På lørdag har Christina bursdag og i den anledning har jeg kjøpt litt diverse smågaver, men det er én gave som topper alt, uansett: Kort fra barna.
Et hjemmelaget kort er selvfølgelig det beste, men det kan også være et butikkjøpt kort, en post-it-lapp eller hva som helst egentlig, for det viktigste er hva man gjør ut av kortet. Noen ganger har man tid til å klippe og lime, andre ganger ikke.
Selv er jeg faktisk fan av å kjøpe et artig butikkjøpt kort og heller fylle det med dikterte ord fra barna. Jeg stiller et par ledende spørsmål av typen: “Nå skal vi skrive et koselig kort til mamma, hva vil vi si til henne? Mamma er…?”
Alt som sies etter det, skriver jeg ned ordrett og vips har man verdens mest hjertevarmende og personlige hilsen. For litt ekstra punch anbefales det å la barna signere på slutten og tegne fritt hvor enn de vil 🙂
Dette funker selvfølgelig også på tanter, onkler, besteforeldre osv.
Så det er dagens stalltips fra meg til deg: Lag kort neste gang du skal gi noen en gave, så har du en sikker vinner på innerlomma 🙂
Jeg vet det er stygt å le, men hva annet kan man gjøre? x-)
For i går opplevde plutten for første gang et illebefinnende de fleste av oss er altfor godt kjent med. En tilstand der hjernen plutselig føles som den skal eksplodere. Hodet blir glovarmt og du får panikk. Det kommer som lyn fra klar himmel og i noen paniske sekunder er du helt sikker på at du kommer til å dø. Det er ingenting du får gjort og smerten er uutholdelig.
Men så, like brått som det kom, er det over. Og alt er ved det normale igjen.
Det kalles “brainfreeze” og er selvfølgelig helt harmløst. Men det var det visst ingen som hadde fortalt plutten.. 😉
Så da han satt på kjøkkenbenken og kastet nedpå mammas hjemmelagde bringebær-is, ante han fred og ingen fare. Frem til det traff. Og da brølte han panisk som om han hadde sett mannen med ljåen. Han ropte etter vann og var helt krakilsk.
Først skjønte vi ingenting og kastet alt vi hadde i hendene. Men da vi så den tomme is-skålen som for ikke mange sekunder siden var full, forsto vi. Brainfreeze. Kroppens straff for grådighet.
Men så går det over og alt er tipp topp tommel opp. Det eneste som sitter igjen av varig mén, er synet som brant seg fast på netthinna til lillesnupp. For hun har aldri hatt brainfreeze og vet fortsatt ikke hva som feilte storebror, men etter tempoet hun gafler nedpå is å bedømme, blir det ikke lenger til hun finner det ut 😉
Rett før helgen ble jeg utfordret av Freia til å bake deres favorittkake: “Freia Dronningkake med bringebær”, og jeg kastet meg selvfølgelig rett over det. Jeg mener: Sjokolade, smør, sukker, bringebær og mer sjokolade – what´s there not to love?
Freias versjon av kaken.. <3 Ble min like fin? Den som leser får se 😉
For å gjøre det litt ekstra interessant, tenkte jeg å bruke barna som hemmelige hjelpere. Det var ikke sånn kjempelurt, haha!
For å la barna være med å bake er i utgangspunktet en utrolig morsom ting, men det tar jo gjerne litt ekstra tid. Og når man allerede er langt bak skjema, besøket er ventet om 15 minutter, hunden må tisse og smøret fortsatt står i kjøleskapet, kan det fort bli litt hektisk 😉
Og det ble det. Og innen vi var ferdige var det mel i taket og eggeskall i røra. Vaniljesukker på vinduet og sjokolade på klærne. Og rundt munnen.
Men så ble det også helt vanvittig bra 😀
Klar, ferdig, gå!
Det startet bra..
Men utviklet seg fort til å bli et sjokolade-stjele-maraton 😉
Digg med litt ekstra crunch i kaka.
Husj! Vekk med labbene, din tjuvradd.
Lagarbeid 🙂
In ze making!
Kommer seg, men…
Bakermester Peter er på saken..
Sånn, det var bedre 😉
Det er kanskje ikke så rart at kaken smakte som engelvinger dyppet i honning, for til kaken gikk det med ganske mye Freia Dronningsjokolade, og den beste smaken får man bare ved å bruke skikkelige kvalitetsprodukter.
