Et av de rareste fenomenene som oppsto i løpet av 2014 var den veldig overraskende trenden “Slow TV”. Da NRK en gang i tiden startet med å filme Bergensbanen minutt for minutt, trodde jeg det hadde klikket i vinkel for godtfolket i krinken. Men neida, de var bare forut for sin tid og trendsettende, for plutselig ble slow-tv en kjempehit.
Siden den gang har vi fått gleden av å se hurtigruten minutt for minutt, hele landet filmet på langs fra helikopter, sjakk, enda mer sjakk, nordlysjakt, 24-timetimers dekning av en stein (Mannen) som kanskje ville rase ned (men som ikke gjorde det), strikking og sist men så absolutt ikke minst: Salmemaraton. Jeg mistet munn og mæle da jeg innså at NRK uten å tulle hadde planlagt et 60-timers salmeparty der samtlige 899 hits fra salmeboken skulle spilles gjennom.
Bare 867 salmer igjen, dette blir moro!
Og det fikk meg til å tenke: Hva blir det neste? Først tenkte jeg at det ville bli en 24-timers dekning av en nymalt vegg som tørker eller en dokumentarserie fra en gryte med makaroni som koker. Opplev spenningen hele veien fra pakken blir åpnet til makaronien serveres på bordet, fordelt utover en 13-timers makaronispesial!
Men nå har jeg endelig funnet ut hva det neste store kommer til å bli: Skyer! For jeg vet ikke hva det er med skyer som får folk til å gå helt bananas på sosiale medier, men noe er det. Vi ELSKER skyer!
– Jeg elsker skyer! … og deg også da. Glemte nesten det.
Da perlemorsskyene dukket opp på himmelen noen dager før jul tok det i hvert fall helt av på instagrammen min. Jeg så et to-sifret antall skybilder på rappen før jeg forsto at skyer kanskje er noe av det som kanskje opptar oss nordmenn mest.
Noen dager før jul altså, ganske nøyaktig samme dag som jeg var ute og kjøpte juletre. Men hva får folk til å gå mann av huse? Ikke bilder av koselige julegater, julegløgg eller julekos. Neida, skyer. Skyer overalt.
SKYER!!!
Så derfor vil jeg bare si, kjære NRK eller VGTV, hvis dere kan høre meg, her skal dere få en idé til et program som kommer til å ta Norge med storm: Skyjegerne! Vi følger et team med eksperter som klatrer langs land og strand, svømmer over fjorder og går over fjell for å finne landets beste skyer. Jeg tenker 19 episoder, en for hvert fylke.
Hver episode kan lett dras ut i rundt 4 timer, der tre av timene består av et stillkamera som står helt stille og filmer himmelen. Den siste timen går med til å prate med en eller annen lokal krokrygg med en uforståelig dialekt som tatt rett ut av en episode av “der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Han kan selvfølgelig prate ustanselig om ulike fun facts fra skyenes fascinerende verden.
Ikke legg inn for mye action i det forresten, sånt liker vi ikke. Om det ikke dukker opp en sky på en time eller tre, så gjør ikke det noe, for vi elsker å vente i spenning. Kanskje legg inn et par innklippsbilder her og der av Lars Monsen som drar seg i skjeggstubbene, men ikke så mye mer enn det.
Og hvis Monsen er opptatt har dere mailen min. For jeg er jo som alle nordmenn jeg, ser jeg en god sky så må jeg bare knipse i vei og fortelle alle vennene mine om det 😉
I dag våknet jeg opp til et sjokk. Jeg skulle bare en rask tur innom nettbanken for å se hvordan det sto til med finansene etter nyttårshoppet og det var da det slo meg …
Jeg er nå offisielt blitt for gammel for BSU. Sånt noe er bare forbeholdt de som ikke enda har fylt 33 år. Det var et lite slag i nasan. Jeg husker godt da jeg startet å kaste mine første kroner ned i det bunnløse hullet som var BSU-kontoen. Hvor gammel kan jeg ha vært da? Ikke spesielt gammel. Bare en hårløs ungdom med pipestemme, kviser og drømmer for fremtiden. Og nå er det altså kroken på døra for sparingen. Sorry gamle Pete, men du kan ikke lenger kalles en ungdom. Voksen nå.
