Høsten kommer kanskje bare på 3.plass over mine favorittårstider sånn alt i alt, men visuelt sett er høsten en uslåelig fryd for øyet 🙂
Og siden denne dagen har vært et barnekalas fra ende til annen med sjokolademelk i håret, maling på klærne, banansplit i taket og støvsugerslangen kveilet rundt livet som en pytonslange, unner vi oss en liten bildespesial med høstbilder tatt i skogen i går.
Vi sitter rundt frokostbordet og knaser på hvert vårt knekk. Mitt med salami, barnas med prim og leverpostei.
Så plutselig en mistenkelig lukt. Den kryper seg opp i nesa og svir av alle nesehår på sin vei. Nesa krøller seg, nakkehårene reiser seg – det er ingen tvil: Noen har sluppet en smyger.
Jeg ser rundt bordet og alle later som ingenting. Spiser og småprater, et bord fullt av uskyldige fjes.
Jaha, sier jeg. Hvem er det som har “luftet seg litt?” Tomme blikk. Som vanlig. Ingen her har svin på skogen. Jeg ser fra fjes til fjes for å se om en liten rykning i munnviken kan avsløre synderen. Ingenting.
Rett ved bordet ligger Teo som en pelskledd krokodille og venter på smuler som måtte forville seg ned til gulvet. Først da hugger han til, men for nå ligger han musestille som gjedda i sivet og later som han sover. Heller ikke han gir antydning til skyldfølelse.
Jeg prøver meg på noe nytt: Omvendt psykologi. Hvis jeg ikke kan få synderen til å melde seg, kanskje jeg kan lure ham eller henne i en felle?
Først sier jeg at jeg tror det er pluttolini, så skylder jeg på lillesnupp, så på Teo, så på mamma. Og som forventet, de rotter seg sammen og peker på meg i et samlet motangrep.
Ååååkei da, sier jeg. Det var meg. Og det innrømmer jeg gladelig, for det der var en skikkelig kvalitetspromp. Enda godt jeg slapp den løs, for den prompen der er jeg skikkelig stolt av!
Spent på reaksjonen venter jeg på at noen går i fella.
Plutten begynner å røre på seg, hah, nå kommer innrømmelsen! Men rundt munnen har han et lurt smil, som om han har sett rett gjennom bløffen min. Så ser han meg rett i øynene som for å utfordre meg til duell, og sier:
For noen uker siden skrev jeg en sak om at jeg ønsket å se filmen IT på kino, men at Christina nektet meg å se den fordi hun mener det vil føre til at jeg kommer til å jage klovner i søvne i flere uker fremover. (Les: Ukas Krangel – Skrekkfilmen)
Først ble jeg irritert og mente at det var på tide å slutte å late som at hun er moren min, men etter i natt tror jeg kanskje jeg skal prise meg lykkelig for at jeg hørte på henne. For før jeg la meg i går, satt jeg og så på en spennende actionserie på tv. Ikke noe utenom det vanlige, bare god gammeldags action i følge med en kopp te og min aller beste venn; nesesprayen.
Så tuslet jeg til sengs, slang hodet på puta og kjente at tankene driftet av sted. Ganske snart var jeg langt vekk i drømmeland. Jeg hoppet litt mellom drømmer, fra det ene tilfeldige til det andre, til jeg endelig slo meg til ro på en fest i en stor, hvit og kjempedyr villa. Men jeg rakk ikke mer enn å slå meg til ro, før det smalt i etasjen over meg. Noen hadde satt av en bombe!
Jeg hoppet opp av sofaen og prøvde å holde taket oppe mens de andre kom seg ut. Taket begynte å sige faretruende, men jeg presset i mot med alt jeg hadde.
– “Peter!” hørte jeg en stemme rope. Veggene begynte sakte å endre farge.
– “Peter, hva er det du gjør?!” kvinnestemmen minnet mistenkelig om Christinas.
“Jeg står jo her og redder liv!” tenkte jeg. Men sakte men sikkert begynte rommet å endre fasong..
Veggene gikk fra hvite til blå, taket rettet seg opp, den feststemte villaen ble til et folketomt hus, og på det som til nå hadde vært en sofa, lå det bare et surt, fortumlet kvinnefjes bak og stirret på meg med sjokk og vantro.
Der jeg sto. Med begge henda i taket, midt på natten og presset som om et barn var på vei.
– “Ehm, nei jeg bare.. du veit. Måtte bare sjekke noe.”
Har du hørt om Hege? Hege Holen Paulsrud er dama som ene og alene har samlet inn svimlende 1,7 milllioner kroner til kreftforskning!
Ved å lage fantastiske kunstverk og selge dem til inntekt for Kreftforeningen, har Hege klart å flytte fjell helt på egenhånd. Hvert år siden 2013 har hun laget et eget bilde som selges eksklusivt til inntekt for Kreftforeningen, og til nå har hun altså samlet inn hele én komma syv milliooooner kroner!
Dette synes jeg er så utrolig imponerende at jeg har lyst til å gjøre mitt for at hun kanskje klarer å nå enda lenger! Dette innlegget er på ingen måte sponset, selv ikke Hege vet at jeg skriver dette, jeg ønsker bare å hjelpe til med å støtte en veldig god sak.
For kreft er noe som i større eller mindre grad berører oss alle. En farmor, en onkel, en venn, deg selv – alle har vi en kjennskap til kreft vi gjerne skulle vært foruten. Derfor synes jeg det er så fint at Hege har øremerket pengene spesifikt til kreftforskning. For at vi skal lære mer om sykdommen og kanskje kunne hjelpe fler i morgen enn vi gjør i dag.
Derfor håper jeg at nettopp du vil bli med meg å hjelpe Hege ved å kjøpe et bilde og dermed donere penger til kreftforskning. Hvert år er lager hun som sagt et nytt bilde til saken og årets bilde er like fantastisk som foregående år:
Vi har allerede bestilt årets bilde og selvfølgelig kjøpt bilder tidligere år, for Hegeprosjekt er et fantastisk tiltak som gir deg noe så sjeldent som et kjempefint bilde som takk for ditt generøse bidrag til en viktig sak. Bildet selges kun i oktober og pengene går som sagt rett til Kreftforeningen.
“Think Pink” bildet fra Hegeprosjekt 2013.
Hvert bilde koster altså 250 kr. For den summen får du et nydelig kunstverk som du kan henge på veggen eller gi bort som en super julegave med mening. Uansett hva du gjør med bildet, har du uansett gjort et stort bidrag til en utrolig god sak. Og det føles utrolig godt å vite hver gang du går for bildet og ser det smile tilbake på deg.
Så kjære leser, hvis du har en slant å avse, hvis du ønsker et unikt kunstverk og en samvittighet ren som snø: Bli med meg og la oss hjelpe Hege å hjelpe andre 🙂
1. Betal penger for antall bilder/pakker (gjør dette først!). Enten med Vipps til tlf. 92 46 10 53 (Hege Holen Paulsrud), eller til konto: 1207.39.85429
I mailen må du ha med følgende: – antall bilder/pakker – navn – adresse helst slik at man kan klippe/lime det rett til konvolutten, det sparer Hege for mye arbeid (se eksempel under):
Rett før helgen var jeg ute til lunsj med min nest eldste bror for å prate skit, slurpe kaffe og gomle croissanter.
Men da jeg skulle betale for gildet, ble jeg plutselig rammet av type 3 jernteppe. Den verste sorten. Der ingen kommunikasjon mellom kropp og hode oppstår. Jeg sto bare og så dumt på kortmaskinen, slik en garvet pensjonist ser på Facebook.
Bare et tomt blikk ut i evigheten mens hjernen snakket belgisk. Jeg prøvde å skjerpe meg, ristet på hodet og gjorde klar fingrene, men… ingenting. Helt blankt.
