I går gjorde vi noe som var like rart som det var smart.
For jeg hadde forberedt meg i dagevis. Hørt på hvalsang, pustet med magen og meditert. Jeg hadde spist en stor frokost og pakket med meg et brett paracet. Jeg var klar. Nu jävlar drar vi på lekeland.
Men da vi kom dit var det stille og forlatt som en ødemark. Eller som en sånn mørk bakgate der folk blir ranet på film. Ikke en kjeft. Lyden av gresshopper og fuglesang i det fjerne.
To-tre familier i full harmoni, et totalt fravær av trommehinnesprengende kaos. Som å spasere rett inn i et tidløst vakuum. Hva i all verden er det som skjer?
Og det var da det slo meg: Sola!
Det er jo en varm og deilig solskinnsdag, ikke pokker om iskalde nordmenn skal la en anledning til å brune kroppen gå fra seg! Jeg tenkte kanskje at godt vær ville senke besøkstallene en smule, men at litt sol skulle være SÅ effektivt hadde jeg aldri drømt om.
I starten var det litt rart. Som de dommedagsfilmene der hele menneskeheten har parkert tøflene og man er de eneste gjenlevende på kloden. Men fy søren så deilig! Folk er hyggelige de altså, men på lekeland pleier det å være så mange barn, rusa på så mye slush og godteri at det føles som et rave party på 90-tallet.
Men nå var det nesten bare oss. Ungene kunne skli, leke og herje akkurat som de ville. Sist vi var her, ble jeg sittende på sidelinjen og drikke kaffe og litt mollstemt tenke at mine dager som lekepappa i ballbingen var over. For mange folk til sånt og barna hadde nok av ting å drive med.
Nå var det liksom bare oss; et oppjaget trekløver på tur. Og plutselig var pappa kul igjen. I ballbingen og i sklia. Og selvfølgelig når noen måtte betale for slush og pølser 😉
Og selv om det var litt rart, så var det også helt fantastisk.
Så hvis du har lyst på en dag på lekeland uten å komme hjem med varige mén på øretrompeten; vurder å dra på en ukedag på en solskinnsdag. Ja vel, så kunne du heller vært på stranda, men du skal ikke kimse av å ha et helt lekeland for deg selv heller 😉
Hilsen mann som har gjenoppdaget gleden med ballrom x-)
– “I dag har vi ikke gjort noenting! Bare vært hjemme og ryddet. Fy søren så kjedelig for barna” tenker jeg mens jeg vasser rundt i leker til knærne. Togsettet de ikke har lekt med på over et år, skumgummisverdene fra i fjor sommer, den rare dansebamsen som spiller discomusikk og lekekjøkkenet som i lang lang tid bare har stått og samlet støv.
– “Nei nei nei, det var jo ikke sånn her det skulle bli, vi skulle jo more oss!” tenker jeg mens barna hyler av glede på trampolina.
– “Vi skulle jo til Dyreparken, vi skulle jo til klatreparken, vi skulle jo-” stresser jeg videre mens barna fisker til seg en is fra fryseren, hopper opp i hengestolen og gosser seg mens de flirer og ler.Og da først slår det meg: Drit i dyreparken. La barna lage moroa selv. For det er ikke sånn at de beste sommerminnene serveres på et sølvfat. Den beste moroa lager man selv.
Ta mine beste barndomsminner fra sommeren. Turer til Ingierstrand, utsikten fra toppen av 10-meteren, lukter av Frognerbadet, smaken av saftis på en glovarm dag. Men hva husker jeg best av alt? Kjøreturene til Frankrike. To hele dager i en varm og tettpakket bil, lenket fast til en sittepute og helt uten ipad. To hele dager til å kjede vettet av seg og glo ut av vinduet til øynene tørket ut. Som ironisk nok er et av de kjæreste sommerminnene jeg har.
For det skjedde noe i den bilen hver sommer. Viten om at på enden av den endeløse kjøreturen, ventet et forfriskende bad i et deilig basseng. Der ventet Frankrike, softis, strand og sommer. Men først, et helt kontinent på langs. Time etter time gjennom rare land og landskap. Telle biler, høre Postens sommerkassett om igjen og om igjen, krangle litt med søstern, prate med mamma og pappa, få litt godteri, sove litt, se på skyer, tenke. Masse.
Jeg kan ikke én gang huske at jeg tenkte at jeg heller ville være i dyreparken eller et sted mye nærmere. Jeg gledet meg bare veldig til å komme frem. Og jeg hadde god til å glede meg. Er ikke det en stor del av gleden, dette med å glede seg? Se frem til noe, ha et mål i horisonten. Ikke våkne med en sølvskje i munnen hver eneste morgen og bli båret på kongestol fra aktivitet fra aktivitet.