For ung til å være gammel, for gammel til å være ung
Det er alltid en “reality check” når man kommer over sånne ting, på samme måte som når man fyller inn spørreskjemaer og plutselig har falt en bolk lenger ned på lista. Det var tøft å forlate 16-25-gruppen, men nå er jeg altså godt inne i 26-35. Rart, men heldigvis er det lenge igjen til neste hamskifte.
Men det er selvfølgelig ikke det mest graverende. Jeg liker å se på meg selv som en ungdommelig og likandes fyr, men hvis jeg hadde troppet opp alene på et russetreff eller One Direction-konsert, ville det ikke tatt mange minutter før noen hadde tipset vaktene.
Dette innså jeg da jeg våknet i dag tidlig og det gikk opp for meg at de som går på videregående nå, lå i vugga med nyfødtbleier da jeg gikk på videregående. Coolio´s kjempehit “Gangsta´s paradise” som en lang periode var noe av det aller kuleste man kunne høre på … kom ut for 20 år siden. Sånt setter ting i perspektiv.
Det lå an til å bli en heller stusselig nyttårsaften. Gjestene meldte avbud på grunn av sykdom uka før, og vipps så sto vi der uten planer. Og uten mat. Men likevel skulle det vise seg å bli tidenes kanskje feteste nyttårsaften.
Jeg har alltid hatet nyttårsaften. Bare masse mas og pes for å komme seg til en eller annen klam fest med en drøss ukjente mennesker og venners venner, stivpyntet og striglet bare for å spise tørr kalkun og drikke overpriset champagne. Så må man ut en times tid for å fryse nøttene av seg mens man klemmer folk man aldri før har snakket med, for så å gå inn og snakke om hvor fort tiden går, at vi er blitt et år eldre og hva vi gjorde forrige nyttårsaften.
Det er en av de tingene som er så fint med å ha barn. Det gir deg en utmerket unnskyldning for å bli i sofaen om man ikke føler for å gå ut. I år hadde vi jo faktisk planer på nyttårsaften, men de gikk i knas i siste liten – og da er det så fint å kunne slå seg til ro med at det nok uansett er fint å slappe av hjemme med barna. Og bikkja, for han er jo dritredd for fyrverkeri.
Så da ble det å ta seg en tidlig kveld, bare roe ned. Se litt på tv, ta det piano. Topp stemning.
Men ingen nyttårsaften uten et skikkelig nyttårsmåltid og når man plutselig må svinge seg i siste liten for nye matplaner, så finnes det ingen kalkuner tilgjengelig under 17 kilo. Og det blir litt mye for to voksne. Så, hva gjør man? Æsj, vi bare dropper det. Vi kjører egg og bacon eller noe.
Men så, som en reddende engel på en hvit hest, kom oldemor til unnsetning. En rask telefon og vipps så var det gjort. Noen timer senere sto oldefar på døra med kurven full av mat. Saftig kalkun, saus, stuffing, mandelpoteter (ferdig skrellet!) og waldorfsalat. Alt hjemmelaget, alt helt nydelig. Halleluja!
Resten av kvelden er det ikke egentlig stort å si om. Med middagen unnagjort, ett barn på babycall og ett barn dinglende sløvt fra puppen til mor slang vi oss ned i sofaen med et assortert utvalg nei-mat og 90-tallsslageren “Sleepless in Seattle”.
Classic <3 (foto: Hellogiggles.com)
For å sette et skikkelig punktum for julens ufyselige matuvaner,gikk vi for et skikkelig kalas av snop, tykkskap og e-stoffer. Absolutt ikke noe å skrive hjem om og kanskje ikke den kuleste nyttårsfeiringen i byen, men så absolutt den feteste. Og jeg mener, det må da værra lov å kose seg litt.
Så tok fattern med seg kameraet ut for å ta bilder av fyrverkeriet, før vi traff puta rundt halv ett. Et suss rundt midnatt ble det jaggu også. Som nybakt tobarnsfar er det ikke hverdagskost med et skikkelig smask på truten, så da var jeg egentlig godt fornøyd med kvelden og kunne gå til sengs med et smil.
