Hvem prompa?

Vi sitter rundt frokostbordet og knaser på hvert vårt knekk. Mitt med salami, barnas med prim og leverpostei.

Så plutselig en mistenkelig lukt. Den kryper seg opp i nesa og svir av alle nesehår på sin vei. Nesa krøller seg, nakkehårene reiser seg – det er ingen tvil: Noen har sluppet en smyger.

Jeg ser rundt bordet og alle later som ingenting. Spiser og småprater, et bord fullt av uskyldige fjes.

Jaha, sier jeg. Hvem er det som har “luftet seg litt?” Tomme blikk. Som vanlig. Ingen her har svin på skogen. Jeg ser fra fjes til fjes for å se om en liten rykning i munnviken kan avsløre synderen. Ingenting.

Rett ved bordet ligger Teo som en pelskledd krokodille og venter på smuler som måtte forville seg ned til gulvet. Først da hugger han til, men for nå ligger han musestille som gjedda i sivet og later som han sover. Heller ikke han gir antydning til skyldfølelse.

Jeg prøver meg på noe nytt: Omvendt psykologi. Hvis jeg ikke kan få synderen til å melde seg, kanskje jeg kan lure ham eller henne i en felle?

Først sier jeg at jeg tror det er pluttolini, så skylder jeg på lillesnupp, så på Teo, så på mamma. Og som forventet, de rotter seg sammen og peker på meg i et samlet motangrep.

Ååååkei da, sier jeg. Det var meg. Og det innrømmer jeg gladelig, for det der var en skikkelig kvalitetspromp. Enda godt jeg slapp den løs, for den prompen der er jeg skikkelig stolt av!

Spent på reaksjonen venter jeg på at noen går i fella.

Plutten begynner å røre på seg, hah, nå kommer innrømmelsen! Men rundt munnen har han et lurt smil, som om han har sett rett gjennom bløffen min. Så ser han meg rett i øynene som for å utfordre meg til duell, og sier:

– “Så skriv om det på bloggen da”.
 

/ Pluttolini 1 – Pappa 0 x-)

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Siste innlegg