Det lå an til å bli en heller stusselig nyttårsaften. Gjestene meldte avbud på grunn av sykdom uka før, og vipps så sto vi der uten planer. Og uten mat. Men likevel skulle det vise seg å bli tidenes kanskje feteste nyttårsaften.
Jeg har alltid hatet nyttårsaften. Bare masse mas og pes for å komme seg til en eller annen klam fest med en drøss ukjente mennesker og venners venner, stivpyntet og striglet bare for å spise tørr kalkun og drikke overpriset champagne. Så må man ut en times tid for å fryse nøttene av seg mens man klemmer folk man aldri før har snakket med, for så å gå inn og snakke om hvor fort tiden går, at vi er blitt et år eldre og hva vi gjorde forrige nyttårsaften.
Det er en av de tingene som er så fint med å ha barn. Det gir deg en utmerket unnskyldning for å bli i sofaen om man ikke føler for å gå ut. I år hadde vi jo faktisk planer på nyttårsaften, men de gikk i knas i siste liten – og da er det så fint å kunne slå seg til ro med at det nok uansett er fint å slappe av hjemme med barna. Og bikkja, for han er jo dritredd for fyrverkeri.
Så da ble det å ta seg en tidlig kveld, bare roe ned. Se litt på tv, ta det piano. Topp stemning.
Men ingen nyttårsaften uten et skikkelig nyttårsmåltid og når man plutselig må svinge seg i siste liten for nye matplaner, så finnes det ingen kalkuner tilgjengelig under 17 kilo. Og det blir litt mye for to voksne. Så, hva gjør man? Æsj, vi bare dropper det. Vi kjører egg og bacon eller noe.
Men så, som en reddende engel på en hvit hest, kom oldemor til unnsetning. En rask telefon og vipps så var det gjort. Noen timer senere sto oldefar på døra med kurven full av mat. Saftig kalkun, saus, stuffing, mandelpoteter (ferdig skrellet!) og waldorfsalat. Alt hjemmelaget, alt helt nydelig. Halleluja!
Resten av kvelden er det ikke egentlig stort å si om. Med middagen unnagjort, ett barn på babycall og ett barn dinglende sløvt fra puppen til mor slang vi oss ned i sofaen med et assortert utvalg nei-mat og 90-tallsslageren “Sleepless in Seattle”.
For å sette et skikkelig punktum for julens ufyselige matuvaner,gikk vi for et skikkelig kalas av snop, tykkskap og e-stoffer. Absolutt ikke noe å skrive hjem om og kanskje ikke den kuleste nyttårsfeiringen i byen, men så absolutt den feteste. Og jeg mener, det må da værra lov å kose seg litt.
Så tok fattern med seg kameraet ut for å ta bilder av fyrverkeriet, før vi traff puta rundt halv ett. Et suss rundt midnatt ble det jaggu også. Som nybakt tobarnsfar er det ikke hverdagskost med et skikkelig smask på truten, så da var jeg egentlig godt fornøyd med kvelden og kunne gå til sengs med et smil.
Det er klart, man føler seg jo litt som en pensjonist når man ligger og leser bok på sengekanten rett etter midnatt på nyttårsaften og lurer på om ikke fyrverkeriet skal gi seg snart, men hey.. Det føltes i alle fall veldig, veldig riktig 😉
/ Godt nytt og hipp hipp!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