Det er klart, man føler seg jo litt som en pensjonist når man ligger og leser bok på sengekanten rett etter midnatt på nyttårsaften og lurer på om ikke fyrverkeriet skal gi seg snart, men hey.. Det føltes i alle fall veldig, veldig riktig 😉
Ute og tester nye funksjoner, takk til Tore Hansen for tips 🙂
Det er årets siste dag og på tide å pakke sammen 2014, så her kommer en topp 10-liste over årets høydepunkter og mest minneverdige øyeblikk. Enjoy 🙂
10. Jeg er gravid!
Året startet friskt med at frua en dag møtte meg i døråpningen med et blikk man gjerne ser i Åndenes makt. Hun hadde derimot ikke sett et spøkelse, men akkurat funnet ut at hun var på tjukka igjen. Viser seg at gamle Pete er en potent kis og plutselig var hele 2014 snudd på hodet. Hurra!
Første nyttårsdag våknet jeg opp etter få timers søvn med en hjelm som var minst to størrelser for liten. Da fant jeg ut at det var på tide å prøve et hvitt år. Den beslutningen har jeg ikke angret på en eneste gang. For å være ærlig har det egentlig bare vært deilig og en sann befrielse å aldri våkne opp med søndagshodet. Men et lite glass rødvin til Thomas & Harald i året som kommer blir sikkert fint det også.
Jeg trodde dette året skulle lære meg mye om mine egne alkoholvaner, men det har overraskende nok lært meg mer om andres. Ved å blogge om mitt hvite år har jeg lært at vi nordmenn kan innrømme såpass at vi liker å ta oss “et glass”, men aldri noe mer. Jeg har også sett den stygge siden av å utfordre folks alkoholvaner, spesielt rundt juletider. Men det var det så absolutt verdt.
I januar publiserte jeg det som raskt skulle vise seg å bli mitt mest delte, likte og populære innlegg til nå. 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger var egentlig bare en artig affære jeg skrev på toget på vei inn til et møte i Oslo en dag. Den lille morsomheten må ha truffet noe, for den spredte seg som klamydia på et bordell og har passert over 51 000 likes! Saken ble omtalt i flere aviser og sparket i gang bloggåret som skulle vise seg å bli mitt desidert beste år til nå.
Oj oj oj … DETTE var årets virkelig store overraskelse. Et lite ord i en liten bisetning i innlegget Faen, så fort de lærer var alt som skulle til for å fyre i gang en opphetet debatt som spredde seg som ild i tørt gress. Inntil 26. mars 2014 har jeg hele mitt liv trodd at “Barnehagetante” var et helt vanlig ord som alle brukte. Det tror jeg ikke lenger.
Man skulle tro jeg hadde truet Jens Stoltenberg, Erna og Obama på livet og tagget n-ordet på Rådhuset ut ifra den massive responsen. Med popcornbøtta i fanget snuste jeg innom mammaforumer der hatmeldingene haglet og innboksen fylte seg raskt med særs tvilsomme meldinger. Jeg fikk også æren av å bli omtalt i meget negative ordlag av medblogger Eivor (aka Lodgelady). Til slutt endte det med at jeg tok en praksisdag i Leikvang barnehage for å se hva alt oppstusset gikk ut på. Og ja, det lærte jeg mye av. En veldig fin opplevelse og en super dag sammen med en gjeng kjempetrivelige barn og barnehageta… ansatte 😉
Hele knippet av saker er samlet under, men alle kommentarene har dessverre falt bort etter at jeg endret kommentarfeltssystem i oktober. Trist, for der var det mange godbiter! Haha!
Sjetteplassen blir delt mellom to ulike opplevelser, en veldig positiv og en ganske så negativ.
