Når du våkner av en finger som står og prikker deg på nesa og spør om det er morgen. Du ser på klokka, den er 04.20. Du sier nei, han sier ja. Du sier virkelig nei, han sier det er lyst ute. Du sier det er sommer, han sier vær så snill. Du prøver igjen, han sier vær så vær så snill. Begge er våkne nå og du frykter du har tapt.
Det er sommer, vi kan sove så lenge vi vil. Ikke stå opp nå, det er urettferdig. Kroppen skriker etter mer søvn, kan ikke stå opp nå. Ute ligger postmannen fortsatt og sover.
Du spør om han ikke vil komme opp i senga og prøve å sove litt. Bare noen minutter, så kan vi stå opp. Han går med på det. Så sovner han. Så sovner du. Og våkner. Mange. Timer. Senere.
I går skrev Christina om den sommeren vi plutselig fant Syden på en parkeringsplass. Og det kan fort skje i år også, for hva skal vi i sommer? Litt av hvert og mye rart, men ingen store planer.
For sommerferien trenger ikke være en tur til månen på førsteklasse, det kan også være småttepill og hjemmekos. Og vi gleder oss skikkelig! Så her er hva vi har på blokka for sommerferien 2017 🙂
Togtur til Tønsberg Lillesnuppa har fortsatt ikke kjørt tog og snakker om det hveeeer gang vi ser et tog, så nå er det absolutt på tide. Kombiner det med en is på brygga og møte tante hvis hun kan, så snakker vi heldagsutflukt 🙂
Foldvik familiepark Vi har fortsatt ikke vært på Foldvik med barna og hver gang jeg sier det til folk i Larvik, får de bakoversveis og hjerteflimmer. Dette skal visstnok være et eldorado for barn, med masse aktiviteter, dyr og moro. Dette står høyt på prioriteringslista i år.
Is og Pokémon i Stavern I vinter var plutten helt hektet på å spille Pokémon Go på pappas telefon. Men i de iskalde vintermånedene når det har vært for kaldt til å reke gatelangs med telefonen, har vi lokket med sommeren er best for sånt. Spesielt i Stavern, der isen er kald, været er varmt og pokémons spretter opp som paddehatter. Og det er det en som gleder seg veldig til! Selv om han ikke spiller så mye Pokémon lenger da.. Isen fra Ingrids Isbar er vel uansett det viktigste 😉
En tur på biblioteket Det går mye bøker på sengekanten for tiden, så en tur på biblioteket er lenge etterlengtet av både foreldre og barn. Perfekt aktivitet på en regnværsdag.
Lunsj på parkeringsplassen Dette var en av sommerens høydepunkt i fjor og skal selvfølgelig gjentas i år. Først inn på butikken for å kjøpe det man vil til lunsj, baguetter med pålegg, litt frukt og drikke, og deretter nyte lunsjen rett på parkeringsplassen som et omreisende nomadefolk. Jeg vet ikke hvorfor dette er så trivelig, men det har vært stor suksess hver gang vi har gjort det. Kortreist, moro også så billig a gitt.
Dyrlegen og yoghurten Allerede i neste uke må vi en tur innom dyrlegen i Sandefjord, men fremfor å tenke at det er et gjøremål som stikker kjepper i hjulene, gjør vi heller det til en utflukt med muligheter. Mens vi venter på voffen, kan vi sprade gjennom Sandefjords gater, finne en egnet park å leke i, og nyte en stor yoghurt-is med strøssel.
Grilling, bading og camping Oddane Sand er en campingplass i Nevlunghavn med en nyyydelig sandstrand med plass til hele Norges befolkning. Uheldigvis har vi ikke campingvogn der ute, men heldigvis kjenner vi noen som har det og vi lar oss absolutt invitere, haha! Hint hint 😉
Hyttetur og utedo Den eneste planen som nesten er meislet i stein, er at vi skal på hytte til mamma og pappa. Da blir det road trip med obligatorisk is-stopp, masse bading, harrytur til Sverige, grilling, fisketurer og bålpanne om kvelden. DA snakker vi sommermagi.