Sånn tenkte nok vi før ferien. Om vi bare skal være hjemme i sommer, skal vi saktens sørge for å gjøre det til tidenes hjemmeferie. Minst to aktiviteter om dagen, skikkelig opplegg hver eneste dag, ikke et ledig sekund til å puste.
Det tok oss heldigvis kort tid å innse at det var et stresshelvete for både voksne og barn. Vi følte ikke at vi gjorde nok, de følte vi gjorde altfor mye. Ting begynner raskt å smake tamt om man blir gåsestappet med det. Også gleder. Du gleder deg ikke like mye til et bad hvis bassenget ligger i hagen som hvis det ligger to hele dager i bil unna. Tro meg, jeg vet 😉
Derfor har vi i dag tatt en skikkelig hvileskjær.Vi har knapt nok forlatt huset og stort sett bare ryddet, men aldri har jeg sett barna mer aktive og samstemte i leken. Så la barna kjede seg litt, det har de bare godt av. Det høres kanskje banalt ut, men jeg tror det er viktig å ikke glemme verdien av å kjede seg.
Det er jo ikke slik at barn blir sittende og glo i veggen om man ikke aktiviserer dem. Nei, de gjør noe med det, de aktiviserer seg selv. Finner noe å leke med, finner noe å gjøre. Det må ikke være 17 sirkuselefanter rundt dem til enhver tid, det kan også bare være en pinne.
Har du noensinne hørt om et barn som kjedet seg i hjel? Neppe. Man leser derimot stadig om at barn og unge blir utbrent på grunn av høyt aktivitetsnivå. I foreldrenes paniske jakt på å unngå kjedsomhet, blir barna rett og slett utbrent, når alt de kanskje ønsker seg er mer tid med mamma eller pappa.
Og jeg kan forstå det, for barn trenger å slappe av de også, akkurat som oss voksne. Etter skolen, etter barnehagen og i ferien – det må ikke være opplegg hver eneste dag. Barna vil ligge med beina høyt og nyte en kaffepause, de også. Det er lov å kjede seg, det er deilig å kjede seg, det er bra å kjede seg. Kjedsomhet gir ro, tid og rom for tanker. Kjedsomhet avler kreativitet.
I morgen skal vi på lekeland og det blir helt sikkert fantastisk, men i dag har vi kjedet oss og det var helt nydelig det også. Så fremfor å prøve å rekke alt i sommer, prøv heller å rekke litt mindre. Senk kravene, ro ned og gi barna mer tid. Dyreparken er der i morgen også, men tiden er bare her og nå.
Far fornøyd med dagens fangst. Finn frem fløta kjerring, nå skarre etas! 🙂
Etter en tur i åkeren med påfølgende jordbærlunsj, passet det bra å skvise inn en annen aktivitet barna har gledet seg lenge til: Bowling!
Dypt konsentrert herremann. Vi leker ikke bowling.
Vet ikke om de har doping i bowling, men dette føles som juks 😉
Mor og far i støtet 😉
Etter bowling var det egentlig duket for rydding og orging i heimen, men da banket det brått på døra både en og to ganger, og vips så var det duket for barnehage i heimen 🙂
Én grønn pære? Det blir to tusen kroner, takk.
Plutselig kommer alle lekene frem og stua blir en bilbane.
Og etter 2 timer på jobb som barnehagebestyrer føler jeg meg sånn i kveld 😀
Dag 2 av sommerferien og i dag har vi fått gjort mye!
Dagen kunne forresten ikke fått en bedre start. For etter en litt kjip natt med mange våkeperioder, var jeg trøtt som en rumpepinne da barna våknet. Jeg lukket øynene og tenkte at det må være lov å håpe på et mirakel. Og det skjedde! For TO TIMER senere våknet jeg til lyden av glade barn som lekte nede og lukten av kaffe som fylte huset. Christina… ♥
Og med en sånn start på dagen, skal det mye til at ikke ting går på skinner. Etter et par runder med brettspillet Vildkatten, sæla vi på og dro til biblioteket. Jeg har faktisk ikke vært på Larvik bibliotek etter at vi flyttet hit, men i dag fikk jeg endelig gleden av å gå mellom gamle permer og lukte på støvete sider. Det har et slags magisk drag over seg. Som å gå rundt i gangene på Hogwarts (Harry Potter-referanse).
