Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Det er rart med det, men jeg tenker den samme tanken hver eneste kveld jeg ligger på senga og leser for 4-åringen: “Å herregud, det hadde vært deilig å legge seg nå!”

Og mens jeg ligger der og leser eventyr og prompebøker, blir jeg bare trøttere og trøttere. Gjespene kommer som rier og øyelokkene legger på seg 40 kilo. Så ligger jeg der med tårer i øynene og kjemper en desperat kamp mot søvnen.

Noen ganger taper jeg midtveis og sovner et lite sekund, bare for å bli vekket av en bok som kræsjlander i neserota eller 4-åringen som klager på at jeg har fått “sovepust”.

Til dags dato har jeg aldri klart å faktisk gjøre det, men en vakker dag håper jeg å faktisk klare det. Legge meg likt som barna. Det høres jo helt euforisk ut.

Men det fordrer både at jeg skal ha gjort ferdig alt som står på voksenlivets evigvarende to-do-liste for kvelden. I tillegg må jeg klare å overvinne den kanskje mest slitsomme apen jeg har på ryggen. For jeg har nemlig notorisk lakenskrekk og vil komme opp med en hvilken som helst unnskyldning for å aldri legge meg. Og jeg er god til det, så sjeldent vil jeg komme meg i seng før lenge etter at det allerede er for sent.

Så våkner jeg opp sliten, uggen og trøtt som en rumpepinne, mens jeg bruker den første timen av dagen på å sverge at jeg skal legge meg tidligere til kvelden. Men så kommer kvelden og da kjører vi samme tralten som alltid. Alltid.

Men en vakker dag skal jeg klare det! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men en vakker dag. Kanskje neste uke? Tenk så deilig a! Våkne opp etter typ 13 timers søvn og føle seg som en ubrukt tannbørste! Herregud, jeg husker den følelsen. Følelsen av å være uthvilt altså. Uthvilt… Det absolutt mest fremmede og ettertraktede fremmedordet blant overtrøtte småbarnsforeldre 😉

Å føle seg uthvilt er én ting, men å sove i 13 timer? Det har jeg ikke gjort siden 2006 etter en særs fuktig kveld på en studenthybel i Japan, men det er en helt annen historie 😉

/ Natta 😉

* Følg Sovehjerte på Facebook *

I går skrev Christina om den veldig skremmende hendelsen der hun og lillesnuppa vår nesten ble påkjørt av en eller annen idiot som satt og fiklet med mobilen sin bak rattet.

Nå som vi har kommet over det verste sjokket, tenker jeg ikke å skrive en lang raljering til vedkommende, men heller se fremover og tenke konstruktivt.

Men for å få i gang praten her, blir noen nødt til å kaste den første steinen. Det kan godt være meg, for helt ærlig: Jeg gjør det selv. Jeg har også den livsfarlige uvanen at jeg kan sjekke mobilen mens jeg kjører, og ofte er det av de mest idiotiske grunner!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det er aldri noe viktig, bare sjekke en snap eller skrive en rask melding. Det er selvfølgelig helt forferdelig å innrømme noe sånt, men om vi skal komme noen vei, kan vi ikke bare dytte skylden over på alle andre. Jeg er også, i blant, en livsfarlig bilist.

Og for hva? Risikere eget og andres liv for en snap?!

Man tenker jo at det går så fort, jeg skal jo bare sjekke noe kjempekjapt. Men i en bil burde man aldri gjøre annet enn å være 100 % fokusert på veien. For det er risikabelt nok som det er, om ikke man skal ta bind for øynene i tillegg.

Etter at jeg har pratet mye med Christina om hendelsen og lest innlegget hennes i går, har det slått meg: Hvorfor er ikke mobilbruk bak rattet en obligatorisk del av kjøreopplæringen? Det hadde jo vært et perfekt innslag på glattkjøringsbanen!

