Hendelsesforløp: Frua ammer, blir fysen, lager seg noe snop i overdrevne mengder. Grøt. Masse grøt. Et større restpari blir stående ubevoktet på benken mens frua forlater kjøkkenet. Den forsvarsløse grøten blir raskt snappet opp av en sulten gribb (les: meg) som har sirklet rundt grøten helt siden han kjente lukten som putret fra gryta.
Etter noen minutter kommer frua tilbake for litt påfyll, men ingen grøt er å se. Sporløst forsvunnet. Rart det der.
Så var det den tiden av året igjen. I 11 måneder har man hatt god tid på seg til å jobbe med julekort, men nå har desember bykset frem og vipps så har man plutselig dårlig tid igjen.
Og det er samme fella hvert år. Jeg tenker “Aah, det er fortsatt leeenge igjen til juleaften. Jeg har all tid i verden”, men så går det noen dager og jeg innser at fristen for å sende ting med posten er en god uke før jul. Dessuten må kortet lages og før kortet kan lages må bilder tas. Det skal kommes opp med en fjong tekst, det skal innhentes adresser, det skal kjøpes frimerker, konvolutter og vipps så er hele bøtteballetten i gang.
KUTT! Hånd i bildet …
Det ironiske her er at man er så opptatt av hvem man skal sende til, men så husker man ikke egentlig om man pleier å få julekort fra dem. Familie, nære venner og litt slekt, det pleier å gjøre susen. Men søren, hva med naboen vi fikk fra i fjor? Og burde man sendt julekort til jordmødrene på sykehuset? Og hvorfor ikke til jobben? Plutselig sitter man der med en liste lengre enn et parti sjakk.
Misforstå meg rett, jeg synes det er kjempehyggelig å få julekort, jeg bare liker ikke alt stresset med å sende ut mine egne. Spesielt siden barna i familien ser ut til å sky juleeffekter som pesten. Fjorårets julekort tok en liten evighet å få på plass og til slutt var det egentlig bare Teo som gadd å bli med.
KUTT! Hund i bildet …
Og hele konseptet med julekort er vel litt utdatert uansett. Via sosiale medier vet man jo stort sett hva alle gjør til alle døgnets tider hele året uansett, så trenger man egentlig julekort for å få det hele oppsummert en gang til? Er det virkelig så interessant å vite hva tante Aud spiser til lunsj?
Tiden det tar å lage disse kortene og prisen det koster å sende dem med posten, er det egentlig verdt det? Det finnes sikkert de som setter pris på å bruke time etter time på å lage julekort og har dem klar allerede i midten av oktober, men jeg er ikke en av dem.
De aller fleste julekort er uansett bare et dårlig kamuflert påskudd for å snikskryte til venner og bekjente. Julekort burde egentlig bare hete “se så flinke vi er”-kort.
Derfor har jeg i år satt en strek. Eller egentlig ikke, men jeg går for en annen variant. En moderne løsning for moderne tider, istedenfor å sortere hvilke venner som får kort og hvilke vi holder ute i kulda, istedenfor å betale tusenvis av kroner i frimerker og konvolutter, istedenfor å stresse på seg flass og hjerteflimmer.
I år får alle julekort! Og da mener jeg alle. Hele Norges befolkning. Julekortet vil dukke opp her på bloggen i løpet av en uke eller to og vil inneholde alt et godt julekort skal: Nødrim, snikskryt, et artig bilde og en dårlig tegning av julenissen.
Og det beste med julekortet er selvfølgelig at du ikke trenger ikke å sende et tilbake! Jeg setter selvfølgelig stor pris på om du vil legge igjen litt snikskryt i kommentarfeltet, men du må ikke om du ikke føler for det.
Klassisk vinn-vinn-situasjon spør du meg. Jeg slipper å poste brev, du slipper å poste brev, postmannen slipper å bære på seg prolaps og mindre emballasje går til spille.
Men det var bare svigerfattern. Han kom innom fordi han helt uten videre hadde ordnet nytt takstativ til bilen vår, slik at vi får på plass til skiboksen som har stått i garasjen i en halv evighet. Det betyr at vi faktisk atter igjen kan kjøre på tur med familien uten å måtte ha et bein ut av vinduet og henge bagasjen etter på slep.
