For jeg husker jo at jeg var ganske bøllete. Snill og ålreit sånn egentlig, men for det aller meste en bøllete liten ramp. Og på hytta står det gamle kjøkkenbordet vårt, som vel egentlig sier alt man trenger å vite.
For jeg husker ikke helt situasjonen, men jeg tror jeg var sammen med mormor. Verdens snilleste og triveligste dame, men på et eller annet tidspunkt må hun ha gjort den fatale feilen å snu seg vekk fra sitt lille barnebarn, der han satt og spiste sin formiddagsmat. Og i neste øyeblikk…
Raskt, lydløst, iskaldt. Gaffelen gikk til angrep og bordet hadde ikke en sjanse. Det stakkars bordet. Forsvarsløst og uskyldig, offer for et viltert barns herjinger. En stødig konstruksjon med mange års lojal tjeneste for familien, kun for å bli et offer for gaffelens vrede. Bordet står enda og tilbringer livets høst her på hytta, men arrene fra dets dramatiske fortid vil prege det for alltid.
Når jeg tenker tilbake, var det flere episoder som dette, og det begynner å gå opp for meg hvorfor fattern en periode kalte meg for Destroyeren 😀
Sånn atte… Selv om det begynner å bli lovlig sent: Unnskyld for stuebordet. Og glassbordet. Og den bokhylla. Og TV-en, skapet i gangen, speilet nede, bakdøra, halve kjøkkenet og stort sett alt som har vært i familiens besittelse siden 1981 😉
Soggiii!
/ Så får man bare håpe at oppførsel ikke går i arv… 😉
Da jeg var yngre, var det litt hverdagsluksus å bestille pizza. Heldigvis er det veldig lite som har endret seg der med årene.. 🙂
/ sponset innlegg
Da jeg var yngre, var det litt hverdagsluksus å bestille pizza. Sitte og vente til det ringte på døra, løpe ned trappen med penger i hendene, kjenne tennene løpe i vann. Den lukta er det få ting som kan måle seg med. Når man har sittet sulten og gledet seg og plutselig får lukten av nystekt pizza servert rett i armene. Bare tanken gjør meg glad. Og veldig sulten!
Heldigvis er det veldig lite som har endret seg der med årene. Forrige helg bestilte vi nemlig pizza fra Peppes, og da det ringte på, er jeg jaggu ikke sikker på hvem som jublet høyest av barna eller meg 😉
Ved nærmere ettertanke er jeg ganske sikker på at det var meg forresten, for til oss voksne hadde vi nemlig bestilt en av mine nye favoritter på pizzafronten: Pulled Veal! Revet kalvebryst vendt i sterk Chipotle-mayonnaise, med fersk mozzarella, aromasopp, og masse annet snask. Altså den pizzaen… Maj gådd!
Barnas..
Mama og papas..
Og Teo bare: “Jaha, og hvor er min da? Tørrfôr igjen? Asshole.”
Barna klagde heller ikke, som fikk en gigantisk pizza med skinke til fri disposisjon, og sjelden har jeg sett de to apekattene spise mer. Når pappa serverer hjemmelaget grøt, er det liksom ikke et smil å se, men så fort pizzaen kommer på bordet får pipen brått en annen lyd. Merkelig det der 😉
Pulled Veal er forresten bare én av flere smaksrike nyheter fra Peppes. Med en tynn og crispy bunn som knaser i fleisen, er den en sikker vinner for sultne pappabloggere og alle som liker en deilig pizza med masse smak.
Peppes har også en helt ny meny med et bredt utvalg og reduserte priser på flere kjente favoritter. Men de har også flere ess i ermet:
Pizza med tynn bunn tilbys nå også for levering og henting
Ny og bedre glutenfri bunn (Det kan jeg skrive under på!)
Som småbarnsfattern er det også et kjempeargument at bestillingspizza er en sikker vinner blant barna. For med kresne små snuter i hus, er det jo ikke alltid middagen faller i smak, men pizza spiser de til siste skorpe. Dessuten sparer det meg en hel runde med matlaging og oppvask 😉
Og som sagt, den nye menyen byr ikke bare på spennende nyheter, men også reduserte priser på allerede populære favoritter for hele familien, slik som Ham, Pepperoni, Ham & Mushroom, Thai Chicken og Beef&Onion.
Så hvis du er klar for fredagskos på høyt nivå på en hvilken som helst dag i uka: Ring Peppes. God stemning, god pizza og en runde mindre med oppvask 😉
Tenk deg å være 4-åring og det beste du vet i hele verden er godteri. Altså, virkelig. For plutten er ikke bare litt glad i godteri, han elsker godteri.
Men som de kjipe foreldrene vi er, må vi knappe inn på mengden, meget mot 4-åringens vilje, for han kunne mer enn gjerne spist godteri til frokost, middag og kvelds.