Hyttetur og innedo Et annet sted vi lar oss invitere i sommer, er på hytta til Svigers. Vi har ingen konkrete planer om når vi eventuelt skal dit, men siden hytta ligger rett i nærheten, håper vi på en spontan overnatting i ny og ne. Også her er bading og grilling obligatorisk opplegg 🙂
Oppdagelsesferd til Oslo Tidligere har plutten og jeg vært på mange kule gutteturer til Oslo, men nå er det på tide å innlemme jentene i tradisjonen. Derfor satser vi på en togtur inn til hovedstaden med opplevelser, sushi og hotell. Kanskje en tur til reptilparken? Ja! God plan. Så er det hjem igjen dagen etter. Trenger ikke være lange reisen for å være en stor opplevelse 🙂
Bowling Bowling er kjempemoro for store og små, og siden vi har en stor og fin bowlinghall like i nærheten, blir det å brenne av første og beste regnværsdag her. Med pizza til 😉
Vamos a la playa Trenger ikke være fint vær, kan også være dårlig, for en tur på stranda kan være så mangt. Kaste fiskesprett, se på skjell, fiske krabber eller bare ligge og slange seg i solen. Aller helst sistnevnte, men tilbringer man sommeren i Norge får man ta det man får 😉
Piknik i skogen Gode sko, mat, drikke – let´s go! Trenger ikke mer for en fin tur i skogen. Trenger ikke gå langt engang. Flere av våre beste turer har endt med mat og retur etter skarve 200 meter. Tur er tur 😉
Telttur i hagen I fjor kjøpte vi faktisk telt, soveposer og liggeunderlag for å slå leir i hagen, men så ble det liksom aldri noe av. Så i år skal vi være tidlig på´n og få til en kortreist telttur så fort som overhodet mulig 🙂
Plukke jordbær Finnes det noe mer sommerlig enn å sitte i en jordbæråker og mumse, mens man sakte fyller kurven? Før har vi brent oss på å skulle plukke i store kvanta med barna på slep, så i år blir det mer fokus på kvalitetstid med barna fremfor kvantitet for fryseren. For sommeren nytes jo tross alt best akkurat her og nå.
Christina er smart. Altså, virkelig! Men hun har også sine øyeblikk… x-)
For du skjønner… Christina har et fluetriks. Hun mener nemlig at det er bedre å gi fluene en ny mulighet i livet enn å smekke dem med fluesmekkeren. Helt greit det, men det er bare måten det gjøres på…
Og første gang jeg ble vitne til fluetrikset hennes, ble jeg sittende og måpe, mens jeg tenkte panisk: “Å herregud, hva er det jeg har blitt sammen med??”
For der satt vi altså, samlet rundt middagsbordet som en helt vanlig familie. En flue surret rundt oss og gjorde livet surt for far, som har liten toleranse for sånt når han er sulten.
Jeg skulle akkurat til å hente fluesmekkeren og zappe fluefaenskapen langt ut i neste uke, men da skjedde det. Christina reiste seg, gikk bort og åpnet balkongdøra. Så satt hun seg igjen, løftet en hånd i været og begynte å gjøre store, sirkulære bevegelser i luften. Som om hun prøvde å skrive en O i taket.
– “Hva. I. All. Verden er det du holder på med?” utbrøt jeg overrasket.
– “Prøver å hjelpe flua med å finne veien ut”, svarte hun som det mest naturlige i verden.
– “At det var..?”
– “Nei, du vet, hvis du åpner døra og vifter i retning mot døra med den ene hånda, vil flua før eller siden forstå hvilken vei den skal fly for å komme seg ut. Seriøst, det virker!”
Jeg ble sittende helt målløs og måpe. Tom for ord og mildt sagt sjokkert. Det var bare flaks at haken ikke traff bordkanten på vei mot bakken.