Så deilig å få dette i boks! Ikke at jeg ikke kunne fikset det selv, det ville bare tatt meg en evighet. Jeg elsker nemlig å utsette ting, men svigerfattern er en klassisk “doer”. Han får ting gjort og vipps så blir det plass til både julegaver, barn, voksne og luft i bilen til helgen.
Så takk til nissen for en knallfin gave bak luke nummer to. Litt mer skjeggete enn gårsdagens gave, men så våknet jeg heller ikke ved siden av ham på puta. Heldigvis.
Før spiste han alt, nå spiser han ingenting. Hva gjør man da? Man jukser litt.
/ annonse
Jeg husker vi følte oss som verdens flinkeste foreldre når plutten velvillig gnagde i seg alt vi serverte ham til middag. Brokkoli, laks, gulrøtter, kjøttkaker etc. Alt vi satt frem gikk ned på høykant. Vi lo av de som sier det er så vanskelig å få i barna sunn mat og vi klappet oss selv på skulderen. Ikke visste vi helt hvordan, men noe riktig måtte vi ha gjort. Dette gikk jo lekende lett!
Men så er det som det alltid er med barn da, de endrer seg hele tiden. Fra å spise stort sett alt spiser plutten nå stort sett ikke noe. Og det er jo litt kjipt, for vi ønsker at han skal få i seg litt mer enn bare yoghurt eller brødskiver med prim. Men det er jaggu ikke så enkelt.
Så snart maten er klar er plutten plutselig “borte”
Selvfølgelig kan man gå for triksene med å vente til barna blir sultne nok etc, men for tiden ser det ikke ut til at vi får ham i mer enn et par halvhjertede skjeer av noe som helst før han sier “Mett i magen” og ser seg fornøyd.
Unntaket er grøten på kvelden og den sørger vi for å proppe full av avocado, men likevel føles det ikke helt som at han får i seg alle næringsstoffene han trenger i løpet av dagen. Derfor har vi nå sakte men sikkert begynt å introdusere både barnetran og vitaminløver.
Nå har du brølt ditt siste brøl, løve.
Nå som vi er godt i gang med det kalde vinterhalvåret der sola plutselig blir innadvendt er det mange fordeler ved å spe på litt på kosten til småttisene med både tran og ekstra vitaminprodukter. Tranen er spekket med viktige næringsstoffer, deriblant Omega-3 og vitaminløvene byr på kalsium og 10 ulike vitaminer som blant annet gjør godt for immunforsvar og benbygning. Dessuten smaker det kjempegodt!
Det står på boksen at produktene ikke anbefales til barn under 3 år, men siden bursdagen hans er rett rundt hjørnet tar vi en råsjanse på at det går bra. Både løver og tran inntas under nøye oppsyn fra fattern, så det skal nok gå bra.
Søte løver og tran som ikke smaker høgg = topp stemning
En ekstra bonuseffekt av at han har begynt med både løver og tran er at fattern også har begynt å få i seg barnetran. Ikke pokker om jeg tyller i meg vanlig tran, men barnetranen er søt og god, så den kan jeg lett slurpe i meg for å sette et godt eksempel for plutten.
Ikke at han egentlig trenger meg, for både løvene og tranene smaker helt utsøkt, så egentlig er det vel heller jeg som bruker ham som en unnskyldning for å kunne gnage i meg et par gummiløver til frokost 😉
Både barnetran, kalsium- og vitaminløver produseres i Norge og fås kjøpt i vanlige dagligvareforretninger.
2 løver og en miniskje med tran gjør godt for små kropper.
I dag våknet jeg opp med en nysgjerrig mine. Det er 1. desember, men jeg har jo plutselig blitt en voksen mann, så vanker det egentlig noen julekalender på meg i år?
Da jeg gløttet på øynene og så meg rundt i rommet, så jeg først ingenting. Ingen kalender med 24 godteposer, ingen sokk med klementiner i. Ingenting. Jo vent litt.
På puta ved siden av meg lå det noe. Et bustete lite guttehode med et trøtt blikk og et stort smil. Rett etter at jeg la meg i går hadde plutten våknet av en stygg hoste og han fikk ikke sove igjen. Så da han ropte usikkert på pappa var det bare én ting å gjøre: Bære ham opp i senga mi, legge ham tett inntil meg, bre over dyna og småprate til vi begge sovnet igjen.