Så når helgen nærmer seg, gleder han seg stort til lørdagsgodis, selv om posen selvfølgelig aldri er stor nok 😉
Og derfor var det veldig moro å overraske ham med tidenes største gladsak rundt frokostbordet i går. Og du kan tro han gjorde store øyne da jeg sa:
– “Du plutten…? Vi har en liten overraskelse til deg… I dag tenkte jeg nemlig at vi kunne… Besøke verdens største godteributikk!!”
Hadde det ikke vært for at han satt litt bakover, tror jeg øynene hadde ramlet ut av hodet på ham! Kjeven gikk nesten ut av ledd og smilet ble så stort at munnvikene møttes et sted i bakhodet.
Og godteributikken skuffet ikke. Rad på rad på rad med snoperier og ikke en brokkoli i sikte. Og det må være lov. For når man først er på hytta, legger vi alltid inn en runde med harryhandel og da er det lov å dra på litt. Ingen som reiser til Sverige for å kjøpe reddiker og neper 😉
Siden jeg har vært så flink med trening og lite snop i det siste, innvilget jeg meg å kjøpe en liten pose selv også. Men bare en liiiten pose.
Sånn atte… den planen gikk i hvert fall rett i vasken, haha!
Men men, så lenge den holder helt til neste sommerpåskejul helga, får det værra greit 😛
Noe av det beste med å være på hytta, er den der hyttegreia, du vet; lukten av lyng og myr. Stillhet. Trær som knirker i vinden. Og kanoturer. Altså, seriøst: Kanotur burde skrives ut på blå resept! Makan til sjelepleie skal man lete lenge etter.
Det bryter selvfølgelig litt med harmonien når lillesnupp blir lei og setter i et gorillavræl som skremmer selv fanden på flatmark, men sånn bortsett fra det: Magisk. Bare sitte og duppe mens man sakte og lydløst bryter vei i vannskorpa og farer gjennom landskapet. Det beste er kanskje lyden av vann som drypper fra åra. Eller lukten av skog som sveiper forbi. Eller lyden av vak. Eller en fugl i det fjerne og følelsen av skuldre som slipper sitt jerntak rundt nakken. Eller egentlig alt det der i skjønn forening.
Blir det for stille og harmonisk med kanotur for to, kan jeg også varmt anbefale å ha med barn, for da har man et tilleggselement av risiko og livsfare, når de rett som det er legger halve kroppen over ripa for å se ned i vannet, eller bestemmer seg for å reise seg opp og danse litt. Sorry unger, ingen Freddy Kalas i båten, bare ro, kos og sommerminner 🙂
Kniv, kurv, tursko og falkeblikk – jeg er klar. Jakten på Skogens Gull kan starte!
Let´s do this!
Jeg vet ikke om det er jegerinstinktet som sparker inn eller om det er det faktum at det er så få av dem, men det er noe med jakten på kantarell som gjør meg skikkelig gira! Snuse rundt i skogen som en sporhund og jakte på små gullknapper blant gammelt løv og busker.
Det er kanskje ikke elgjakt og haglskudd, men så er det også maks barnevennlig og trivelig. Godt med tid til å spise blåbær underveis og småprate mellom slagene uten å skremme soppen til skogs.
Svensk spraglemøll.
Sopp, men ikke helt riktig type. Lenger inn i skogen med oss.
Trikset er selvfølgelig å ha et par kantarellsteder på lur før man legger i vei, for å bare labbe og gå i skogen på må-få, er like effektivt som å ta en laks over skulderen, sette deg på en stein og vente på bjørn. Kantareller er nemlig sjelden vare og som alle kantarellfolk vet: Et godt kantarellsted holdes alltid hemmelig 😉
Og jaggu traff vi gull! Det var ikke store sakene og ikke var de spesielt mange heller, men de var der, de lyste opp skogsgulvet og de prydet kurven som en inkaskatt. Og selv om plutten ble kjempegira, jobbet som en helt og børstet jord av alle de små skattene med engasjert hånd, tror jeg fortsatt ikke han klarte å overgå engasjementet fra sin 30 år eldre far 😉
Så har vi endelig ankommet mitt barndomsparadis for en uke med bading, peiskos, blåbær og kantareller. Hytta er av typen klassisk norsk kosehytte, plassert rett ved et lite tjern midt ute i skogen. 4G-nettet er milevis unna, knapt nok mobilsamtaler rekker ut hit. Ikke strøm, ikke vann, bare kos.
Et aggregat fyres opp en time hver kveld, slik at alle får ladet mobilene og fattern får sett Dagsrevyen. Men det er alt. Ingen Snapchat eller printer. Selv om det selvfølgelig er bortimot det verste en yrkesskadet blogger kan tenke seg, så er det også det beste. For det gir sjelefred. En sårt etterlengtet restart av systemet, før høsten trår til igjen.
