Tøffe forhandlinger

Det er mulig at det funker for Obama å nekte å forhandle med terrorister, men for meg er den kampen tapt for lengst.

Med et barn som er på vei inn i 3-årsalderen er hver dag blitt et lang rekke forhandlinger. Jeg må gi og ta fra solen står opp til smokken går inn.

Spesielt ille er det selvfølgelig med alt som har med barnehagen å gjøre. Det er et listig sjakkspill av taktiske trekk som skal til for å ende opp i bilen på vei til barnehagen. Frokost skal spises, klær skal kles på og bleier skal skiftes. Sistnevnte er alltid en nøtt.

 

Okei plutten er du klar for å … yeah right.

Han løper rundt i stua som en virvelvind. Å skulle skifte bleie på ham virker sjanseløst, men klokka tikker og jeg må få ham til barnehagen. Først prøver jeg bare å spørre rett frem.

– Skal vi ikke skifte bleia da?

Sjanseløst. Han svisjer bare rundt og koser seg. For opptatt av liv og moro til å legge seg ned for et bleieskift. Fullt forståelig det egentlig, jeg ville gjort det samme. Så prøver jeg å spørre med en litt mer bestemt tone, men fortsatt liten respons. Jeg titter på klokka og ser at tiden renner fra oss. Jeg gidder ikke ta på meg strengestemmen for å få på et bleieskift heller, for da går det bare inflasjon i det og den strenge pappastemmen mister sin kraft. Men like fullt, tiden tikker i vei og den bleia skifter ikke seg selv.  Så hva gjør man? Man forhandler.

– Oookei, plutten. Hvis du får låne telefonen av meg, får jeg skifte bleie på deg. Deal?

Det funker. Hver gang. Og det er kanskje det som er så skummelt med slike forhandlinger. Det funker så bra, men det er helt sikkert dårlig pedagogikk at han får viljen sin selv om jeg også får det i samme slengen. En klassisk vinn-vinn-situasjon, spør du meg. Det er ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

Blir her litt til, jeg

 

Det samme gjelder selvfølgelig også når jeg senere på dagen skal plukke ham opp i barnehagen igjen. Paradoksalt nok har han da gått fra å ikke ville dra i barnehagen på morgenen, til å ikke vil dra hjem igjen på slutten av dagen. Fullt forståelig egentlig, for barnehagen er et overflødighetshorn av leker og aktiviteter. I barnehagen har de hele bord fulle av blå plastelina, her hjemme har vi bare en liten kopp med plastelina igjen. Og den begynner å bli skikkelig tørr.

Selvfølgelig vil han ikke hjem igjen, det er her han har alle vennene sine, her får han leke og herje så mye man vil. Så hva gjør man da? Jo, man forhandler.

– Vet du hva pluttis? Hvis du blir med pappa hjem nå, såååå … har jeg en overraskelse til deg i bilen!

Han brøler ut “Overraske!” Og vipps sitter man i bilen på vei hjem. Jeg med et smil om munnen, han med en pærebit i klypa. Igjen altså, helt sikkert en dårlig dag for pedagogikken, men en klassisk vinn-vinn-situasjon og en brakseier for demokratiet. Læreboka vil helt sikkert si at det er dårlig stil å lokke med insentiver for å få dagen til å gå rundt, men jeg forhandler gladelig med terrorister om jeg må, for alternativet er å sitte som en idiot og rulle blå plastelina i timevis mens jeg venter på at plutten skal gå lei. For det gjør han aldri.

Men sant å si så er det ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

usyoUJxJRl

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg