Hvorfor må du alltid gape når du gir meg grøt? Får du ikke mat? Håper du at skjeen skal bomme og treffe deg isteden? Nå har vi hatt samme opplegg gående i godt over to år, så hvorfor lager du ikke bare nok til begge?
Jeg skjønner det ikke helt, derfor later jeg bare som jeg ser på tv-skjermen og er så fascinert av Fantorangens ablegøyer at jeg ikke får med meg hva du driver med. Men det gjør jeg.
Hvis du er så sulten, hvorfor spiser du ikke? Eller er du rett og slett bare litt “kort”?
I går kveld følte jeg meg som verdens kjipeste fyr. For etter en særs viktig hjemmeseier for håndballaget var det duket for fest på kvelden. Som det nyeste tilskuddet på laget var dette en gyllen anledning til å bli kjent med folk, skråle og fortelle røvere, bli oppe halve natta og feste som om det var 1999.
Og dette var virkelig kvelden å gjøre det på. Stemningen sto i taket og russemusikken pumpet. Alle koste seg glugg.
Vel, alle bortsett fra en da. For etter en uke med sykt barn i heimen var det også en gråspraglete far til stede som satt og drakk opp blandevannet mens han sjekket klokken og tenkte på hvordan natten ville bli. Jeg burde vel gjort en helhjertet innsats for å bli festens midtpunkt og komme meg helskinnet gjennom ilddåpen, men isteden satt jeg og følte meg som en lærer på et sokkeball.
Da kaffen tok slutt slang jeg på meg jakka, hoppet inn i konebilen og fartet hjemover. Akkurat der og da følte jeg meg som verdens kanskje kjedeligste fyr.
Der har du meg
Men så kom kvelden. Og natta. Og da var det på´n igjen. Opp klokken 02, opp klokken 05. Våkne til hyl, trøste litt, bære litt, vugge, stryke, lage mat og se på barne-tv. Midt på natta. Kose litt, leke litt, sove litt.
Og det var først mens jeg sto der i bare boksershortsen på kjøkkenflisene og hutret mens jeg vugget en febersyk plutt i armene og rufset ham i håret at det slo meg:
Jeg visste at dette kom til å skje. Ikke vet jeg hvordan, men jeg kjente det bare på kroppen. Derfor var jeg også klar da det skjedde. Og hadde det ikke vært for at jeg prioriterte inn plutten allerede lenge før jeg egentlig visste hvordan natten ville bli ville alt sett annerledes ut.
Hadde jeg vært ute halve natten ville jeg ikke hatt energien og tålmodigheten til å stå opp flere ganger midt på natta og gi ham akkurat det han trengte da han trengte meg som mest. Tid, nærhet, tålmodighet og kjærlighet til å bli bedre. I verste fall hadde jeg ikke vært hjemme i det hele tatt.
Og da smilte jeg for meg selv, fornøyd med egen beslutning. Ja vel, så får man bare være en kjip fyr til tider, det får så være, for akkurat der og da følte jeg meg som verdens beste pappa.
Jeg våkner brått til lyden av en tørrhoste som kommer og går, men aldri slipper taket. Klokken er, tja gudene vet. Må være rundt … nei, jeg har ingen aning. Sist var den 02. Eller 04. Jeg husker ikke lenger.
Hele natten har vært slik. Sove litt, sprette bort til sprinkelsenga og stryke litt. Være der for den lille kroppen, søvn får vi ta en annen gang. Så sovner han og jeg drifter av sted.
Jeg våkner igjen, denne gangen til stemmen fra en usikker liten kropp som roper på meg. Utslitt, syk og i halvsvime. Klokka er fortsatt midt på natta, men plutten har fått nok. Plutselig slenger han seg slapt over ripa på senga og står midt i rommet. Vaier i vinden som et halmstrå helt uten mål og mening, utilpass og usikker.
Så kvikner han plutselig til:
– Pappa? Det er morgen. Lage frokost. Ja! Grøt!
Jeg rekker en rask titt på klokka, den er ikke 05 enda. Og vi har ikke sovet en hel halvtime siden Kveldsnytt. Sorry plutten, men det er så absolutt ikke morgen.
Jeg er ikke helt sikker på om han faktisk er våken, men hvis han er det, ja da er det over og ut for fattern. Det finnes ingen mulighet for at dagen kan starte nå. Selv ikke kruttsterk pulverkaffe intravenøst rett i åra kan redde meg nå. Må prøve å få ham i seng. Vær så snill plutten, ikke morgen nå.
Jeg heiser ham opp i senga. Ingen massiv protest. Å herre, det er håp. Han ligger rolig på puta, jeg stryker ham forsiktig over pysjen. Fortsatt ingen protest. Et optimistisk gjesp forlater kroppen mens fingre og tær krysses alle som en. Så kommer det. Bristepunktet. Hans neste reaksjon vil avgjøre alt. Vil han kveile seg rundt og bysselalle eller vil han sprette opp som en hoppegnu og forlange grøt?
– Pappa? kommer det spakt.
– Ja..? svarer jeg tynt og spørrende.
– Smokk.
Jeg kaster meg ned i sprinkelsenga hans og finner den først og beste smokken jeg ser. Jeg gir den til ham, han kjenner på den og gir den et par gode smatt. Feil smokk. Jeg hiver meg ned i senga igjen og plukker opp to til. Han prøver begge, faller nesten til ro, men nei. Feil igjen.
– Den grønne, sier han i halvsøvne.
Opp i sprinkelsenga med meg atter igjen, men ingen smokker er å finne. Ikke svart, gul eller grønn. Jeg vet han har fem totalt, men de er rett og slett ikke der. Jeg hører at han begynner å vri seg urolig bak meg. Søren, tiden er i ferd med å fly ifra meg her. Våkner han til nå er det kjørt. Da blir hele dagen et evigvarende kaffemaraton med glugger på halv tolv og en gjespekjeve som vil gå av hver tredevte sekund.
Jeg rister i dyner, sjekker i kriker og kroker. Rister i dynene igjen og endelig faller det ut to plastsmokker. Jeg kaster de mot plutten som kjenner på dem. Han er ikke sikker. Så lyder dommen:
– Lys.
– Lys?
– Lys, pappa.
Det tar meg et sekund, men så skjønner jeg det. Han trenger lys i det mørke rommet for å se hvilken av smokkene som er den grønne. Jeg finner frem mobilen og holder lyset opp mot taket. Han stikker en og en smokk frem i lyset, analyser dem nøye og legger dem ned igjen. Så kommer endelig den grønne, “the chosen one”.
– Ja, den var det! sier han fornøyd, stikker smokken i munnen og faller ned på puta. Et par smatt på smokken, et par lette pust for et veldig tungt og så er han i drømmeland. Jeg ser på klokka, men får ikke helt med meg hva den er. Rundt 05 kanskje. Øynene går i kryss og kroppen har dratt i nødbremsen.
Jeg treffer puta med et dunk og kjenner at rare tanker begynner å blande seg med virkelighet allerede før jeg treffer puta. Takk og lov. Nå skal det endelig soves.
Det første du kjenner er stanken. Først bare et hint, men før du rekker å reagere smeller den i ansiktet på deg. Den varme lukten av døde grevlinger som dekker hele ansiktet ditt og får nesehårene til å visne. Bæsjebleie.
På vei inn til baderommet er man alltid spent på hva som venter en. Var det bare en vonbroten fjert eller er det en bleiesituasjon så ille at veggene må males om og stellebordet brennes?
Enten du er godt kjent med bleieskift eller er helt ny i gamet, her kommer en rask liste over de 10 vanligste bleiene du kan forvente i hverdagen. Vi starter på de milde og snille som man kan skifte med én hånd og et smil om munnen, og bygger oss sakte opp mot toppen av lista, der vi finner bleiene som kan slå ut en geigerteller.
