Frank var ute av rommet før han rakk å tenke eller skrike. Hjertet banket og smalt så intenst at det fikk brystkassen til å skrape mot innsiden av huden. Han hadde smelt døra igjen bak seg og falt sammen på gulvet utenfor.

Det var så mange banneord han kunne ønske å brøle ut at hjernen fikk overledning og klarte ikke å presse frem et eneste ett. Det lot ham bare sitte der og rive gjennom luften på leting etter svar. Ingen takler å se et dødt menneske likt og om Frank kunne man si at han utvilsomt kunne håndtert det langt bedre. Alle hans tanker og hele hans verden smeltet sammen til en eneste stor deigkladd som ikke kunne brukes til noe fornuftig og slik satt han til beina sviktet under ham og han rullet ut på gulvet som en rød løper.

Da han endelig kom seg på beina hadde hjernen tatt den eneste fornuftige besultningen: Alkohol. Det måtte da være en bar et sted på hotellet som kunne servere ham en kvadruppel whisky? Litt slik som når kriminelle i amerikanske filmer nekter å snakke med politiet før de får snakket med sin advokat, slik fungerte hjernen til Frank etter sjokksynet på rommet: Den nektet å tenke en eneste tanke til før den fikk møte en real dose alkohol. Men slik skulle det ikke gå, for da Frank tasset videre ut i korridoren, la han merke til at døren inn til rom 202 og det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen sto åpen. Dette syntes han var litt merkelig, med tanke på at klokken var… en gang midt på natten. Mot bedre viten dyttet han døren enda mer åpen.

Han tittet inn og der ligger ekteparet. Det første han så var enden av senga, der føttene dyttet dyna til værs. Litt lenger opp så han plutselig konturene av skarpskyttergeværet han med grøss og gru kunne huske å ha sett tidligere på dagen. Selv om det enda var relativt mørkt i rommet kunne han se det helt tydelig mot det lyse sengetrekket.

– Men hvorfor skulle et gevær ligge midt på senga sånn helt uten videre? Det måtte da være fryktelig ukomfortabelt å sove med et gevær oppå seg? Og unødvendig, ikke minst.

Tenkte Frank og labbet et skritt inn i rommet. Han hvisket litt og kremtet, men fikk ikke svar. Han prøvde å snakke til dem med vanlig innestemme. Fortsatt ingenting. Han kremtet useriøst høyt. Stillhet. Det var først da han forsto at noe var galt.

Frank så til siden, skrudde på lyset i rommet og så tilbake. Nå la han ikke merke til tærne som holdt dynen heist opp fra madrassen lenger, men alt det røde. Det rant ned fra putene og ned på gulvet. Fortsatt i sjokk, gikk han helt opp på siden av sengen og dro dynen i dynen. Ansiktene kom til syne. Det var et syn som umiddelbart fikk magen hans til å vri seg om og han kastet opp. Rett på gulvet, ikke noe forvarsel, ingen spypose. Mens han sto der og dekorerte gulvet med marsipanpølser og peanøtter, hørte han plutselig at det knirket i gulvplankene og døren ble smekket igjen. Han snudde seg mot døra og der sto hun.

Hun var ikke som han hadde sett henne for seg. Ikke tynnslitt med pistrete hår og utmagrede kinn. Ikke iført sykehuskjole og råtne tenner som stakk til alle kanter. Hun var derimot en godt bygd kvinne med langt lyst hår, et skarpt blikk, brede skuldre og en naturlig autoritet i blikk og holdning. Akkurat som broren.

Anette.

– DU!

– Hva?

– DU!

– Ja, du sa det.

– Det det det… DU!

– Er det virkelig alt du har å komme med? “Du”?

– Men hvordan? Og hva for? Hæ?

Hjernen til Frank hadde gått i krøll og fungerte på ingen måte lenger. Den hadde gitt opp, slengt beina på bordet og funnet frem en lydbok full av hvalsang. Han var helt alene nå.

– Du drepte dem!

– Jepp.

– Og du drepte Charlie!

– Nix.

– Og du hang kvinnen på mitt rom!

– Hæ? Hva prater du om?

– Du…

– Okei, vi kommer visst ingen vei her. Sett deg ned, Frank. Jeg insisterer.

