Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!

Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.

Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?

Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.

Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!

Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.

Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.

Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.

(faksimile: op.no)
 

Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.

Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.

Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side – før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)

Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.

Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.

Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt 😉

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet