Norges ukjente nasjonalsport: Thujaball

I dag ble jeg helt tilfeldigvis kjent med Norges ukjente nasjonalsport: Thujaball.

 


Stang inn. Denne ballen er fortsatt i spill.

Thujaball er en relativt enkel idrett som ligner veldig på fotball, men med et par uventede tvister. Først av alt så spilles Thujaball helst med én spiller på hvert lag, der aldersforskjellen helst skal ligge på rundt 20-30 år. Det er veldig vanlig at det ene laget stiller med en spiller som er totalt uten erfaring og helst akkurat har lært seg å gå, mens det andre laget stiller med sin beste stjernespiller. Denne spilleren er gjerne overivrig, snakker med babystemme og har minst en kneoperasjon eller ryggprolaps å se tilbake på.

Spillet er veldig utbredt blant norske småbarnsforeldre og vurderes nå som OL-gren. Spillet foregår ved at ballen spilles rolig frem og tilbake på en plen eller terrasse. Poenget er å holde ballen i spill så lenge som mulig. For den yngste spilleren, la oss kalle ham “plutten”, er taktikken å spille presise stikkpasninger til den eldre spilleren, la oss kalle ham “fattern”. For hvis han klarer det lenge nok vil sistnevnte før eller siden få overtenning og dra frem gamle kunster fra ungdomsskolen…

Dette innebærer triksing på lavt nivå og et par enkle driblinger, som til slutt ender med at han flesker til Mikke Mus-ballen med full kraft og måker den langt over thujahekken. Den yngste spilleren må da fortest mulig rope ut “Ball?” mens den eldste roper ut “Nei, for helv-“ og stillingen er dermed 1 – 0.

 

Aaarg, men for fabian stang!… Plutten 1 – Fattern 0

Etter dette blir reglene litt mer intrikate, for når ballen først har blitt sendt himmelhøyt av gårde og inn i naboens bakhage må man enten bestemme seg for om spillet er slutt eller om man ønsker å fiske til seg ballen. Her har man to valg. Enten så presser man seg gjennom thujakvistene som en katt og snapper til seg ballen uten at naboen merker noe eller så tar man den feige varianten og ringer på for å be om tillatelse.

Problemet er at begge valgene kommer med en kjip variabel. Alternativet med å snike seg inn på naboens eiendom som en tyv i natten er jo helt opplagte. Det er ok når en 7-åring smetter innom hagen, men langt verre når det er en blekfet 30+-åring i joggebukse og tredagersskjegg. Hvis noen ringer politiet er spillet umiddelbart tapt.

Problemet med det andre alternativet er at det både anses som en anelse pysete OG at det kan føre til ubehagelige overraskelser, for siden Thujaball ofte spilles av mange naboer i samme område vil ballene som brukes ofte gå i sirkulasjon. Dermed risikerer man plutselig at naboen svarer: “Å ja, den ballen der som vi har lett etter i snart et halvt år? Favorittballen til minstemann som han har grått etter hver kveld? Så det var DU som stjal den?!”


Hårfint innafor, her går det mot straffekonk

 

Som en siste mulighet kan man også bare vente, for det er uansett bare et spørsmål om tid før noen i nabolaget drar av en real kraftstøvel som sender ballen i bane og inn på din plen igjen. Nå på forsommeren kan det ventes god sirkulasjon på varme solskinnsdager. Og slik holder man det gående.

Ballene går i sirkulasjon og ingen vet egentlig hvem som lenger eier hvilke baller og hva stillingen er. Og det er ikke så farlig heller. Det viktigste er at fattern alltid taper. Dette selvfølgelig til stor glede for den lille spilleren som alltid synes det er like hysterisk morsomt hver gang fattern med stort overmot retter litt på buksene, rister litt på fotbladet og måker ballen langt ut i neste uke.

Så sier han “Ball?” og matchen er tapt.

Og slik fungerer Thujaball, spilt og elsket av nordmenn i generasjoner.

 


Plutten er i farta og dundrer mot mål!


/ lik hvis du også er en habil Thujaballspiller

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Spicy, sunn og snaskens søndagsmiddag

Søndag er ikke dagen for grillpølser og nudler til middag. På søndager skal man spise god mat for å kompensere for den ellers litt mollstemte stemningen som henger over denne restposten av en dag. I dag følte jeg en sterk fysing på noe skikkelig DIGG til middag og du verden, kjøkkenet leverte!

Derfor tenkte jeg at tiden var moden for å gjøre noe nytt her på bloggen og hooke dere opp med en oppskrift på en spicy middag som er både rask, sunn og superdigg. Ikke bare det, men den er også genial! Retten består egentlig bare av en veldig enkel base og resten av ingrediensene kan du fritt variere i nært sagt uendelig mange smakskombinasjoner.

Og oppskriften? Den har jeg laga sjæl 😀 Så la oss ta på oss kokkehatten og komme i gang.

 

Fædi om silka kvatte´

 

* Språkforvirret laks a la Pappahjerte *

Ingredienser (4 voksne + 1 plutt)

  • 800 gram laks (gjerne salma) (eller kylling)
  • 2 gulrøtter
  • 1 løk
  • 2 hvitløksfedd
  • 1/2 lime
  • 1 bit ingefær
  • Valgfrie grønnsaker (vannkastanjer, bambusskudd, brokkolitopper, brekkbønner etc)
  • Grønn chilipaste
  • 2 bokser kokosmelk
  • 3 limeblader (hvis tilgjengelig)
  • Sitrongress (hvis tilgjengelig)
  • Et dryss gurkemeie
  • Salt og pepper
  • Ris, aller best smaker jasminris, men gjerne villris etc

 

Slik gjør du:

 

1: Kok ris. Du må selv måle opp hvor mye ris dere trenger, men jeg tok ca. 360 gram jasminris (tørrvekt). Det ble altfor mye. Rundt 300 g holder sikkert. Bytt gjerne ut hvit ris med brun ris, villris, byggris etc, men akkurat i dette tilfellet gikk jeg for sjassmin. Både fordi det passer best til retten og fordi vi fikk svigers på besøk, så da tok jeg ingen sjanser.