Anette pekte på ham med geværet. Frank hadde hele livet ventet på en situasjon som dette. Han hadde sett for seg at han helt iskaldt skulle fortelle sin potensielle morder at han hadde telt antall skudd og at han derfor synet bløffen, eller han skulle sprette frem og slå våpenet ut av hendene på vedkommende. Noe slikt var ikke i nærheten av å inntreffe, for akkurat nå var han så redd og forvirret at det kostet ham all hans energi å holde samtlige kroppsåpninger lukket.

Han gjorde som han ble befalt og tok seg et lite sekund til å studere kvinnen som i løpet av kort tid kom til å knekke nakken hans som en ørret. Det var så mye som ikke stemte med det bildet han hadde hatt i hodet av henne. Hadde hun ikke vært stein hakke gal, kunne hun vært rett så attraktiv.

– Skulle ikke du ha livløst hår som falt av i klumper?

– Jeg vet ikke, skulle jeg det?

– Broren din sa du var syk og utmagret, men for meg virker du egentlig bare syk.

– Hah, han sa det ja? Der har du Tormod, alltid beredt for å passe på lillesøsteren sin. Det er derfor jeg må beskytte ham.

– Du beskytte ham? Jeg trodde det var den andre veien rundt?

– Joda, men… Jaja, du kommer jo til å måtte bøte med livet i løpet av kvelden, så jeg kan vel like greit fortelle deg alt. Kortversjonen i hvert fall. Jeg er syk, bare ikke fysisk.

– Altså, du mener –

– Yes, gi den jenta en slikkepinne!

Anette svarte kvikt med et elpekjekt smil i munnviken. Frank burde ha skjønt tegninga for flerfoldige minutter siden, men hjernen var fortsatt opptatt med sitt og hadde hengt opptatt-skiltet på døra. Det var ikke kroppen hennes det var noe galt med, det var hodet.

– Du mener at du er…

– Tja, noen vil vel kalle det mentalt ustabil.

– Kan jeg få komme med et forslag?

– Skyt.

– Du er stein hakke forbanna s-

– Så så Frank, ingen grunn til å bli grinete. Ja vel da, så er jeg gal da. Hva så? Poenget er, jeg trenger Tormod! INGEN skal komme mellom oss. Jeg skjønte at det var noe galt når han kom inn på rommet tidligere i kveld og sa at han hadde snakket med deg. Han skjønte fort at det ikke var meg du hadde møtt, men så var det noe annet. Jeg visste ikke hva det var, inntil det banket på døren. Det var herr og fru blodpute som ligger her. De hadde sett at Tormod hadde tatt livet av den fjollete bikkja som løp rundt her og de ville ringe politiet hvis han ikke sa fra til eierne eller i hvert fall innrømmet det til dem.

– Så Tormod drepte Charlie?

– Altså, drepte og drepte. Etter praten med deg, hadde han vært så forbannet og gira at han løp opp trappen og slo opp døren ut fra trappeoppgangen og den teite kjøteren hadde visstnok stått på innsiden. Rent uhell, men broren min har jo ikke mage for sånt, så han hadde fått panikk. Kastet pelsdotten ut av vinduet og stormet inn på rommet igjen. Etter krangelen med herr og fru gevær, skjønte jeg fort at de kunne komme mellom meg og Tormod, så da fant jeg ut at det var på tide at jeg tok litt ansvar. Så da droppet jeg bare å ta pillene mine for kvelden, så var den saken grei.

– Og hva slags piller snakker vi om her?

– Å du vet, en liten regnbue av forskjellige godsaker. Det holder kroppen i sjakk, men uten pillene ble det så utrolig mye enklere å… ja.

Hun nikket i retning av de to kroppene på senga.

– Men herregud da menneske, selv om de truet broren din med å gå til politiet, så er det jo ingen som blir buret inne for å ha drept en ussel hund?!

– Det var ikke en sjanse jeg var villig til å ta. Jeg trenger legen min.

– Legen? Du mener broren?

– Bror og lege. Herregud, hvordan skulle jeg ellers fått de pillene jeg trenger?

– Så du mener at Tormod medisinerer sin egen søster?