Hvor mye sjokolade som faktisk endte i kaken er derimot ikke godt å si, for hver gang jeg snudde meg, var det minst ett barn oppi sjokoladebollen på røvertokt. Og så fort de snudde seg, var det fatterns tur 😉
Men litt svinn her og litt svinn der er vel ikke så farlig, det viktigste er at vi kom i mål og det er tross alt smaken som teller. Og smaken, ja den var himmelsk!!
Altså… <3
Stolt far.
Plutselig veldig sulten sønn 😉
Har du også lyst til å prøve deg på Freias bake-challenge? Det burde du, for alle som tar utfordringen er med i trekningen av en kliss ny KitchenAid-maskin til en verdi av 4999 kroner!
BAK EN KAKE – VINN KJØKKENMASKIN!
Utfordringen går altså ut på å bake “Freia Dronningkake med bringebær” og alt du trenger å gjøre for å delta er:
Når din tolkning av “Freia Dronningkake med bringebær” er ferdig, ta et bilde av mesterverket og del det på Instagram med hashtag #smakensomteller – eller på konkurranse-siden på facebook.
Vinner av konkurransen kåres 05. juni og kontaktes direkte 🙂
Og husk: Det er faktisk smaken som teller! Et av kriteriene til Freia er nemlig at den mest sjarmerende kaken vinner.
Så ta med barna og ha det gøy! Det blir kanskje ikke helt perfekt, det blir gjerne litt brent og/eller understekt, men det er ikke så farlig. Det viktigste er å ha det moro på kjøkkenet 🙂
Så kos dere, bak i vei, delta i konkurransen og lykke til!
Jeg vet ikke hva som kom over oss. Om det var fordi vi endelig kom oss tidlig i seng. Om det var fordi hun satt oppå meg og masserte meg på ryggen. Om det var stemningen, lyset eller jordens bane rundt solen – men noe var det. Noe som bare fikk det til å si klikk. Og jeg kjente: Denne jenta skal jeg gifte meg med. Denne jenta elsker jeg mer enn noe annet.
Og mens hun masserte vekk en vond skulder, ble vi liggende og prate. Om første gangen vi møttes. Om hvor rart det er at to helt ukjente mennesker kan møtes og bli forelsket. Om hvordan tilfeldighetene dro oss sammen, om hvordan vi skal være sammen for alltid.
Jeg kjente den rare, magiske følelsen av sommerfugler som blafret i magen. Vekket til live av kjærlighet og begjær. Over henne, kvinnen i mitt liv.
Så la hun seg ned med hodet på brystet mitt og jeg strøk henne i håret. Og akkurat da, på en myk seng med regnet dansende på taket, møttes to sjeler og ble opphøyd i ett. Alt føltes riktig, universet var i balanse, sommerfuglene jublet og alt som fantes var bare oss to. Det perfekte øyeblikk.
Jeg trakk pusten og skulle akkurat til å si noe, men hun rakk det før meg og brøt stillheten med de velvalgte ordene jeg aldri vil glemme:
For ikke bare går vi mot sommer og #SK2017, men til helgen er det stor bursdagsfeiring på gang og i den anledning har Christina snakket om at hun ønsker å komme seg litt i form. Ikke noe radikalt, bare holde seg unna snopet en liten stund for å være sikker på at kjolen sitter som et skudd på den store dagen.
Derfor synes jeg det var så moro da jeg sto ute i stua i går og plutselig hørte det knirke i en skapdør og risle i papir ute på kjøkkenet. For den lyden kjenner jeg så altfor godt. Lyden av godteriskapet til ungene.
Så jeg fisket frem mobilen, løp inn for å ferske henne og la det selvfølgelig rett på Snapchat. Såpass får hun tåle når hun har blitt Norges ukronede smoothie-dronning på Snapchat, for folket fortjener å se at hun har en usunn side også. En side som fyser på toppris og snop 😉
Og reaksjonen var bare helt hysterisk! Se video under 😀
(elsker hvordan hun instinktivt stiller seg opp i skolerett på slutten der, haha!)
Døren inn til barnehagen knirker opp og plutten løper inn. Der møter han kompisene og leken er i gang allerede før vi får av oss skoene. Fra 0 til 100 på 2 sekunder. Nå hopper de rundt og oppfører seg som apekatter, slik gutter ofte gjør.