Tommel opp: Helt i starten av september fikk jeg i samarbeid med Toyota gleden av å få leve ut en gammel guttedrøm: Få kjøre kjempefort på bane med racingbil. I tillegg fikk jeg sitte på med en av verdens råeste rånere Fredric Aasbø OG møte Trond Espen Seim. Det var litt av en dag og absolutt et av årets høydepunkter. Les: Raske biler og Trond Espen Seim
En cool kis og en starstruck pappablogger 😉
Tommel ned: Under årets sommerferie i Tyrkia på opprdrag fra Ving klarte jeg allerede etter få dager å ende opp på et tyrkisk sykehus. Sånn går det når fattern skal tøffe seg og vise hvor flink han er til å bokse. Men men, om ikke annet, så vet jeg i hvert fall nå at jeg klarer å slå gjennom en glassvegg. Les: Plutselig sykehus
Se der ja, fin ferie det
5. Sofagrisprosjektet
23. juni bestemte jeg meg for å gå for et prosjekt som i løpet av et helt år skulle ta meg fra griseslapp til grisedigg. Jeg skulle sette alle kluter til, spise sunt, trene og være 100 % dedikert i et helt år for å få slutt på tilværelsen som sofagris og bli en superhot hunk for alltid. Det kunne sikkert gått fint det, hadde det ikke vært for noe som skjedde 16. oktober. Da fikk livet plutselig helt nye prioriteter, men prosjektet plukkes opp igjen for alvor fra 1. nyttårsdag og da skal jeg på 6 måneder gjøre en helhjertet innsats for å innfri målet jeg satte meg for et halvt år siden: Sixpack.
Høsten 2014 var det endelig tid for plutten å starte i barnehagen. Vi hadde gruet oss lenge, kjent på ambivalente følelser og gledet oss. Vi visste vel egentlig ikke helt hva vi skulle føle, men vi var veldig spente. Kanskje mest spent var plutten. Det tok noen uker med kjip separasjonsangst, kanskje mest hos mor, men så begynte det å gå bedre.
Etter hvert som plutten kom inn i rytmen så vi også hvor fantastisk god påvirkning barnehagen har på en liten pjokk. Han lærer nye ting hver dag, knytter vennskapsbånd og finner på artige ting hele tiden. Etter den litt sure starten har det vært intet annet enn glede, og barnehagen har ført til en eksplosiv utvikling for den lille plutten.
Litt skummelt første gang
3. Si opp jobben, gå freelance
2014 ble også året da jeg tok min kanskje aller mest overraskende og tøffe beslutning noensinne: Si opp jobben for å satse på et liv som blogger! Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg først hørte meg selv foreslå det for frua, men samtidig kjente jeg at jeg ikke klarte å ha en aktiv blogg i tillegg til å skulle prestere i en krevende heltidsstilling – og på toppen av alt ha energi til overs på hjemmefronten. Så jeg gikk for det. Hoppet ut i det med begge beina og siden har jeg ikke sett meg tilbake en eneste gang.
Tommel opp 🙂
2. Forfatterdrømmen blir virkelighet
Tidlig på vårparten kom jeg i kontakt med Cappelen Damm og etter et par spennende mailer møtte jeg forlaget i Oslo og det ble fort klart at de ønsket å ta meg under singe vinger. Å få to tomler opp for å skrive et ferdig manus til boka “Pappahjerte – Fra ungkar til far” var … ubeskrivelig. Det man sier om å sveve på en rosa sky, stemte på en prikk. Den rosa skyen blåste imidlertid raskt over, for det viste seg jo rimelig kjapt at å skrive en bok krever hardt arbeid. Mye hardt arbeid.
Jeg har ikke telling på hvor mange kvelder jeg satt oppe til langt på natt og skrev så blekket sprutet, men det var mange. Men etter rundt et halvt års arbeid ble boka endelig sendt i trykken og vipps så var den rosa skyen der igjen 🙂
Fattern har blitt forfatter! Topp stemning 🙂
1. Og når vi snakker om rosa skyer …
16. oktober kom endelig lillesøster til verden. Etter 9 lange måneder spratt hun ut og kapret lett førsteplassen over årets desidert største høydepunkt. Selv om plutten (og fattern til tider) iherdig stemte for å kalle henne Fersken, så endte vi til slutt opp med Nora <3
En tv-opptreden på God Morgen Norge ble det ut av det også. Jeg må ærlig innrømme at hjertet smelter til ubrukelig pudding hver gang jeg ser dette klippet og hører plutten svare på spørsmålet fra Cathrine om hva lillesøster heter 🙂
(Video: TV2)
Dett var dett, folkens! Tusen takk for et knallfint år 🙂
Når jeg først har deg her så er vel dette egentlig en fin anledning å si at jeg setter umåtelig stor pris på alle som kommenterer, liker innlegg, leser saker og følger bloggen hver eneste dag. Uten dere ville det aldri blitt noen blogg og det ville vært synd, for jeg ELSKER å skrive for dere og formidle stort og smått om stort og smått. Og det håper jeg å kunne fortsette med så lenge som mulig, så tusen tusen hjertelig takk for at du leser bloggen 🙂
Og du: I 2015 satser vi på enda mer moro og haraball, så tusen takk for følget i år, så sees vi plutselig om et års tid! (.. i morgen altså)
Jeg lukker døren bak meg. Sakte, forsiktig, varsomt. Jeg venter et minutt eller to, lar øynene venne seg til mørket. Hører på lyden av deg, lager ingen selv. Sniker meg bort til sengen din og titter over kanten. Der ligger du. Fredfull, rolig og perfekt.
Jeg tar tak i dynen, brer den over deg og sørger for at fingrene mine stryker over skulderen din på veien. Må bare kjenne varmen fra deg. Jeg vet ikke om du egentlig trenger dynen i kveld, det er ikke så kaldt, jeg vil bare så gjerne bre over deg. Være der for deg, ta vare på deg. Vise at jeg passer på deg, selv når du sover.
Du smatter urolig og vrir på deg, så jeg lister meg stille vekk. Hører at du finner roen igjen og sovner før varmen fra deg har forlatt fingertuppene. Lyden av rolig pust fyller rommet med en harmonisk trygghet som sniker seg inn i hjertet og gjør meg varm, stolt og lykkelig.
Jeg vet ikke om du egentlig trenger det, men jeg trenger det. Trenger å bre over deg for å se deg, føle deg og høre deg en siste gang før dagen er omme.
/ Sov søtt, lille plutt
P.S. Synes du Pappahjerte fortjener å bli Årets Nykommer eller Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards? Klikk her for å stemme 🙂
Små barn er overraskende smarte. Irriterende smarte noen ganger faktisk.
Her i huset er det alltid plutten som våkner først om morgenen. Så hopper han ut av senga og vekker meg. Så tasser vi ned og lager frokost mens lillesnupp og frua sover videre så lenge som mulig. Derfor prøver jeg alltid å holde støynivået nede på morgenkvisten, slik at jentene kan få hentet inn all den tapte nattesøvnen de kan.
Men plutten vil så gjerne opp til mamma og vise henne plastelinakreasjoner og andre ting. Men da svarer jeg alltid det samme. Ikke gå opp trappa, mamma sover. Ikke slå med dørene, mamma sover. Ikke bråk så fælt a, mamma sover.
Ofte tar vi oss gjerne en tur ut, enten for å gå tur med vovsen eller kjøre en sveip for å gjøre unna noen ærender. Det var akkurat det vi gjorde her en dag da plutten plutselig liret av seg noe som både var smart, frekt og sjarmerende.
For her en dag var vi ute på kjøretur, bare han og meg. Jeg foran, han bak. Som oftest pleier jeg å prøve å holde praten gående for at han ikke skal kjede seg bak der, men denne dagen var han travelt opptatt med leketelefonen sin og var ikke spesielt interessert i å prate med fattern. Så da begynte jeg å synge med til radioen. Først litt lavt, deretter litt høyere.
Etter hvert som selvtilliten steg sang jeg både høyt og stolt. Ganske fornøyd med egen stemme satt jeg og funderte på om jeg skulle vurdert å melde meg på Idol et år, med da smalt det plutselig fra baksetet.
– Pappa?
– Ja?
– Ehm … pappa?
– Jaaa?
– Pappa … ikke synge, mamma sover.
Snakk om å knuse drømmene til folk! Samtidig er jeg også litt stolt over pjokken som klarte å pønske ut en så enkel og genial plan for å få fattern til å klappe igjen brødsaksa. Skyld på at mamma sover. Litt smart, litt frekt, men mest sjarmerende.
