Rask hoderegning fortalte meg at det ville spart meg over 100 kroner i måneden for samme linje som jeg har i dag. I tillegg fikk jeg flere lure tips på hvordan jeg kan få mer stabilt nett, blant annet ved å løfte routeren opp fra gulvet, hvor i huset routeren plasseres og om jeg burde vurdere å oppgradere routeren.
– Jøss, det var jo faktisk ikke verst, tenkte jeg, men ristet det fort av meg. Jeg hadde ikke kommet for et godt tilbud, jeg hadde kommet for svar. Selv så mange gode forslag hun kom opp med, så heller ikke dette ut til å hjelpe. Til tross for god kundeservice og mange smarte tips, fant jeg til slutt ut at det eneste som virkelig ville hjelpe var å ringe direkte til bredbåndleverandøren min og skjelle dem ut for elendig bredbånd og levering langt under pari.
Min mistanke om deres udugelighet ble umiddelbart bekreftet da fyren i telefonen kunne fortelle meg at det ikke var registrert noen feil hos dem på nettet på min adresse.
– Jaha, ingen feil nei?! Så hvorfor står jeg her uten nett da? Virker som et ganske stort problem, spør du meg!
Det hadde han ikke noe godt svar. Tenkte meg det ja. Fjott. Han kapitulerte raskt og innså at han fikk sende en montør til å se på det. “Endelig”, tenkte jeg. Nå skal det bli orden på sakene.
Også så veldig lei da!
Få dager senere ringte telefonen mens jeg var ute på ærend. Det var Christina.
– Ja hallois?! svarte jeg kvikt.
– Det… er det flaueste jeg har opplevd i hele mitt liv. Å herre..
Det viste seg at montøren hadde vært på besøk. Det hadde tatt ham ca. 10 sekunder med feilsøking for å finne feilen. Ledningen fra routeren inn i veggen satt så løst i at den holdt på å falle ut. Noen må ha røsket den halvveis ut og ikke sjekket kontakten på en ganske god stund. Altså flere måneder… Og jeg hadde jo selvfølgelig ikke sjekket det før jeg ringte bredbåndleverandøren i harnisk.
D´oh!
Så da hadde frua måttet stå skolerett og se ut som en idiot mens montøren plugget i kontakten og deretter kunne konstatere at alt var tipp topp, tommel opp. Han hadde hatt et drag i blikket som var så oppgitt at frua aller helst ønsket å smelte rett gjennom parketten. Problemet han hadde blitt sendt halvveis gjennom Vestfold for å fikse var altså ikke annet enn et klassisk tilfelle av det man på fagspråket kaller PICNIC (Problem in chair, not in computer). Med andre ord: Menneskelig svikt. Nærmere bestemt: Meg.
Som en fisk på land, der harru meg
Som husets herre føler jeg et visst ansvar for å ha litt peiling på alt av tekniske duppeditter og i hvert fall datautstyr. Jeg tenker liksom at fattern skal kunne litt om alt, spesielt ting som går på strøm. Så da var det flaks for meg at jeg befant meg 5 mil unna og slapp unna med skrekken og æren i behold. Haha!
…selv om det kostet meg en kvast med blomster til frua da 😉
Nok en gang må fattern gå kanossagang for fatterns blemmer
Er du usikker på om du får den netthastigheten du betaler for eller kunne du tenkt deg å betale mindre penger for samme hastighet (eller mer!)? Sjekk ut dette supertilbudet fra HomeNet som gir deg gratis bredbånd ut året, inntil 20 Mbit-linje for kun 289 kr pr. mnd etter det og knallbra kundeservice.
Klikk på bildet for å gå rett til tilbudet
…men du: Husk å sjekke ledningen i veggen først da 😉
Barna våre tilbringer store deler av uka i barnehagen, men hva er egentlig det viktigste ved en barnehage?
Det ble jeg spurt om av journalist Kristin Grue Langset fra Aftenposten i helgen. Hva er viktigst for deg og ditt barn når det gjelder barnehagen?
Det er selvfølgelig mange ting ved en barnehage som er viktig, så å trekke ut kun ett element virker vanskelig. Før plutten begynte i barnehagen hadde jeg nok ikke klart å produsere et vettugt svar på spørsmålet, men med bare få ukers erfaring kom svaret lekende lett.
– “Det aller viktigste for meg er de ansatte i barnehagen. De vil ha en stor påvirkning på mitt barns liv både nå og i fremtiden, og derfor er jeg veldig opptatt av deres væremåte, humør og kompetanse. Det er først etter at min egen sønn har begynt i barnehagen at jeg virkelig har innsett hvor stor del av livet hans de utgjør og hvilken makt de faktisk besitter. Det er en særdeles viktig oppgave og et stort ansvar som hviler på deres skuldre, så de ansatte i barnehager har min fulle respekt for jobben de gjør”.
Innlegget handler blant annet om måten vi voksne snakker vil hverandre på nettet. Det fikk meg til å tenke. De tingene vi sier til hverandre på nettet ville vi jo aldri vurdert å si ansikt til ansikt.
Det er noe med at i en samtale så deler man meninger og innspill, mens på nettet dumper man ut uraffinerte tanker og gjerne også frustrasjoner. Terskelen er så veldig lav for å si nøyaktig hva man mener og gjerne også det man kanskje ikke egentlig mener men bare vil få ristet av seg. Denne lave terskelen er en fin døråpner for ytringer, men en fallgruve for god kommunikasjon.
I en samtale ansikt til ansikt med andre er man gjerne (om enn ubevisst) opptatt av hva de mener om deg. De vurderer din person ut ifra hva du sier og mener, men på nettet kan man helt ukritisk si hva som helst. Tenk hvis man skulle snakket med naboene på samme måte som man snakker på nettet. Da ville man fort blitt ansett som raringen i gata som ingen prater med. Man ville aldri gjort det ansikt til ansikt, men på nettet er det liksom greit.
Det går et skille der som tydeligvis endrer personligheten vår, litt på samme måte som hilse-systemet i trafikken. To motorsyklister vil ofte hilse på hverandre, men så snart den ene setter seg bak rattet på en bil og den andre hiver seg på sykkelen, blir maktbalansen og forholdet brått forandret.
Og vi gjør det alle sammen. Jeg skal ikke være skinnhellig og late som jeg er noe bedre, for jeg tror vi gjør det ubevisst. Det er noe med modusen man er i når man er på nett. Man er alene, man sitter foran et tastatur, man er ikke del av en aktiv samtale. Man står liksom bare på sidelinjen og kan kaste inn brannfakler uten at det faller tilbake på en.
Verst er det når vi kan være anonyme og dette med at anonymitet er et viktig skille. Det ser man fort i kommentarfelt på nyhetssaker der leserne kan kommentere med selvvalgte pseudonymer. Å gå du hjem! Det er ikke måte på hvor ufiltrerte folk blir så snart de kan gjemme seg bak kallenavn. Hvis kommentarfeltet krever innlogging med facebook blir tonen brått en annen.
Jeg kjenner at jeg faktisk respekterer de som snakker rett fra levra med fullt navn og profilbilde, for det viser at de tør stå for det de sier og de vet at deres ord knyttes opp til deres sanne person. Det er ikke bare oppjagede gloser fra en anonym bruker, men meninger fra navngitte enkeltpersoner. Hvis alt man foretar seg på nett måtte signeres med ekte navn og profilbilde ville pipen fått en annen lyd. Jeg spår at minst 90 prosent av all netthets ville forduftet over natta, for jeg mener at netthets er et biprodukt av anonymitet.
Enig eller uenig? Sleng igjen et pip i kommentarfeltet 🙂