For der satt jeg altså og så på en voksen kvinne veive helhjertet med armene for å informere en flue om hvilken vei den skulle fly. Som om de hadde et slags samarbeid på gang. Du vet de folka som står og vifter med flagg på rullebanen for å vise flyene hvilken vei de skal kjøre? Akkurat sånn. Bare med en flue.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for jeg har fått to barn med dette mennesket og her sitter hun altså i fullt alvor og leker trafikkpoliti for fluer?
Det er i sånne øyeblikk man virkelig må gå i seg selv og prøve å huske hvorfor man ble sammen. Hva det var ved den andre personen man falt for. Hvorfor man ble nyforelsket, følelsen av å være nyforelsket. Og deretter klamre seg fast til den følelsen for alt det er verdt, helt til hun slutter å veive med armene.
Finnes det seriøst flere enn Christina som sier “ett strikk”??
Jeg husker den morgenen jeg våknet opp og hørte at Trump hadde vunnet valget. Jeg trodde ikke mine egne ører og trodde det hele var et fremskutt aprilsnarr.
Men det er fortsatt ingenting sammenlignet med da jeg sjekket kommentarfeltet under saken “25 ting du ikke visste om Christina” i dag tidlig. For hva fant jeg der? Side opp og side ned med folk som støtter Christina i at det heter ett hårstrikk! ETT! Hårstrikket!
Altså… Har verden gått bananer? Hvis jeg trekker for gardinene nå, vil jeg se flyvende griser og rosa elefanter? Har hele Norge kollektivt klikket i vinkel?
Misforstå meg rett: Jeg kan forstå at norsk kan være et vanskelig språk. Selv sliter jeg med ennå/enda og må google hver gang jeg skal skrive paralell/parralell/parallel. Det er ikke alltid godt å vite når man skal bruke og eller å, også sliter jeg noe veldig med å uttale navnet til Nadia Hasnaoui.
Det kan også være vanskelig å vite når man skal si han eller ham, og mange sliter med kj-lyden. Men ett hårstrikk? Hårstrikket? Har det rablet helt for dere? Dere sier kanskje én hårstrå også da eller? Ett bil? Én hus?
Ett veske med alt man trenger: Hårstrikket, neglelakket, smykken, kammet og pennet.
Dere som støtter Christina skal forresten vite at hun også sier ett tv. ETT TV! Har du hørt på maken til galskap? Det er helt på grensa til skillsmissegrunn.
Men det er greit, bare vær sånn dere. Men tro ikke at jeg lar dette passere, for to kan leke den leken der. Så fra nå av skal jeg også bare lage mine egne språkregler helt utenfor all logikk.
Hvor jeg skal senere i dag? Til doktoret. Så skal jeg åpne kjøleskapen og helle melket i glassen. Så må jeg ikke glemme å mate hundet! Etterpå skal jeg pusse tennene med et tannbørste og lese litt i boket, før jeg legger hoden på putet for kveldet.
Ser dere hvor dette bærer??
Nei, la oss få slutt på denne galskapen og kalle en strikk for en strikk, før gårdsdyra utvikler vinger 😉
Lurer du på hvilken kjendis Christina har klina med på fest? Eller hvorfor hun tror hun ble forvekslet ved fødselen? Her er 25 rare fakta du kanskje ikke visste om Christina.
Dette innlegget er kraftig inspirert av innlegget “25 ting du ikke visste om Marte” som Sjur skrev om sin kjære Marte (aka Casa Kaos). Vi synes innlegget var så bra at vi bestemte oss for å skrive en tilsvarende liste for frua og meg.
1. Det første Christina sa til meg da vi fant ut at hun var gravid for andre gang var: “Din drittpikk”.
2. Da jeg startet å blogge, ville Christina være helt anonym og nektet meg å bruke bilder av henne. Så de første to årene var det flere som lurte på om jeg var flau over henne siden jeg ikke ønsket å vise henne frem på bloggen x-)
3. Christina vurderer faktisk å ta sin aller første tatovering, men det er strengt hemmelig 😉
4. Inntil i forrige uke, har ikke Christina trent på ca. 15 år. Det er ganske imponerende. Om det blir 15 år til neste gang, vil tiden vise.
