Hvis noen hadde fortalt meg for 20 år siden at jeg en vakker dag ville dukke opp naken i lokalavisa mens jeg sitter som en gråtkvalt havfrue i dusjkabinettet og hikster gamle Celine Dion-svisker mens jeg slikker mine sår etter et forsmedelig tap i en prisutdeling for bloggere…
… ville jeg nok tenkt at den personen kom til å trenge tung medisinering. Raskt.
Og selv om det selvfølgelig alltid er stas å komme på trykk, går jeg i år hardt inn for å unngå en gjentakelse av fjoråret, for verden trenger virkelig ikke flere nakenbilder av meg 😉 Jeg vet at disse prisene normalt sett er forbeholdt de vakre og usannsynlig moteriktige, men jeg har et glødende håp om at dette kanskje kan bli joggebuksens år (les: min tid). Men men, som de sier i tidenes beste norske film (Flåklypa):
Men nå som jeg nok en gang har skadet netthinnen din med bilder av meg selv i Adams drakt, får jeg vel gjøre det godt igjen også!
Vinn babycall!
Det har seg nemlig slik at i høst har jeg sittet i dommerpanelet i en konkurranse for Philips Avent. Der skulle man sende inn bilder av de rampete barna sine i kampen om en raff og innovativ babycall. Jeg har nylig kåret en vinner i konkurransen, og som takk for innsatsen har jeg fått en kliss ny Philips Avent uGrow Smart-babymonitor (som jeg skrev om i dette innlegget) til fri dispensasjon!
Og den tenker jeg selvfølgelig å lodde ut til en av dere, mine herlige, fantastiske lesere, som følger med på bloggen hver eneste dag og har tatt den hele veien til semifinalen i årets Vixen Blog Awards!
Alt du trenger å gjøre er å legge igjen e-postadressen din i kommentarfeltet under dette innlegget, så er du med i trekningen. Vinner trekkes i løpet av et par dager, så vær rask på labben!
P.S. Dette innlegget er ikke sponset, bare en hyggelig gest 🙂
Selv om helgen er en perfekt anledning til å være hjemme og kose seg med barna, skal det i ærlighetens navn sies at noen helger også kan bli litt lange. Når de gamle lekene har mistet piffen og tv-en er bare døll, da er det fint å ha et ess i ermet.
Så her kommer et raskt lite tips for å korte ned tiden når helgen blir litt lang 🙂
Her gjelder det å holde tunga rett i munnen 😛
Mitt første stavespill er et forfriskende enkelt kortspill for 2-4 spillere fra 5 år (eller 3,5 år hvis man er litt ordnerd). Som vanlig vet jeg ikke hva reglene egentlig er, for vi er ikke så opptatt av sånt og lager heller våre egne. Våre regler går slik at hver spiller trekker et ordkort, så snur vi timeglasset og så må man rekke å finne alle bokstavene til ordet før tiden er ute.
Plutten elsker det, og mens sanden renner gjennom timeglasset kan jeg se at konkurranseinstinktet gløder! Og hvis han i tillegg rekker å finne alle bokstavene i tide, står jubelen i taket. God stemning!
Spillet kan kjøpes i de fleste lekebutikker og på nett. Jeg tror vi betalte 139 kroner for det, som jo gjør spillet til en perfekt julegave! Læring og moro i perfekt harmoni. Dagens anbefaling 🙂
Aaait mate, here we go!
Tic toc, Clarice!
Kom så fattern, nå brenner det på dassen!
Mitt første stavespill – mye moro for store og små 🙂
/ God søndag!
Likte du dette? Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards 🙂
Jeg har flere fine minner fra Paris – og dette er dagen for å minnes vakre og håpefulle stunder.
Som den gangen vi kjørte gjennom Paris med familiebilen og ble stående fast midt i et virvar av kø og parade. Det var Musikkens Dag og folk overalt. Det var fest i gatene, og plutselig lå en voksen mann på panseret av bilen vår. Jeg skjønte ingenting, men han smilte, unnskyldte høflig og beklaget. Mamma og pappa forstod. Så danset han videre. Ingen dag for bagateller, det var fest, og glede. Det var Paris.
