Jeg kan jo ikke bare fortelle om alt det positive heller?

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For i dag hadde vi det jeg på godt norsk vil kalle en drittmorgen. Vi sto opp for sent, alle på feil bein og stresset oss gjennom kaffe, frokost og nå-må-du-kle-på-deg.

Og på sånne dager, da vi foreldrene kjenner stresset pirke i nakken som en rusten gaffel, er det jo bare typisk at barna får eeenda bedre tid og blir helt opphengt i ting av null betydning som plutselig blir det viktigste i hele verden.

Ikke den jakka, men den.

Ikke den hårstrikken, ikke den heller, men den.

Nei vent, den andre.

Endelig fått på seg klær, må på do. Endelig ferdig på do, må finne et spesifikt pannebånd. Ja, for hvis ikke vi finner det ene pannebåndet med bamser på, du vet, det pannebåndet vi ikke verken har brukt, nevnt eller tenkt på siden 1987, ja nei da faller hele verden sammen.

Og på sånne dager? Ja, da er man ikke nødvendigvis den beste versjonen av seg selv. Selvfølgelig skulle jeg likt å si at vi foreldre alltid er parat og takler enhver situasjon med glans, men man glemmer at vi også har dårlige dager. Vi er ikke jobbintervju-versjonen av oss selv hver eneste dag, spesielt ikke en tidlig morgen med trøtte glugger og stress allerede før klokka går av.

Selvfølgelig er det lett å håndtere slike småting på en solfylt lørdag med god tid og fuglesang, men på trøtte morgener der hele familien har gått inn i en slags kollektiv trassalder, blir saken brått en annen.

Så kommer man altfor sent til barnehagen. Akkurat såpass sent at alle de barna er godt i gang og alt blir bare kaos. Så da blir man litt sur der også. Og når man endelig får levert og alle verdens enorme kriser er løst (les: feil pannebånd igjen), og man endelig deiser ned i bilen og alt er stille og rolig og fritt for roping, mas og stress.. da er det deilig å banne litt. Eller mye.

Det fant jeg nemlig ut i dag. For da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen hadde jeg en sånn uggen følelse i kroppen. En aggresjon som føltes låst inne i et bur og jeg følte meg bare så utrolig irritert, litt uvisst hvorfor. Men så slo det meg: Hey, jeg er alene i bilen, jeg kan si nøyaktig hva jeg vil.

Så da bannet jeg. Høyt. Kjempehøyt og kjempemye. Og vet du hva? Det føltes så fantastisk deilig! Bare la alle frustrasjoner ta fart og smelle mot frontruta uten at det gikk utover noen andre enn mine egne trommehinner.

Får det meg til å fremstå som ørlitegrann psykopat? Muligens. Men det er den raskeste og mest effektive form for terapi jeg kan tenke meg i hvert fall. For noen ganger må det bare ut og da er det mye bedre å gjøre det alene i bilen enn foran barna. Det eneste aberet er at det muligens ser litt rart ut for de andre foreldrene som kommer kjørende i motsatt fil. Men fortvil ikke, i morgen kan det være deres tur 😉

(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

/ Enda godt det er tacofredag 😉

* Følg Pannebåndhjerte på Facebook *

I dag våknet jeg til en merkelig lyd..

Først lyden av barneføtter som løp ned trappen, så lyden av mine egne føtter som subbet mot badet, og så, fra stua nede, et overrasket, oppstemt og jublende gledesrop:

– “Oj oj oj, dette blir en bra morgen!!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Først skjønte jeg ingenting, kanskje spesielt siden jeg var litt tung i hodet fra i går. Ikke bare fordi jeg er på min tredje dag med nesespray og kleenex, men med hyggelig besøk fra storebror i går, ble det kanskje litt senere enn planlagt. For om noen uker skal vi på tur til Berlin med søskenflokken og foreldre, og sent i går kveld begynte vi å planlegge opplegget for turen.

Og det var så utrolig moro! Men etter hvert som planene ble mange, ble det også senere og senere. Og en gang rundt midnatt kom potetgullposen frem, for som min kjære bror sier: “Det er ikke fest før det er potetgull”.

Så med blokka full av bestilte planer for det som kommer til å bli tidenes beste storbytur med familien, gikk vi til sengs sånn i – litt etter leggetid.

Så litt tett i nøtta kom jeg slentrende ned trappen og skjønte ikke hvorfor det var så vanvittig lystig stemning i stua. Da jeg tittet hodet inn i stua, sto 5-åringen regelrett og hoppet av glede, mens han jublende utbrøt:

– “Se pappa! Potetgull! Hahahaha, POTETGULL!”

Ja… det hadde vi kanskje glemt å rydde vekk. Hupps. Og der sto 5-åringen og smilte fra øre til øre. Nå vet ikke jeg om du har barn eller ikke, men når barna viser det nivået av engasjement, føles det ikke nødvendigvis bra å avfeie med et blankt nei. Spesielt før kaffe..

Og sånn ble det at dagen i dag startet med rundstykker, saft og potetgull til frokost 😉

/ Velg dine kamper 😉

* Følg Potetgullhjerte på Facebook *

Ting gikk ikke helt som forventet da jeg skulle teste nesespray med menthol.. x-)

* Følg Nesesprayhjerte på Facebook *

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

P.S. Videoen ble spilt inn i fjor, men deles igjen på ønske fra lesere 😀

Tenk at jeg skulle få mitt nye livsmotto fra en 5-åring!

Licensed from: courtyardpix / yayimages.com
 

Rett før helgen hadde vi besøk av en av barnas venner fra barnehagen. Hun var innom for å leke, spise og ha det gøy. Etter en matbit lovte jeg at de kunne få en liten godteriting hver. Må jo være lov å skjemme bort andres unger når de kommer på besøk 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mens jeg sto i godteskapet og lette etter noe passende, kom hun luskende ut på kjøkkenet alene. Nysgjerrig, spent og utålmodig.

Hun var så utrolig nysgjerrig på hva de skulle få, at jeg måtte tulle litt med henne. Derfor lukket jeg igjen godteskapet, åpnet skapdøren ved siden av og fisket frem en pose med en helt annen type godteri. Hundegodteri. Jeg holdt frem posen for henne og prøvde å selge inn at de skulle få prøve favorittgodteriet til Teo.

– “Se her! Dere skal få smake på favorittgodteriet til Teo. Mmmm, kjenn den lukta!” sa jeg og holdt frem en neve tørre hundekuler med en eim av årgangssokk.

– “Æsj, du tøyser bare”, sa hun muntert.

– “Jeg nei, jeg tøyser aldri”, prøvde jeg meg.

Og da kom svaret. Så veldig uventet, men også helt på kornet. Hun så på meg med et oppgitt smil, mens hun la armene i kryss og sa med overbevisning:

– “Har du aldri tøysi, da har du aldri leva”
 

Og jeg kunne ikke vært mer enig. Man skal aldri undervurdere barns evne til å ta livet på kornet, jeg har i hvert fall fått meg nytt livsmotto 😀

Licensed from: courtyardpix / yayimages.com
 

* Følg Tøysihjerte på Facebook *

Da jeg la meg i går, gledet jeg meg stort til i dag. Sparke i gang den nye uka med å jobbe masse, trene hardt og ha en superproduktiv dag.

Men det var frem til jeg våknet i dag med nesa fylt med sement og følelsen av å ha en tørr katt sittende fast i halsen. Og det gjaldt selvfølgelig ikke bare meg, men hele familien hørtes ut som en reklame for whisky og tobakk.

Ikke kjempesyke, men greit å holde seg hjemme fra barnehagen-syke. Så da var det bare én ting å gjøre: Ringe barnehagen og få på joggebuksa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og sånn har denne dagen vært. Fire småsyke snufsefjes som har subbet rundt og hatt det bare sånn midt-på-treet. Dette satt selvfølgelig en ganske effektiv stopper for mine planer, men samtidig er det noe fint over sånne dager også.

For plutselig har man en hel dag sammen til å ta det helt piano. Kan jo ikke fly rundt i skogen eller klatre i lekestativ når alle føler seg litt sånn på paracet-en, så da er det bare å koke te, drikke juice og sette livet på pause.

Etter hvert som te, juice og mammas superspesielle vitaminvann begynte å sparke inn, har vi fått klemt inn en og annen aktivitet også, for man får jo helt mark av å skulle være gullfisk en hel dag. Så mens pappa snekret middag og ryddet litt, fikk mor i huset fylt den nye, fancy bokhylla med innmat og hengt opp en lampe, mens pluttolinien snekret i vei på et lite kunstprosjekt og lillesnupp fikk hengt opp en stor plakat av sitt store forbilde på døra. Mamma? Pappa? Mor Theresa? Neppe. Elsa, selvfølgelig 😉

Men jeg skal ikke skryte på meg at vi har gjort kjempemye altså. For det aller meste har vi bare ligget horisontalt i sofaen og levd som puter. Superproduktive kan vi være i morgen 🙂

Når du våkner opp med sånne øyne, da har det vært en dårlig natt x-)
 

Byggherren i gang med nytt prosjekt 🙂
 

Når du er på facetime med bestevenninna og bare: “Herregud hva skjedde i bhg i dag a? Fortell meg alt lissm”
 

En god fødsel, Kafka og Kryssord-experten – blandet drops, der altså.
 

Cowboystrekk nr. 53.
 

Og mens pappa slapper av, tar noen ansvar for å skrive dagens blogginnlegg x-)
 

To bilder og et kjempestort askebeger – blir fint det, da!
 

Familiens samlede sykdomsfrustrasjon måtte gå utover noen til slutt. Sorry, hoppeku, det ble deg.
 

/ Nå blir det varmt bad og hvalsang – sees i morgen 🙂

Denne helgen var Christina borte både lørdag og søndag, og jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg litt i forkant. Det høres kanskje rart ut, men jeg har ikke vært så fryktelig mye alene med barna. Et par timer her og der, men ikke noe mer enn det.

Derfor var jeg litt spent på hvordan det skulle gå med en hel helg, for jeg husker med skrekk og gru på hvor slitsomt det var før.

Bare det å gå en liten tur med Teo var et helsikes prosjekt. Det tok meg brorparten av en evighet bare å få på barna klær. Når vi endelig kom ut, lå lillesnuppa i vogna og brølet som en gorilla. Storebror nektet å gå selv og måtte bli båret hele runden, mens jeg samtidig dyttet vogn og håndterte hund. Og hva gjelder Teo, så oppførte han seg som om han var i frenetisk kokainrus og løp runder rundt oss slik at hele følget til enhver tid ble grisebundet til barnevogna.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var et strev fra ende til annen og ikke noe jeg ville gjentatt uten å få klekkelig betalt. Nå derimot!

Hele helgen har altså vært en eneste lang parademarsj av kos og glede, og det toppet seg virkelig da vi var på tur med Teo i stad.

Før gikk jeg med skuldrene rett over ørehøyde, nå gikk jeg lykkelig og slentret med Teo i front, mens ungene gikk bak og telte brunsnegler eller samlet løv i en bukett til mamma. Ingen vogn, ingen nødbleie på innerlomma, bare en gjeng på oppdagelsesferd i nabolaget.

Jeg gikk og tenkte på hvordan det var før og kontrasten var så stor at da vi krysset parkeringsplassen ved kirken, ble jeg plutselig truffet av et øyeblikk av intens lykkerus. Du vet, sånne øyeblikk der du plutselig føler deg så sinnssykt glad. Som om alt i verden er helt riktig, akkurat der og da. Det er en slags euforisk lykkefølelse som varer bare i noen få sekunder, men det er den beste følelsen i verden.

I de sekundene det varte, rakk jeg å dra til meg begge barna og gi dem en massiv pappakos. Mens vi sto sånn og klemte og pappa var lykkelig og barna var forvirret, begynte jeg å tenke på hvor fantastisk det er å ha barn. Slitsomt til tider, jo da, men mest av alt så til de grader givende at man skulle hatt to hjerter for å romme det.

Ikke bare det, men det slo meg også hvor utrolig mye lettere ting har blitt med tiden. At man kan finne på ting og ha det moro, uten ørten stellevesker og bager og vogner og hurra meg rundt. Det var en fin tid det også altså, men jeg tror jeg liker det bedre nå. Nå som pappa kan være alenepappa for en helg og kose seg glugg i hjel.

Ja vel, så har det ikke blitt vasket en eneste klesvask og stua ser ut som den har vært gjennom en voldsom politirazzia, men fy søren som vi har kost oss. Og du skal ikke kimse av å få være oppe en time ekstra og avslutte dagen med yoghurt i badekaret heller 😉

/ Takk for en fantastisk helg, småtroll <3

I dag har jeg vært alene med apekattene for første gang på veldig lenge. Så lenge jeg kan huske egentlig, for hønemor Christina er sjeldent bort en hel dag fra de to små trollungene sine, men i dag var det bare oss og planen var klar for lenge siden. Åpen dag på Brannstasjonen!

Guttungen har nesten ikke snakket om annet i ukesvis og var langt over middels klar for å reise ned for å se på det forjettede land hadde hørt så mye om. Planen var å reise på Åpen dag i fjor også, men da fikk vi ikke reist og jeg vet ikke hvor mange ganger han har minnet oss på det. 1000? Ikke umulig.

Så etter en lang frokost med god tid og joggebukse, kom vi oss endelig ut døra. Brannstasjonen skuffet ikke! Store brannbiler, lange stiger, brannmenn i uniformer og sånn tøff hjelm til alle barn som fullførte rebusløpet. Ikke bare det, men vi fikk også sitte på en runde med en brannbil og sprute vann med en ekte brannslange!

Og da vi vendte snutene hjemover med magen full av pølser, vafler, brannmannsbrus og inntrykk nok til å vare frem til jul, trodde jeg ingenting ville overgå dette på en stund. Men det var frem til vi stoppet innom butikken for å handle middag og lørdagsgodt. For si hva du vil om store brannbiler og høye sirener, men du skal ikke kimse av godterihylla på Rema heller 😉

Da vi kom hjem rakk jeg så vidt begynne på middagen før vi fikk besøk av tante og onkel som skal sove over til i morgen og brått var resten av dagen i boks.

Det er så lenge siden jeg har vært alene med begge barna en hel dag at jeg faktisk var litt nervøs for hvordan det skulle gå. Litt redd for at den skulle bli langdryg og kjedelig for barna og at de kom til å savne mamma noe helt intenst.

Men sant å si har vi ikke rukket å kjede oss ett sekund, og begge barna gikk til sengs med støvlene på en god time etter leggetid. Og ingen har nevnt mamma med et ord siden frokost. Men ikke si det til henne da 😉

I morgen er det på´n igjen med nok en dag uten mamma og jeg gleder meg! 🙂

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0 😉

Dagens kommentar står til 6 på terningen!

For tidligere denne uka var vi en tur hos legen for å ta blodprøve av lillesnupp. Ikke nødvendigvis det som står høyest på ønskelista til en liten jente, derfor lovet vi bort en tur innom lekebutikken etter timen for å sukre pillen litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det kunne ikke gått bedre! Selv da blodårene i den første armen ikke var spesielt samarbeidsvillig og vi måtte over på den andre armen, satt hun bare og så på med steinansikt mens nåla gikk inn og blodet kom ut. Og da vi endelig var i mål hadde det fortsatt ikke kommet så mye som et hint av klaging!

Stolte og fornøyde alle mann, stakk vi opp til lekebutikken. Lillesnupp fikk gå fra hylle til hylle for å finne en liten ting å ta med hjem. Selvfølgelig gikk det ikke som forventet og hun la raskt sin elsk på en barbie-figur med sykkel, hjelm og full baluba.

Først tenkte vi nei, nix, niet, men bursdagen er bare noen få uker unna og hun taklet tross alt legebesøket som en verdensmester. Dessuten er det så sjelden vi drar i lekebutikken sammen, så da gikk vi for det. En stor rosa pakke med en radmager barbie med rosa sykkel, rosa hjelm, rosa klær og rosa i hue og ræva.

Mens lillesnuppa tok en siste runde for å være helt sikker på valget sitt, ble jeg stående og prate med den utrolig trivelige typen i kassa. Om Pokémonkort, fidget spinners, barn og alt mellom himmel og jord. Over hyllene ropte Christina at lillesnupp hadde bestemt seg. Det blir barbie.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men akkurat der og da fikk jeg plutselig et behov for å forklare til mannen i kassa at vi ikke egentlig er sånne folk som bare kjøper rosa klær og barbiedukker. At vi tror på en kjønnsnøytral oppvekst og hele den greia der. Noe i meg følte at jeg måtte rettferdiggjøre barbie-kjøpet og veie opp for overdosen av rosa.

– “Ja ja, da ble det barbie da. Uff, hadde vel egentlig håpet på noe litt mer nøytralt. Vi er jo ganske opptatt av at barna skal ha en relativt kjønnsnøytral oppvekst og ikke settes i bås på noe vis. Men men, hva kan man gjøre. Jenter er jenter tross alt, nytter vel ikke å kjempe imot, ey?”

Han skulle akkurat til å svare, da han fikk øye på noe bak meg, satt opp et stort smil og sa bak lattermilde øyne:

– “Beklager altså, men da ser det ut til at dere har feilet ganske stort..”