2: Lag basen: Løk, hvitløk og kokosmelk. Hakk opp løk. Bruk gjerne slalombriller for å unga løktårer. Fres løk i panna med olje til den er blank og fin. Du skal ikke svi lauken, bare få kvesset ned den rå løksmaken. Press hvitløk og kast oppi. Hvitløken må ikke blir brun/brent, den skal bare mingle litt med løken.

Deretter kaster du over kokosmelken og gir dette et oppkok, gjerne sammen med litt finhakket ingefær og et dryss gurkemeie for en fin farge. Du har nå satt basen. Dette er også utgangspunktet for uendelig mange kombinasjoner av smaker. Mer om det senere.

 

Lukten av løk som freser #omnomnom

 

3: Er du helt grønn? Nå er tiden kommet for å kaste oppi det du vil av grønnsaker. Her har jeg gått for en enkel variant med tynne strimler av gulrot, men du kan bruke hva du vil av grønne erter, brekkbønner, bambusskudd etc. Mulighetene er uendelige. Selv pleier jeg å bruke bambusskudd, vannkastanjer for ekstra smak og konsistens.

4: Og inn kommer spice girls: På tide å gi retten litt spicy personlighet og her kommer de asiatiske impulsene inn. Bruk hva du vil, men i dag gikk jeg for tre limeblader, et strå sitrongress (kuttet i tre), en dæsj grønn chilipaste, en skvis lime og litt salt & pepper. Du kan gjerne også raspe limeskall hvis du vil ha litt ekstra syrlig piff på sakene.

OBS: Husk å smake! For lite salt gjør maten uinspirert og livlaus og pass på kryddermengden når du lager mat for hele familien. Med små barn i hus må du være varsom med chilien. Ta heller litt ekstra hot stuff på egen tallerken i etterkant.

 

#duckface

 

5: All aboard? Gi alt et lite oppkok, men reduser varmen når kokosmelken har blitt kokende varm. La retten stå og godgjøre seg på middels varme mens du tar av risen og gjør klar fisken.

 


God stemning i panna, klare for laks som vil bade 🙂

 

OBS: Før du legger i fisken kan det være greit å ta ut både sitrongress og limeblader. Disse burde nå har avgitt det meste av smaken og skal ikke være i sausen når maten serveres. Hvis du glemmer å ta ut disse, vil det være ubehagelig å tygge på, så ha evt. en marsipangris klar i skapet og lat som om det var meningen 😉

6: For et kjøttmarked! Nå er tiden kommet for litt kjøtt i retten. Du kan helt utmerket bruke kylling, men jeg gikk for salmalaks. Kutt laksen i små eller store biter og legg oppi.

 


Laksen tar seg en siste dukkert før middag

 

OBS: Det er viktig at retten ikke er fosskokende varm, for da vil fisken bare gi opp og gå i oppløsning. Laksen skal bare varmes opp. Du kan gjerne skru opp varmen for å gi maten et raskt oppkok, men ta av plata så snart du ser at det bobler og la den stå og trekke litt og varme laksen ferdig mens du dekker på.

7: Presto! Som de sier: Bon appétit. Server, gjerne med en dusk koriander hvis du har. Easy peasy japanesy 🙂

 


Ett stykk dutteporsjon klar for servering

 


Yum!

 

Enkelt, raskt, sunt, kjempegodt og genialt utgangspunkt for nye variasjoner.

Snusen på andre smaker?
Som sagt, så kan du egentlig kombinere den enkle basen av løk, hvitløk og kokosmelk med stort sett hva du vil. Kylling, paprika, koriander, ingefær, sitron, rød chili, bambusskudd, bønnespirer, brekkbønner, kamskjell, epler, ananas etc. Bare fantasien setter grenser.

Og du, kjære leser: Sleng igjen en kommentar hvis du ønsker flere oppskrifter i fremtiden 🙂 Hvis ikke, så dropper jeg det bare. Tenkte bare at du var sulten og har så mange improviserte, spennende oppskrifter å by på 🙂

 

Andre oppskrifter:
Grønn smoothie – Verdens sunneste frokost
Sukkerfrie vafler
Tacokrydder

/ Lik hvis du ble litt snusen på å prøve

Er dette Norges blideste baker?

For noen helger siden kom muttern og fattern nedover på helgebesøk. Hver gang de er her prøver vi å finne på nytt og utforske nye steder av Larvik og omegn. Denne gangen gikk turen til det trivelige lille stedet Nevlunghavn og der møtte vi blant annet Norges blideste baker.

 


“Skal ha, skal ha!” – Måke, 2014

 

Fattern var spesielt gira på å reise til Nevlunghavn, blant annet fordi han ikke hadde besøkt stedet siden han var på sommerleir her da han var yngre. Stor var gleden da vi fant frem til den lille piren på brygga der han hadde vært på dans da han var ungdom. Smilet og gjensynsgleden var såpass stor at jeg ikke våget meg å spørre om ytterligere detaljer rundt hva som skjedde den kvelden for rundt 50 år siden. Men det må ha vært litt av en fest.


Og akkurat der kjære sønn, der ble du unnfanget. Neida. Joda.

Jovial fiskeidyll for den som liker sånt

 

Etter turen på havna knurret det greit i magen og på vei tilbake svingte vi innom Nevlunghavn Bakeri og Conditori i jakt på ei litta matbit. Lite visste vi at vi akkurat var i ferd med å bli kjent med det som må være Vestfolds desidert største smil.