5. Christina elsker Ronny Brede Aase og sendte ham faktisk fanmail for noen år siden. Han svarte og det snakker hun om fortsatt.
6. Christinas alter-ego på fest heter Lopez og er ei veldig(!) danseglad jente.
7. Christina er ganske liten og har veldig smale øyne, og hvis hun får litt farge om sommeren, har hun flere ganger blitt tatt for å være thaidame.
8. Christina lever i konstant usikkerhet om hun ble forvekslet ved fødselen, moren måtte nemlig ta hastekeisersnitt, og da babyen ble tatt ut, gratulerte legen henne med en stor og fin gutt før de bar babyen ut. Etter en stund kom de tilbake med Christina.
9. Christina likte sesong 3 av Skam best.
10. Hun har hatt en italiensk brevvenn siden hun var 12 år gammel, og de har fortsatt kontakt.
11. Christina sier ETT hårstrikk. Ikke én, men ett. Ett strikk, der altså.
12. Hun tisser ofte med døra åpen. Heldigvis henger hun toalettpapiret med papiret ut fra veggen, ellers måtte vi tatt en alvorsprat.
13. Christina bruker størrelse 35 i sko, som betyr at hun ofte kan kjøpe sko ment for ganske store barn.
14. Hun har alltid hatet å holde i mynter og da hun var yngre måtte godhjertede slektninger som ønsket å gi henne en slant, legge pengene rett i lomma fordi hun nektet å ta i dem.
15. Christina har klina med Gustav Nilsen på fest.
16. Da vi først ble sammen snakket hun så røft og bannet så mye at jeg måtte be henne tone det ned litt.
17. Hun hater, virkelig hater, sangen “Nine million bicycles (in Beijing)” av Katie Melua.
18. På 1-årskontrollen i 1983 var Christina så tjukk at moren hennes fikk beskjed av legen om å slanke ungen.
19. Christina tok ikke hull i ørene før hun var 27 år gammel.
20. En gang Christina var hos legen fikk hun påvist Downs! Trodde hun. Viste seg at det var Duanes, en ganske uskyldig synsskavank, men i en liten periode var hun altså helt sikker på at hun hadde tilløp til Downs.
21. Da hun var seks år, møtte hun en blotter som lurte på om hun ville se på apekatten hans.
22. Jeg spurte henne en gang hva hun ville gjort om hun vant 10 millioner i Lotto. Jeg prøvde å få henne til å tenke stort. Virkelig drømme. Sportsbiler, jordomseiling, privat-jet og feriebolig i New York. Hun svarte: “Asfaltere oppkjørselen” med stjerner i øynene.
23. Christinas favorittblomst er liljekonvall, mye grunnet den nydelig lukten – og barndomsminner av hennes farfar som var en rev på å finne liljekonvaller.
24. Christina er født med 100 % mangel på stedsans. Det er et mirakel at hun i det hele tatt finner veien fra stua til kjøkkenet.
25. Christina er bittelitt forelsket i den nye verten på barne-tv (Anders) og når han kommer på tv-en, må hele familien være stille.
Denne helgen var det meldt om sydentilstander i Larvik og derfor har vi sjekket inn på hytta til svigers. Og nå nyter vi livet i lange drag med ballspill, grillmat, badestrand og is. Masse is. Kan ikke klage på det. Skulle gjerne sett at barna ikke står og hopper i sengen klokken halv syv om mårran, men kan ikke få alt heller 😉
Pluten og bestefar spiller sånn stang-tennis, mens Spiderman er linjedommer .
Plutten har startet sushi-bar 😀
Sommer i Norge 🙂
A svigermor disker opp.
En som prøver å kompensere på all isen med ei litta løpetur 😉 #SK2019
Et hint av sky kan sees øverst i høyre hjørne. Typisk ass. Drittvær.
Noen har bæsjet i taket. Vi vet ikke hvem, men barna skylder på Teo.
