Man glemmer i blant at man er et forbilde. For barna. Tenker ikke aktivt over det før de plutselig gjør noe som får deg til å tenke. Når de kopierer noe du gjør, og du innser at de har det fra deg.
Det er en veldig rar følelse det, å se barna etterape seg selv. Snakke som deg, gå som deg, prate som deg, banne som deg. Det er et vanvittig ansvar og en livsoppgave man sjeldent tenker over, med tanke på hvor stort det faktisk er. Hvordan man fremstår som forbilde, mener jeg.
De valgene man tar både for seg selv og barna vil forme dem for resten av livet. Deres holdninger, interesser, valg og væremåte. Hele deres vesen, en unik miks av hva de kom til verden med og hvordan de formes underveis.
For de er som små klumper med leire de der, og hva vi gjør som foreldre vil ha en vanvittig innvirkning på resten av deres liv. Spesielt i starten, for i de første leveårene utgjør foreldrene en brorpart av hele deres refaransemateriale.
Det er et ansvar så stort at det kan gjøre deg svimmel, men likevel tenker man ikke spesielt mye på det. Det er rart, for det burde man. I hvert fall litt oftere. Selv glemmer jeg å tenke på det helt til jeg gjør noe dumt. Som å banne høyt og høre barnet gjenta det. Da kjenner man ansvaret på skuldrene.
I helgen fikk jeg en åpenbaring da vi skulle tegne litt med barna, og lillesnuppa umiddelbart satt seg til å tegne tatoveringer på seg selv. Sånne som pappa har. Da kjenner man på det. Ansvaret. Rollen som forbilde.
Det kan være skremmende, men det er også utrolig inspirerende å innse hvilken vanvittig påvirkning man har på de små bustehodene. For det er lett å se på seg selv som “bare mamma” eller “bare pappa”, bare den som kjører til barnehagen, bare den som smører matpakker og jobber i kulissene. Man glemmer helt at de ser på deg med helt andre øyne. Store øyne.
Øyne som ser opp til deg.
Øyne som ser så mye mer enn “bare mamma” eller “bare pappa”.
Øyne som ser et forbilde.