– Stemmer bra det. Herregud, han fikk jo bare kranglet seg til den lisensen og flyttet til et udde sted ute på landet og ble en slags landsbylege bare for å dra meg ut av byen og få oss til et sted der jeg kunne gjøre minst mulig skade. Jeg vet ikke egentlig om han egentlig er sertifisert, men et par ganger i måneden reiser han i hvert fall over grensa til Sverige og får tak i de pillene vi trenger og det er egentlig alt jeg trenger å vite. Men nok om det. Jeg lå våken og ventet til Tormod hadde sovnet, så tasset jeg bare inn her og gjorde det jeg måtte. Smal sak det.

– Smal sak? For det første, hvordan kom du deg inn døra?

– Frank… Jeg lå jo våken og hørte at dere sparket den inn i går? Hvor vanskelig tror du det var å dytte den åpen igjen?

– Jammen –

– Ikke mer jammen Frank, fortell meg om jenta på rommet ditt.

Det var plutselig helt normalt å prate med en psykotisk morder nå, så Frank satt i gang med å fortelle sin del av den helt vanlige hverdagshistorien som var blitt hans liv. Det hang en død jente på rommet hans, i grove trekk. Det lyste ut av øynene til Anette, dette var tydeligvis hennes kopp te og hun ville se mer. Frank så ikke noe problem ved dette, han var jo ikke mange minuttene unna å stemple ut og parkere tøflene for godt likevel. De var på vei ut av rommet, da Frank stoppet opp.

– Bare en ting til, før vi går.

– Hva?

– Nei, det var bare… jeg trodde ikke man kunne drepe noen med et skiskyttergevær?

– Man kan ikke det…

Hun så på ham, han så blodet på hendene og skjønte raskt at det kanskje var like greit å ikke stille flere spørsmål. Ville han egentlig vite svaret? Egentlig ikke.

Frank og Anette listet seg gjennom gangen og mot rom 205. Frank visste ikke hva han skulle forvente eller hva han hadde tenkt til å si eller gjøre når han åpnet døren, men han bare spilte med. Han prøvde samtidig å klekke ut en plan for hvordan han kunne bryte fri fra psykopaten ved hans side, men så langt hadde han ikke kommet frem til noe fornuftig. De kom frem til døren og han dyttet den forsiktig åpen og den ga fra seg et langt knirk. De gjorde begge store øyne og trakk inn pusten, spente på hva de ville få se.

Synet som ventet dem var for Frank langt verre enn det han hadde forventet. De sto helt stille i noen sekunder, før Anette snudde seg mot ham.

– Hva nå? Det henger ingen pike i taket…

– Men jeg…

– Du, hva?

– Jeg VET jo at jeg så… hun hang jo akkurat der!

Anette smilte mer kjekt og hånende enn noen gang tidligere.

– Jasså du Frank, du så det ja. Si meg: Hvem er gal nå, hva?

– Men… men, hvis du ikke er henne og hun ikke er deg og hun ikke er der og ikke…

– Det er påskeaften…

Anette svarte rolig og la igjen tre transparente punktum i luften som Frank kunne få smatte på.

Det tok Frank to sekunder med mental razzia, der han kastet alt av bokser rundt i rommet under topploket i leting etter informasjon av nytte. Og han fant det. Plutselig lå det bare der, den usannsynlige sannheten som på ingen måte kunne stemme, den ufornuftige, umulige løsningen som var den eneste fornuftige og mulige løsningen. Han ga fra seg et gisp og en kilende følelse sendte frysninger ned ryggraden og helt ned i sokkene. Han hadde først nå innsett hvem det var.

Det var alt Frank trengte å vite, han trengte ikke engang å si navnet. Hjernen våknet til live, innså at den hadde sovet ved roret og tok ansvar igjen. Frank trodde han reagerte instinktivt, men det var bare hjernen som endelig hadde fått orden i sysakene. Helt uten å tenke seg om langet han ut en rett høyre med all den kraft han besatt og den landet rett i neserota til den bevæpnede pilletrilleren fra Kilen. Øynene slo hjul i sokkelen og hun smalt inn i veggen bak seg før hun traff gulvet og ble liggende som en sekk poteter.

– Nå får det jaggu være nok galskap. Kropp, ta meg hjem!

Sa han til seg selv. Og deretter løp han inn på rommet, slang bilnøklene og mobilen i lomma og løp alt han var god for. Gjennom gangen, ned trappa og ut i bilen. Nøkkelen ble vridd om og bilen spant av gårde før det skjøt fart og angrep de puslete fjellveiene. Han hadde klampet foten i bånn og den nektet å slippe. Han kjørte så fort at bilen skrek men det fikk ikke hjelpe. Døde kvinner, hundemordere, bevæpnede gærninger og –

– AAAAAAAAAH!