Jeg har aldri slitt med klaustrofobi, men i går var det like før det klikket for meg.
For i går reiste jeg til Tønsberg for å ta MR-undersøkelse. Jeg har trent på meg en senebetennelse i armen og måtte inn for å sjekke om det kunne være noe mer rusk inni der.
“Trent på meg en senebetennelse” er absolutt ikke ment som snikskryt forresten. Jeg prøvde å imponere svogeren min ved å løfte langt over evne og pådro meg selvfølgelig en skade. Jepp, jeg er en kjøttløk.
Men uansett. Der lå jeg altså, plutselig på en hvit seng i et hvitt rom ved en hvit maskin og snakket med en hvit mann i hvit frakk. Bare legg deg ned her og ligg bom stille i 20 minutter, så skal dette gå fint. Ikke beveg så mye som en muskel, ligg heeeeeeelt stille. Så satte han på meg hodetelefoner og sa:
– “Setter på litt Queen, jeg”.
Perfekt, tenkte jeg. Endelig skal jeg stifte bekjentskap med favorittbandet til fattern. Og MR er jo ikke noe å bry seg om, det har jeg gjort mange ganger før. Av håndballknær for det meste. Bare atte.. denne gangen var noe annerledes.
Jeg vet ikke hva det var, men jeg tror kanskje det var at han så ettertrykkelig ba meg ligge helt 100 % stille. I tillegg måtte jeg presse meg så langt inn i det ene hjørnet jeg kunne komme. Så ga han meg også en nødknapp jeg kunne trykke på hvis behovet meldte seg.
Og det ga ikke hjernen min slipp på, for å få utdelt en nødknapp betyr jo implisitt at det potensielt er noe å være redd for. Jeg mener, de setter jo ikke på deg hjelm og redningsvest når du skal på butikken. Og det fikk jeg litt for god tid til å tenke på der jeg lå. Som kaviar i en tube med nesetippen presset mot en endeløs vegg av hvit ingenting.
Og det gikk ikke 5 sekunder fra jeg ble stappet inn i tuben, før hjernen min begynte å få panikk. Jeg rakk så vidt å tenke: “Enda godt jeg ikke har klaus og har gjort dette mange ganger tidligere”, før en helt annen stemme tok over hodet med megafon: “Jeg sitter fast, jeg kan ikke bevege meg. Herregud, jeg får ikke puste, jeg får panikk. Jeg vil ut, JEG VIL UT!”
Og det var da jeg forsto hva nødknappen var til. Klaus. Og den var nært forestående. Jeg prøvde å roe meg og tenke at det var null stress joggedress, men hver gang jeg åpnet øynene føltes det som å være levende begravet. Så jeg lukket øynene, konsentrerte meg om musikken og gikk til mitt “happy place”.
Jeg sitter på toppen av en fjelltopp. Bare Freddie Mercury og meg. Speider over landet som en ørn. Klamrer meg til stemmen hans og vissheten om at jeg sitter på toppen av et fjell. På ingen måte innesperret i en høyteknologisk kiste i Tønsberg. Nei da, jeg er en ørn. Freddie og meg, meg og Freddie, på toppen av et fjell langt unna folk. Over oss bare himmel.
Det funket, jeg ble rolig igjen. Gjenvant kontroll over egen kropp. Så jeg åpnet øynene. Det viste seg å være en tabbe. Den hvite veggen hadde krøpet enda nærmere. Der var panikken igjen, hei på deg. Og hvor lenge var det igjen? 19 av 20 minutter? Det er lenge, det. Fingrene strammet seg rundt panikknappen. Noe måtte gjøres.
Så jeg tenkte at kanskje omvendt psykologi kunne være et artig triks. Jeg så for meg at jeg ble dyttet lenger inn i MR-maskinen, langt langt inn i en mørk tunnel som var minst 200 meter lang, der verken lys eller lyd eksisterte. Så tenkte jeg på å bli begravd levende. Eller bli fanget inni en sovepose med hodet i fotenden og en glidelås som har kilt seg fast. Det var en kjempetabbe. Fingrene klamret seg enda hardere rundt nødknappen og plutselig var Freddie Mercury et lysår unna.