For det er lett å si at mobilbruk i bil kan være skummelt, noe helt annet er å oppleve når det går skeis. For det hadde det gjort. Garantert. Jeg tenker at 9 av 10 ville pløyd ned pappelgen på første forsøk og dermed fått realiteten slengt rett i fleisen.

Til nå har jeg bare hørt innspill om at man vurderer å høyne boten for mobilbruk bak rattet, som sikkert ville gitt en preventiv effekt, men jeg tror ingenting ville fungert bedre enn den avskrekkende effekten av å dundre sidelengs inn i pappfigur halvveis i en tekstmelding.

Derfor har jeg bestemt meg for å ta denne saken videre! Så nå prøver jeg å komme i kontakt med NAF og kjøreskoler i nærheten for å få bli med en dag på glattkjøringsbanen med mobilen bak rattet.

Jeg ønsker at både Christina og jeg får prøvd oss i kontrollerte omgivelser, for å se om mobilfikling gir økt risiko for kollisjon med pappelg eller ikke. Jeg gjetter på JA.

Alt vil selvfølgelig bli filmet og dokumentert her på bloggen. Hvis resultatet blir skikkelig hårreisende, får jeg vurdere å sende en mail til Erna, for dette må vi faktisk få en slutt på.

Men frem til da: Vær så snill. Hvis du befinner deg bak rattet på en bil og kjenner at det klær i mobilfingeren, tenk over dette: Er det verdt å risikere livet for en snap? Sannsynligvis ikke.

/ Don´t snap and drive

Les også: Kona til – “I går smalt det nesten”

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

I kveld var jeg på kjendisfest i Oslo og det endte med en skikkelig trekant… 😉

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For i kveld har jeg vært på lanseringsfest i Oslo for boka til Espen Hilton. Absolutt verdt en tur til Oslo for å se Espen skinne på scenen, høre litt mer om hans historie og selvfølgelig skaffe meg en signert bok. Så nå er jeg supergira på å gå i gang med boka, som jeg har blitt fortalt er Norges aller første selfie-bok med hele hans historie fra mobbeoffer til toppblogger.

Ikke bare det, men jeg har jaggu klart å kapre to sider med spalteplass i den også, haha!

The man of the hour, Mr. Espen Hilton 🙂

Dessuten fikk jeg hilst på en av mine favorittpersoner, Kristin “StyleConnection” Gjelsvik og møtt gubben hennes for første gang (fy flate for en trivelig fyr!). Men småsyk og edru som jeg var, kjente jeg at det var greit å ta kvelden tidlig. Ingen grunn til å feste natten lang når man tross alt har verdens kjedeligste kjøretur (Oslo-Larvik) foran seg.

På vei til bilen gikk jeg tilfeldigvis forbi en bokbutikk og så at boka til Sophie Elise endelig har kommet ut også, så da kjøpte jeg like godt den óg.

Så mens resten av kjendiseliten og alle de kule partyløvene skåler i gratis champagne og gjør fiskemunn til kameraet, skal jeg ta meg en kopp te, kanskje et lite rundstykke, krølle meg ned i dyna og nyte en fresk trekant med Espen Hilton og Sophie Elise på sengekanten.

Håper ikke Bukkene Bruse blir sjalu for at jeg leser noe annet for en kveld 😉

/ Let´s get it ooooon <3

* Følg Bokhjerte på Facebook *

P.S. Denne teksten er ikke sponset, jeg har betalt for begge bøkene sjæl 😉

Så har det altså skjedd. Etter snart 35 år med en munn så grov at den burde hatt 18-årsgrense, har jeg endelig gitt meg selv en skikkelig utfordring: Slutte å banne. Men hvordan i all verden skal jeg klare det?!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For som jeg skrev i går, innser jeg at det er litt ugreit om barna begynner å adoptere vokabularet til far sin, og derfor har jeg siden i går gitt meg selv utfordringen om å klare å slutte å banne!

