En du har lyst til å se hver eneste dag. Våkne opp med, prate med, være rundt. En som får alt til å stemme og får deg til å føle deg hel.
Ikke en som overgår alle dine villeste fantasier, men en som er ekte. Må ikke være sånn, sånn og sånn, kan også bare være seg selv. En du kan prate med, en som lytter. En som respekterer deg, som du respekterer tilbake. Som elsker deg, som du elsker tilbake.
Ikke bare en du kan leve med, men en du ikke kan leve uten.
Det kan være fjorten poser med mat, en ponni og en pall med mel, jeg går ikke to ganger om jeg så må dø i forsøket. Selv om det betyr en hasardiøs ferd ned trappen der tre kopper, to glass og en levende ilder balanserer på toppen av en stabel med bøker, så MÅ jeg prøve.
Det er bare 50 meter ned til hytta, men du kan ta lut på at jeg ikke går to ganger. Over mitt lik! Da bærer jeg heller på meg strekk, krampe og kink i ryggen, for vi som lever etter denne regelen vet at det bare er én ting som gjelder: Carry everything or die trying x-)
I går kom vi hjem etter en uke på hytta. Soling, bading, grilling og en hel innsjø for oss selv. Is hver dag, sol hver dag og alltid sent i seng.
Etter en sånn uke er det lett å tenke at alt vi gjør fremover med barna blir bare tamt. Men vi har fortsatt en uke med ferie igjen å fylle og to små apekatter fulle av eventyrlyst. Men samtidig, de blir slitne de også.
Men det trenger ikke være mye for å være ferie. Alt kan være ferie. I dag har jeg vært opptatt halve dagen i Oslo, men på ettermiddagen tok jeg med barna ut for å kjøpe deres livrett: Sushi. På vei dit fant vi ut at vi skulle kjøpe med en blomsterkvast til a mor, og vips hadde vi to oppdrag oppå hverandre.
Vi parkerte nede ved havna og labbet i vei for å kjøpe blomster. Så ringte det i klokkene som signaliserer at toget er på vei. Og det er jo bare helt himmel for lillesnupp som elsker tog og store maskiner. Så utrolig mange ganger toget har kjørt forbi oss langt langt unna, men nå sto vi endelig helt inntil togskinna og fikk orkesterplass i Full-HD.
Så var det bort for å kjøpe blomster, krysse broen, finne de riktige blomstene, bære dem tilbake, se et nytt tog passere, krysse trafikken for å hente sushi, leke med pyntegjenstandene i sushisjappa som absolutt ikke var til å leke med, krysse trafikken igjen og komme hjem til mamma med to overraskelser på lur. En hver. Du bærer blomstene, du bærer fisken.
Og vips hadde vi brent av nesten to timer på en spontanutflukt som egentlig ikke var noe som helst. Bare en tur for å hente sushi, plutselig en liten oppdagelsesreise.
Resten av dagen gikk med til trampolinehopp og sofakos, og barna hadde det som plommen. Ikke store greiene, men en perfekt feriedag okke som. For ferie er ikke en bare en strand på Ibiza, kan også være 16.39-toget til Skien 🙂
Rart, ble avslørt gitt 😉 (Skjermbilde fra Christinas Snapchat: @umulius82)
Sommerferie og gode ting, men så skulle selvfølgelige dette skje. Så nå får jeg vel ta meg litt i nakken fremover. Begynne å rengjøre sluket på badet helt uoppfordret. Pakke ut av bagen når vi kommer hjem fra ferie. Slutte å plystre sånn irriterende ustemt som Christina hater. Ikke bruke crocs lenger enn til postkassa. Brenne den gamle joggebuksa. Begynne å ta vare på meg selv.
Så var det hvordan jeg behandler henne da. Gjøre alle de tingene man gjorde i starten. Ryggmassasje så lenge hun vil. Se på gørrkjedelige jenteting på tv. Ta med blomster hjem hver fredag. Kanskje også på tirsdag. Gjøre en innsats, være den drømmemannen hun en gang forelsket seg i.
Det blir jo et helsikes mas selvfølgelig, men jeg må jo det. Kan ikke ta henne for gitt lenger. For jeg trodde kanskje nyheten skulle passere i stillhet, men bare fordi vi befinner oss i en skog midt i ingenmannsland, milevis unna folk og dekning, betyr ikke det at ikke sladder når frem. For så fort vi nærmer oss en flik av sivilisasjon og telefonen til Christina får så mye som et hint av signal, renner det inn med meldinger, snapper, mailer og kommentarer. Jacob Oftebro er singel!
Og med det er mitt liv som avslappet ektemann over. På tide å kjempe for kjærligheten. Begynne å behandle Christina som den juvelen hun er. Ikke fordi jeg seriøst tror hun kommer til å forlate mann, barn, bikkje, stakittgjerde og stasjonsvogn for å prøve lykken hos en Oftebro med kjærlighetssorg, men det kan jo være greit å være på den sikre siden 😉
Nå kan ikke Christina klage på at hun ikke er sammen med en handyman lenger 😉
For endelig har vi kommet oss på hytta til mamma og pappa igjen. Midt blant trær, knott og gjedder. Rett i vannkanten og tilbake til mitt barndoms store paradis. Omgitt av trær, vann og lyden av stillhet. Knitring i peisen og brettspill om kvelden.
Barna elsker det her, men det var én ting plutten gruet seg til før vi skulle reise: Utedoen. For utedo er ganske rart for små barn, i hvert fall en som lukter som en død grevling i sola.
Men hva skal´n gjørra? Jeg er jo født med like mange håndverkergener som en helt vanlig abbor. MEN, jeg har jo derimot en far som ble født med en hammer i hånda. Og før vi kom opp hadde han som alltid satt opp en liten liste over ting han gjerne skulle ha gjort i løpet av ferien. Heise brygga, kutte bjerka ved vannet, fikse døra til boden etc.
Og plutselig slo det meg. Farfar vil felle trær og vi har en hel bod full av verktøy og ting – vi bygger bare en ny do! Det er sånt man kan holde på med når man plutselig er på hyttetid. Så armert med øks, sag, tau og hakke gikk vi til verks.
Vi satt opp forslag, tegnet og diskuterte. Christina og mamma lekte med barna i vannkanten mens de trodde gubbene jobbet med noe veldig viktig, mens vi i realiteten la alt vårt engasjement i å bygge en trone verdig en liten konge. Og til slutt, etter mye om og men og altfor mye tid, var den ferdig!
Den er kanskje ikke vakker og den er i hvert fall ikke stabil, men den er en ekte utedo og hvor mange andre doer kan egentlig skryte på seg det? Ikke bare det, men den er også plassert på en liten kolle med nærhet til bringebærbusker og nydelig utsikt over vannet.
“Tronen” kommer også med moderne fasiliteter som dopapir og Pondus. Så her kan man sitte og kose seg, lese litt og spise bringebær rett fra busken mens man gjør sitt fornødne i guds frie natur 🙂
I går skrev jeg om at jeg bare skulle pakke med meg én ting da vi skulle på stranda i helgen, men at den ene tingen selvfølgelig ble liggende igjen hjemme. Og det hadde sikkert vært greit det, hadde historien bare endt der.
For i dag skal vi på skikkelig hyttetur og må pakke med oss halve huset. Og som seg hør og bør har jeg selvfølgelig utsatt pakkingen til siste liten 😉
Så jeg går til bag-kroken og finner min faste hyttebag. Idet jeg gjør meg klar for å fylle den med klær, tenker jeg på sist jeg brukte den. Gjør ofte det når jeg skal pakke. Alltid moro å tenke tilbake på sist man var på tur. Først husker jeg det ikke, men så slår det meg: Bryllupshelgen 12-14. mai. Bryllup, kjærlighet, bobler og forelskelse, ah for en magisk helg!
Men det jeg derimot ikke kan huske er at jeg pakket ut av bagen. Hvor hang jeg dressen? Hvor satt jeg penskoa? Samme kan det være, jeg vifter det bare vekk som nok et distré øyeblikk i en distré manns liv.
Men så møter jeg Christina på kjøkkenet…
Jeg sier noe sånt som:
– “Heh, en rar ting. Jeg har begynt å pakke bagen, men jeg kan virkelig ikke huske å ha pakket ut av den. Er ikke det rart?”
Men fremfor å svare, står hun bare der. Sier ingenting, bare ser på meg med et ansiktsuttrykk som lyser av sjokk og vantro. Sakte men sikkert glir hun over i et lurt smil. Ikke et hyggelig smil, men mer som et smil du forventer av en kjeltring i en film. En sånn type kjeltring som akkurat har bygget en laser på månen som skal smelte hele jordkloden.
– “Du har ikke lest bloggen min, du?” spør hun mens hun rister smilende oppgitt på hodet.
Jeg skjønner selvfølgelig ingenting, frem til hun legger til:
– “Okei, bare google: kona til en ny vri”.
Som sagt så gjort…
Og nå føler jeg meg som verdens største idiot.
For jeg hadde jo selvfølgelig aldri pakket ut av den bagen. Det hadde derimot Christina gjort. For over 5 uker siden! Og selv det var 4 uker etter bryllupet…
/ ..også jeg som var så stolt for at jeg hadde hengt opp dressen og greier x-)
Jeg vet at jeg er veldig distré altså, men dette… x-)
For i helgen skulle vi en tur på stranda. Stranda ligger ved hytta til svigers, så etter et forfriskende bad var vi invitert på grillmat og kaffe. Maten var kjøpt inn, alt var klappet og klart, ikke ta med annet enn badetøy og festhumør. Perfekt.
Christina pakket med seg en bag til barna, litt småtteri til Teo og en liten bag til seg selv. Alt jeg skulle gjøre var å ta med meg badeshorts. Ikke noe mat, ikke barneseng, ikke luftmadrass, ingenting annet. Bare badeshorts. Fett nok.
Vi kommer oss ned på hytta, solen steker. Steker! Barna kan ikke rive av seg skjorta fort nok og begynner å løpe mot stranda nesten før pappa har parkert. Godt vi smurte dem med solkrem før vi dro, nå er det bare å få på seg shortsen og sistemann uti er en råtten banan!
Vi står på soverommet på hver vår krakk. Vasker oppunder taket, klare for å male. Oss to, kjærester vi. Du og meg, jenta mi.
Tenk så rart å finne en man elsker. I hele denne verden, bare denne ene. Jeg snur meg og ser på henne. En feminin, sterk og nydelig jente. Søt som et eple, delikat som en blomst. En fantastisk mor, en elskverdig kjæreste, en bestevenn for livet. Det er lett å glemme hvor heldig man er.
Hun ser tilbake på meg, smiler lurt som nesten forelsket, og sier:
– “I går hadde jeg altså så vondt i lysken at jeg måtte dra av meg shortsen for å sjekke. Og der lyste det mot meg en kvise så hvit og så svær at jeg ble blendet!”