Så nå, den neste uken, blir det kos. På blokka står det ikke stort annet enn brettspill og luftgevær. Koke kaffe, plukke blåbær, padle kano, fiske og bade. Masse. Uten strøm og vann blir det daglige turer til butikken for påfyll og nødvendige ærender, samt en harrytur til rånernes hjemland (tjena Sverige), så frykt ikke, bloggen oppdateres daglig fra rasteplasser og bensinstasjoner, men sånn bortsett fra det: Bading, peiskos, sjelepleie 🙂
Lørdag kveld og Christina sitter i stua med ungene. Barne-tv går for fulle mugger og kveldsmaten er på vei ned. Ute i gangen står jeg og skrur en skrue. Sulten, tørst og fysen til tusen!
Men barna spiser kveldsmat, det passer seg ikke å begynne å knitre i godtepapir nå. Jeg fortsetter med det jeg holdt på med, men hjernen min har allerede forelsket seg i tanken, og når hjernen først har bestemt seg for sjokolade, vil den gå over lik for å få viljen sin.
Jeg innser at det er nytteløst å kjempe imot, så jeg titter forsiktig inn i stua. Alle er travelt opptatt med mat, lek og tv. Perfekt!
Jeg smetter inn på kjøkkenet og løper langs veggene som en rotte. River opp barnas godteskap og snuser rundt. Hele tiden prøver jeg å stritte i mot, men hjernen har bestemt seg.
Sånn egentlig er jeg midt inni en god periode med trening og sunn mat, men noen ganger må man bare gi etter. Så jeg finner en gammel smågodtpose. Åpner forsiktig og tar en sniff. Vingummi og sure bananer. Nix, neste pose. Colaflasker og skumhjerter. Nope, hva mer? Love hearts, mentos og litt ymse barnekjeks. Neeeeei! Vi har ikke noe! Og nå har jeg allerede stått her i snart et halv minutt og knitret, noen kommer til å legge merke til noe snart!
Men så ser jeg den.
Sommerfuglene i magen våkner til live og smilet strekker seg fra øre til øre.
En siste utvei. Svaret på alle mine problemer. Den reneste form for nytelse: Boksen med sjokolademelkpulver.
Jeg smyger meg bort til bestikkskuffen, lister den åpen og tar ut en skje. Jeg føler meg som en narkoman, men jeg må bare ha en dose. Tripper på museføtter tilbake og går til angrep. Mens jeg står der og skammer meg mens den første toppede skjeen balanseres mot munnen, minnes jeg at denne forbudte nytelsen har fulgt meg siden jeg var liten. Spise sjokolademelkpulver rett fra boksen, det er noe veldig ufint over det, men den smaken… å du gode gud.
Så ankommer skjeen sin endestasjon og smaker sprer sine vinger. Jeg kjenner jeg letter fra bakken, men akkurat da knirker det plutselig i en dør. Det er 4-åringen.
– “Hva gjør du?”, spør han nonchalant.
Ikke egentlig spørrende, bare som en høflighetsfrase. Han har ikke sett boksen. Jeg trenger bare kvittere med noe enkelt, så vil han gå sin vei. Men så kommer jeg på: Jeg har munnen full!
Åpner jeg munnen nå, vil det resultere i en kakaosky som vil fylle hele rommet. Å søren.. Hva gjør jeg nå?
Jeg slår ut med armene, drar på skuldrene og prøver å late som ingenting, som for å si: “Æss, du veit. Bare henger litt på kjøkkenet, ikke noe å prate om, lissom.”
Og det ville gått fint det, hadde det ikke vært for en ørliten detalj: Kakaodråpen som avslørte meg.
En liten ansamling kakaopulver har samlet seg i munnviken og formet en dråpe. Og den forræderske lille kakaodråpen har sakte men sikkert begynt å bevege seg nedover. En mørk flekk midt i et blekt ansikt, hvem ville ikke lagt merke til noe sånt? Jeg prøver å snu meg rundt, men det er for sent.
– “Hva er det?” sier han med nyfunnet nysgjerrighet.
Å nei! Et spesifikt spørsmål, hvordan skal jeg lure meg unna nå? Jeg prøver å svelge unna som en gal, men i det han tar et par skritt mot meg, innser jeg at jeg har glemt å lukke godteskapet. Jeg kaster meg rundt for å lukke døren, men glemmer at jeg holder boksen med sjokolademelkpulver bak ryggen.
Med et overrasket gisp ser han først den åpne døra, deretter den gule boksen og så på meg. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å gjøre noe, så jeg prøver å lire av meg en passende forklaring. Bare en liten bløff, det klarer jeg fint. Jeg er 30 år eldre enn ham, jeg finter meg enkelt ut av dette.