Et faretruende alderdomstegn eller bare et tegn på at jeg har sovet altfor lite i det siste? Jeg mener, jeg har jo glemt koder før, men de har alltid dukket opp etter 10-15 sekunder. Denne gangen slo det meg ikke før rundt 6 timer senere. Ikke at jeg husket koden da heller, men så lang tid tok det meg å huske at jeg hadde skrevet ned koden som en kryptisk melding på telefonen.
Hva den var lagret som husket jeg selvfølgelig ikke. Så da ble det å scrolle gjennom hele kontaktlisten. Og der dukket det plutselig opp et navn på en person jeg aldri har hørt om. Onkel Børre.
Da først husket jeg at jeg hadde lagret nummeret under et falskt alias om jeg noensinne skulle glemme den. PIN-koden utgjorde halvparten av et fiktivt telefonnummer, lagret under et fiktivt navn. Ganske genialt egentlig, hadde man bare husket sitt eget system når man trengte det 😉
Jeg har lenge tenkt at det skal gå minst 10 år før barna lærer meg noe om livet. Jeg er pappa, jeg er stor, sterk, smart og kan alt. I hvert fall i deres øyne. Men i helgen sprakk den boblen, da 5-åringen lærte meg et genialt triks jeg aldri har vært klar over. Viser seg nemlig at jeg, og mange andre med meg, har helt juice feil i alle år!
For du vet hva som skjer når du heller juice, sant? Den hopper og skvulper ut av kartongen og oppfører seg som om det er full storm inni der. Så ender man opp med å stikke hull i toppen for å motvirke skvulpe-effekten, men da tillater man i samme sleng at luft til stadighet slipper til og dermed senker holdbarheten på juicen. Ikke nå lenger!
For da vi skulle kose oss med juice til frokost i helgen, skjedde det. 5-åringen tok av korken, snudde kartongen slik at korken pekte opp mot taket, fremfor ned på glasset, og helte i juice. Jeg skulle akkurat til å kaste med frem for å redde frokosten fra å bli dynket i juice, men da kom juicen. I en vakker, jevn strime. Ikke som et kaotisk oppgulp, men mer som en harmonisk bekk.
Jeg ble bare sittende og gape. Hvordan i all? men.. asså? hæ?!
Så jeg spurte:
– “Hvem i all verden har lært deg det der?”
Da så han på meg med et stort smil, mens han løftet det juicefylte glasset med stolthet:
Når det regner i bøtter og man føler for en Gro-dag innendørs, kan det være overraskende vanskelig å finne på nye ting å ta seg til utover dagen. De første timene med brettspill og plastelina går unna i en fei, men så må man være litt kreativ.
Vel, det slapp jeg å tenke på i dag, for den biffen fikset Christina lett! For da jeg kom tilbake etter en av mine berømmelige dopauser, der bok ble lest og mobil ble scrollet til beina sovnet, hørte jeg summelyder fra stua. Hissige summelyder som fra en aggressiv bisverm.
Og da jeg kom inn i stua, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. For der satt barna og lekte med bilbanen!
Det gjorde meg så utrolig glad, for den bilbanen har jeg gledet meg så sinnssykt til å leke med! Jeg husker enda hvor hemningsløst glad jeg ble da jeg fikk bilbanen av Christina til bursdagen for snart tre år siden.
Den ble heftig brukt i starten, til fars store begeistring, men så ble den pakket bort for en stund. Og du vet hvordan det er med ting man setter på loftet. Dager blir til uker, uker til måneder og vips så har det gått noen år.
Og siden da har vi alltid hatt en unnskyldning til å vente. Barna har liksom vært litt for små til å ha noe særlig glede av den, og små barn og bilbaner koblet opp mot husstrømmen er liksom ingen kjempeidé uansett.
Derfor var det så fantastisk å få et gjensyn med den nå som det passet helt perfekt. Turbosnupp er gammel nok, El Plutto Gigante er i hvert fall gammel nok og begge forsto hvordan det funker. Klemme akkurat hardt nok på håndkontrollen til at det går fort, men ikke så fort at bilen flyr av sted.
Rettelse: Klem utelukkende for hardt, slik at bilen alltid flyr av sted og le deg i hjel etterpå. Og brått fikk timene vinger igjen 🙂
Må innrømme at det var et ørlite skår i gleden at barna koste seg så fælt at pappa ikke fikk prøve, men sånn er det bare. Ingenting slår lyden av trillende, tostemt barnelatter, så da får man bare ta til takke med å være banemannskap og bilmekaniker på heltid.
Men jeg vet om én som skal kjøre bilbane med begge henda etter at barna har lagt seg i kveld 😉
Jeg husker før. Lyden av kirkeklokker en tidlig søndag morgen var et illevarslende tegn i det fjerne om at dagen truet med å starte. På tide å tvinge seg opp fra dvalen og karre seg ut av senga. Et hode som verker, en kropp som lengter etter brus, vann og kebab.
Ding dong, ding dong. Den sure lyden av kjipe kirkeklokker som motvillig drar deg ut av søvnen. Altfor tidlig. Provoserende tidlig. Jeg tenkte ofte at det virket helt uforsvarlig at kirkeklokkene skulle få lov til å ringe og plinge så surt og omfattende så altfor tidlig om morgenen. Eier de ikke folkeskikk der oppe? Vekke folk midt på natta! Klokka er jo bare elleve! Makan til frekkhet.
Når kirkeklokkene ringer er det allerede langt på dag. Nesten kveld. Vi har vært oppe i mange timer og er for lengst i gang med dagen. Vi har spist frokost, luftet Teo, spilt brettspill, lekt med plastelina, ryddet, støvsugd, hengt opp en hylle og er godt i gang med lunsjen. Blir noe godt til barna i dag. Vafler kanskje. Eller toast. Eller begge! Og etterpå blir det en ny runde med Vildkatten, pappa vil ha revansj. Og vaffel.
Ding dong, ding dong. Den fantastiske lyden av kirkeklokker som minner om at søndagen er godt i gang 🙂
Der dagen i går startet med fullt tempo og et umiddelbart ønske om å legge seg i fosterstilling for far, har denne dagen startet som den rake motsetningen. Gudskjelov.
For i dag råder goood tid, glade barn, en kanne med kaffe og full harmoni. Sjokolademelk, rundstykker og sånn helhjertet familieglede man bare leser om i blader.
Christina har blitt smittet av min manflu og fikk sove en halvtime ekstra, mens vi andre fylte glass, duk, asjetter og kjøkkengulv med sjokolademelk og pulver.
Og barn har jo ingen skrupler for ting som høres litt ekkelt ut, så å spise et rundstykke med leverpostei som nylig har badet i sjokolademelk, er på ingen måte ekkelt, bare en kjempebonus. Og mens dryppende våte rundstykker gikk ned på høykant, pratet vi litt om dagens små og store planer, før barna fant frem hammer og spiker og begynte på arbeidsdagen.
For tidligere i uka kjøpte vi et hammersett til El Pluttolini og det har blitt ukas virkelig store dille. Siden det ble så populært hos ham, måtte vi selvfølgelig skaffe et sett til lillesnuppa også, så nå hamres og bygges det til alle døgnets tider.
Siden så mange av dere har spurt, kan jeg tipse om at hammersettet er kjøpt hos Extra Leker for 149 kroner. Anbefales veldig til barn i alderen 4+ (som det står på boksen), men ikke fullt så mye til de som enda ikke har fylt 3 år…
For stiftene som følger med er veldig skarpe og egner seg dårlig som gulvpynt. Da er det bedre å dele ett sett, så kan eldstemann være stifteansvarlig og ansette en yngre assistent til å håndtere uskarpe deler.
Men så lenge pappa har gooood tid og kaffe, kan jeg være oppsynsmann, jeg. Ingenting er hyggeligere enn det på en lugn lørdag morgen 🙂