Jeg fikk umiddelbart panikk og skulle akkurat til å klemme inn nødknappen, da jeg klarte å komme meg tilbake på fjelltoppen. Og der satt jeg uten å åpne øynene så mye som en millimeter. Bare sveve rundt som en ørn og se på den fine naturen. Høre på Freddie, sveve som en fugl.
Min indre stemme lo av meg og sa: “Peter, hør på deg selv, du høres ut som en mentalpasient”. Jeg ba stemmen ta seg en bolle og la meg være i fred. Ikke tiden for å tøffe seg når man nesten tisser på seg.
Og sånn lå jeg og kjempet med meg selv, helt til det endelig rykket i båren og jeg ble dratt ut i frihet. Aller mest ville jeg slynge meg rundt den bebrillede mannen som en lengtende kjæreste som får sin kjære hjem fra krigen, men jeg latet bare som ingenting og gikk min vei. Som om ingenting hadde skjedd og at jeg i hvert fall ikke akkurat hadde stått på randen av full mental kollaps.
Men det skal jeg si: Jeg har aldri helt forstått folk som har flyskrekk og panikk for diverse ting som for andre kanskje virker helt trivielt, men etter i går forstår jeg det. Så veldig.
For hadde det ikke vært for Freddie Mercury og låta “Who wants to live forever”, hadde jeg krøpet opp i fosterstilling, suttet på tommelen og måttet bli dratt ut av MR-maskinen med gripetang. Så kjære Klaus, jeg håper det blir veldig lenge til vi møtes igjen.
Men bare for å være på den sikre siden: Neste gang skal jeg vorse på venterommet 😉
I dag dukket det plutselig opp en mystisk pakke i postkassa. Forsinket bryllupsgave, sto det. Fra en leser!
Og da vi pakket den opp, så vi at det var en utrolig søt liten sak som skal rett opp på veggen.
Bare se på det her da:
“Får æ holde dæ i handa, holde fast ei lita stund. Slippe taket i alt anna og bare holde uten grunn.” (Illustrasjon: Siw Utheim Pedersen / tekst: Kjerstin Aune)
Jeg forelsket meg umiddelbart i det lille diktet og tegningen av de to som holder hverandre i hånda. Det er noe utrolig hyggelig over å få noe fra noen man egentlig ikke kjenner, men som allikevel treffer deg rett i gørra og får deg til å føle at du kjenner dem likevel.
For dette satt jeg utrolig stor pris på, og den lille tavlen skal selvfølgelig rett opp på veggen. Hey, det blir mitt neste handyman-prosjekt! Og med min nye handyman-spirit skal jeg jaggu få det opp på denne siden av jul, også. Kanskje med egen-snekret ramme eller blir det litt i overkant? Vi får se 😉
Uansett: Tusen tusen takk til deg som sendte dette! Det varmet godt på en overskyet torsdag 🙂
Jeg har hoppet i fallskjerm, jeg har hoppet i strikk, men for 3 år siden gjorde jeg det skumleste jeg noensinne har gjort.
For det var dagen jeg tok kontorsakene mine under armen og gikk ut kontordøra for siste gang. Jeg hadde sagt opp det som i alle år hadde vært min største drøm: En jobb som tekstforfatter i reklamebransjen. Og ikke bare det: Jeg hadde sagt opp i løpet av prøvetiden og dermed foretatt et karriereselvmord som sannsynligvis vil ødelegge alle mine fremtidige jobbmuligheter.
Men jeg måtte. For med bloggen hadde jeg oppdaget noe jeg aldri før hadde følt. En flammende lidenskap som gjennomsyret hver fiber i kroppen. Dette var det jeg ønsker å gjøre, dette var min greie. Men jeg klarte ikke å både skulle blogge og jobbe fulltid og være pappa og kjæreste og alt på en gang, så noe måtte ryke. Det var den tøffeste beslutningen jeg noensinne har tatt, men så var det heller ingen tvil.