Så da ble det å skru av radioen og innse livets kjipe realiteter: Jeg har en sangstemme som kan få en 2-åring til å bruke sin egen mor som unnskyldning for å slippe å høre mer. Det burde være et greit hint.
P.S. Hvis du synes Pappahjerte fortjener tittelen “Årets Nykommer” eller “Årets Livsstilsblogg” under årets Vixen Blog Awards, pliis bruk 6 sekunder på å gå inn her og stemme på meg 🙂 Klikk her for å stemme
Sto på badet i går kveld og pusset tennene. Ved siden av meg sto frua og gjorde det samme. Så sa jeg:
– “Jeg ser at Komikerfrue har begynt å jogge igjen”.
Hun svarte ingenting. Bare stirret. Det blikket, du vet, som en truet slange før angrep. Duringen fra den elektriske tannbørsten ble som den raslende lyden av en klapperslange. Og jeg forsto: Ingen brå bevegelser nå. Bare beveg deg sakte og gå rolig ut fra badet. Rooolig.
Ja ja, da vet jeg det i hvert fall. 10 uker siden fødselen, men tydelig at noen ikke er helt der enda. Greit å vite. Tror kanskje jeg bør ligge lavt et par dager, vet aldri når en sånn kommentar kan komme tilbake og bite meg i ræva.
Fillern også, nå som romjulen gikk så fint og allting. Dumme mannnen.
Vel vel vel, så kom det endelig for en dag at Caroline Berg Eriksen er en liten luring. Klippe litt her og fikse litt der og vipps så er alt så mye bedre.
Er det bare jeg som ikke er spesielt overrasket over dette? Selv om Carolines blogg er et slags showroom for det perfekte så finnes det ingen overmennesker. Alle legger på seg av julemat, ingen promp lukter gløgg og vaniljestang. Ingen er perfekt fire om morran og intet hus slipper unna støv og rot, spesielt ikke et hus med barn og bikkjer.
Om noe burde leserne ta selvkritikk for å ikke innse at det skurrer litt når alt Caroline omgir seg med blir til gull. Du vet det er noe muffins på gang når selv bikkjene hennes er så smellvakre at du får litt lyst til å kline med dem.
Og en annen ting: Lever ikke Caroline på lavkarbomat da? Det gjorde jeg også i høst, men etter tre måneder med avocado, bacon, egg og mer bacon ble jeg så intenst drittlei at jeg plutselig en kveld satt naglet fast i en melkesjokolade før jeg rakk å reagere. Så at hun nok har noen svin på skogen og derfor må fjerne ei litta dobbelthake i ny og ne er bare fullt forståelig.
Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor hun ikke har photoshoppet mer? Hvis man først skal photoshoppe synes jeg man kan gjøre det skikkelig. Ta den svissa til gubben for eksempel. Er ikke den litt i overkant 90-talls da? Hvorfor ikke legge inn noen striper, kanskje stusse litt på tuppene og roe ned hårgelen?
Og helt ærlig: Sånne rottehunder er kanskje søte, men er det ikke litt ut da? Det var jo kult for typ 10 år siden og ikke egentlig representativt for en småbarnsfamilie av hennes kaliber. Her gjelder det å følge moten! Sleng inn en Engelsk Setter eller hvorfor ikke et matchende sett med dalmatinere? Da snakker vi. Slike hunder er lett tilgjengelig på iStockphoto, Shutterstock og andre bildetjenester.
Og når vi først er i gang, det huset de bor i er kanskje fint, men seriøst … Siljan? Jeg hadde ikke klart å komme på et kjedeligere sted om jeg så fikk syv timers betenkningstid. Nei, glem Telemark og flytt hele sulamitten til noe langt mer moteriktig. Grünerløkka for eksempel. Eller hvorfor ikke Stureplan? En enkel klipp og lim-jobb.
