Vi har alltid tenkt at vi ikke skal ha en sånn liten dollejente. Vi skal ikke være sånne folk som bare kler datteren vår i spjåkete kjoler, ballsko og topper med paljetter. Vi skal være sånne folk som etterstreber å nøytralisere kjønnsforskjellene så mye som mulig. Blått til jente, neglelakk til gutt, brunt til alle, det er fint det.
Men så hadde vi jo helt glemt at små jenter har bestemte meninger, de også. Veldig bestemte meninger. Og hvis de vil gå i prinsessekjole, ja så skal de gå i prinsessekjole. Nytter ikke at pappa kommer rekende med en møllspist, brun arvebukse med fire overstrøkne navn på lappen. Hvis lillesnupp har bestemt seg for å gå med den rosa kjolen i dag igjen, så gjør hun det. Henter den ut av skittentøyskurven om hun vil.
Eldstemann var aldri sånn og kunne sikkert gått med en utstoppet grevling på hodet hvis vi satt den der, men med lillesnupp er det noe annet. Hun er visst en liten diva.
Selvfølgelig kunne vi trumfet gjennom og tatt styringen på klesvalget, men det er noe fint over at hun får ta sine egne valg også. Det er selvstendighet i utvikling, om enn litt mer rosapreget enn jeg først hadde trodd.
For lillesnupp har alltid vært en tøffing og jeg hadde nesten trodd hun kom til å velge flanell fremfor tiara. Mmen dronningen befaler og hvis hun vil pynte seg for å ta toget til Tønsberg eller en tur til legen, ja nei da er det bare å finne frem paljettene og adlyde da. Hvis ikke vil hoder rulle 😉
En av tingene vi har gledet oss til i hele sommer er å ta med barna på togtur til Tønsberg.
For hver eneste gang vi kjører over en togovergang, ser et tog, hører et tog eller så mye som enser et hint av tog i horisonten, rykker hun til og stråler som en sol. “TOG!” brøler hun helhjertet, selv om hun aldri faktisk har sittet på et tog før.
Og derfor var det så utrolig moro å overraske barna med en spontant dagstur til Tønsberg i dag. Målet for turen var ikke stort mer enn selve reisen for kos og glede. Og det er så fint med sånne turer, for når planen er ingen plan blir man liksom fornøyd uansett.
Spesielt på en dag som denne, når regnværet blåser rett forbi og etterlater seg et Tønsberg baskende i sol og glovarmt sommervær. Ikke bare det, men det var også et båtrace langs brygga som sørget for masse folk, lyd, liv og røre. Ikke at barna brydde seg så mye om det. De var mest opphengt i at de fikk drikke cola på en søndag, spise is på torget og selvfølgelig den fantastiske togreisen.
Å se reaksjonen til lillesnupp da hun gikk inn på toget, fant setet sitt og kjente det rykke når toget forlot perrongen, er en opplevelse jeg kommer til å leve lenge på. At lillesnuppa krevde å ha på seg pyntekjole og tiara hele veien, gjorde det hele selvfølgelig enda triveligere 🙂
Alt etter det var egentlig bare en bonus og når dagen attpåtil ble et overflødighetshorn av opplevelser og gleder, er det bare på sin plass at fattern sovnet på toget hjemover 😀
En som venter spent på perrongen. Pynta seg og greier 🙂
Høyeste jenta i Tønsberg og ikke så rent lite stolt av det.
Nye Moss-Horten-ferga er ikke veldig praktisk, men jækla rask.
Hmmm.. et glass hvitt til fisken, mon tro?
Ikke feil på en sommerdag 🙂
Alt jeg hørte var bacon og cheddar ost, så var jeg solgt.
Christina sliter med “Finn 10 feil” x-)
Mens lillesnuppa jobber innbitt med kunstkarrieren.
A mor går og sniker til seg isrester fra ungene 😉
Og fattern bare: Færdi´.