Men klart, har man med seg to lekelystne barn og møter en venninne med to barn til, er det ikke lenge man kan være på et bibliotek før det bobler over. Jeg innså at det var på tide, da jeg var på den andre siden av biblioteket og alt jeg hørte var lyden av min egen sønn. Så innen noen tilkalte vaktene, tok vi ansvar og kastet ut oss selv 😉
A mor på skattejakt.
Se hva vi fant! 🙂
Masse nytt lesestoff!
Og far fant seg en skikkelig perle (goodbye nattesøvn).
Så bar det ned til Larvik sentrum for å leke i det store klatrestativet, før vi besøkte mormor på jobben, spiste take-away med bestefar og suste hjem igjen.
A mor prepper favorittmaten til ungene 🙂
Susiiiiiii!
Siste halvdel av dagen har vi tilbrakt her hjemme. For vi innså i går at det er jo ikke sånn at barna kjeder seg så lett, det er vi voksne som lett får fnatt hvis vi bare blir gående hjemme og stampe. Så klør vi oss i hodet og tenker at barna kjeder seg, mens de hopper i senger, bygger slott og har det helt ball.
Så i dag lot vi heller barna holde på med sitt, mens vi begynte å ta fatt på det som skal bli “The master bedroom”. Ikke lenger forlatt kontorplass / roterom / loppemarked, men et stort og nydelig soverom der mor og far kan slåss om dyneplass. Fint skal det bli! 🙂
Så var det å fråtse i nye bøker, til barna flatet ut med skoa på. En stor stjerne i taket for dag 2, og i morgen kjører vi på med samme suksessformel: En frisk kombinasjon av utflukter og hjemmemekk 🙂
Lillesnupp blar en i Lillesøster-bok
Mens plutten leser i en Nora-bok
..og pappa demonterer en gammel ribbeseng.
Og mobilen? Nei, den har jeg ikke tenkt på engang! Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så fint å klare seg uten mobilen i ett døgn, men så langt har det vært null stress joggedress. Og nå som jeg har fått lånt meg en ny bok på biblioteket, burde også kvelden gå bra.
Så er det mulig jeg er litt nyfrelst altså, men jeg synes jeg kan kjenne stressnivået senke seg allerede. Med andre ord en stor fjær i hatten for å la mobiltrynet få seg en hviledag en gang i blant 😉
Jeg innser nemlig at jeg er i ferd med å helt hektet på mobiltelefonen min. Altså, virkelig. Jeg har den fleisen stort sett hele tiden, bare for å sjekke. Scroller instagram, sjekker noen snaps og ruller innom nettaviser. Om kvelden blir også jeg liggende å scrolle. Se på Netflix, spille spill og sjekke ting til langt etter leggetid.
Jeg er rett og slett i ferd med å bli helt avhengig, og jeg tror ikke det er bra. Til vanlig går det helt greit, for da tar jeg unna det meste sånt i arbeidstiden og etter at barna har lagt seg, men nå er det sommer. Tid for å spille Vildkatten med barna, tid for å være tilstede. Ikke være en distansert zombie bak en lysende skjerm.
Så i dag skal jeg prøve et eksperiment som kanskje høres latterlig enkelt og overfladisk ut, men som likevel virker skummelt på en som er helt hekta: Jeg skal legge vekk telefonen. I 24 timer. Ingen telefon, med mindre det er krise. Bare la den ligge på skjenken og kjede seg, i stille nødmodus og kun til det.
Allerede har det gått en drøy time siden jeg la den vekk og jeg kjenner det kribler. Jeg skal ut på morgentur med Teo, hva skal jeg gjøre uten mobilen å knatre på? Se på trær? Og hva når jeg skal på do etterpå? Og verst av alt: Hva med i kveld? Når jeg ligger på sengekanten og natten, mørket og stillheten som kommer krypende på? Da er mobilen god å ha.
Jeg vet det høres patetisk ut, men jeg mistenker at jeg ikke er alene. Hadde du klart deg helt fint uten mobilen en hel dag? Ingen abstinenser, ingen problemer? Du vet det har gått for langt når du får et bankende harehjerte og tilløp til panikk bare ved tanken på å klare deg uten mobilen en hel dag 😉
Men sånn har det blitt, og da er det på tide å ta grep. Så, kjære mobil, nyt dagen på skjenken, så sees vi i morgen. Selv skal jeg ut og nyte sommerdagen uten mobilfjes og scrollenakke 😉
Vi tenkte før ferien at vi skulle ta hver dag på sparket. Planlegge rundt frokostbordet og fylle dagene med impulsiv moro. Etter i dag innser vi at vi må komme opp med en litt bedre plan om vi ikke skal gå tom for ting å gjøre allerede før helgen, haha!