Og sånn våknet vi. Begge gutta på samme pute. Det første jeg så da jeg våknet var det smilende blikket hans som så forventningsfullt på meg. Han var allerede våken, klar og nysgjerrig på en helt ny dag.
Så tok jeg ham på armen, bar ham ned trappa, fant frem kalenderen hans og fisket frem en liten sjokoladebit. Mens han smattet fornøyd og glad innså jeg at selv om det ikke ser ut til at det blir noen pakkekalender på meg i år, så startet desember på best mulig måte likevel, for å våkne med et lite pluttehode på puta overgår all sjokoladen i verden 🙂
P.S. I hele desember kommer jeg til å kjøre min egen variant av en julekalender, der det bak hver luke gjemmer seg noe dagsaktuelt fra heimen. Slik som et lite pluttehode på senga 🙂
Med fem individer under samme tak blir det mye tankevirksomhet i løpet av en dag. Tenk så mye lettere alt hadde vært hvis vi kunne lest hverandres tanker…
“Dritt! Er det første søndag i advent? I dag?! Jeg har helt glemt å kjøpe lys.. Hmm.. Lurer på om Peter husker hvilken dag det er..”
“Nå har jeg vasket doene de siste tjue gangene, kanskje jeg kan spørre om Peter kan ta de denne gangen.. Helst i dag.”
“Det lukter bæsj her. Hvem har bæsja?”
“Hvis jeg setter på en vaskemaskin nå, så rekker jeg å henge opp klærne og sette på en til før det er for sent”
“Vi skal være i barnehagen kl 16.30 for julegrantenning, når må vi egentlig begynne å gjøre oss klare?”
“Det lukter fortsatt bæsj her.”
“Åh det er søndag! Fortsatt helg! Eller vent nå litt. Det kunne like gjerne vært mandag. I’m a mother…”
“Tenk at hemoroidene etter fødselen er borte. Jeg kan nesten ikke tro det. Lurer på om Peter har hemoroider..”
Pappas tanker på en søndag:
“Oj, er det første søndag i advent i dag? Det kom brått på! Ja ja, frua har helt sikkert kontroll”
“Dritt! Vi har jo akkurat spist middag, men jeg er skikkelig fysen fortsatt. Er det innafor å stjele et lite yoghurtbeger fra plutten da?”
“Tenk så rart … jordkloden henger liksom bare i løse lufta. Eller faller vi hele tiden uten å merke det og hvorfor faller ikke alt vannet ut når jorden står på hodet?”
“Fy flate, sjekk ut den dobbelthaka til fersken a! Hun ser jo ut som Knut Borge. Kanskje jeg skal begynne å kalle henne det, eller er det mobbing?”
“Nei, skulle´n fått seg en matbit da?”
“Søren heller, jeg må egentlig skikkelig på do, men telefonen har flatt batteri. Får sette den til lading og slå krøll på´n litt til”
Teos tanker på en søndag:
“Hmm … har jeg spist frokost i dag? Når je- OJ, en pepperkakesmule!!”
“Åh, på tide å sove litt”
“Fy flate det stinker dritt her. Hvem prompa? Åja, sant det, det var meg det”
“Jeg klør i øret”
“På tide å jage den forbaskede halen”
“Nå hadde det vært digg med litt tørrfôr. Not!”
“Åh, på tide å sove litt”
“Øy, kan noen snart bestille en time hos hundefrisøren?!”
Pluttens tanker på en søndag:
“Hvis jeg tar salami med syltetøy og brunost … det er godt.”
“Lurer på hva som skjer hvis jeg kaster denne ballen på vinduet?”
“Hvem må jeg sjarmere for å få litt yoghurt her?”
“Åh, lillesøster gråter. Igjen.”
“Lurer på hva som skjer hvis jeg tar vann oppi den?”
“Hæ, pappa hopper i sofaen? Kuuult!”
“Fantorangen, er det en mann eller en dame?”
“Rosiner er godt. Jeg elsker rosiner.”
Ferskens tanker på en søndag:
“Hver gang jeg skriker får jeg en pupp rett i fleisen.”
“Hvorfor sier du “dikke dikke dikk” hele tiden? Hva skjedde med “Hei”?