Frank hadde åpnet vinduet og skrek av full hals. Han skrek seg tom for luft, fylte lungene på ny og skrek igjen. Dette fikk ham merkelig nok til å føle seg langt bedre, selv om han så stjerner og måtte hive kraftig etter pusten. Han kjørte så fort bilen tok ham, vekk fra hotellet, gjennom den rare lille bygda med bensinstasjonen og alt-mulig-mannen Andreas Godthåp. Han takset seg inn på hovedveien hjemover og kjørte bånn pinne. Han så bare veien fremover, både i faktisk og overført betydning, han snudde seg ikke en eneste gang.

Rundt halvveis på veien hjem, blinket han seg inn på en rasteplass. Han la merke til at han ved en tilfeldighet hadde klart å velge samme rasteplass som han stoppet ved på veien oppover noen dager tidligere. Han stoppet bilen, skrudde av motoren og la hodet tilbake. Det hadde vært så altfor mye som hadde skjedd og alle erfaringene hadde begynt å tynge ned på ham. Han trengte en rask høneblund før han atter igjen var hjemme og tilbake i sitt gamle liv. Så han lukket øynene og sovnet.

Da han våknet var det mørkt utenfor og han var iskald. Han visste ikke hvor lenge han hadde sovet for mobiltelefonen var tom for batteri og displayet som viste sånt manglet minst en pære eller to. Radioantennen hadde for lengst knekt av i en bilvask og han hadde aldri tatt seg bryet med å bestille ny. Litt døgnvill, trøtt og forvirret rullet han ut på hovedveien igjen og kjørte hjemover. Hadde det bare gått noen timer? Hadde det egentlig bare vært en særdeles bisarr drøm?

Vel hjemme parkerte han bilen og snek seg inn hoveddøra. Han passerte kontoret der sønnen hans satt foran pc’n som alltid. Akkurat der han hadde forlatt ham, intet nytt på den fronten. Alt Frank trengte nå, og han trengte det desperat, var en lang, glovarm dusj. Han var like ved badet da en eim av tung parfyme og kosmetikk fylte luften.

– Og hvor har du tenkt deg…? Hvor i helvete har du vært og hva i all verden er det du tror du driver med?

Frank svarte ikke, han bare vrengte av seg klærne på gulvet utenfor badet og lukket døren bak seg.

– Bare så du vet det, den frisørtimen får du pent betale for! Hva går det av deg egentlig? Skjære over ledningen til vekkeklokka mi med en kniv, bare for at jeg skal forsove meg? Ling ble dritskuffet, for det viste seg at barna var kjempegiret på å feire påske likevel, men hun hadde sittet og ventet på meg i mange timer, før hun reiste hjem igjen. Du vet, de asiatene er ikke til å tulle med, hun ringte og kjeftet på meg på japansk eller hva det var, hørtes helt grusomt ut, så det var kanskje like greit at jeg ikke forsto et ord av hva hun sa, men det hørtes alvorlig ut. Hører du, Frank? Frank, hører du meg?!

Men Frank kunne ikke høre på flere gale kvinnfolk den dagen. Uansett hvilken dag det nå måtte være, han visste ikke opp eller ned på en tøddel lenger. Han var bare trøtt, sliten og forvirret.

Tonje lukket kjeftesmella og innså at det var som å snakke til en døv elefant. Selv om han hadde vært borte en liten stund, så savnet hun ham like fullt, den idioten. Hun skulle akkurat til å gå opp trappen og bli borte for resten av kvelden, da hun merket en rar lukt i rommet. Selv etter mange år med overdreven bruk av alt som luktet som blomster og godteri, hadde hun fortsatt en aktiv nese som plukket opp ukjente lukter. I hvert fall lukten av andre kvinner. Hun snuste litt rundt og kjente fort at kilden var kleshaugen på gulvet. Hun plukket opp buksen, sniffet litt, ingenting. Så plukket hun opp skjorten og dro inn et skikkelig magedrag, og da kjente hun lukten sterk og tydelig. Hun hadde ingen problemer med å kjenne igjen to så karakteristiske lukter. Det var en særegen blanding av karamell og lavendel.