For tredje dagen på rad våknet plutten i dag opp og så ut som en allergiker som har sovet på en seng av katter. Hovne øyne, kennelhoste og snørr fra nasa, joda denne dagen tror jeg blir fin.
Men det er på dager som dette man må legge inn ekstragiret på tilstedeværelsen. Det er ikke dagen for de store aktiviteter, men en dag for å holde peisen varm og kosen nær.
Ikke hadde han appetitt heller og gikk derfor hele dagen på tom tank og reservebatterier. Her og der synger han kanskje halvhjertet på et vers fra Mikkel Rev, men så blir han stille igjen og vandrer målløst videre som en zombie.
Derfor tenkte jeg at dagen var kommet for å trå til litt skikkelig på hjemmefronten. Lage noe jeg vet han er skikkelig glad i. Vafler! Og ikke hvilke vafler som helst heller, men fatterns hjemmelagde supervafler!
Opp på benken med seg og hjelpe fattern med å piske sammen ingrediensene. Det var bare et ørlite problem: I et forsøk på å behage hele husstanden tok jeg hensyn til mutterns ønske om glutenfri mat, mitt ønske om sukkerfritt og pluttens ønske om gode vafler. De tre tingene lot seg visst ikke kombinere.
Stakkars pluttis som satt sulten og spent på kjøkkenbenken og håpet på vafler, noe av det beste han vet.
– Har du lyst på vafler? Oh yes, da skal du få det! Gi meg to strakser, så er vi klar, sa jeg kjekt. Jeg pisket sammen en improvisert blanding ingredienser, men glemte at røra måtte svelle. Inn i kjøleskapet, kjøpe seg tid.
En liten halvtime senere var både røra og plutten klar.
– Nu jävlar blir det vafler her, ropte jeg entusiastisk. Plutten smilte trøtt, klar for mat.
Så var det bare et ørlite problem til. Når man bytter ut mel med finmalt kokos og mandel så skjer det noe med konsistensen. Vaffelrøra este ikke for to flate øre, men sørget heller for å brenne seg beint fast i jernet på første forsøk.
Da gjaldt det å tenke raskt.
– Uhm … hehe, vel … oj, det vaffeljernet var visst ødelagt det. Du har ikke heller lyst på pannekaker da? spurte jeg til plutten som bare satt trøtt og nikket på benken. Mest klar for vafler, men pannekaker fikk gå det også.
I et desperat forsøk på å redde røra moste jeg en banan og mikset den inn i røra. Det hjalp overhodet ikke det spøtt. Snarere tvert i mot.
5 minutter senere var de første pannekakene klare for prøvesmaking. Teksturen var porøs og ubrukelig, samtidig som den var både brent OG rå på samme tid. Ganske imponerende. God på smak? Veldig nei.
Noe må ha gått galt opptil flere steder. Men vi gir ikke opp, har jeg lovet plutten pannekaker så skal han for pokker få pannekaker.
– Ooookei pluttis, jeg vet du har ventet lenge, men NÅ kommer pannekakene her. Gjør deg klar, dette blir digg!
Opp på tallerken, kline på litt syltetøy, skjære i små firkanter og servere. Selv om runde nummer to ble hakket bedre rent utseendemessig, var de like begredelig på smak. Plutten tok en liten bit og skyldte på at den var for varm. Jeg prøvde å overbevise ham om at pannekaka ikke var varm i det hele tatt før jeg etter en stund innså problemet.
Den smakte dynge.
Så da var det bare én ting å gjøre.
Det gikk mot full kapitulasjon, men jeg hadde lovet ham en godbit. Til slutt måtte jeg ta en titt og se hva jeg fant i fryseren. Og der lå den. Redningen.
Ja vel, så ble det kanskje ingen vafler, men jeg prøvde i hvert fall. Det lille av vaffelskinn som brente seg fast i jernet faktisk ikke smakte så halvgærnt når jeg fikk skrapet det av med en gaffel og samlet alt flasset i en skål, men det telles ikke. Bare et lite plaster på såret.
Vel vel, man kan jo ikke lykkes hver gang. Jeg prøvde i hvert fall. Kanskje er jeg ikke så super likevel.
… men bollen var god da 😉
/ bedre lykke neste gang
* Følg Vaffelhjerte på Facebook *