Jeg skulle bli fulltidsblogger. Leve av å blogge. Det var en tanke som skremte livet av meg og gjør det fortsatt. Men siden da har jeg aldri sett meg tilbake og 3 år senere er jeg her fortsatt. Jeg lever drømmen hver eneste dag, selv om bloggingen har ført til langt fremskreden lakenskrekk, konstant stresshode og mer hatmail enn i en vanlig jobb. Og jeg elsker det.
Hver dag er en uløst gåte og en konstant frykt for å gå tom for ideer, men med et hode som drives av en brisen ape med et trekkspill, ser det heldigvis ikke ut til å gå tomt med det første. Enda er jeg vettskremt og ydmyk hver eneste dag, for jeg vet at uten dere er jeg ingenting. Så tusen tusen takk til alle som leser denne bloggen daglig, med jevne mellomrom eller i smug. Jeg er så uendelig takknemlig ♥
For plutten elsker å lese på senga. Elsker det! Spesielt nå som vi endelig har fått en ny bok. En bok han ler seg halvt i hjel av. “Bukkene Bruse begynner på skolen”. Enda har vi bare lest den noen få ganger og han kan rett og slett ikke få nok av den fæle rektoren som bruker skolens kopimaskin på noe utradisjonelt vis 😉
Problemet er bare at i det siste har jeg hatt sånn fryktelig lakenskrekk. Altså, virkelig! Jeg er midt oppi en del saker og ting, og hodet fosskoker med tanker, planer, ideer og stress. Klarer ikke å skru det av, hodet er i konstant stressmodus og det føles som at jeg er 93 steder på likt.
Så når kvelden kommer, får jeg meg ikke til å legge meg. Sitter oppe og knatrer på macen så lenge jeg kan. Og når jeg endelig legger meg, blir jeg liggende og scrolle på mobilen før jeg leser litt for lenge i boka mi, og til slutt sovner motvillig med headset på hodet og musikk i ørene.
Det har bare blitt litt for mye av alt i det siste og i sånne perioder går det brutalt utover søvnkvaliteten. Og sånn egentlig er jeg jo et B-menneske. Men det er ingenting som heter B-menneske når man har barn. Det er opp før hanen brøler hver eneste dag.
Jeg klager ikke på det altså, jeg elsker livet som småbarnsfattern, men når man oppå alt dette er så kjøttløk at man aldri går og legger seg før midt på natten, ja da bikker det til slutt over. Og det skjedde i kveld.
Vi skulle ligge og lese og kose oss, men kroppen min taklet det bare ikke. Den bare skrudde av. Vi kom oss knapt forbi forsiden før jeg begynte å duppe av, enn hvor mye jeg strittet imot. Det var som om kroppen tvang meg til å sove uansett hvor mye jeg kjempet imot. Det var så utrolig guffent og til slutt vant kroppen.
Og jeg fikk altså så sinnssykt dårlig samvittighet av å våkne opp i den lille barnesenga med boka i fleisen og se den lille fjottrikken ligge lys våken og vente på at pappa skulle våkne og lese videre. Der og da følte jeg meg som en skikkelig ræva pappa og det fikk meg til å innse at nå er det slutt. Nå må jeg faktisk ta grep.
Så derfor går jeg og legger meg nå. Klokken 21.30-ish på en hverdag. Jeg har ørten ting på blokka for i kveld. Jeg er midt i en tekst der jeg svarer på en kommentar som har plaget livet av meg i snart en uke, jeg har et utkast som skulle vært sendt, jeg må svare på et par mailer, jeg skulle ha snappet, oppdatert Insta, ringt muttern, ryddet kjøkkenet, svart på kommentarer og ca. 20 ting til. Men nei.
Jeg må overvinne lakenskrekken før den overvinner meg.
Så dette er bare for å si:
God natt.
/ Sorry plutten. I morgen skal vi lese Bukkene Bruse. Tre ganger opp og ned og baklengs om du vil <3