Det som derimot gjorde meg litt trist var å se at bildene fra huset hennes ikke var photoshoppet. Det betyr med andre ord at den stua faktisk ser så smashing ut til jul og det gjør meg uvel. For når jeg ser på min egen stue og sammenligner, så ser det ut som vi bor i et nedlagt bomberom fra 70-tallet. Også vi som trodde at et par lyshus fra Kähler og noen fjonge blomstervaser skulle gjøre susen. Det var de penga, rett ut av vinduet. Takk skarru ha, Caroline.
Carolines julestue (bilde lånt fra Carolinebergeriksen.no)
Peters julestue. Studerer du bildet nøye vil du se at det også finnes et barn her et sted.
Men men, ikke ta det så tungt, Caroline. Det blåser snart over. Ja vel, så ble du tatt med buksene nede, men jeg tror folk flest har forståelse. Som tidligere nevnt så er jo bloggen din et slags showroom for det perfekte og det er det leserne vil ha. De vil jo ikke se selfies av deg på ramma med undertekst #dårligkylling #dårligmaga #faxtilporsgrunn
Jeg tenker det er rimelig kjip stemning i Casa Fotball i kveld, men det blåser snart over. Ta en avocado, se en film og vipps så er det glemt. Tenk bare på Bill Clinton. Tror du han noensinne trodde noen ville tilgi ham for å ha sett hele befolkningen rett i hvitøyet og løyet i beste sendetid? Neppe, men se på ham nå. I fyr og flamme og mer populær enn noensinne. Eller.. noe sier meg at Hillary har ham i et skikkelig balletak, men det blir en helt annen sak.
Og beklager det der med svissa til gubben forresten. Jeg er nok bare bitter for at jeg føler jeg er i ferd med å tape kampen mot eget hårfeste. Noen ganger vurderer jeg å gjøre noe med det på sikt, men tupé er liksom ikke helt min greie. Men hey, kanskje du kunne lært meg et par triks? OH!
… sorry, den var under beltestedet. Klarte bare ikke å dy meg.
Begynner å bli glissent, gamle Pete
Men forresten, det er ikke slik at Caroline er den første bloggeren her til lands som mottar massiv kritikk for å ha photoshoppet et bilde uansett. Gamle Pete slo deg med nesten to år der, gitt. I april 2013 la jeg ut dette bildet og fikk massiv kritik, både fra de som trodde bildet var ekte og de som mente at det ikke var innafor å tulle med sånt. Her er bildet:
Ikke innafor med en liten fotospøk, der altså.
Av og til tenker jeg at det frister litt å fikse litt på sannheten for meg også, slik som på dette bildet. Du kan se på før- og etterbildene at det er ørlitte grann manipulert da jeg følte for å gjøre bildet litt mer familievennlig og koselig.
Ekte kjærlighet (ETTER)
Ekte kjærlighet (FØR)
Og dere skulle bare visst hvor lang tid Mammahjerte brukte på å photoshoppe dette bildet før hun la det ut. Før endringene lignet hun på Tande P som hadde slukt en hel hoppegnu som en glupsk anaconda.
Men selv om det kan virke fristende å pynte litt på grisen vil sannheten alltids komme for en dag før eller siden, så da er det egentlig like greit å bare akseptere skjebnen for det den er. Jeg er en voksen mann med hår i sakte retrett og poser under øya som ingen sminkekost kan gjøre noe med. Men jeg er i hvert fall meg selv og det er godt nok for meg. Og mirakuløst nok så holder det for frua også, så da er jeg fornøyd.
Julen kan tære på, både på voksne og barn. Da passer det fint med et hvileskjær i sofakroken.
/ sponset innlegg
Selv om man lover seg selv å være tidlig ute med både pakker og pynt synes jeg det blir et skippertak helt mot slutten hvert eneste år uansett. Mesteparten av førjulstiden er i det hele tatt en heseblesende og panisk jakt på de siste gavene, den beste ribba og den perfekte julestemningen.
Så kommer julaften og alle forventningene og spenningen eksploderer i et eneste stort julekalas med gaver, glitter, nei-mat og moro. Det er som en Eurovision-finale, bare med ribbe. Så våkner man opp på 1. juledag og luften har gått ut av ballongen.