Ja, i hvert fall for en periode da. La oss si en uke. Det høres kanskje enkelt ut, men problemet er bare at jeg har prøvd å slutte å banne før, og det ender alltid på samme vis. Selv om jeg klarer å bite i meg banneordene for en stund, så er det ikke som om det går over. Ordene legger seg bare på vent i hjernen. Og for hver gang jeg biter det i meg, blir det mer og mer stappet der inne. Se for deg å dryppe en og en dråpe i en vannballong…

Det kan gå noen timer, kanskje en hel dag, men før eller siden mister jeg en kopp i bakken eller sparker borti et stolbein, og da sprekker ballongen. Og den banneregla som kommer rennende ut da… Gud bedre.

Men vi får se. Så langt har det gått over all forventning og bare én gang har jeg latt gamle uvaner ta overhånd. Det skjedde da vi skulle levere i barnehagen i dag, men aldri kom oss av gårde fordi vi stadig måtte lete frem mer klær som barna skulle ha med. Og da jeg endelig trodde vi var klar, kom Christina løpende med enda mer klær i armene…

– Seriøst?! Er det føkkings mulig å ha med SÅ mye klær hver eneste dag?!

Men til mitt forsvar: Hva skjer med klær i barnehagen for tiden? Jeg skjønner at det er både litt høst og litt vinter oppå hverandre altså, men man kan jo bli helt gal av all kleslogistikken!

Klær til ditt, klær til datt. Varme inneklær, litt tynnere inneklær, lue, sokker, vanter, bukser, genser og gjerne dobbelt av alt. Dress meg hit, dress meg dit, regntøy, støvler, ekstra støvler hvis de andre blir våte, og alt annet man skulle trenge i tilfelle snø, storm, orkan og/eller atomkrig.

Så ja.. dette blir interessant. Men jeg tror det skal gå bra, så lenge jeg ikke sparker borti et stolbein eller at været ikke blir spesielt mer skiftende 😉

For hvis det plutselig blir litt varmere og vi må begynne å pakke sommertøy oppå alt annet, ja da kommer jeg til å måtte sende ut et nabovarsel om å holde seg for ørene 😉

/ 1 day and counting 😉

Les også: “Små barn og grove gloser”

* Følg Bannehjerte på Facebook *

– “Hva i all verden var det du sa for no?!”

Jeg er oppe på badet sammen med barna idet jeg plutselig får bakoversveis!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frem til nå har jeg latt barna få se og høre på stort sett hva de vil på youtube. Det går jo uansett bare i ganske uskyldige ting, rare indiske barnesanger, dyr som promper og gummibjørner på syre. Men i kveld innså jeg at det er på tide å dra i brekket.

For mens barna fylte rommet med badeskum og pappa ryddet litt i tannbørster og kremer, kom det plutselig noen gloser fra plutten så grove og upassende at de burde hatt 18-årsgrense. Han var ikke sint eller noe, det ramlet liksom bare ut av ham. Så fortsatte han å pusle med badeskummet som om ingenting hadde hendt, mens jeg sto der med bakoversveis og kjeven ute av ledd.

Jeg er absolutt ikke prippen på sånt altså, men det får vel gå en grense når det kommer til gloser så saftige at jeg ikke ønsker å gjengi dem her på bloggen engang 😉

Hva kalte du bikkja?!

Men samtidig som jeg fikk meg en real støkk, så er jeg også litt lettet. For til nå har jeg fryktet at min manglende evne til å slutte å banne, en vakker dag vil føre til at barna begynner å prate som sjømenn, men så ser det altså ut til at youtube har kommet meg i forkjøpet.

Så nå tror jeg kanskje det er på tide å begynne med litt lett sensur, for det er søtt å høre små barn synge med til “jeg er en gummibjørn” eller “johnny johnny, yes papa”, men ikke fullt så søtt når de plutselig begynner å adoptere enkeltord fra sanger så grove at de kun hører hjemme i Nord-Norge.