 

Ville du kjøpt brød av denne mannen? Absolutt 🙂

Med årene har jeg blitt en mann som elsker god kundeservice. Jeg synes oftere og oftere at jeg blir møtt av uentusiastiske fjortiser i alle butikker jeg besøker, og derfor blir jeg så utrolig glad når jeg møter folk som elsker det de driver med. Nevlunghavn Bakeri og Conditori er et typisk familiedrevet sted som du bare må elske for den gode stemningen og folkene.

Atmosfæren er lun og behagelig og praten summer rundt bordene. Med jevne mellomrom går det av en latterkule i lokalet og smilende ansatte kommer rundt med påfyll og bakst. Fra tid til annen kommer sjefen sjøl ut fra bakrommet også, for han må jo slå av en prat med stamgjester og nye besøkende han også. Han er en sånn fyr som du umiddelbart blir glad i og det smitter over på stemningen.

 


Pluttens aller første rekebaguette


Plutten, far hass og far hass

 

Steder som dette representerer egentlig mye av det jeg har falt for ved Vestfold. Det er den lune stemningen, tempoet som er skrudd ned et lite hakk og skuldrene som holder seg behagelig langt unna ørene. Folk er liksom ikke redd for å prate med hverandre, ganske ulikt større byer der man ofte hilser på naboen den dagen man flytter ut.

Så neste gang du er i området, får du svinge innom Norges blideste baker og slå av en prat. Stalltips: Det runde steinovnsbrødet deres er helt mmmagisk 🙂

 


Lett å se fra veien, så bare å svinge innom 🙂

P.S. Dette er ikke reklame, kun en personlig anbefaling fordi jeg elsker god kundeservice. Sjekk ut Nevlunghavn Bakeri og Conditori på Facebook

God helg!

/lik hvis du liker god kundeservice

Les også:

Gravid, oppblåst og full av promp

- Erigert løk gir godt humør

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søtest ved leggetid

“Jammen… Jeg kan jo ikke legge ham nå, har er jo i knallhumør! Se på´n da, hør som han ler!” Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella.

En velkjent strofe fra Sun Tzus “Kunsten å krige” lyder: Hold dine venner nærme og dine fiender nærmere. Litt sånn føles det rundt leggetid. Trebilene han ikke enser tidligere på dagen er plutselig de morsomste lekene i universet. Fatterns prompelyder som tidligere ble mottatt med et halvhjertet smil, hylles plutselig med trampeklapp og stående ovasjoner.

Nå vet ikke jeg hvordan det er i de tusen hjem, men her i huset gjelder dette stort sett bare for fattern. Kanskje er det også derfor mor i huset oftest legger plutten. Når jeg får ansvaret for leggingen kan det ofte gå helt skeis. Problemet er kanskje at jeg undervurderer ham og tenker at han bare er et lite barn. En liten kladd med godhjertet trolldeig som velvillig lar seg forme.

Hvis han roper ut sin misnøye som en italiensk operasanger når jeg prøver å legge ham, så tar jeg ham opp igjen. Koser litt, leker litt og prøver igjen. Funker ikke det, så er han sikkert sulten. Ja, for noe må det jo være. Jeg ser Christina riste oppgitt på hodet når jeg kommer ned trappen bærende på en livat liten pysj. På vei inn i stua passerer jeg speilet på garderobeskapet og alt jeg ser er et lite barn i armene på en stor kladd med trolldeig.

 


Overtrøtt? Neida, måtte bare sjekke noe viktig på macen til pappa

Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.

Det føles litt som slangen og eplet fra kunnskapens tre i Edens hage. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet det er feil, men så ser jeg bort på plutten og han smiler så søtt. “Kom igjen a pappa, du kan ikke mene at jeg skal legge meg nå? Vi som har det så gøy. Jeg er så glad i deg, pappa min. Kan vi ikke leke bare litt til?”. Ordene står skrevet i øynene på ham og jeg vet jeg ikke burde, men så tenker jeg: “Er det så farlig da? Kan han ikke bare få lov til å leke litt med fattern? Livet er for kort til å være streng hele tiden”. Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella. Igjen.

 


Plutten 1 – Pappa 0

 

Trikset er å tidlig identifisere når man blir manipulert. Som en grunnregel bør man egentlig behandle leggetid som en tyrkisk basar: Du vet de kommer til å prøve å lure deg, så mistenk alt, alltid. Er det egentlig et ekte smil eller er det bare et spill? Er pappas grimaser egentlig så morsomme eller er det mulig noen smører litt tykt på? Er det egentlig bare gurkemeie eller er det faktisk safran?

Straffen for å få etterkomme slik søt kveldsmanipulasjon merker man fort. Han er egentlig trøtt som en rumpepinne, men det er jo mye morsommere å leke med biler og plastelina enn å ligge stille i en seng og glo i taket. Men det er her man må takke nei til det fristende eplet. Det er ikke noe hyggelig å måtte legge et barn som ikke vil legge seg, men det er jaggu ingen kopp med te å fly opp og ned trappene for å forgjeves prøve å legge et overtrøtt barn som står og hopper i senga. Spesielt når man vet at det er sin egen skyld.

 


Manipulert igjen… #idiotfjes

 

På sånne kvelder tenker man: Nå har jeg lært. Endelig har jeg lært. Men noen kvelder så er det på´n igjen. Den ødelagte episoden av “På tur med Dag Otto” er for lengst glemt og man ser ned på et pjokk som ikke kunne vært noe søtere om han hadde vært en dvergkanin tyllet inn i sukkerspinn. Jeg vet jeg burde si nei, men det er bare så vanvittig søtt når han smeller opp sitt mest hjerteknusende smil og ler så han ramler over ende. Jeg har så vanskelig for å akseptere at det bare er et spill for galleriet. Kanskje har han bare endelig innsett hvor morsom fattern faktisk er?