Men plutselig kommer den ene gutten bort til meg. Han drar meg litt i buksebeinet og ser opp på meg.
– “Du Peter, skal jeg fortelle deg noe?
– “Ja, få høre”, svarer jeg raskt.
– “Mille er død.”
– “Nei, men uff så leit! Men hvem var Mille da?” spør jeg med min dypeste sympati.
– “Katten vår.”
Og den dype sympatien ble plutselig enda dypere.
Jeg setter meg ned på kne og prøver å snakke med største forståelse og ro i stemmen. Her er det viktig at jeg tar sorgen på alvor og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er lov å være lei seg, det er helt naturlig og han trenger helt innlysende å prate om det.
Så for noen minutter nå får jeg bare glemme plutten og vie all min oppmerksomhet til denne lille pjokken som tappert søker trøst i en sørgmodig tid. Jeg får prøve å pleie sårene med en liten tale om kattehimmelen, det gjør kanskje ting litt mindre sårt. Å vite at katten sitter der oppe og titter ned på oss, mens den ruller seg i tørrfôr og kattemynte så langt øyet kan se.
Det vil han nok sette pris på i denne tøffe tiden. Så jeg kremter og retter litt på brillene, før jeg begynner på talen:
– “Men du vet det at katter de -“
– “RUMPETISS!” avbryter han høylydt og løper jublende tilbake til gutta.
Okei da, kanskje han kommer seg gjennom dette likevel.. 🙂
Jeg har så utrolig mange hemmeligheter at jeg holder på å sprekke!
For til høsten skal jeg være forlover i søsteren til Christinas bryllup, og i den anledning er det jo både utdrikningslag og gaver og hemmelige planer. Og hver gang vi møter tante Tess og onkel Stette, må jeg veie hvert eneste ord jeg sier og tråkke meg selv på tærne hver gang jeg holder på å avsløre noe.
Men enda verre, til helgen har Christina bursdag og i år har vi planer om å feire den store dagen på størst tenkelig vis. Det kommer til å bli helt vanvittig rått, men inntil videre er jo det opplegget også hemmelig. Og det ingen vet er at gamle Pete er utrolig dårlig til å holde på hemmeligheter!
Og nå som den store bursdagshelgen nærmer seg med stormskritt, er det like før jeg sprekker!
Men jeg kan vel si såpass at helgens store happening starter allerede på fredag og varer til søndag. Og reising er involvert. Og ting er planlagt som jeg har hatt lyst til å gjøre i mange år. Men nå kan jeg ikke si mer.
Ja jeg vet, det er utrolig dårlig stil å si A men ikke B, men sier jeg mer nå kommer Christina til å klippe av meg nøttene. Og det er jeg ikke klar for riktig enda x-)
Okei, én ting til da: DERE skal få være med!!
Men NÅ – hysj på seg 😉
Psssst: Flere hint og vift kommer utover uka, men det er bare å gjette i vei i kommentarfeltet om du tror du vet noe 😉
Det er nok alle de små tingene jeg vil savne mest. Når jeg står der i døråpningen og vinker farvel. Du på vei til Trondheim for å studere. Eller England for å jobbe. Eller Peru for å reise.
Da vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg savner den mest. Da du alltid var nær og det var trygt og best i pappas armkrok. Da verden der ute var litt for stor og hagen var full av muligheter. Da sjokolademelk kunne løse alle problemer og søndagen var en boks med plastelina. Da du vokste en pysjstørrelse i uka og du kunne se på meg som du ser på en helt.
Men pysjene blir stadig mindre og motivene stadig tøffere. Jeg mener, har du sett hvor lang du har blitt i det siste? Det er helt sykt! Jeg kjøpte klær til deg i går, det var som å kjøpe klær til mamma. Og jeg innser at det kommer bare til å fortsette sånn.
Forbi å kunne bære deg på armen, forbi på ryggen opp trappa. Du blir for stor og du har ikke lyst. Jeg skjønner det, herregud, du skal bli en voksen mann. Som meg, bare bedre. Jeg vet alle de greiene der, og én dag kommer jeg til å stå i døra og vinke farvel til deg og vite at du ikke kommer tilbake på en stund. Og jeg kommer til å felle en tåre og bli kvalm og uvel. Og savne og angre på at jeg noensinne tenkte at det var for tidlig å stå opp eller for sent å leke.