Men i det jeg åpner munnen og ser reaksjonen i blikket hans, skjønner jeg at jeg har glemt noe ganske vesentlig…
Vi har akkurat stått opp og jeg er helt i ørska, typisk et sånt tidspunkt da tålmodigheten ikke er helt på topp.
Han gjør seg ferdig og vi prater litt om løst og fast. Men han har ikke vasket hendene sine. Bah, jeg trodde han hadde lært seg det der nå.. Jeg har jo sagt det 1000 ganger! Hvor mange ganger må jeg si fra om det før han begynner å gjøre det av seg selv?! Trøtt, lei og litt oppgitt minner jeg ham på det igjen..
– “…også må du vaske hendene dine.”
– “Jammen..”
– “Åh kom igjen a, bare vask hendene dine, okei?”
– “Jammen..”
– “Nei, ikke noe jammen, bare gå og vask hendene dine!”
– “Jammen pappa… Jeg rekker ikke opp til vasken. Du sitter på krakken.”
Samme greia hver eneste gang. Christina skal ha seg en kveld utenfor husets fire, og jeg legger opp et kjempeambisiøst løp med ørten planer. Blogge, jobbe med regnskap, ta unna mailer, svare på kommentarer, poste på insta, trene, ta et bad, se en film, lese bok, rydde kjøkkenet, slappe av og legge meg tidlig. Gjerne alt på likt.
Men i det hun forlater huset, går alle planer rett i vasken. Jeg begynner å stresse med alt jeg skal gjøre og skulle ha gjort. Så løper jeg fra ting til ting og utfører alt rundt 10 % ferdig, før jeg haster videre. Skriver litt, spiser litt, trener litt og stresser masse. Og når hun kommer tilbake har jeg sjeldent fått gjort en pøkk. Vel, ikke noe av verdi i hvert fall 😉
For så fort Christina forlater huset, tar den kreative / rotete delen av hjernen over. Og den sysler ikke med regnskap og den slags kjedelige ting, nei den fordyper seg heller i noe ufornuftig og ubrukelig som den absolutt ikke har tid til.
Som å lese seg opp på fun facts om Hjemme Alene 2, se dokumentarer om osteproduksjon i Slovenia, søke opp gamle filmsitater fra filmer jeg aldri har sett, eller, om jeg er riktig heldig, lage videoer som dette:
P.S. Videoen er en ønskereprise fra et innlegg jeg postet sist jeg hadde en ledig frikveld i fjor en gang 😉
I går var vi på rulletur (ikke sånn rulletur…) med ungene i Larvik sentrum for å hanke inn nye kicks til lillesnupp. For én gangs skyld var vi i forkant av kaoset, så da tuppa begynte å gjespe og gnikke seg i øynene, var vi på plass med vogn og full baluba på flekken. Hun fikk seg en etterlengtet cowboystrekk, og enda bedre: Vi andre fikk oss en lang og deilig lunsj i fred og ro 😉
Og når man først er i Larvik rundt lunsjtider, er det bare ett sted å dra: Hungry Heart Café!
Altså, de folka der… Jeg kan rett og slett ikke få skamrost dem nok. Det er noe med at når man prøver å leve litt pluss minus sunt, så er det så utrolig deilig å få et digg lunsjalternativ til bare pølser og hamburgere. For Hungry Heart er et sånt type sted man bare drømmer om å komme til når det suger litt i magen. Fristende retter, deilige smoothier, utsøkt kaffe og en drøss med desserter.
Dessuten har de egen butikk tilknyttet kafeen som selger alt man kan ønske seg av kortreiste, økologiske grønnsaker og hylle på hylle med økologiske matvarer, snop og godterier. Og egne yogakurs, selvfølgelig. Stedet er med andre ord ganske alternativt, men ikke verre enn at de også har sjokoladekake på menyen. For hvis du kommer til et sted der de kun har gjæret te, røkelse og hvetegress, er det bare å snu i døra 😉
På Hungry Heart får man derimot trivelig service, nydelig mat og dertil egnet drikke. Christina gikk (som alltid) for panini med salat, mens plutten (som allerede hadde spist litt) hoppet rett på en dessert bestående av en glutenfri honnig- og granolabolle med økologisk cola attåt. Selv dristet jeg meg til å prøve en wrap med bakte grønnsaker og guacamole, servert med et glass grønnkål-smoothie og en stor kopp kaffe med kokosmelk. Helt smashing!
Så. Godt!
Økologisk cola, fordi.. why the hell not.
Panini og petini i skjønn harmonini.
Så hvis du befinner deg i Larvik sentrum en dag, sving innom Hungry Heart. Hyggelige folk og fantastisk mat 🙂
Og du, mitt personlige stalltips: Prøv den grønne smoothien, den er helt ellevill!