/ Takk for besøket! På tide å tøffe inn i en ny uke 😀
Som hardbarket bygutt er det visse ting som aldri slutter å fascinere meg ved å bo litt lenger ut på landet. Og i går kom plutten hjem fra barnehagen med en sekk poteter. Poteter! Hva gir du meg?
Jeg digger at de gjør sånne ting i barnehagen. Tar med barna for å rote i jorda, plukke poteter, nappe opp gulrøtter og lære at det finnes mer til livet enn bare ipad og frossenpizza.
Og når man først har fått overrekt en sekk poteter av en gutt stoltere enn en særdeles stolt hane, må man jo gjøre noe moro med det. Kan ikke by på laks og kokte poteter da 😉 Så derfor prøvde vi oss for første gang som potetgullmakere!
Litt rask googling viste at det ikke var mer til det enn å rifle potetene med en ostehøvel, olje, krydre og steke. Ostehøvel som kutteredskap viste seg for øvrig å være ganske upraktisk, så vi prøvde lykken med en mandolin, men de skivene ble altfor tykke. Så da ble det å høvle løs og heller spare litt flere poteter enn først planlagt til noe annet.
Som sagt så gjort og plutselig sto det grillpølser med hjemmelaget potetgull på menyen. Å dæffen det ble godt, ja! Selv om halvparten ble litt for godt stekt, den andre halvparten litt for lite stekt og absolutt alle altfor salte. Ikke noe et to små store glass med vann ikke kan løse 😉
Viste seg også at de tykke mandolin-skivene passet utmerket til å steke i panna og servere som “voksenpotetgull”. Myke i midten, brent i kanten, men gode som (potet)gull.
For det er ikke så farlig om det ikke blir helt perfekt, det viktigste er å ha det moro. Hjemmelaget potetgull av “egne” poteter er utrolig stas uansett, selv for de over 30 som fortsatt synes det er fascinerende at man bare kan dra mat rett opp av bakken 😀
Stolt plutt med full arbeidsinnsats på vaskefronten.
Sjekk de pottisene! Ikke et fnugg av jord noe sted. Gutten sin, det 🙂
Prøver å lage chips av potet og ikke bare huden på fingrene.. (ævv).
Overstekt og understekt hånd i hånd.
Pølser og potetgull til middag, da er det helg x-)
Jeg elsker små videosnutter som på få minutter kan gjøre noe med deg. Som kan få deg til å føle noe ekte. Glede, sorg eller kjærlighet. Og denne lille videosnutten er akkurat sånn. Rørende, vakker og helt fantastisk, men mest av alt: Viktig.
For jeg tenkte først at vi har kommet så langt i 2017 at slike filmer kanskje ikke er så viktige lenger, men så sjekket jeg kommentarfeltet… Dette er viktigere enn noen gang.
I går spurte jeg om deres dårligste vitser på Snapchat, og gjett om dere svarte! x-D
Hundrevis av tørre, blaute, teite, morsomme og elendige vitser tikket inn, og jeg har humret meg gjennom stort sett alt. Og her kommer de beste jeg fant. Eller verste, om du vil.
OBS! Advarer allerede om høy pappahumor-føring, så finn frem en pute å gjemme deg bak eller en skikkelig god fuktighetskrem, for dette kommer til å bli tørt 😉
Dette innlegget er til deg som akkurat nå sitter og skjelver av barnehagepanikk. Du som kanskje akkurat har levert barnet ditt i barnehagen for aller første gang eller som gruer deg til neste uke. Du som plutselig er livredd for alt og ikke klarer å roe den paniske stemmen i bakhodet som angrer, gråter og synes alt er skummelt.
Vi har alle vært der, eller vi er der nå. Det gjelder ikke bare det første året i barnehagen, men alle årene. Det er klart det blir bedre, men det første året er helt balle. Like greit å si det rett ut. Jeg husker Christina gråt hver dag i ukevis. Det var langt verre for henne enn det var for barna, men det var ille for dem også. Jeg kunne selvfølgelig skrevet at det går helt smertefritt, men det gir jo ingen trøst, dessuten er det ikke helt riktig. I hvert fall ikke for oss. Det var tøft.
Man har vært sammen barnet sitt hver eneste dag i hele dets liv og plutselig skal man bare si adjøss og ha det på badet, kos deg hele dagen med en haug med folk du ikke aner hvem er. Ikke bare det, men det skrider mot ethvert instinkt i kroppen å forlate et gråtende barn i armene til en helt ukjent voksen. Borte er den tryggheten man har hatt hjemme og plutselig er hele verden åpnet opp. Ikke lenger bare forelder og barn, nå en del av noe mye større.
Og det kan være skummelt, det. Kjempeskummelt! Bare vit at det er helt normalt å føle det sånn og at det kommer til å gå bra. For det er selvfølgelig tøft for barna, men det er ikke noen dans på roser for oss foreldrene heller.
Men ikke ha dårlig samvittighet, ikke sitt hjemme og gråt eller ta deg fri fra jobben fordi du føler deg som verdens verste forelder. Vi har alle vært der og det kommer til å gå bra, jeg lover.
Kanskje tar det en dag, kanskje to, kanskje en uke, kanskje mer. For oss tok det veldig lang tid med førstemann, men bare vær sterk og vit at barnehagen er et fantastisk sted som barnet ditt kommer til å elske helhjertet. Om ikke mange dager kommer barnet ditt til å gråte når han/hun blir hentet på ettermiddagen og da kan du se tilbake på denne tiden og le. Men akkurat nå må du bare stå i det.
Det kommer til å gå bra. Jeg lover.
/ Barnehagestart er nesten verst for foreldrene <3
Jeg husker så godt den første gangen vi var i barnehagen. Forsommeren 2014. Bare for å gjøre oss kjent og se hvor du skulle begynne til høsten. Det var en lørdag og alt var stengt, men vi kunne jo prøve sklia og huske litt på huskene.
Et ukjent bygg, en ukjent plass, en helt ny verden, en helt ny tid. Og jeg husker jeg gruet meg. Skikkelig.
Hvordan ville denne nye hverdagen behandle deg, du som var så liten og søt? Hele dagen borte fra mamma og pappa med ukjente barn og voksne. Barn som var både større og skumlere enn deg. Jeg hadde tilløp til panikk og tenkte at vi heller bare fikk vurdere å skolere deg hjemme og vurdere å la deg flytte hjemmefra når du bikket 30.
Men så sprang plutselig døra til barnehagen åpen og ut strømmet en hel haug med feststemte barn. De jublet og ropte og var som apekatter i det fri. Vi ble skremt selvfølgelig, vi skjønte ingenting. Men så kom det en bort til deg. En stor en. Han forklarte at han gikk på nest siste året og at det var bursdag og at han hadde fått godteripose og is.
Så kom pappaen til bursdagsbarnet og lurte på om ikke du ville ha en is også. Du lyste opp. Is! Og så satt du plutselig der med en is i hånda og holdt lollipopen som om den var en hellig gral.
Og den store gutten slo seg ned med deg og så satt dere på toppen av sklia, så utover parken og spiste hver deres is. Som to kompiser. Og jeg tenkte: Dette kommer til å gå bra.
Litt skummelt, men veldig trygt med pappas hånd.
Og nå har han bittelille blitt kjempestor. Størst på avdelingen og stolt som en hane. Jeg husker jeg tenkte at du kom til å være en liten pluttelutt for alltid. Nå kan jeg ikke kalle deg for plutten lenger.
Fortsatt pappas gutt, men ikke fullt så liten lenger. Vokser som et bambusskudd, lærer nye ting hver eneste dag. Selvstendige ting. Ting som gjør at jeg frykter at du plutselig en dag kan finne på å bli voksen. Og det er jeg liksom ikke helt klar for enda.
Spørsmålene du stiller blir stadig vanskeligere og du søker nye horisonter. Fortsatt vår søte lille gutt, men ikke fullt så liten lenger.
Og det er på dager som dette, da barna rykker opp i gradene og plutselig har blitt et år større enn sist, at man kan få litt foreldrepanikk. Jeg vet ikke om det er et ord engang, men det synes jeg det skal være. For det er det jeg kjenner på nå. Ikke noe farlig, bare bittelitt foreldrepanikk.
For tiden som går og årene som flyr, og at han som var så liten nå plutselig er størst.
Tenk at i morgen er det siste dag i juli, første dag i barnehagen og plutselig er sommerferien på hell. Og vet du, det er faktisk helt greit det.
Barna gleder seg til å møte vennene sine igjen og mamma og pappa kan få litt orden på hverdagen. Vi har hatt det helt fantastisk, men ferie med to barn er jo ikke helt ferie uansett. Det er tenna i tapetet og hurra meg rundt fra morgen til kveld. Det er moro, kjempemoro, men ikke spesielt avslappende.
Man må hele tiden holde et øye med dem, spesielt på stranden og alltid ligge to skritt foran neste tissepause, matpause, væskenivå, solkremnivå, leggetider etc. Det er ikke sånn ferie var før, da man kunne ligge en hel dag på stranden og slange seg i solen, sove og dorme i timevis uten en eneste bekymring.
Jeg klager ikke altså, jeg prøver bare å forstå hvorfor jeg faktisk gleder meg litt til å ta fatt på hverdagen igjen. For det er litt sånn. Det har vært tre helt fantastiske uker, men nå er det på tide å se fremover mot en minst like fin sensommer. For selv om sommerferien er over, har sommeren fortsatt mye å by på. August er full av sommerglede og varme kvelder, og enda har vi ikke spist oss lei på is, vært på oppdagelsesferd i Oslo eller overnattet i hagen.
Men selve sommerferien er over for i år og vi vinker farvel med dette bildet. Tatt i starten av ferien, og som i all sin rolige anonymitet ligger an til å bli et av mine favorittbilder fra ferien i år 🙂
Jeg trekker tilbake alt det fine jeg sa om Christina i går!
For i går skrev jeg et søtt lite innlegg hva man burde se etter i en kjæreste, et innlegg som på sett og vis også var en liten hyllest til min lille fru.
Men i dag var vi ute på tur med barna på en flott og fin sommerdag. Skyfritt, varmt og nydelig. En tur på stranda, en tur på hytta, en liten bukett av sommeropplevelser. Og på vei hjem tenkte vi det var lurt å få vasket bilen.
Og mens vi satt vaskefast i bilen og ventet på at de store tannbørstene skulle få bilen til å skinne som en lønningspose, tenkte jeg at det plutselig ble veldig tungt å blunke. For jeg var på pokerlag til langt på natt i går og kroppen verket etter en ørliten power nap. Og nå så den sitt snitt. Bilen ble varm, jeg ble trøtt og brått gikk alt i svart.
Og det hadde sikkert vært helt greit det, ikke feil med en liten cowboystrekk iblant, men det var inntil jeg sjekket Snapchat…
Jepp da. Både videoer og bilder, faktisk. (Se hele greia –> @umulius82 på snapchat)
Så glem det der med å finne deg en som gjør deg glad, finn deg heller et kjøtthue. Et skikkelig kjøtthue som fyller hverdagen med smil.
Ja vel, så ender du kanskje opp med å bli eksponert i full snorketrynemodus på snapchat foran tusenvis av folk som ler av deg og ikke med deg, men livet med et kjøtthue ved din side er i hvert fall aldri kjedelig 🙂
/ Burde være unødvendig å si at hevnen vil bli søt 😉