Eller den gangen jeg var på språkreise i Paris på vei mot de engelske Kanaløyene, og våknet opp midt på natten av at 30 ansikter sto og stirret sjokkert på meg. Og jeg innså at jeg ikke lå i min egen seng, men at jeg midt på natten i søvne hadde stått opp, gått ut av rommet, tvers gjennom gangen, inn på et annet rom og lagt meg ned i sengen til en svensk gutt.
Den gangen jeg fikk dra på jobbreise for å reise rundt hvor jeg ville for å gjøre hva jeg ville i tre deilige dager. Da jeg gikk meg vill i ghettoen og fikk kjenne litt på frykten av å gå seg vill i ukjent farvann, bare for å komme hjem styrket og lykkelig for å ha sett sider av byen man aldri ellers ville sett.
Og den gangen jeg satt på en kafé og nøt den klisjéromantiske storbystemningen jeg trodde eksisterte kun på film. Lukten av en dekadent gammel frues syv lag med parfyme, lyden av en skranglete sykkel på brostein, synet av en erkefransk kelner med arroganse i nesa og fransk stolthet i blikket. Smaken av den sprøskarpe skorpen på en baguette, forførelsen i blikket til de franske mademoiseller.
Eller den kvelden jeg satt på en jazzklubb og lot meg forelske i de mange parene som danset så helhjertet til musikken. De var så ekte, så ulikt noe annet jeg noensinne hadde sett. Som om de visste noe jeg ikke visste. Som om de bar på en slags hemmelighet, en kjærlighet til dansen og livet jeg ikke kunne forstå.
Eller første gangen mamma og pappa tok meg med til toppen av Eiffeltårnet – følelsen av å være større enn alt. Over takene, rett under himmelen. Se ned på fuglene, ut mot verdens ende.
Og neste gang. For neste gang skal jeg sette pris på deg for alt jeg har savnet.
Jeg kjenner det sterkere nå enn noensinne.
#jesuisparis
Den gamle mannen og parken.
Paris for fugler.
Francois Hollande på en av sine første dager i ny jobb.
Syndebukken for Hellstrøms sexylubb.
Santé!
Cité des Sciences et de l’Industrie.
Paris´ parker <3
Mye sies om parkeringskulturen i Paris. Dette er grunnen.
Jazzdanserne som har brent seg fast på netthinnen.
Hatet har infisert kjærlighetens by, i dag står tiden stille. Ingen morsomme krumspring, intet tøysete tøys. Ingen ord, bare sorg.
Så derfor ønsker jeg bare å dele et knippe bilder fra sist jeg besøkte Paris (mai 2012) og sender alt jeg har av håp og kjærlighet til verdens kanskje vakreste by etter den styggeste dagen i byens moderne historie.
Hipp hurra og hurra meg rundt og heia Norge og hele pakka! I går kom endelig meldingen om hvem som er videre som semifinalister i årets Vixen Blog Awards. Og… hold deg fast… JEG ER VIDERE I 3 KATEGORIER!!!!!
Men okei, jeg har jo vært nominert før uten å dra hjem edelt metall, så jeg skal ikke sprette champagnen helt enda, men akkurat i dag svever jeg på en rosa sky! Og alt takket være DEG! Dere som leser bloggen min hver eneste dag, liker innlegg, kommenterer, deler fra deres liv og henger med på reisen til den lille familien vår. Og til deg vil jeg bare si takk. Tusen tusen hjertelig takk!!
Men vi er ikke helt i mål enda, for det er nå den virkelige konkurransen begynner. Det er nå stemmene gjelder som aldri før, det er nå det skal gjøres. For det siste jeg ønsker er en reprise på det som skjedde i fjor…
Så, hvis du har 2 sekunder å avse ville jeg vært deg evig takknemlig om du kunne klikket deg inn på en eller flere av linkene under og lagt igjen en stemme. Under hver kategori følger en ydmyk, liten tale til hvorfor jeg synes du skal stemme på meg 😉
Herregud, bare å bli nominert i denne kategorien er en ære større enn jeg kan forestille meg! Å skulle vinne er langt langt utenfor fatteevne, men fasan heller, det er lov å drømme 🙂
Jeg må innrømme at jeg sikler VELDIG på gullpennen. Denne prisen er i motsetning til alle andre, kun basert på tekst. Prisen er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Hvis du mener det er meg, stem i vei 🙂 (et lite ordrim der, bare for å styrke kandidaturet, hihi).
Wow, så kult at dette er en kategori! I løpet av det siste året har jeg blant annet gitt ut bok og blitt første og eneste mann i historien til å karre meg opp på inntektstoppen blant norske bloggere, Jeg har stiftet AS, startet en rykende fersk Podcast med frua og er så vidt jeg vet den eneste mannen som lever utelukkende av blogging.
Men okei, nå må jeg løpe! Jeg klarer rett og slett ikke å sitte stille lenger, så nå må jeg ned i stua for å feire og danse og juble og sprette. Dette skal feires, så i kveld blir det tacofredag, for å si det mildt! 🙂 Yiiiha!
At 3-åringen min er en skikkelig luring har jeg forstått for lengst, men når han begynner å finte meg ut midt i en diskusjon, har det begynt å gå for langt.
Vi sitter i bilen, jeg foran han bak. Vi småprater. Litt om løst, litt om fast, mest om ingenting. Promp og den type ting.
Han begynner å prate om smør. Men det høres mest ut som smøll. Enda har vi noen minutter til vi er fremme og jeg tenker til meg selv at det er på tide å ta tak i problemet. Det er kjipt, men han kan jo ikke fortsette sånn i all evighet. På tide å sette skapet på plass og intensivere treningen.
– Men du pluttis?
– Ja?
– Si smør en gang til.
– Smøll.
– Ja, så bra, men bare den r-en på starten der. Husker du hvordan du lagde den?
– Ja.
– Så bra! Si smør.
– Smøll.
Okei, det var nesten. Bra! Ehm… Men altså.. R. Ærrrrr. Klarer du å rulle den av tunga skikkelig? Prøv å bare lag sånn prompelyd nesten, bare ehm.. ikke helt på en måte.
– Hva?
– Okei, glem det. Si… ehm… Hva heter farfar?
– Dolf.
– Næææh, nesten. Hva heter farfar igjen?
– Dolf, han heter Dolf.
– Ja! Rolf var det ja. Rolf. Rrrrrrrolf.
– Dolf.
– Rrrrrrolf.
På dette tidspunktet av samtalen hadde vi vel egentlig kjørt oss fast. Og det var da plutten ble lei og fant ut at at det var på tide å ta loven i egne hender. På tide å overliste fattern. For klarer man ikke å komme seg til mål på vanlig vis, får man bare grave sin egen vei ut.
– Men han heter Dolf!
– Njaaaaa, nesten altså, men jeg må nesten be om en r på slutten der. Ikke meningen å være vanskelig altså, men prøv en gang til. Rolf.
– Dolf.
– Rolf.
– Zolf.
– Zolf?
– Ja. Zolf.
– Hæ? Zolf?
– Ja, Zolf.
– Uhm.. jaha. Hva er Zolf for noe da?
– Det er farfar på spansk.
– Hæ?
– Ja, det er det faktisk.
Sjakk. Matt. Han må ha hørt av mine klønete forsøk på å lære meg spansk at jeg fortsatt står fast på hei og hallo. Jeg har ingen anelse om hva farfar er på spansk. Det kan være grand papa, det kan være senior padre, det kan også være Zolf. Og det er det. For nå.
Bare sånn først og fremst: Jeg vet ikke hvem du er, men jeg kjenner at jeg blir stolt av deg. 17 år gammel og noe av det første du gjør er å sende meg en åpenhjertig mail der du skriver at du gleder deg, du vet at verden vil bli snudd på hodet og du leter etter råd. Det er så utrolig stort! Jeg tør ikke tenke meg hva jeg hadde gjort i din situasjon da jeg var på din alder, men jeg ville nok ikke gjort noe så voksent. Og bare det er en god start.
Og når du skriver “(…) det blir ei lita jente <3” så blir jeg så glad og varm. Det lille hjertet på slutten sier meg mer enn nok om dine tanker og intensjoner. Du vil at dette skal gå og du føler allerede for det lille barnet og du innser at det kommer til å bli utfordrende. Du kjenner på ansvaret, du er i ferd med å bli fattern allerede. Og jeg kjenner at jeg blir litt stolt.
Så over til mine råd.
Heldigvis har du allerede tatt det første skrittet selv: Du har tatt det innover deg, vurdert situasjonen og sett at det kommer til å bli både nytt og spennende. Og tøft. Jeg kunne tatt for meg veldig mye her, men jeg sikter meg inn på en ting kanskje ikke alle andre ville pratet om. For det er kanskje én ting jeg tror kan bli ekstra utfordrende for deg: Kompiser.
Over natta går du plutselig fra ung og fri ungkar til å bli fattern med det ansvar og de forpliktelser det fører med seg. Du blir på sett og vis røsket rett ut av ungdomstiden og rett inn i de voksnes rekker. Og selv om det funker bra for deg, tror jeg det kan by på utfordringer for ditt vennskap med noen av vennene dine.
Å bli foreldre er en veldig stor greie og fører til en personlighetsendring som de uten barn ikke kan forstå, i hvert fall ikke på deres alder. Deres hverdag vil for det meste bestå av lekser, dataspill, fotball og moro, mens du plutselig blir kastet rett inn i bleier, nattevåk, amming, gulpekluter og ansvar.
Og det kan nok føles rart til tider, for jeg tror ikke alle vennene dine vil forstå hvordan din hverdag vil bli. De vil ikke forstå dine utfordringer, men de vil heller ikke forstå all kjærligheten. Å bli fattern er det mest fantastiske som noensinne har hendt meg, men det gjør jo ikke akkurat mirakler for fritiden da. Med ett barn er det fortsatt mulig å leve tilnærmet normalt utenom, men nå som du går inn i den verste festetiden kan det være greit å vite at du nok vil måtte legge litt mer bånd på deg enn andre.
Det spørs jo selvfølgelig på hvordan du og barnets mor løser det, men jeg vet i hvert fall selv hvor mye ting endrer seg når man blir fattern. Uten å kjenne verken deg eller din situasjon, kan jeg med sikkerhet si at hverdagen kommer til å endre seg. Og det vet du godt selv, og det er akkurat det som er så bra.
Jeg tror det er greit å ikke ha urealistiske forventninger til at du kan fortsette som før, bare med et barn på slep, og det tror jeg du vet. Det tok meg lang tid å innse akkurat det, så å forstå at man er på vei inn i en ny tid, er en god start. Og det at du sendte meg den mailen, sier mye om at du allerede er på rett spor.
En litt artig positiv ting ved å få barn tidlig, er jo at du vil få igjen for det senere. Det kan kanskje være utfordrende til tider nå, men tenk om 10-15 år, når de andre vennene dine får barn. Da kan du sitte på din høye hest og dra på fisketurer, fotballkamper, jakt og spennende ferier med datteren din, mens kompisene sitter fast hjemme med bæsjebleier og blå poser under øynene 😉
Det er kanskje litt langt frem i tid, men kanskje kan det likevel være noe du kan ta med deg i tider der du må takke nei til en kul fest for å bli hjemme eller hoppe over en tur til Hemsedal fordi både mor og barn er slått ut med feber 😉 Ikke at du skal slutte å være med på de tingene, men i blant må du nok ta noen tøffe valg også. Det er en del av det å være fattern, det.