Så satt han i et hjertelig latterbrøl jeg ikke har hørt maken til. Først skjønte jeg ingenting, men så snudde jeg meg.

Der sto lillesnupp. Rosa fra topp til tå! Tyllskjørt, tiara, strømpebukse, genser, t-skjorte med paljetter og sko med prinsesser på. Og i hendene en kjempestor, rosa pakke med rosa alt.

Hun så rett og slett ut som en vandrende reklameplakat for fargen rosa. Brått sto jeg der og følte meg som en fjott. Min lille forsvarstale var blitt effektivt avkledd og avslørt som bløff.

Ja vel, så er vi kanskje ikke fullt så kjønnsnøytrale som vi tror likevel. Ja vel, så er vi kanskje i ferd med å oppdra en liten Anna eller Elsa da, men så lenge hun tar blodprøver som sukkertøy, er det helt greit for meg 😀

/ God helg, hilsen prinsessepappa x-)

* Følg Barbiehjerte på Facebook *

Det er flott at du kjører fiskebilen og er kommet for å tipse meg om et knakende godt tilbud på seikarbonader. Med purre. Og hvitløk!

Jeg har full forståelse for at du vil at jeg skal bytte boligalarm, og jeg synes det er helt supert at du er ute og samler inn penger til et veldedig formål.

Jeg forstår at fotballaget ditt trenger penger, og jeg skjønner at du gjerne vil at jeg skal bytte religion.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men folkens..

MÅ dere på død og liv komme MIDT i barnas leggetid?! Kan vi VÆR SÅ SNILL å ha denne samtalen når som helst ellers på døgnet?

Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Du ser vel at jeg står her og sliter med ett barn på hodet, ett rundt livet og en hund som snart bjeffer av seg tennene?

Jeg skjønner at dere banker på i akkurat det tidsrommet, for da er man sikret at folk flest er hjemme og alt det der, men tror du virkelig jeg er i modus til å kjøpe 15 kilo frossen sei, 9 paller med dassrull eller konvertere til en ny og spennende religion når jeg står her med hendene fulle av to overtrøtte barn som roper “Hvemerdet hvemerdet hvemerdet” i ett sammenhengende kjør? Nei. Kjempenei, faktisk.

Misforstå meg rett: Jeg er en hyggelig fyr. Høflig er jeg også. Jeg åpner opp, jeg prater med deg og ofte kjøper jeg også. Spesielt hvis du har sånne små puncheruller til salgs. Men det MÅ da være mulig å si at det er våpenhvile fra og med Fantorangen til etter Dagsrevyen? Spesielt når dere beveger dere i et boligfelt som regelrett stinker av Peppa Gris.

Og det er ikke det at jeg ikke er interessert eller imot det du gjør. Absolutt ikke. Jeg forstår godt at du har kjeks å selge, jeg vet hvordan det der fungerer. Bare ikke når vi akkurat har fått barna til sengs og overbevist dem om at hele verden sover, til og med Fantorangen, julenissen og han kule programlederen på barne-tv.

Da er det faktisk bedre om du kommer litt senere eller veldig mye tidligere. Kl. 21.30 på en hvilken som helst hverdag eller rundt 05.30 i helgene. Da er vi garantert hjemme og våkne, om enn mot vår vilje 😉

P.S. Kjære isbilen, dette gjelder deg også.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com
 

/ Del gjerne med andre frustrerte småbarnsforeldre 🙂

Kjære leser, jeg trenger din hjelp. For Christina og jeg har utfordret hverandre til en “Ikke lov å le”-utfordring, men inntil videre har jeg ikke en eneste god vits på lager! Har du?

Jeg trenger nemlig et arsenal av teite vitser for å sikre at frua bryter ut i full hesteknegging, så hvis du har en knallbra vits på lager vil jeg høre fra deg! Legg igjen din teiteste/morsomste vits i kommentarfeltet, så tar jeg med meg de beste vitsene når jeg skal møte Christina til duell.

For å si litt om nivået det ligger på, her er min favorittvits fra “Ikke lov å le”-utfordringen mellom Petter Northug og Truls Svendsen:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– “Hva heter osteguden? Jesost Kristost.”

Så please please, hvis du har en teit vits på hjertet: Legg igjen en kommentar eller send meg en snap. For denne utfordringen vil jeg vinne og sammen skal vi knekke Christina 😀

/ Hva heter den mest populære programlederen på arabisk tv? Ramadan Børge Akerø.