Dette er en tørr bleie som nesten bare kan legges tilbake i boksen. Her er det ikke egentlig noe behov for et bleieskift, men på vei ut døra finner man ut at det kan være greit å skifte til en helt ny bleie bare for å være sikker. Intet å frykte her, kun kos.
9. Tissebleie
En tissebleie er en sjarmerende liten sak helt uten skummelheter. Her er det bare å ta et raskt sveip med en våtserviett og skifte i en fei. Estimert skiftetid: Under halvminuttet.
8. Teskje-bløtt-bleie
Dette er nesten bare som en tissebleie “avec”. Ikke mye å frykte her. Det telles teknisk sett som en bæsjebleie, men er hårfint på grensen. Nesten så man skulle tro at en liten fugl har stukket innom og lagt igjen et harmløst visittkort.
Lett som en plett, jeg er lite mække flink da!
7. Ertebleie
Fortsatt fullt mulig å puste normalt med nesa. En liten ertebleie er ikke noe å ta på vei for.Ikke noe å skrive hjem om verken negativt eller positivt. Bare en liten ert.
6. Vanlig bæsjebleie
Nå er vi over i bajsland ja. Gårsdagens middag har kommet i retur og klar for en tur til søpledynga. Det er i denne kategorien man vil finne de absolutt fleste bleiene, i hvert fall de første årene. Bajsen vokser i takt med barnets alder og siden mengdeforholdet vokser proporsjonalt blir ikke bleiene noe verre med tiden. En vanlig bæsjebleie avleveres gjerne tidlig på formiddagen til samme tidspunkt hver eneste dag. Rett og slett en rutinebleie.
5. Stor bæsjebleie / monsterbleie
Du lukter det, du ser det, du føler det … her er det noe riv ruskende galt! En så liten unge kan ikke ha produsert sånn en elefantruke! Når bleia er tatt av vurderer du å ta den med ned på kjøkkenet for å veie den, men innser at sånt sikkert ikke er populært. Dessuten er det ikke sikkert kjøkkenvekten hadde klart oppgaven. Du vurderer å veie den på baderomvekten isteden, men ender med å bære ut bleia med begge hender og heller leve i uvisshet.
4. Mannsskit
Første gang du kommer over en slik bleie kan den ta pusten fra deg. Hadde du ikke visst bedre ville du trodd at du akkurat hadde funnet etterlatenskapene til en fullvoksen mann. Og det er ille. Ofte levert i en eneste stor klump som veier rundt regnet det samme som en liten hund.
Mmm, tasty!
3. Lekkasjebleie
Du løfter opp den lille bylten og kjenner umiddelbart at du blir våt på hånda. Lekkasjebleie. Du håper først at det bare er tiss, men det er aldri det, vet du. Lekkasjebleier forekommer for det aller meste hos babyer og kan ikke forhindres selv av den beste bleie. Det er som en hestehov som bryter gjennom asfalt. Man skulle ikke tro det var mulig, men det skjer. Ganske ofte. Her er det bare å kaste klærne rett til vask og hoppe i dusjen sammen med barnet. I denne kategorien finner man også underarter som sykdomsbleie (“Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er grønn?”) og bekbleie (“Øøøøh kjære, er det vanlig at bajsen er kølsvart?!”)
2. Oppover-ryggen-bleie
Du vet det jeg akkurat skrev om lekkasjebleie? Ganger du skadeomfanget med 10-15 har du kommet til rette sted. En oppover-ryggen-bleie er en lekkasjebleie som trosser tyngdekraft og alle naturlover for å spre lekkasjen til alle tenkelige steder på den lille kroppen. Glem et raskt og enkelt skift, her må alt brennes, badet skures og vippestolen trekkes om. Barnet må skures, det samme må daghavende bleieskiftarbeider. Sett av en god time, til slutt vil det forhåpentligvis bli vei i vellinga.