Og da har jeg ikke engang begynt å prate om hvilke utfordringer og endringer dere vil gå gjennom som par! For forholdet deres kommer til å endre seg. Nye gleder, nye utfordringer, nye prioriteringer og en ny hverdag. Det er utvilsomt mer utfordrende å være tre enn å bare være to, men så er det heller ingenting som er mer givende og vakkert enn å være sammen om å oppdra et barn. Det er kjærlighet, det!
Om jeg skal si én ting om parforholdet: Tålmodighet. Det neste året kan gå i alle retninger, for et svangerskap er veldig belastende for kvinnekroppen og barnets første leveår er ikke nødvendigvis en tur i parken det heller. Det er en magisk tid, men like fullt en tid med nye utfordringer. I blant kommer man veldig langt med å ha litt is i magen, både overfor barn og mor. Kanskje spesielt mor 😉
Men dette er et altfor stort tema til at jeg skal klare å råde deg helt alene, så derfor kaller jeg ut til mine lesere om hjelp. Hvis du har et råd, tips, triks eller hva som helst som kan være til nytte for en 17-årig gutt som snart skal bli far – rop ut! Gjerne hvilke utfordringer dere møtte da dere ble foreldre for første gang og hvilke utfordringer man kan vente seg som vordende, unge foreldre i dag.
På forhånd og på vegne av en rådvill snart pappa: Tusen hjertelig takk for all hjelp!
Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe helt annet i dag, men noen ganger leser man ting som krever å bli delt. Ting som gir deg forsterket tro på menneskeheten.
For i dag vil jeg bruke noen linjer på å hedre to nordmenn som akkurat gjorde denne dagen et par hakk bedre, været litt finere og solen litt sterkere.
Artikkelen handler om 32 år gamle Remi Reiersen som på grunn av uheldige omstendigheter står uten verken jobb eller bopæl. Og nå befinner han seg i en ond sirkel: “uten bolig er det vanskelig å få seg en jobb og uten jobb er det vanskelig å finne en leilighet”.
Han har fått tilbud om kommunalt bosted, men de tillater ikke dyrehold. Flere ganger har han blitt oppfordret til å avlive hunden sin, men fremfor å ta sin gamle følgesvenn av dage, prøver Remi heller alt han kan for å løse situasjonen med vovsen på lasset. Inntil videre bor han derfor i et telt langs motorveien. Og det har han gjort i 4 måneder. Bare han og hans blinde og halte bestevenn, Gråtass.
Så langt i historien rekker man å bli ganske rørt, men så går saken videre til å vise hvordan Remi og Gråtass faller utenfor NAVs ordninger etc på grunn av dyrehold, og uttalelsene fra både kommunen og NAV i saken virker systematisk avfeiende. Umiddelbart føler man en sterk irritasjon over at verden kan være så firkantet og at man ikke kan ta hensyn til enkelttilfeller. Så blir man også trist av å se på bildet av den stakkars vovsen og man ønsker at saken kunne hatt en lykkelig slutt, men den kommer tilsynelatende ikke. Saken er slutt og dett var dett.
Men så skjer det fantastiske.
Man scroller seg ned til kommentarfeltet og der møtes man av den aller første kommentaren i kommentarfeltet. Og det er denne:
I sånne øyeblikk er det bare én ting å gjøre: Smile, kjenne varmen bre seg i kroppen og tenke dette:
/ Tusen takk til Remi og Åsmund – denne dagen vant dere med klar margin 🙂
Del gjerne med andre som fortjener et ekstra smil i dag 🙂
Derfor tenkte jeg denne uken å skrive litt om temaet, by på noen tips til hvordan man kan få i barna mat og mat de kanskje vil like, og skrive litt om det vi gjør som funker. Og ikke funker 😉
– Innimellom ser man foreldre servere barna sine litt forskjellig, og argumentet deres er “Så lenge de spiser!”. Hvor langt er det greit å dra den? Er det greit at ungen dytter i seg bare brødskiver med nugatti “så lenge de spiser?”