Der julaften er selve klimakset, er romjulen det behagelige pusterommet som venter i etterkant. Romjulen er som en lang rekke med søndager der man ligger langflat på sofaen, mumser smågodt og lader opp i forkant av en ny runde med festligheter på nyttårsaften.
Just chillin´
Vel, for meg i hvert fall. Plutten er travelt opptatt med alle lekene han har fått til jul. Mesteparten av dagen løper han rundt på høygir mellom de nye lekene og brenner lyset i begge ender. Fra tid til annen kræsjlander han på sofaen for en velfortjent pust i bakken mellom alt det fysiske. Gjerne kombinert med en liten matbit.
Til slike hvileskjær passer det fint med påfyll som klarer å holde ham i ro noen minutter, mens fattern prøver å lure i ham en liten brødskive. Nettbrettet eller mobilen er selvfølgelig en sikker vinner og en ny app er alltid en innertier for å holde ham i ro lenge nok til at leverposteien rekker å skli ned.
En liten filmpause i sofaen for å lade batteriene
Elias er en knallfin app full av artige småspill og utfordringer. Den lille redningsskøyta Elias burde være kjent for de fleste og alt i appen foregår på norsk med kjente og kjære karakterer fra Elias-universet. Her kan man spille med memorykort, tegne, se på filmer og mye mer. Med andre ord en app med mange muligheter som er helt perfekt for late romjulsdager i heimen 🙂
Elias-memory og goro på kjøkkenbenken. God stemning.
Plutten ser på film med hele kroppen
Legg merke til alle prosjektene som står på hold i bakgrunnen 😉
Romjulsbonus! Laster du ned Elias-appen nå får du den kule filmen “Kruse Knallkul” helt gratis! Last ned appen fra AppStore, sleng deg ned på sofaen og nyt et lite hvileskjære i romjulen sammen med Elias og vennene hans.
NB: Filmen Kruse Knallkul tilbys gratis kun frem til 15. januar, så last ned nå 🙂
Julekalender er en magisk ting, men den har også en ganske kjip bakside.
For i 24 dager i strekk har plutten våknet opp til en liten overraskelse hver eneste dag. En liten sjokoladebit, to vitaminløver og en luke i skrapekalenderen. Men nå.. ingenting. Da er det kanskje ikke så rart at han blir litt muggen og føler seg forfordelt. Hva skjedde? Hvor ble kalenderen av?
Fast rutine: 1 kalendersjokkis, 2 løver og P7 Klem på radioen.
Å prøve å forklare en 2-åring at julekalenderen selvfølgelig bare gjelder frem til julaften viser seg å ikke være så lett. Spesielt ikke siden han spør etter kalenderen som det første han gjør om morgenen, lenge før fattern har våknet opp og klarer å stable sammen ord på en fornuftig måte.
– Øøh, hvor det har blitt av kalenderen..? Jo, det skal jeg si deg. Julaften har jo vært allerede. Du husker når du fikk masse pakker som lå under juletreet? Det var liksom julaften da og etter den er det ikke mer kalender. Sånn er det bare.
Av den forklaringen var det nøyaktig 0 antall ord som gikk inn. Igjen, han er fortsatt 2 år. Så hva gjør man da? Når en liten plutt står der med kjempeskuffede øyne og lurer på hvor kalenderen har blitt av? I teorien kan man vel sikkert bare si “Vel vel Kjell, that´s life” og bevege seg videre, men ønsker jeg å ta den kampen i dag? Vil jeg egentlig skuffe en liten plutt med busete hår, trøtt øyne og bamsepysj?
Jeg vet at vi har noe småsnop i skapet og det er romjul. Vi skal bare kose oss hjemme i hele dag med lek og moro, fyr i peisen og grøt. Gidder jeg egentlig stå på prinsippene og gjøre dagen et lite hakk kjipere og kanskje risikere litt trassgråting på morgenkvisten?
… eeeller kjøper jeg meg litt tid ved at det plutselig helt magisk dukker opp en liten godtekladd i kalenderen igjen?
La romjul være romjul. Livets harde realiteter blir det mer enn nok tid til senere.
Nei jøsses, se hva som plutselig dukket opp! Nissen altså … fin fyr.