“Oops, jeg bæsjet visst litt igjen. Flaut ass.”
“Nei, skulle´n tatt fem minutter på øyet da?”
“Jeg hater når han setter legoklosser på hodet mitt”
“Ja hallo, er det mulig å få seg litt pupp her?! Jeg er dritsulten!”
Noen spurte meg en dag om hvordan plutten takler livet som storebror. Jeg har en stund vært litt usikker på hva jeg skal svare på det spørsmålet, helt frem til i dag. I dag kom svaret.
Vi satt i sofaen med notatblokka og skriblet ned dagens handleliste. Avocado, mandler i løsvekt, den type ting. Mens vi satt og prøvde å komme opp med andre middagsretter enn akkurat det samme vi spiste forrige uke, lekte plutten på gulvet for seg selv og lillesøster sov søtt i vogna.
Men så brøt lillesøster plutselig stillheten og begynte å gnukke og klage betuttet. Ikke noe voldsomme saker, bare litt småmuggen etter å ha våknet. Sikkert sulten. Alltid sulten. Vi tenkte hun skulle få et par sekunder på seg til å våkne opp og komme til hektene, men før vi rakk å reise oss skjedde det noe rart.
Plutten slapp det han hadde i hendene, løp bort til vogna og tok affære. Han begynte å vugge vogna frem og tilbake slik han har sett oss gjøre. I sitt stille sinn må han ha studert oss og lært seg hva han skal gjøre når lillesøster gråter. Nå var øyeblikket kommet og storebror var klar for å levere varene.
Jeg har vært litt redd for hele den sjalusiproblematikken, at han plutselig ikke får nok oppmerksomhet, at han blir usikker på sin rolle og alt det der. Men det ser ut til å gå brasende. I starten var det uvant, men i dag tok han grep. I dag viste han at han vet hvem han er. Han er storebror nå.
Sånne ting kan smelte et Pappahjerte som en smørklatt i sommersola.
Klokken er 19.30 og plutten er i seng. Endelig kan kvelden starte. Det er fredag, det er helg, det er topp stemning!
Christina kommer ned litt før åtte. Plutten har endelig sovnet skikkelig, så nå kan hun ta over fersken, som er over middels klar for fredagspuppen.
Mens lillesnuppa henger i melkekrana ser vi de siste fem minuttene av Beat for Beat med ironisk distanse. Selv om jeg må innrømme at det synges fint, så kan jeg ikke for mitt gode liv få meg til å si at jeg liker programmet. Et sted får grensa gå.
Så kommer en rap.
Så kommer en promp.
Så kommer et bleieskift.
Så er vi klare igjen.
Du Ivar, du Ivar. Du er meg en luring.
Luksusfellen? Njææ. Idol? Litt lei. Hva med en film? Skal vi rett og slett prøve oss på en film? Ja! Vi har ikke sett en film siden Ålesund luktet grillpølse, men i kveld er kvelden. Let´s do it!
Valget faller på The Best Exotic Marigold Hotel. Den skal visstnok være bra. Snurr film 🙂
32 minutter senere …
– Jeg holder på å sovne jeg …
– Jeg også …
Så vi skrur av. Okei, klokken er fortsatt bare kvart på ti. Fortsatt mye kveld igjen å gjøre det på.
Frua ser på meg:
– Ikke for å være frekk altså, men eh … Du ser riiimelig sliten ut, kanskje vi rett og slett skulle gått og lagt oss?
Først reagerer jeg med vantro. Legge seg så tidlig på en fredagskveld?! Vi er jo fortsatt rotløs ungdom, vi kan jo ikke sånn helt uten videre akseptere å ha døgnrytme som penjsonister?! Vi er i starten av 30-åra, dette er jo bare starten på kvelden. La oss knekke i gang en flaske vin eller sette i gang et seriemaraton, eller … vent nå litt … legge seg, sier du?
Jeg ser for meg senga der den ligger og gjør seg deilig med myke, luftige dyner. Den kaller på meg. Hvisker meg sensuelt i øret med stemmen til Birgitte Seyffarth. En stemme som lukter tøymyker og blomstereng. Jeg begynner å regne på hvor mange timer jeg får sove hvis jeg legger meg nå. Det er mange. Fristende mange.