Det er vel egentlig en passende anledning for å begynne å ta meg selv i nakken også. For jeg innser jo nå at det ligger mye sannhet i at “små gryter har også ører”, og det siste jeg trenger er en telefon fra barnehagen om at sønnen min snakker som om han kommer rett fra Rorbua.

/ Med vennlig hilsen, plutselig hårfeste i nakken

Les også: “Barnas 15 rareste youtube-favoritter”

* Følg Bannehjerte på Facebook *

Her kommer en solskinnshistorie om en hyggelig dame, en pastill og hendelsen som reddet gårsdagen 🙂

For i går var jeg på en liten handlerunde med en trøtt og småsyk plutt. Vi måtte innom et par butikker for å kjøpe mat og gjerne en ny paraply, og først ut var Jula. Der fant jeg en snedig liten boklampe og litt annet jall. God start! På vei ut døren, fisket plutten med seg en pastill fra kurven de har liggende ved kassa.

Så bar det inn på matvarebutikken ved siden av, for å handle litt middag og kaffe. Underveis i handlerunden ble vi stoppet av et trivelig par som ønsket å ta en selfie med yours truly (hei til dere), men midt oppi alt rabalderet mistet plutten pastillen sin, som gikk i bakken og knuste.

For en småsyk plutt var dette alt som skulle til for at verden, som pastillen, gikk i tusen knas. Han gråt utrøstelig, men heldigvis var vi fortsatt bare vegg i vegg med Jula, så da ble vi enige om å gå tilbake og spørre om en ny pastill. Så tørket vi krokodilletårer og handlet ferdig, før vi gikk tilbake på Jula med hendene fulle av bæreposer.

Vi hadde riktignok vært innom 15 minutter tidligere, men jeg ønsker ikke å være en gribbete grådigper og lurte derfor på om det kanskje fremsto litt frekt å komme tilbake for flere pastiller. Samtidig hadde jeg hendene fulle av frysevarer og pastasaus og ønsket liksom ikke å kjøpe noe bare for å kjøpe noe. Så vi tok en snarvei gjennom butikken, møtte den samme kassedamen som tidligere og spurte ydmykt og halvt unnskyldende:

– Eh, atte han mistet pastillen i gulvet, så vi lurte bare på om vi kunne ta en ny?

Hun kunne vært kjip og sagt at det kun er én til hver for sånn er reglene og bla bla bla. Hun kunne sagt nei eller et motvillig ok, men hun gjorde ikke det. Hun så på oss med et lurt smil, kastet seg rundt og gravde opp en neve med pastiller som hun ga oss med et smil. Plutten gjorde øyne så store at man skulle tro han hadde sett en ufo.

Og jeg blir bare så utrolig glad når jeg møter sånne folk! Folk som gjør verden til et bedre sted. Som vet verdien av et barns smil og som finner oppriktig glede i å gjøre andre glad. Så er det helt sikkert mot firmaets sukkertøypolitikk å gi barn mer enn én pastill, men å ha personer som henne i kassa, gir mer verdi enn noen mengde med pastiller noensinne kunne klart.

Så dagens stjerne i taket og enorme porsjon med gratisreklame går ut til JULA i Larvik og den fantastisk hyggelige damen som satt i kassa i går. For en neve sukkertøy er en liten pris å betale for et barns helhjertede smil, og som jeg sa til henne da vi dro: “Nå kommer det til å gå gjetord om deg i huset i dagevis”, og tro meg: Det gjør det 😉

/ Smil til verden, så får du smil tilbake 🙂

* Følg Pastillhjerte på Facebook *

/ sponset innlegg

– “Å herregud, det er den beste omeletten jeg noensinne har smakt!!”

Som kokk er det vanskelig å ikke bli litt høy på pæra når man får høre noe sånt. Og jeg er faktisk helt enig, for helt på slump og tilfeldigheter tror jeg seriøst jeg klarte å lage tidenes beste omelett!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det er ikke verst, med tanke på at omelett jo i utgangspunktet er ganske kjedelig mat, men har man litt flaks og trikser og mikser med et par ingredienser, så kan man altså ende opp med trampeklapp og bølgen 🙂

Oppskriften finner du lenger ned 🙂

Se den lille snoken, haha!

