1. Hvor gammel er du?
34 år…
Dette skulle egentlig være en massiv spørsmålsrunde med 50 spørsmål, men allerede på dette første spørsmålet ramlet jeg ut i rare tanker om livet og alt det der. For jeg mener… 34 år, hvor sprøtt er ikke det?
Jeg husker enda godt da jeg lå på stranden i Frankrike en dag i sommerferien for mange herrans år siden og myste opp mot solen gjennom hullene i capsen jeg hadde lagt over ansiktet, og sa jeg til meg selv at jeg aldri måtte glemme meg selv. At jeg skulle huske dette øyeblikket til neste gang jeg kom tilbake, året etter eller året etter det. Huske hvem jeg var og ikke glemme meg selv.
For jeg var helt seriøst livredd for det, å miste meg selv og bli “voksen”. Bare bli en identitetsløs voksen som ikke hadde tid til å ha det moro og helt hadde glemt seg selv. En destruktiv tanke, jeg vet, men hva vet man vel om livet mens man enda er ung og nysgjerrig. Og for mange er det kanskje sånn, hva vet jeg, men for meg, kan jeg med hånden på hjertet se tilbake til meg selv den gangen jeg lå der og fryktet fremtiden og si: Peter, det blir bare bedre.
For jeg synes egentlig livet bare har vært en eneste stor opptur etter at jeg bikket 30. Frem til da, trodde jeg egentlig at ungdomsskolen og videregående ville stå seg som høydepunktet i livet, med russetiden som en slags klimatisk fyrverkeri av en avslutning. Jeg mener, livet kunne vel ikke bli bedre enn det?
Og etter hvert som 20-årene begynte å brette ut sine overraskelser og skuffelser, begynte jeg for alvor å tro at det beste allerede hadde passert. Det ble visst aldri bedre enn de herlige ungdomsårene man bare ravet rundt og lagde haraball. Så fikk man leve med den tanken resten av livet og kose seg med resten.
Men så fort jeg bikket 30, slo livet til for fullt. Plutselig ble jeg livets kasteball og på kort tid, gikk jeg fra skuffelse til storhet. Plutselig fornøyd med nesten alt, og fra der har det bare gått oppover. Fra å finne nye interesser, venner og jobber, ramlet jeg plutselig over det beste som noensinne har hendt meg (ikke tacofredag, men Christina) og valset helt uvitende inn i det vanvittige eventyret det har vært å bli pappa. To ganger!
Og plutselig er man toppblogger med stakittgjerde og konebil og tacofredag og gode ting på rekke og rad. Så når jeg ser tilbake på hvordan livet er nå, i forhold til hva jeg forventet som ung, er det minst tusen ganger bedre enn det. Jeg har det bedre nå enn jeg noensinne har hatt det, og fra de som har levd enda noen år til, har jeg hørt at 50-60 for mange har vært det beste tiåret. For er en forfriskende tanke!
For da jeg var yngre, tenkte jeg alltid at når man ble så gammel og grå som 30+ var livet teknisk sett over og alt det morsomme slutt. Da er det jo helt fantastisk å vite at man enda bare er midt i livet, og bare så vidt i startgropa av den beste delen.
Jeg har aldri glemt hvem jeg er og kan fortsatt være barnslig som en 10-åring. Jeg nekter å ta livet altfor alvorlig. Det tror jeg han hadde likt å høre, han usikre tenåringen som lå på en strand i Frankrike og tenkte på livet og sjokoladecroissanter.
Og Peter: Jeg lover å aldri bli helt voksen 😉
/ Svar på resterende 49 spørsmål kommer i morgen 😉