Halvveis gjennom det første knekkebrødet var planen klar. Først en tur til oldemor og oldefar for å ta en kaffe og hjelpe til med den kranglete nettbanken. Så en tur til Sandefjord for en øresjekk hos dyrlegen og kombinere turen med en frozen yoghurt underveisn. Du vet, en sånn man lager selv med strøssel, saus og full sulamitt. Stor enighet fra barna.
Så handler vi på vei hjem, dessuten er plutten klar for å gå på en Pokemon-runde med pappa, så det må vi få til. Det som blir igjen av tid, går med til maling, plastelina, vannballonger og trampoline. Og det burde være mer enn nok til å holde oss travelt opptatt fra god morgen til god natt.
God plan, sett til verks!
Vildkatten – sikker vinner for folk med tid å brenne av 🙂
Pokemåååån, gotta kætch em åååll!
Han far ute og sanker bonuspoeng hos oldesvigers 😉
Og får betalt! 😀
En som har fått bestemme selv og gleder seg litt over middels 😉
Improvisert vannballong-basket i hagen.
Sommerlig kveldsmat med peppa på opptak.
Og det hadde vært en helt fantastisk dag det altså, hadde det ikke vært for at allerede rundt lunsjtider var vi ferdig med alt som sto på agendaen. Teo hadde sjekket ørene, oldemor hadde betalt regningen, isen var spist og malingen malt.
Det er da man husker hva som er greia med å ha barn hjemme om sommeren: De er jo vant til barnehagetempo! Full ståhei fra levering til henting, med venner, leker og et aktivitetsnivå som ikke ligner grisen. Vi voksne trenger derimot en kaffe og 10 minutter i sofaen etter 5 minutter på trampolina 😉
Og det er jo ikke som om sommerferien bare er en veldig lang helg. For i helgene tar man seg gjerne goood tid og lar morgenen slure, men sommeren er til for å nytes, brukes og fylles med moro. Og da vi hadde gjort alt som sto på blokka og det enda var 4 timer igjen å brenne av, ble far litt stresset.
For man får jo litt feriepanikk også, når man innser at tre uker tross alt er ganske lenge og man vil ikke at barna skal kjede seg og synes at sommerferien var et eneste langt gjesp. For all del, barn har godt av å kjede seg, men ikke så altfor mye om sommeren. Da skal livet leves best 🙂
Så i morgen får vi finne på noe lurt, og satse på bedre tidshåndtering 😉
Elsker det faceswap-filteret på Snapchat x-)
/ Hilsen en som er overraskende dårlig på tidshåndtering til å ha to barn x-)
Når man står på en gresslette med tusenvis av folk og hopper i en gjeng med venner og roper og brøler og bassen får hele verden til å eksplodere, akkurat da er det helt nydelig på festival.
Når solen varmer, ølen kjøler og alt er bare glede. Folk og fe i alle aldre samlet til en gigantisk vennegjeng for å feire sommeren, musikken og livet. Stemningen er elektrisk og musikken hamrer fra alle kanter. Man løper fra scene til scene og det er køer, kaos, rare doer og svette kropper. Da er det fantastisk. Helt helt fantastisk.
Men når man våkner opp av en liten kropp som står i senga og ser ned på deg og lurer på hvorfor det ser ut som du har tapt en krig, ja nei da er saken brått en annen. Og man angrer bittert på at man var ute halve natta og glemte å drikke vann. Men så får man seg en kaffe, og så husker man hvor moro det var, og da er det plutselig greit igjen.
Ekstra moro var det å være på fest med frua, for vi har nesten aldri vært på fest sammen! Vi rakk jo knapt å bli kjent før hun hadde en ørliten rosinbolle til heving, og siden da har det liksom gått i amming, graviditet og småbarnsliv, så det har ikke blitt mange festene på oss.
Derfor er det så moro når vi endelig gjør noe gøy sammen! Utenfor husets fire vegger og bare oss selv. Ingen barn og ikke noe ansvar, bare kose seg og ha det som plommen. Spesielt moro er det på festkvelder som i går, når Christina går fra å være sitt vanlige seg, til å bli sitt feststemte alter-ego: Lopez. En danseglad jente som elsker(!) å danse og ha det moro. Det er ikke så ofte jeg møter fru Lopez, men jeg digger når det skjer.
Og i går fikk vi endelig flere timer til å stifte bekjentskap blant brølende tilskuere og flyvende ølglass. Og det var helt nydelig. I dag.. not so much. Men ikke noe en kaffe, litt plastelina og en sandwich i sola ikke kan ordne 😉
Sist jeg var på festival var… å herregud, når var det? 2004? Var det Arvika eller Roskilde? Jeg husker ikke, men det var helt nydelig. Rølp, telt og party så langt øyet kunne se.