Men så kommer jeg på at det er det samme med bikkja. Hvis vi lar ham hoppe opp i sofaen begynner han å ta seg friheter og før du vet ordet av det så ligger han på puta om natta og spiser ostepop. Gi´rem lillefingern så tar´em hele hånda, sies det. Så sorry plutten, jeg skulle gjerne latt deg sitte oppe halva natta og spise kornbjørner og spille Papa Pear på iPaden, men jeg vet at regninga blir så altfor høy hvis du får bestemme.

 

Det er lett å la seg lure av dette uskyldige ansiktet…
men gi det et minutt.


Busted!

 

Det er som å befinne seg på et nachspiel milevis hjemmefra når du vet du skal på jobb eller skole dagen etter. Er det egentlig verdt det? Er jeg villig til å ta den sure regningen for dette? Er det virkelig så gøy å sitte i en sofa med fulle folk og høre på Scooter og spise Grandiosa? Skal jeg la plutten bli med ned i stua igjen eller skal jeg bare manne meg opp litt og ta kampen i noen få minutter? I slike situasjoner er ofte det kjipeste valget på kort sikt, det beste valget på lang sikt.

Men men, det får være greit. Det er jo faktisk bare min egen svakhet som skaper problemer. Jeg får bare anerkjenne at jeg har en akilleshæl for søte smil. Like greit å bare akseptere at plutten til stadighet prøver å manipulere fattern til å få viljen sin. Viten om at man er et utpekt mål for stadige manipulasjonsangrep er litt kjip, men på en måte så er det jo faktisk litt søtt også.

Jeg mener, noe må han jo arve fra moren sin.

 

/ lik hvis du liker

Les også:
Først pysj, så rosin
Den perfekte start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*

Bli med ut og lek

/ inneholder reklame

Våren er en fantastisk tid for å komme seg ut og leke. Hvor enn man snur seg er det lekeapparater, enten i form av en smeltende snøhaug eller en stor søledam. En av de tingene som er så artig med å leke utendørs er at det skaper så mye god lek ut av ting som i utgangspunktet er kjedelig.

 


Okei fattern, jeg er klar! Show me the way.



Jasså, så Jesus kunne gå på vannet? Lett.

 

På gråtriste søndager med rusk i vinden og frost i nesa kan det være en utfordring å komme seg ut for å leke. Da virker det langt triveligere med enkle løsninger i tørre omgivelser og dørstokken vokser plutselig helt opp til taket. På sånne dager kan det være fristende å holde seg innendørs mens sportssendinger og barne-tv ruller og går i bakgrunnen.


Ja, jeg skulle gjerne bestilt en body full av sand.
Takk skarru ha.


Eat this, søledam!

 

Men selv ikke en søt seier i skisporet eller en knall episode av Tinga Tinga, kan slå en time på lekeplassen med dumphusker, sandkasser og klatrestativ. Små barn utforsker fortsatt verden med antennene på stilk. For oss voksne er ikke en vannpytt eller en kladd med snø noe å hoppe i taket for, men for et lite barn er en sølepytt og et sett gode gummistøvler er alt de trenger for å more seg halvt i hjel. De trenger ikke en TV med 70 ulike kanaler eller en iPad med ørten forskjellige apper for å ha det gøy. Gi plutten en pinne til å rote rundt i sanden eller en stein til å kaste i søledammen og du har kjøpt deg timevis med lek og moro.

 


Hmm, hva kan det være? En tyggis? En sneip? My precious!



En, to, tre, fire, fem sandkorn. Nei, så sannelig… Der kom jeg ut av tellinga igjen.

 

Men med plasking i vann og grafsing i sand kan det fort bli kaldt, spesielt på denne tiden av året. Derfor er det viktig å snøre på seg godt med tøy så ikke man ender opp med iskalde totter og dårlig stemning. Du vet det finnes ikke dårlig vær og alt det der. Trenger du nye klær til lekeglade barn? Da skal du få et stalltips!

Akkurat nå får du både 100 kr i rabatt på skalljakker og fri frakt hos Polarn O. Pyret. Det er en god deal for knallfine klær som tåler en støyt. Men tilbudet varer ikke evig, så vær rask på labben. Sjekk ut Polarn O. Pyret.

 

Klikk på bildet for å komme til Polarn O. Pyret på nett

/ High five for søledammer og sandslott

Les også:
Fattern på lekeplassen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søndag og barnepass – endelig litt voksentid!

Vi ringer på døra, ser på hverandre og smiler. Det knitrer i callinganlegget og en velkjent stemme gir seg til kjenne. Plutten lyser opp og piper tilbake. Den elektriske porten åpner seg og vi løper inn. Vi gir oss i kast med trappetrinnene, jeg holder plutten i armene opp den lange trappa, men lar ham løpe de siste meterne bort til døra og løfter ham opp så han får ringt på.

Døren slår opp og der står mormor og stråler som en sol. Fra godstolen i andre etasje hører vi bestefar rope på plutten, og plutten svarer. Vi stikker hodet inn for å ta en rask tekopp før Christina gir meg blikket, blikket som sier at det er på tide å snike oss ut. Plutten og bestefar herjer runder på gulvet og mormor henger allerede over grytene, og vi vet at guttebassen er i de beste hender.

 

 

Så da ser vi vårt snitt til å pile i vei. Som to tyver i natten smetter vi ut døra. Vi løper ned trappene, springer ut døra og hopper nedover veien som to nyforelskede tenåringer. Bilen brummer i gang og vi suser av sted. Endelig skal vi få litt sårt etterlengtet alenetid. Ingen av oss kan huske sist vi gjorde noe koselig og romantisk sammen, som ikke innebar verken sofa, joggebukse eller husarbeid. Endelig har vi fått barnepass og skal nyte litt kvalitetstid alene. Bare oss to. Ingen grøt i håret, ingen blåbær på skjorta. Bare to slitne sjeler som fortjener litt tid til å nyte hverandres selskap. Vi holder stø kurs rett mot Farris bad og snakker om sist vi var der. Var det mai i fjor? Nei, var det året før?! Du verden som tiden flyr.

 

 

Vi hadde fortjent et slikt luksusopphold igjen, men kjører rett forbi spa-hotellet og fortsetter videre. Dette er ikke dagen for boblebad og ryggmassasje. Endelig kommer vi derimot frem og parkerer bilen på første ledige plass. Inngangspartiet bugner over av frodige planter, palmer og sitrustrær. De står på rekke og rad for å ønske oss velkommen, det er nesten som en rød løper. Det føles litt som Hollywood.

Etter en stund er vi tilbake i bilen igjen. Vi ser på hverandre og smiler. Virkelig smiler, med hjertet. Så susser vi. Ikke noe spektakulært, bare et helhjertet smask for å vise at vi elsker hverandre. Det er så sjeldent vi får tid til å sette pris på hverandre, men dette var akkurat det vi trengte nå. Litt tid til å bare være sammen og faktisk se hverandre i en hverdag som ellers alltid er travel.

På veien tilbake går praten lett, løst og ledig. Vi kakler som høner og ler med roser i kinnene. Med små barn i hus er det alltid noe å gjøre og man glemmer helt å sette av tid til hverandre. Det er så viktig å ta seg en liten ferie i blant. Komme seg vekk fra bleier og legoklosser, gjenoppdage kjærligheten utenfor husets fire vegger. Litt kvalitetstid var nøyaktig det forholdet vårt trengte akkurat nå.

Takk og lov for at det er søndagsåpent på Plantasjen.


/ lik hvis du heier på enkel hverdagsromantikk

Les også:
Ukas krangel – Nyttårsforsetter
Ukas krangel – Det ordner seg

Erigert løk gir godt humør!

Effekten av den fantastiske vårstemningen som har forbarmet seg over oss, er til å ta og føle på. Du merker det når du hilser på naboen og ser det i smilet til kollegene på morgenkvisten. Det er en ekstra schwung over alt man foretar seg og en nyfunnet optimisme gløder ut av øynene på alle og enhver.

 

Yes ass, endelig kan jeg rulle meg
i hundebæsj igjen.
Sweet!

 

Det er noe helt fantastisk med denne fremskutte vårstemningen! Løken spretter våryr opp av bakken og fuglene traller i vei på gamle schlägers. At vi nå er på vei inn i årets kanskje beste årstid er likevel ikke det beste, for hva våren markerer bedre enn noe annet er det faktum at vi nå endelig beveger oss ut av vintermørket for i år.

Ja da, jo da, det er fint med vinter, artig å stå på ski og alt det der, men la meg være den første til å innrømme at jeg fint kunne klart meg uten mørket, slapset og kulden. Mørket er det verste. Noe så deprimerende! Mørkt når man står opp, mørkt når man kommer hjem. Det er så stusselig at selv ikke Dan Børge klarer å få deg i godt humør.

 


Livet… så mange spørsmål.

Og hvordan kommer steinene inn i druer egentlig?
Her kan jeg sitte og gruble i vårsola. Livet er godt.

 

Men nå har mars kommet susende inn som en reddende engel for å dra oss alle ut av vinterdvalen. Det er bare så fantastisk herlig å kunne sæla på med unger, vovs og barnevogn og legge ut på lange gåturer i solskinnet. Terskelen for å gå lange turer med hele familien på slep er liksom litt høyere når slapsen kiler deg oppunder ørene.

Håper alle får en knallfin helg, enten du har planer om gulpe fruktsukker i birkenløypa eller spise ostesmørbrød i sofaen. Jeg logger herved av jobbmodus og entrer fredagstacomodus, og avslutter uka med et knippe vårbilder for å få opp den gode vårstemningen og virkelig sparke i gang helgen!

 


Et par våryre løkær er oppe og sjekker stemningen.

Saft, sol og kjeks.
It doesn´t get much better than this.

Ut på tur, aldri sur!
(Ikke i dette været i hvert fall)


En liten tott, en måne, en eng.
God vårstemning.
 

P.S. Jada, jeg har TV og ser at det er meldt dårligere vær, men satser på at jeg ved å vise nok entusiasme får så mye karma og bonuspoeng av værgudene at de hopper over Norge og sender drittværet rett til Sverige.

Foreslår at dere gjør det samme ved å legge igjen en hyggelig hilsen i kommentarfeltet og dermed vise værgudene at de har å oppføre seg pent i helgen 😉

/ God helg folkens!

* Følg Pappa “Vårhjerte” på Facebook *

Er det greit å utlevere barna på nett?

Leste akkurat en artikkel i Nordlys om voksne som utleverer barna sine på nett. Da jeg først så artikkelen tenkte jeg at det sikkert var nok en hysterisk regle med forstå-seg-pående fjas, men så kjente jeg fort at den traff meg midt i gørra.

 

 

Som aktiv pappablogger kjenner jeg ofte på dette med grensesetting, utlevering, privatliv og bildebruk. Jeg tror alle foreldrebloggere stiller seg spørsmålet daglig om hvor grensa går. På en side ønsker man jo å fortelle om seg og sitt til hele verden, men på den annen side så er det ganske mye som ikke egner seg på trykk også. Men hvor går grensa? Går det en definert linje eller er alt greit?

Her mener jeg det er ekstremt viktig at man er seg sitt ansvar bevisst og husker at vi som foreldre har et enormt ansvar. Inntil barna er gamle nok til å ta egne valg og legge ned loven, kan vi ta oss den friheten til å si hvor grensa går. Vi tar valg på deres vegne for hva vi mener de synes er innafor å dele med resten av verden, selv om det til syvende og sist kan bli de som må stå til rette for våre handlinger. Dette er det veldig viktig å være klar over.