Så da blir spørsmålet: Sitte oppe et par timer bare på trass eller våkne opp uthvilt og klar som en strikk? Plutselig kjenner jeg at det stikker litt i øynene likevel og kroppen trekkes ubevisst mot trappa. Sengen har forført meg, jeg klarer ikke kjempe i mot.
Vi skrur av tv-en. Klokka er snart halv elleve. Vel vel, det er jo ikke så aller verst det da, det er jo tross alt fredag.
Neste uke satser vi på å være oppe lenge nok til å se ferdig Thomas & Harald.
Det er mulig at det funker for Obama å nekte å forhandle med terrorister, men for meg er den kampen tapt for lengst.
Med et barn som er på vei inn i 3-årsalderen er hver dag blitt et lang rekke forhandlinger. Jeg må gi og ta fra solen står opp til smokken går inn.
Spesielt ille er det selvfølgelig med alt som har med barnehagen å gjøre. Det er et listig sjakkspill av taktiske trekk som skal til for å ende opp i bilen på vei til barnehagen. Frokost skal spises, klær skal kles på og bleier skal skiftes. Sistnevnte er alltid en nøtt.
Han løper rundt i stua som en virvelvind. Å skulle skifte bleie på ham virker sjanseløst, men klokka tikker og jeg må få ham til barnehagen. Først prøver jeg bare å spørre rett frem.
– Skal vi ikke skifte bleia da?
Sjanseløst. Han svisjer bare rundt og koser seg. For opptatt av liv og moro til å legge seg ned for et bleieskift. Fullt forståelig det egentlig, jeg ville gjort det samme. Så prøver jeg å spørre med en litt mer bestemt tone, men fortsatt liten respons. Jeg titter på klokka og ser at tiden renner fra oss. Jeg gidder ikke ta på meg strengestemmen for å få på et bleieskift heller, for da går det bare inflasjon i det og den strenge pappastemmen mister sin kraft. Men like fullt, tiden tikker i vei og den bleia skifter ikke seg selv.Så hva gjør man? Man forhandler.
– Oookei, plutten. Hvis du får låne telefonen av meg, får jeg skifte bleie på deg. Deal?
Det funker. Hver gang. Og det er kanskje det som er så skummelt med slike forhandlinger. Det funker så bra, men det er helt sikkert dårlig pedagogikk at han får viljen sin selv om jeg også får det i samme slengen. En klassisk vinn-vinn-situasjon, spør du meg. Det er ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.
Blir her litt til, jeg
Det samme gjelder selvfølgelig også når jeg senere på dagen skal plukke ham opp i barnehagen igjen. Paradoksalt nok har han da gått fra å ikke ville dra i barnehagen på morgenen, til å ikke vil dra hjem igjen på slutten av dagen. Fullt forståelig egentlig, for barnehagen er et overflødighetshorn av leker og aktiviteter. I barnehagen har de hele bord fulle av blå plastelina, her hjemme har vi bare en liten kopp med plastelina igjen. Og den begynner å bli skikkelig tørr.
Selvfølgelig vil han ikke hjem igjen, det er her han har alle vennene sine, her får han leke og herje så mye man vil. Så hva gjør man da? Jo, man forhandler.
– Vet du hva pluttis? Hvis du blir med pappa hjem nå, såååå … har jeg en overraskelse til deg i bilen!
Han brøler ut “Overraske!” Og vipps sitter man i bilen på vei hjem. Jeg med et smil om munnen, han med en pærebit i klypa. Igjen altså, helt sikkert en dårlig dag for pedagogikken, men en klassisk vinn-vinn-situasjon og en brakseier for demokratiet. Læreboka vil helt sikkert si at det er dårlig stil å lokke med insentiver for å få dagen til å gå rundt, men jeg forhandler gladelig med terrorister om jeg må, for alternativet er å sitte som en idiot og rulle blå plastelina i timevis mens jeg venter på at plutten skal gå lei. For det gjør han aldri.
Men sant å si så er det ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.
I det siste har jeg vært litt dårlig på å holde dere oppdatert på hvordan det går med den lille tuppa vår som kom til verden for seks uker siden. Derfor tenkte jeg å ta en rask oppsummering av alt som har skjedd med henne den siste uka.