Ikke stjæl maten til pappa mens han poserer har jeg sagt! 🙂

I omeletten hadde jeg byttet ut vanlige pølser med soya-chorizopølser, og man skulle jo selvfølgelig tro at noen ville reagere på det, men nei. Ikke en sjel! Jeg tror ikke selv Hellstrøm på en god dag ville smakt at det var noe annerledes med pølsene.

Akkurat det der har overrasket meg stort etter at vi tok utfordringen om å ikke spise kjøtt i hele oktober. For alt vi har laget i det siste, enten det gjelder vegetariske chorizopølser, soyapølser, burgere, schnitzler, “kjøttboller” eller “kjøttdeig” – det smaker seriøst bedre enn kjøtt!

Ikke skjønner jeg hvordan det er mulig, men det har vært en stor opptur for meg som hadde sett for meg at en kjøttfri måned ville bli preget av trauste middager og smugspising av salami i bilen 😉

Slik ser schnitzlene ut forresten… Omnomnom! (bilde: Hälsans Kök)

Her må jeg bare gi en gigantisk tommel opp til Hälsans Kök som har gjort overgangen til en lek. For med to små barn i hus, er det fint å kunne servere den samme maten som før, bare med en liten endring som ingen av barna har lagt merke til enda. Og derfor har produktene fra Hälsans Kök vært både tidsbesparende og helt geniale for oss.

Enda kan jeg ikke helt forstå hvordan kjøttfri mat kan smake like godt som / bedre enn kjøtt, men oppskriften jeg lagde i helgen er levende bevis. Prøv selv! Du kommer til å få deg en smaksrik overraskelse og trampeklapp på kjøpet 😉

Mattyven gir seg ikke, haha!

VERDENS BESTE OMELETT

• 5 egg
• 1 løk
• ½ boks mais
• 3 soya-chorizopølser
• 1 klatt smør
• 5-6 småtomater
• ½ spisspaprika
• 1 ts pizzakrydder
• En neve parmesan
• En klype salt

Slik gjør du:

1. Finkutt løk og fres i smør til den blir blank.
2. Hakk opp frosne pølser og varm opp med løken.
3. Finkutt paprika og hiv oppi sammen med mais og småtomater delt i to.
4. Knekk egg i en skål og pisk sammen med en gaffel. Hiv oppi.
5. Tilsett pizzakrydder og litt salt.
6. Stek, snu, stek igjen. Riv over parmesan mot slutten.
7. Serveres gjerne med en fresk salat, sånt blir det god stemning av.
8. Server, nyt, motta trampeklapp og bølgen 😉

Til retten anbefales det å prøve soya-chorizopølsene fra Hälsans Kök. Jeg klarte i hvert fall ikke å holde verken gjester eller barn unna matfatet, haha!

Mmmm, parmesaaaan.

… og nå er det din tur, muttern. Gi meg den omeletta!

Itt no kjøtt, bare god smak og goooood stemning 🙂

/ Bånn apetitt, master chef 😉

For flere inspirerende tips og oppskrifter –> Sving innom Hälsans Kök

>> Følg Hälsans Kök på Facebook <<

Muffins til frokost og haraball til kvelds, i går var det feiring og full pinne hele dagen lang. Men for en overivrig 4-åring kan det visst være litt vanskelig å innse når festen er slutt. Enten det eller så var han rett og slett bare ruset på sukker da han skulle legge seg..

Vi rakk såvidt å åpne den første boka før han begynte å gjespe og signalisere at det var på tide å parkere hesten for dagen. Hodet kræsjet ned i puta og jeg hadde ikke så mye som skrudd av lyset, før han begynte å puste som en flodhest. Men hjernen hans var nok fortsatt på fest, for da jeg lente meg inn for å si natta…

– “Natta da, plut-“

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– “Åh!” ropte han sjokkert.