1. Åfyfaenisvartehelvete-bleie
Trenger denne egentlig forklaring? Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, så har du ikke vært utfor det. Her har man egentlig bare lyst til slippe alt man har i hendene og gi opp. Kanskje gå og sette seg i bilen og gråte en skvett eller ringe et rengjøringsfirma for hjelp, eventuelt også en eksorsist. En slik bleie er gjerne en kombinasjon av flere av bleietypene nevnt over, så da kan du jo bare tenke deg hvilken glede det er snakk om. Sett av resten av kvelden. Og lukten? Vel, hva enn du gjør: Ikke pust med nesa!
How you doin´?
Jeg innser jo nå at jeg med denne listen helt sikkert har forårsaket et dramatisk fall i fødselsstatistikken i kommende år, men fortvil ikke: Selv så horribelt det kanskje høres ut, så er det noe fint med å skifte bleier også. Det er kanskje vanskelig å tro etter en liste som dette, men et bleieskift er på sett og vis det ultimate innen personlig service. Snakk om å ofre seg for et annet menneske! Og det er fin tanke å ta med seg inn på stellebordet.
Og selv om det kan være tøffe tak til tider, så er det heller ingenting som er triveligere enn å komme ut av et baderom som ser ut som et åsted fra første verdenskrig med en nystelt, varm og glad unge som smiler takknemlig i nye klær som lukter friskt av blomstereng.
Jeg er lite mække søt da!
Og med det ønsker jeg deg en god helg. Måtte bleien være med deg.
– “Peter, har du husket å ringe barnehagen for å si fra om at Plutten er syk i dag også?”, spør jeg.
Hverdagen med barnehagebasilusker er utvilsomt i gang igjen, og en kraftig forkjølelse med feber og full pakke har slått ut lillegutt på fjerde dagen.
1 teskje grøt til frokost og x antall snørrfiller
– “Ja, jeg har sagt fra. Eller altså, jeg sendte en melding i hvert fall”, svarer Peter mens han danderer aprikoser og yoghurt og brødskive med leverpostei på hver sin tallerken, etter pasientens ordre.
– “Men de har ikke svart meg, da ?”, mumler han videre.
– “Okei?”
– “Ja, jeg lurer litt på om de er lei av meldingene mine. Jeg sendte jo en i går også uten å få svar.”
Jeg kikker på Peter, skjønner ikke hva han mener.
– “Ja men altså, når han ikke har dukket opp i barnehagen på morgenen, og jeg sender melding, så sier det seg jo selv at han er syk og ikke kommer …”, fortsetter han.
– “Jaha? Si meg, hva skrev du egentlig i meldingen?”
– “Nei, jeg skrev bare at han ikke kunne komme fordi han skulle bli hjemme for å se på trav og spille på hest.”
For tredje dagen på rad våknet plutten i dag opp og så ut som en allergiker som har sovet på en seng av katter. Hovne øyne, kennelhoste og snørr fra nasa, joda denne dagen tror jeg blir fin.
Men det er på dager som dette man må legge inn ekstragiret på tilstedeværelsen. Det er ikke dagen for de store aktiviteter, men en dag for å holde peisen varm og kosen nær.
Ikke hadde han appetitt heller og gikk derfor hele dagen på tom tank og reservebatterier. Her og der synger han kanskje halvhjertet på et vers fra Mikkel Rev, men så blir han stille igjen og vandrer målløst videre som en zombie.
Derfor tenkte jeg at dagen var kommet for å trå til litt skikkelig på hjemmefronten. Lage noe jeg vet han er skikkelig glad i. Vafler! Og ikke hvilke vafler som helst heller, men fatterns hjemmelagde supervafler!
Opp på benken med seg og hjelpe fattern med å piske sammen ingrediensene. Det var bare et ørlite problem: I et forsøk på å behage hele husstanden tok jeg hensyn til mutterns ønske om glutenfri mat, mitt ønske om sukkerfritt og pluttens ønske om gode vafler. De tre tingene lot seg visst ikke kombinere.
Stakkars pluttis som satt sulten og spent på kjøkkenbenken og håpet på vafler, noe av det beste han vet.
– Har du lyst på vafler? Oh yes, da skal du få det! Gi meg to strakser, så er vi klar, sa jeg kjekt. Jeg pisket sammen en improvisert blanding ingredienser, men glemte at røra måtte svelle. Inn i kjøleskapet, kjøpe seg tid.
En liten halvtime senere var både røra og plutten klar.
– Nu jävlar blir det vafler her, ropte jeg entusiastisk. Plutten smilte trøtt, klar for mat.
Nå skal det bli vafler her!
Så var det bare et ørlite problem til. Når man bytter ut mel med finmalt kokos og mandel så skjer det noe med konsistensen. Vaffelrøra este ikke for to flate øre, men sørget heller for å brenne seg beint fast i jernet på første forsøk.
Neeein! / niet / non / nej / åforhelvedemand
Da gjaldt det å tenke raskt.
– Uhm … hehe, vel … oj, det vaffeljernet var visst ødelagt det. Du har ikke heller lyst på pannekaker da? spurte jeg til plutten som bare satt trøtt og nikket på benken. Mest klar for vafler, men pannekaker fikk gå det også.
I et desperat forsøk på å redde røra moste jeg en banan og mikset den inn i røra. Det hjalp overhodet ikke det spøtt. Snarere tvert i mot.
Oh yes, dette kan ikke feile!
5 minutter senere var de første pannekakene klare for prøvesmaking. Teksturen var porøs og ubrukelig, samtidig som den var både brent OG rå på samme tid. Ganske imponerende. God på smak? Veldig nei.
Noe må ha gått galt opptil flere steder. Men vi gir ikke opp, har jeg lovet plutten pannekaker så skal han for pokker få pannekaker.
– Ooookei pluttis, jeg vet du har ventet lenge, men NÅ kommer pannekakene her. Gjør deg klar, dette blir digg!
Opp på tallerken, kline på litt syltetøy, skjære i små firkanter og servere. Selv om runde nummer to ble hakket bedre rent utseendemessig, var de like begredelig på smak. Plutten tok en liten bit og skyldte på at den var for varm. Jeg prøvde å overbevise ham om at pannekaka ikke var varm i det hele tatt før jeg etter en stund innså problemet.
Den smakte dynge.
Så da var det bare én ting å gjøre.
Det gikk mot full kapitulasjon, men jeg hadde lovet ham en godbit. Til slutt måtte jeg ta en titt og se hva jeg fant i fryseren. Og der lå den. Redningen.
Å hosianna, takk du nesten-hjemmelagde bolle!
Ja vel, så ble det kanskje ingen vafler, men jeg prøvde i hvert fall. Det lille av vaffelskinn som brente seg fast i jernet faktisk ikke smakte så halvgærnt når jeg fikk skrapet det av med en gaffel og samlet alt flasset i en skål, men det telles ikke. Bare et lite plaster på såret.
Vel vel, man kan jo ikke lykkes hver gang. Jeg prøvde i hvert fall. Kanskje er jeg ikke så super likevel.
Mammanett.no skal nemlig kåre årets beste norske mammablogg og pappablogg, og yours truly er nominert i sistnevnte kategori. Se alle nominerte her.
Det blir en hard kamp om edelt metall mot fem verdige konkurrenter og derfor trenger jeg akkurat DIN stemme.
Så hvorfor skal du stemme på meg?
Tja … jeg ønsker ikke å snikskryte med en lang merittliste eller lekse side opp og side ned for hvorfor jeg synes du skal stemme på meg, jeg synes heller du skal stemme på meg hvis du liker denne bloggen og stikker innom her titt og ofte for litt latter eller et smil. Hvis du setter pris på å svinge innom min avkrok av nettet for å sjekke ut hva som foregår i det pappahjertenske hjem og få et lite innblikk i en hverdag full av bæsjebleier, store øyeblikk og stolte hjerter.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker å skrive for dere stort sett hver eneste dag og hopper i taket for hver eneste like og kommentar dere legger igjen. Jeg setter veldig pris på å kunne hjelpe alle som kontakter meg direkte med personlige problem og jeg rett og slett digger å ha over 10 000 fluer på veggen hver eneste dag.
Det er mange som skriver til meg at bloggen min betyr mye for dem, men vit at dere betyr så utrolig mye for meg også. Såpass mye faktisk at da jeg gikk og tenkte på denne konkurransen mens jeg gikk tur med Teo i går, ble jeg så hoppende glad at jeg fikk et impulsivt innfall om å base i snøen som et barn. I joggebuksa selvfølgelig.
Så da ble det sånn.
Wiii!
Wiiiiiiii!
What goes up … 😉
På grunn av juks og fanterier i mange konkurranser med gratis avstemming på nett, har Mammanett besluttet å avgjøre det hele med SMS-avstemming. Det tror jeg er lurt. Ulempen ved dette er at meldingen koster 3 kroner. Fordelen er at du som stemmer automatisk er med i trekningen av flotte premier til en verdi av rundt 10 000 kroner. Og alle som stemmer på min blogg og legger igjen en kommentar i kommentarfeltet her, skal få en stoooor high five!
Så, kjære leser, hvis du liker dette rare, åpne forholdet vi har på gang du og jeg, stem på meg. Jeg ville stemt på deg 😉 (tnåååh <3) (smisk)
pblogg3 til 2012, der altså.
pblogg3 til 2012.
pblogg3 til 2012, pliiis?
Takk. Og du; husk å legge igjen en kommentar for å motta din high five 😉
Saken om lille Alex som fikk 150 kroner i gebyr for å ikke stille til en barnebursdag går som ild i tørt gress for tiden. I går ble jeg kontaktet av Side2 og ga en kommentar om saken her:
Da jeg var yngre hadde man i realiteten bare tre valg:
Pizza eller pølser?
Bløtkake eller sjokoladekake?
Rødbrus eller gul brus?
… resten ordnet muttern.
Og det var alt. Det var ikke snakk om å leie inn noen klovn, legge hele selskapet til et skianlegg eller kjøre fullt disney-tema. Det var pappatallerkener, hjemmelagde bursdagskort, striglet sidesleik, fisking i trappa og kanskje litt flasketuten peker på.
Hadde man skikkelig flaks fikk man med seg en lapp hjemmefra som gjorde at man kunne leie både moviebox og en VHS-film på tippekiosken, men da var det ofte et spleiselag som måtte til. 10 kroner hver og vipps så var man i mål. Og hvis det var slik at det var noen som ikke dukket opp, topp! Mer kake til oss andre! Jeg tror det var høyst uvanlig på den tiden å fakturere folk for brusutgifter og pølsemoms.
For all del, folk skal få lov til å styre med sitt, jeg tror bare at perfeksjonsjaget etter å ha bedre bursdag enn naboen kan virke mer belastende for foreldrene enn det er belønnende for barna. Blir ikke dette litt i samme gate som å kjøpe rådyre merkelær til barna og skylde på at man må holde tritt med naboen? Det er i det hele tatt grunn til å spørre seg om barnebursdager har blir et statusjag?
Hva er galt med litt god gammeldags flasketuten peker på? Når ble en lettere brent sjokoladekake i langpanne ikke lenger godt nok?
Barndomsminner
Det beste man kunne håpe på i min tide var at noen bestilte pizza til bursdagen, men det var sjeldent. Og når det skjedde var det virkelig toppen av kransekaka. Bestillingspizza, det var sånt man kunne snakke om i ukesvis.