Og akkurat nå er det bare litt godt å vite. Her jeg sitter og panisk klamrer meg til en kopp med kaffe. Én dag kommer jeg til å savne dette. Alt dette. Også klokken 6 på en søndag.
For en merkverdig deilig følelse. Å bare ligge på gulvet og kjenne gjennomtrekken suse i hodet. For i kveld er jeg faktisk helt tom i nøtta. Ikke en fornuftig tanke eller filosofisk krumspring å skimte på mils avstand.
Og det skyldes i all hovedsak at vi, som tidligere nevnt, har åpnet fornøyelsespark i hagen. Så i dag har det gått i ett fra startskuddet gikk rundt klokken 06. Bare det i seg tilsier jo at man gjerne blir ganske susete i skalleriet utover kvelden, men denne dagen har i tillegg vært et eneste stort maraton fra start til slutt.
På godt og vondt egentlig. Godt på så måte at det har vært en fantastisk dag! Vi har hatt en lekekompis og fattern hans på besøk, vi har hoppet en måneferds høyde i trampolinehopp, rasert hele huset, bakt kake, spist is, blitt solbrent, spist taco og hatt det som plommen!
Men samtidig, når kvelden kommer, ser huset ut som en slagmark og hodet.. ja, det er faktisk tomt.
For det tar på å være trampolinevakt. Passe på at alle overholder regler (hvilket de stort sett ikke gjør), løpe etter barn som plutselig går seg en tur, være solkremansvarlig, saftpåfyller, is-lakei, ball-i-thuja-henter, brødskivesmører osv. I tillegg har vi som sagt bakt kake. Nå vet jeg ikke om du har laget kake med to til tre små barn på kjøkkenbenken før, men… det er mye. Kjempe, kjempetrivelig, men mye 😉
Egg flyr overalt, bare 3% av melet ender i bollen, og så fort du snur deg har noen spist opp sjokoladen. Igjen. Og i ovnen står bunnen og svir seg. Men det er som sagt veldig moro og barna elsker det! Så da får man heller bare stå på litt ekstra, for regningen kommer uansett først på kvelden.
Når begge barna sover og man kommer ned fra et mørkt, stille, svalt og harmonisk soverom, til et kjøkken som ser ut som 19 elefanter har hatt keramikk-kurs der. Og endt i slåsskamp..
Så i kveld skal jeg rett og slett ta meg fri. Bare implodere i sofaen eller legge meg som et tigerskinn på plattingen. Ligge rett ut, stirre på stjernene og tenke.. overhodet ingenting.
Tidligere denne uka fikk Christina ånden over seg og ga seg i kast med å vaske vinduene. En jobb som i følge henne selv burde vært gjort for ørten år siden. Dette gjorde hun altså midt oppi et virrvarr av unger, middag, rydding, kveldsmat, klesvask også videre.
Og plutselig fikk jeg en merkelig lyst til å ta et snikbilde av henne når hun ikke fulgte med, og legge det på Snapchat. Gjerne med en litt skrytete tekst, for jeg tuller mye med Christina, men jeg skryter ikke så ofte av henne.
Men det burde jeg, for det kvinnemennesket er seriøst en av de beste folka jeg vet om. Hun er liten, søt og morsom, samtidig som hun er tøff, frekk og smart. Og hun er en vanvittig god mor, som jo har blitt den kvaliteten jeg setter høyest av alt. At hun er en av de kuleste jentene jeg noensinne har møtt, er bare en ren bonus.
Men akkurat da jeg hadde klart å snike meg inn på kjøkkenet og fisket frem mobilen, ble jeg tatt på fersken. Og Christina, som den jenta hun er, reagerte selvfølgelig sånn:
Og det er noe ved den rare tosidigheten i dette bildet som jeg elsker. Jeg innser at det er en rar kvalitet å verdsette, men jeg gjør faktisk det. Hadde hun vært altfor vaskete, hadde jeg likt det dårlig. Hadde hun gitt fingern hele tiden, hadde jeg likt det enda dårligere.
Men en finger med glimt i øyet mens man står med vaskenalen i hendene og holder øynene i nakken fokusert på barna i hagen, det er, i mine øyne, en perfekt kombinasjon <3