Jeg har selv vært inne på siden “Reasons my son is crying” og sett gjennom bildene uten å tenke stort mer over saken. Men hvem er det egentlig som eier problemet her? Det er ikke faren som holder et barn med en body full av tiss. Når vi foreldre skriver om at noe gikk skeis under et bleieskift eller at en misfornøyd unge har holdt oss oppe hele natta, så er det ikke bare vår egen hverdag vi snakker om. Det er barnas hverdag også. Jeg har så absolutt ikke tenkt til å være skinnhellig eller rette belærende pekefingre her, men det kan være greit å notere seg bak øret.

I den grad man skal fremheve negative ting ved sitt eget barn må dette gjøres med fornuft og varsomhet. Dette med “kid shaming”, altså at man legger ut bilder av sure, gråtende eller triste barn og gjør humor ut av dette, høres isolert sett helt grusomt ut. Man skal ikke profittere på barnas sorg, såpass burde være selvforklarende. Det kommer vel unntaksvis an på tekst og kontekst, men som en generell hovedregel vil jeg si at gråt og triste følelser ikke er humor.

Jeg er derimot godt kjent med “dog shaming”, altså samme greia bare med hunder, og da er saken brått en annen. Dog shaming er hysterisk morsomt! Hunder risikerer ikke å bli stilt til veggs med dette når de begynner på ungdomsskolen. Hunder er mest interessert i å snuse hverandre i hekken.

 

 

Selv om mange nok mener at jeg på denne bloggen går over linja for hva som er innafor, så vit at jeg alltid har det i bakhodet. I den grad jeg bevisst henger ut noen så må det være min kjære, meg selv og vår rolle som både foreldre og samboere. Og her er det mye god humor å hente, slik som fruas evinnelige frustrasjon over at jeg aldri klarer å rydde etter meg. Les for eksempel Ukas krangel – treningsbagen.

Jeg prøver bevisst aldri å henge ut plutten, men bruker ham heller som et eksempel på hva man møter i hverdagen som småbarnsforeldre, slik som i Den perfekte start på dagen. Jeg tar mange bilder og videosnutter som aldri finner veien til bloggen, rett og slett fordi det blir for nære, sårt og personlig.

MEN jeg er jo et surrehue av dimensjoner og kan sikkert ha gått over grensa både en og to ganger. Så med fare for at jeg med tiden ubevisst har utlevert plutten velger jeg derfor å ta straffen for dette her og nå. Jeg ønsker derfor å avslutte denne saken med en serie dagsferske, utleverende bilder av meg selv. Dette burde være grei betaling for tekster om våkenetter, tannpuss og bæsjebleier. OG ikke minst fungere som et eksempel til etterfølgelse. Spør deg selv: Hvis jeg ikke kan legge ut bilder som dette av meg selv, hva da med tilsvarende bilder og historier om barna? Smatt litt på den karamellen.

 

Viktig å trimme neglene i tilfelle selveste Krompen kommer på besøk.

Vikene vinner terreng for hver år som går.
Det samme gjør de blå handleposene under øya.

 

“Nei, ikke rydd i klærne, det kan være at jeg kan bruke noe av det en dag til”
– Peter, 2014.

 

HIGH FIVE!

/ trykk gjerne på “like” 🙂 …ellers blir det mange flere bilder av tær

* Følg Pappa “Tåhjerte” på Facebook *

Når blir det gøy å leke med barn?

Når man femte natten på rad står med en skrikende baby i armene som helst vil bruke natten på å vræle som Ozzy Ozbourne og gulpe som han var på russekro, kan det være lett å tenke: Vil det alltid være slik eller blir det bedre? Når begynner det egentlig å bli mindre arbeid og mer gøy? Jeg har kanskje ikke alle svarene, men jeg kan i hvert fall si én ting: På 2-årsdagen blir alt plutselig mye mer moro.

Det sies at alle aldre har sine fordeler og ulemper, men jeg er jo ikke her for å være politisk korrekt, så la meg bare raskt bryte ned de første årene slik jeg opplevde dem.

Det er selvfølgelig noe helt spesielt ved å ha en baby i hus, men år 0 handler for det meste om å stable på plass nye rutiner, både for foreldre og barn. Bli kongen av bleieskift, finn gode leggerutiner, lær deg å holde den lille geleklumpen stødig og legg opp en røddig diett. I tillegg til dette kommer selvfølgelig store mengder kos, sussing og nye bleieskift. Selv om det første året er fullt av fantastiske følelser, så er det også en tøff periode med mange inntrykk, kaos i rekkene og en konstant bekymring for alt man tror man gjør feil. Det er en magisk tid med søte smil, nye oppdagelser og foreldrehjerter som smelter, men ikke nødvendigvis spesielt gøy.

 


Fotball? Nææh, tror jeg bare chillern.

 

1-årsalderen er tiden for flere av de virkelig store fremskrittene, slik som de første vaklende skrittene og bablende glosene. Det er en tid preget av store skritt for bebisen i jakten på å bli et vaskekte menneske og ikke bare en sjarmerende kladd med trolldeig. I denne perioden må man for alvor begynne å reorganisere huset og sette ting høyere opp i skapene. Barnet får nye krav til serveringen og går ikke lenger for “Pupp 7:0-dietten”, så se frem til kvelder med grøt i håret og blåbærflekker på alt. Det er en tid med mange nye utfordringer og gleder, men det er fortsatt ikke spesielt morsomt.

 


Suttekopp og luddeteppe – life doesn’t get much better than this

 

Men så… Hvis 1-årsalderen handler om store skritt, handler 2-årsalderen om daglige kvantesprang. Nye ord dukker opp hver dag fra en lærenem hermegås og plutselig har alle de lekene jeg har hatt lyst til å leke med blitt de kuleste i huset. Fra å tegne kruseduller og leke med de samme trøtte treklossene, ble det nå for alvor fart i sakene. Stua har blitt en racerbane for den radiostyrte bilen som fyker veggimellom og kræsjer i alt, til pluttens elleville jubel.