En ytterst sjelden gang, tilnærmet aldri, hørte man om noen som hadde slått på stortromma og lagt bursdagen til McDonalds. Og det… ja det fantes ikke noe nivå over det. McDonalds-bursdag var automatisk den heiteste snakkisen ut året. Jeg fikk aldri æren av å delta på noe sånt, men gjetordene gikk. Det skulle visst være gjevt.
Men ingen fare egentlig, så lenge jeg fikk vannkjemme håret mitt en gang i blant og spise sjokoladekake med seigmenn var jeg blid som en lerke.
Ikke illustrasjonsbilde. Meg. Beklageligvis.
Jeg kjenner at jeg blir stresset bare av tanken på at det skal gå prestisje i å arrangere barnebursdager, så jeg kan allerede nå si at alle som vil komme i pluttens bursdager i fremtiden kommer til å bli skikkelig skuffet hvis de forventer at spider-man kommer dalende fra himmelen i fallskjerm, mens Langbein sjonglerer motorsager i hagen og Isaac Elliot spiller opp til dans.
Jeg gleder meg til å arrangere bursdager altså, det er ikke det, men om naboen leier inn One Direction så får det bli deres greie. Her i huset er alle velkommen så lenge de er belaget på å svare på tre enkle spørsmål:
Det rare med vinteren er at det er så mye man glemmer fra år til år.
Når høstværet rusker og det går mot snø er det de samme bildene som går igjen hvert eneste år. Romantiske forestillinger om en harmonisk familie som varmer seg i gløden fra peisen og hver sin kopp med bestemors hjemmelagde kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.
Det neste man ser er bilder av utopisk vakker norsk natur, der snøen henger tungt på greinene i tykke lag. Gjennom trærne kommer et smilende kjærestepar kledd i matchende anorakker og sklir smilende gjennom skisporet som en varm kniv i smør. Ute på skøyteisen spinner en lykkelig ballerina mens alle skogens dyr står på sidelinjen og applauderer med poter og hover. Over alle de drømmende tankene høres den duse lyden av Sølvguttene. Vakkert.
Men hva glemmer man? Virkeligheten. Snøen som legger seg som et jernteppe over eiendommen og nekter å rikke på seg. Snøfreseren som graver seg ned i grusen og sender bølger av sylskarp småstein rett inn i lakken på bilen. Snørrete unger som danderer huset med slim, morgener så kalde at kaffetrakteren streiker og all tiden brukt på å vandre rundt i endeløst slaps til knærne. Da er det ikke mye idyll å spore i tankene, men det glemmer man så snart snøen er borte. Rart det der.
Jeg tror kanskje de overdrevent idylliske forestillingene av vinteren på sitt beste er en viktig overlevelsesmekanisme for at vi nordmenn skal komme oss gjennom denne kalde og mørke årstiden. For hvis man lar vinterens mørke ta overhånd kan man fort gli inn i en slags vinterdepresjon. Kanskje er det nettopp derfor vi søker det positive.
Heldigvis byr vinteren på mange gleder for den som søker det. Snøen for eksempel. Ser man snøen kun som en arbeidsoppgave kan den fort tynge ned på mer enn bare taket. For det er mye arbeid med snø. Den skal skrapes av, børstes bort og måkes vekk. I tillegg må man kjøre veldig forsiktig på den. Men den kan også lekes med!
Skyv ikke vinteren unna som en fiende, men omfavn den som en venn. Trykk vinteren til ditt bryst og kos med den. Vinter er mer enn bare snø og kulde, det er også en tid for lek og glede. Finn frem akebrettet, kast snøballer på naboen og bygg snømann i hagen. Vinteren er best for det lekne mennesket, så kom deg ut i snøen og bli som et barn igjen. Barn elsker vinteren. Og kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.