Regner med at det blir litt mer siviliserte tilstander på Stavernsfestivalen i dag, spesielt med frua der til å holde meg i ørene, men fy fasken som jeg gleder meg!! Jeg har hatt lyst til å se flere av artistene live i en mannsalder, så denne dagen blir bare helt magisk. Sommer, sol, lyn eller torden – jeg gleder meg som et barn!
Så nå er det bare å finne frem dansetøflene, dra litt fett i manken, fiske frem partyskjorta og gjøre seg klare for en festdag uten like. Eller for å sitere den kinesiske filosofen Konfucius, som levde rundt 500 år før Kristus:
– “Her bli det liv, raj raj”
OBS: Det kommer til å bli snappet ganske heftig i løpet av dagen, så følg Pappahjerte og Umulius82 (Christina) på Snapchat 😉
Vi er i hagen, klokken er rundt halv syv. Jentene har akkurat gått opp for kvelden, på gresset er bare lyden av en stor trampoline som knirker under vekten av en liten gutt.
Jeg går litt frem og tilbake, rydder og er i egne tanker. Tar ut av oppvaskmaskinen, rydder ting fra plenen, voksenting. Plutten hopper og spretter.
Jeg ser på klokka, på tide å gå. Greit å stikke opp litt tidlig, så har man god tid på badet, god tid til å lese.
– “Okei pluttis, da var det kvelden”
Han hopper rundt med et kjempesmil, ikke veldig interessert i å gå og legge seg. Og det skjønner jeg vel, senga når ikke trampolina til knærne. Jeg gir det et halvhjertet forsøk til, men han er altfor oppslukt i leken til å komme før jeg legger litt alvor i det.
Men så kommer han plutselig sprettende bort og spør om jeg vil bli med. Selvfølgelig vil jeg det, tenker jeg, men jeg har allerede lagt den mentale planen for tannpuss, pysj og kveldsstell. Jeg føler meg litt kjedelig, men etter en lang dag er hodet fullt av arbeidsoppgaver og leken står i skyggen.
Plutten er tilbake. Ser på meg med store, håpefulle øyne:
– “Kom igjen a, pappa, vil du hoppe med meg?”
Og jeg vet ikke hva det var, men noe der og da traff meg. Kanskje var det ordet pappa. For plutselig fikk jeg en sånn merkelig åpenbaring som man får iblant. Et slags klarsynt øyeblikk om du vil. Der man plutselig innser: Dette er mitt barn. Jeg er pappa. Hele livet har jeg brukt ordet pappa, men aldri om meg selv. Nå er det sånn. Jeg er ham. Pappa.
Han som forventes å ha alle svarene. Pappa som vet alt i hele verden og som alltid vet hva han gjør. Som kan bygge et hus med bare nevene og som kan gjørmebryte med en bjørn. Men også nærme og trygg. En armkrok å slappe av i, en kos å varme seg på.
Selvfølgelig skal jeg være med å hoppe! Så lenge du vil ha meg der. For det er bare så lenge pappa passerer som egnet lekekompis, og det siste jeg vil er å angre på at jeg ikke ble med å hoppe. For det er lett å tenke at man heller vil sitte på sidelinjen og slappe av, og la leken være opp til barna, men leken er for alle.
Eller for å sitere George Bernard Shaw (fritt oversatt til norsk av meg): “Du slutter ikke å le når du blir gammel. Du blir gammel når du slutter å le”.
For neste uke sparker Scenegal i gang deres sommershow: “Spillelista – De viktige sangene”. Det blir et utrolig fint show der artistene fremfører sanger som betyr noe helt spesielt for en rekke ulike personer.
Og en av de personene er MEG! 🙂 Gruppa tok nemlig kontakt med meg tidligere i år og lurte på om jeg hadde én spesiell sang som betyr mye for meg, og det har jeg. Sangen som minner meg om den rare perioden rett etter at Christina og jeg ble sammen. Sangen som kan ha berget forholdet. Thom Hell – Over you.
Showet har premiere neste torsdag, men allerede nå kan du sikre deg to billetter!
Legg igjen en kommentar med navn og e-post, så trekker jeg ut en heldig vinner av to billetter!
OBS: Showet har premiere neste torsdag (13. juli), men premieren er fullstappet, så billettene kan brukes hvilken som helst dag resten av spilleperioden 14-23. juli.
Vinner trekkes og kontaktes i løpet av førstkommende helg 🙂