 

Bånn pinne!

 

Terrassen har blitt en fotballstadion der Larviks neste storspiller er i gang med å slå sine første tunneler. Der plutten tidligere satt på sidelinjen som en kamferdrops-pensjonist på teater, er han nå aktiv i leken og konkurranseinstinktet har for alvor sparket inn. Endelig kan vi henge ut på lekeplassen og brenne av en halvtime på dumphuska, selv om jeg fortsatt må gjøre det meste av jobben…

 

På tide å gå over til lavkarbo, gamle Pete?

 

Alle barn vil selvfølgelig utvikle seg i ulikt tempo, men her i huset inntraff den eksplosive veksten nærmest på selve 2-årsdagen. Det betyr ikke at tiden alderen 0-2 år er kjedelig, jeg sier bare at for lekne fedre som spesifikt har sett frem til å leke med radiobiler og sparke fotball, så begynner denne tiden for alvor etter ca. 24 måneder. Dette vil variere veldig basert på kjønn, utviklingstempo etc, men legg inn en naturlig variasjon på pluss minus 6 måneder, så burde de fleste være inkludert.

 


Her har det gått litt hardt for seg og plutten må inn til pitstop hos bestefar

 

Jeg skriver dette fordi jeg selv aldri har vært oppdatert på barns utvikling og hadde ingen anelse om hvordan logaritmen for vekst og lek så ut. Ingen har noen gang fortalt meg om hvordan dette fungerer, så derfor sier jeg det nå og håper det sitter en undrende far der ute som takker og nikker bifallende.

Du vil selvfølgelig ha muligheter til å tørrtrene på ballsparking før dette også, men da mest med barnet som passiv tilskuer eller klønete assistent. Fra fylte 2 år har du derimot en verdig motstander i all slags ballspill og det meste som har å gjøre med lek og moro. Og først da begynner det virkelig å bli gøy.

 

Mikke visste aldri hva som traff ham…

 / lik hvis du liker /

 

Les også:
Først pysj, så rosin
Dagens tips: Skaff dere vaskehjelp

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gravid, oppblåst og full av promp

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk gravid med lillegutt nå, men jeg har fortsatt friskt i minne hvor slitsomt det til tider var. For ikke å snakke om alt det rare som skjedde med kroppen…

Fire år før jeg ble gravid selv, kom jeg i snakk med ei svanger dame på en fest, og samtalen mellom oss satte spor. Den høygravide frøkna var vel ikke kjent for å bruke små ord, og heller ikke for å underdrive historiene sine. På mitt spørsmål om hun syns det var fint å være gravid, svarte hun sporenstreks at hun måtte prompe hele tida. At det var egne teknikker for hvordan gravide damer skulle ligge på alle fire med rumpa i været, for å lette på trykket. Puppene var så ømme at bare hun streifet borti dem med armen, piplet tårene fram. For ikke å snakke om den evinnelige tissetrangen. Kunne ikke ta bussen til byen før krisen var et faktum. Skjønt bussen var forresten helt uaktuell uansett, folk luktet jo så vondt at hun brakk seg bare hun tenkte på å sjekke rutetidene.

Jeg forstod heldigvis tidlig at dersom det skulle være noe som helst håp om at jeg en dag skulle bli gravid selv, så måtte jeg for all del ikke treffe på dette kvinnemennesket når fødselen hennes var overstått. Historiene ville sannsynligvis skremt meg ut av mitt gode skinn. Da min graviditetstest viste to røde streker i mai for tre år siden, må jeg innrømme at jeg med ett fryktet både prompen, tissingen og kollektivtrafikken.

 

Skulle dette bli meg..?

 

Alle som har vært gravide, skjønner hva jeg mener med at alt virker helt usannsynlig i starten. For hvordan i huleste kan graviditetstester slå ut positivt når man ikke merker noe som helst? Det skal liksom være en liten spire som vokser inni der. Inni magen. Men det ville jeg vel følt på en eller annen måte. Jeg ville jo merket noe? Helt klart. Det måtte med andre ord være noe feil med testene jeg hadde kjøpt.

Den første og den andre og den tredje, der kom de to strekene fram i et litt for langsomt tempo. Ganske sikker på at de ville ploppet fram i en fei hvis jeg virkelig var gravid. Men den fjerde og femte testen var såkalte digitale – og de kunne ikke bare fortelle at jeg var gravid, men i tillegg at jeg hadde vært det i to-tre uker. Så var det altså ingen tvil… Hurra! Dette måtte jo bety at jeg var en av de få som kom til å få et symptomfritt svangerskap? Jeg merket ikke noe! For en lykke. Å være gravid var jo lekende lett!

 

Pluttens første selfie

 

Helt til jeg plutselig en dag våknet og måtte hoppe ut av sengen og løpe ut på badet for å rekke fram til toalettet i tide. Den kvalmen! Det var det verste jeg hadde kjent. “Hjelp! Jeg har fått omgangssyken!“, ropte jeg til Peter, “hold deg langt unna meg så du ikke blir smittet!” Lite visste vi da at dette slett ikke var smittsomt – men at det derimot skulle vise seg å være starten på 17 uker med intens kvalme. Morgenkvalme? Å nei du, kvalme kun om morgenen er for pingler. Hva med litt hele-dagen-kvalme? Sånn at man bare orker å spise et par kjeks i ny og ne?

Magen vrengte seg ved lukten av hvitløksånde, parfyme, stekt mat, tøymyknere, kjøleskap – ja du vet vel at kjøleskap lukter som.. kjøleskap? Fysj. Selv dunsten av folk i offentligheten. På hjørnet hvor jeg pleide å gå tur med hunden, lå et catering-firma. Lufterunda måtte legges om, for her kjente jeg nå matosen på 100 meters avstand. Jeg gikk for nære en gang, og måtte kaste opp bak en rosebusk.

Så begynte Peter å gå meg på nervene. Hvorfor i huleste hadde jeg egentlig valgt å etablere meg med han? En mann som bet negler. Som slamret med skapdørene. Som måtte ha musikk på i alle rom. Som gaflet i seg salat med hvitløksdressing i kantina på jobben hver bidige dag. Som elsket å knekke minst 10 ledd i fingerne. På hver hånd. Som syns det var kjempetrivelig hvis jeg sovnet en kveld, slik at han kunne snike til seg en runde fifa og spille xbox halve natta. En mann som aldri ryddet etter seg og iblant glemte at han hadde sluppet ut hunden på verandaen – for så å stikke ut en tur. Deodoranten hans begynte å lukte gammelmanns-parfyme, og jeg gidder ikke engang nevne stæsjet han brukte i håret. Fysj. Gud som den mannen gikk meg på nervene. Og nå skulle vi ha barn sammen? Tenk om jeg kom til å hate ham for resten av livet!

Heldigvis var det mye god trøst å hente i appelsiner. Jeg måtte ha appelsiner! Plutselig bare var trangen der, og det var klin umulig å undertrykke behovet. Men det var ikke bare appelsiner som plutselig ble populært. Om natten drømte jeg om potetstappe, ikke hjemmelaget eller posevariant – nei, den typen som man fikk tak i på gatekjøkken på 90-tallet.. Da mamma og pappa og lillesøster og jeg stoppet for å ta oss en matbit da vi var på bilferie. Hadde ikke denne potetstappa smakt helt ufattelig godt? Handlekurven ble fylt av varer jeg ikke hadde spist på årevis, jeg måtte ha corn flakes, jeg måtte ha rømmegrøt, jeg måtte ha Smash, jeg måtte ha Pringles. Og nåde den som stod i veien for noe av dette.

 

Praktisk med eget popcornstativ

 

Midt oppe i det rare behovet for diverse matvarer, begynte fredagene å synke i kurs. Yndlingsmåltidet i uka, når man endelig hadde tatt helga og var klar for to dager med avslapning og kjærstetid; fredagstacoen! Den smakte plutselig som noe bikkja hadde dratt med seg inn og slengt på tallerkenen. Peter stirret på meg med store øyne mens han gnaflet i seg maten, hva var det jeg mente? Smakte det vondt? Endret noe i oppskriften? Den var jo lik som den alltid hadde vært? Å nei du, noe hadde skjedd med tacoen – den var jo ikke spiselig! Akkurat dette var veldig tøft for Peter.

Også var det godt å gråte litt. Hvis noen skumpa borti meg på bussen for eksempel. Da kunne det komme en liten tåre. Snufs. Hvis jeg tenkte på Pjusken, min avdøde katt, da måtte jeg kanskje hulke litt. Når Peter sa meg imot, måtte jeg ofte liste meg inn på badet og gråte ut, pusse nesa og gå tilbake til stua igjen som om ingenting hadde skjedd. Triste filmer var bare å glemme. Jeg husker jeg fikk tilsendt et youtube-klipp fra ei venninne om hunder som døde og som havnet i regnbue-himmelen, og jeg hylgråt i sofaen fordi jeg så for meg at hunden vår en dag skulle dø fra oss. Jeg hadde “Fødeavdelingen” på serieopptak, gråt og hulket i en symbiose av frykt for den forestående fødselen og de rørende øyeblikkene når de stolte fedrene fikk se sine små nyfødte for første gang.

 

Ready to pop, med påklistret smil

 

I ettertid har jeg tenkt en del på at jeg ikke skulle bekymret meg så mye for det hun gravide frøkna fortalte meg på fest den gangen. Alle svangerskap er forskjellige, ingen opplever ting likt. For min del fikk jeg verken ømme pupper eller ekstrem tissetrang – men folk på bussen luktet faktisk vondt, og… så var det en episode til…

Jeg var høygravid, med ca. tre uker igjen til termin. Peter og jeg satt i sofaen og så på film, da jeg helt ut av det blå slapp den høyeste, mest uventede prompen du kan tenke deg. Peter, som setter svært liten pris på jenter som fiser, hoppet en halv meter opp – av sjokk eller fordi han skvatt, det vet jeg ikke. Han hadde aldri hørt meg prompe før, og jeg holdt pusten… Jeg hadde overhode ikke merket at den skulle komme, og var definitivt i sjokk selv. Jeg kjente rødmen bre seg i hele ansiktet. Jeg stirret rett frem, det samme gjorde Peter. Så strakk han seg etter fjernkontrollen, og pauset filmen. Stillhet.

“Hva faen var det der?”, sa Peter, høyt og tydelig.

Jeg fikk ikke fram et ord, og hadde bare lyst til å synke gjennom gulvet. Så begynte jeg å le. Jeg lo så jeg trillet ut av sofaen, klarte ikke stoppe, jeg hylte av latter og hikstet etter luft. Til slutt klarte ikke Peter å holde seg alvorlig lenger han heller. Han humret motvillig, og episoden har brent seg fast i minnet hans…
Så i et eventuelt neste svangerskap, skal jeg vurdere tipset til hun på festen; ned på alle fire med rumpa i været for å lette på trykket i kontrollerte former.

Så unngår vi i hvert fall at far får ødelagt kvelden med et brak.

/ lik hvis du kjenner deg litt igjen – og legg gjerne igjen en kommentar

Les tidligere gjesteinnlegg:
Gassen og bremsen i et forhold
Innerst i skapet

* Følg Mammahjerte på Pappahjertes Facebookside *