– “Hva er det, hva er det?” skvatt jeg til.

– “Å ja, det er deg” sa han og pustet lettet ut, før han fortsatte:

– “Jeg trodde du var en ballong.”

Deretter sovnet han tvert 🙂

/ Mindre kake neste gang 😉

* Følg Ballonghjerte på Facebook *

Kjære følgere: Jeg har noe veldig stort å fortelle dere, og dette føles som den rette dagen å gjøre det på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For etter at jeg delte “Idas historie” tidligere i år, har jeg ikke fått ro i sjela. Den hjerteskjærende historien om den lille jenta, satte dype spor i meg. Det samme gjorde den hjertevarmende responsen fra dere lesere. Så til de grader at det etterlot meg ydmyk, usikker og redd for hvordan i all verden jeg skulle klare å håndtere å jobbe videre med et så viktig og vanskelig tema.

Og det har tatt tid, altfor lang tid. For det er et tema jeg sliter veldig med å skrive om, men samtidig: Ingenting føles viktigere. For akkurat her og nå, sitter jeg og ser rett på det som betyr alt for meg: En babycall med et sovende barn i en trygg og god seng.

En liten jente som akkurat har feiret bursdag og hatt sitt livs beste dag. Men samtidig som hun har hatt tidenes beste dag, kan dette ha vært et annet barns verste dag noensinne. Kanskje med vold, kanskje med misbruk. Kanskje med begge.

Det er selvfølgelig fristende å vende det døve øret til og late som ingenting, men den dystre realiteten er at mange små tasseladder går en barndom i møte full av vold, frykt og misbruk. Og vet du hva, det må jeg faktisk skrive om. Ikke bare nå, men fra nå. For hva i all verden skal jeg med denne bloggen om jeg ikke bruker den til å gjøre det jeg kan for å hjelpe de som trenger det mest?

Men jeg trenger veiledning for å gjøre dette riktig, for jeg ønsker ikke å igangsette en heksejakt, men hjelpe flest mulig på best mulig måte. Derfor er det meg en stor glede å fortelle at Stine Sofie-stiftelsen har takket ja til å hjelpe meg med dette 🙂

Bloggen vil fortsatt være den samme gamle kosekroken med hverdagskjærlighet og fjas, men samtidig ønsker jeg med jevne mellomrom å bidra i deres arbeid for en barndom uten vold. For hvis ikke jeg bruker min stemme som en av Norges største foreldrebloggere til å hjelpe barn i nød, hvem vil vel gjøre det da?

For her jeg sitter og ser på en liten tutte som ligger og sover trygt i senga si, føles ingenting viktigere enn det.

Les også. “Evig arr på sjelen” (Idas historie)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tenk at det er 2 år siden jeg prøvde lystgass for første gang. Da jordmor gikk ut av rommet og far så sitt snitt til å ta et sniff. 30 sekunder med raveparty og plutselig tilbake på fødeavdelingen igjen.

2 år siden jeg betalte skjorta for en elendig porsjon pastasalat, bare for å bli avbrutt midt i måltidet av noen som banket på livets dør.

2 år siden jeg leverte inn en hvalross og fikk en baby i retur.

Og her sitter vi nå og spiser muffins på sengekanten og synger hurra meg rundt og venter på gjester. For deg! Deg, du lille bolle, som sjekket inn på livets facebook for bare to små år siden. Og jeg tenker i blant at du fortsatt er en liten baby og at du ikke skjønner stort av alt som foregår rundt deg, men du forstår. Jeg så det nok når vi overrasket deg med gaver, muffins og ballonger på senga i dag. Stolt som en hane og glad som en laks.

Og dette er bare starten, for hele denne dagen har vi satt av til å feire deg. Ingenting annet, bare deg og kaker. Ingen dårlig søndag, det 😉

Så gratulerer med dagen, lille snupp, i dag blir det Marcus og Martinus på repeat 😉

/ Hipp hipp!!

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *