Herregud, ærre mulig?! x-)

I går skrev jeg om at jeg bare skulle pakke med meg én ting da vi skulle på stranda i helgen, men at den ene tingen selvfølgelig ble liggende igjen hjemme. Og det hadde sikkert vært greit det, hadde historien bare endt der.

For i dag skal vi på skikkelig hyttetur og må pakke med oss halve huset. Og som seg hør og bør har jeg selvfølgelig utsatt pakkingen til siste liten 😉

Så jeg går til bag-kroken og finner min faste hyttebag. Idet jeg gjør meg klar for å fylle den med klær, tenker jeg på sist jeg brukte den. Gjør ofte det når jeg skal pakke. Alltid moro å tenke tilbake på sist man var på tur. Først husker jeg det ikke, men så slår det meg: Bryllupshelgen 12-14. mai. Bryllup, kjærlighet, bobler og forelskelse, ah for en magisk helg!

Men det jeg derimot ikke kan huske er at jeg pakket ut av bagen. Hvor hang jeg dressen? Hvor satt jeg penskoa? Samme kan det være, jeg vifter det bare vekk som nok et distré øyeblikk i en distré manns liv.

Men så møter jeg Christina på kjøkkenet…

Jeg sier noe sånt som:

– “Heh, en rar ting. Jeg har begynt å pakke bagen, men jeg kan virkelig ikke huske å ha pakket ut av den. Er ikke det rart?”

Men fremfor å svare, står hun bare der. Sier ingenting, bare ser på meg med et ansiktsuttrykk som lyser av sjokk og vantro. Sakte men sikkert glir hun over i et lurt smil. Ikke et hyggelig smil, men mer som et smil du forventer av en kjeltring i en film. En sånn type kjeltring som akkurat har bygget en laser på månen som skal smelte hele jordkloden.

– “Du har ikke lest bloggen min, du?” spør hun mens hun rister smilende oppgitt på hodet.

Jeg skjønner selvfølgelig ingenting, frem til hun legger til:

– “Okei, bare google: kona til en ny vri”.

Som sagt så gjort…

Og nå føler jeg meg som verdens største idiot.

For jeg hadde jo selvfølgelig aldri pakket ut av den bagen. Det hadde derimot Christina gjort. For over 5 uker siden! Og selv det var 4 uker etter bryllupet…

 

/  ..også jeg som var så stolt for at jeg hadde hengt opp dressen og greier x-)

Les også –> Innlegget jeg ikke rakk å lese før det var for sent: “Kona til – En ny vri”