Jeg synes ikke det, for ikke all mat er mat. Selvfølgelig kan man supplere med en brødskive med sjokoladepålegg eller man kan tilpasse menyen litt ut ifra dagsform, men lar man barnet få spise hva som helst “så lenge de spiser” tror jeg det vil bli veldig vanskelig å få i barna noe annet.
Barn trenger tross alt oppdragelse, så også på mat. Å bare la barna spise sjokoladepålegg “så lenge de spiser” vil jeg kalle en bjørnetjeneste av dimensjoner.
Barn trenger gjerne å smake på noe flere ganger før de liker det. Gulrøtter smaker kanskje ikke godt før på femte forsøk, melkesjokolade ofte på første. Det betyr ikke at man skal gi opp av den grunn.
Med et kosthold bestående av veldig mye sjokoladepålegg står man fort i faresonen for blant annet diabetes og overvekt, så her synes jeg det er foreldrenes jobb som foreldre å sette ned foten og pense over i et nytt spor.
Men jeg skal så absolutt ikke sitte her på noen høy hest og kaste stein i glasshus, for jeg vet hvor vanskelig det er. Noen dager får man ikke i barna noe som helst! Da er det lett å tenke at noe mat er bedre enn ikke noe mat. Men lar man dette bli et gjentakende mønster er man ute og sykler, og da kan det være vanskelig å få barna tilbake.
Jeg vet jo selv av erfaring hvor dårlig stemning det var rett etter sommerferien, da 3-åringen hadde lagt seg til et is-inntak som lå langt over normalen på årsbasis. Og en liten periode der trodde jeg at han aldri ville slutte å mase om is hver eneste dag. Men en rar ting ved barn: De er vanedyr på godt og vondt! For de venner seg veldig fort til ting, men så venner de seg også overraskende fort av med ting også.
Så da vi plutselig satte en stopper for isen, men bare tilbød det en sjelden gang i blant, så ble det overraskende lite motstand mot det. Så også med saft, som han i periode MÅTTE ha til hvert eneste måltid.
Foruten å gå for vi er tomme, men vi kan jo kjøpe is til helgen”-bløffen, har trikset for oss har vært å endre flere ting på én gang, slik at noe fases ut sammen med noe annet. Gjerne gi en gode og fjerne en annen. Slik som: I dag skal vi spise middag foran tv-en, men da blir det ikke noe saft altså. Dagen etter spiser man middag ved middagsbordet igjen, men da blir det heller ikke noe saft, for nå drikker vi vann til maten og sånn er det. Vipps er man over på et helt nytt spor og saften er glemt.
Selvfølgelig er ikke dette noen fasitløsning og fremgangsmåten vil være forskjellig for alle, men det har fungert overraskende bra her i huset.
Vi har også tillatt visse unntak i bytte mot spising. Det er sikkert ikke pedagogisk forsvarlig, men en gang i blant har 3-åring fått ha med nettbrettet til bords i bytte mot at han sitter og spiser middag med oss. For når han er travelt opptatt med intetsigende youtube-videoer, fokuserer han ikke like mye på hva han spiser. Dette har vist seg å fungere for å få ham til å smake på mat han ellers blankt ville takket nei til bare fordi.
Om vi nå bare kan komme opp med et triks som fungerer like bra på småspisingen til fattern, ja da snakker vi! 😉
Vi har flere andre tips og triks til hvordan vi får i 3-åringen mat når han helst bare vil ha prim rett fra boksen, men de kan vi ta i en egen tipsspalte i morgen.
For nå får vi bare konkludere med at jeg tror det er mye man kan gjøre for å unngå at barna bare spiser det de føler for. Det er ikke alltid lett og noen dager er reglene løsere enn andre, men det er faktisk vår jobb som foreldre å sørge for at barna lærer seg å spise mer enn bare sjokoladepålegg.
Å bare si seg fornøyd med at uansett hva de spiser så er det greit “så lenge de spiser” mener jeg er en skikkelig bjørnetjeneste som grenser mot en slags fallitterklæring.
Hver kveld når vi skal legge pluttmeister, kryper vi til køys med minst en bok eller to. Eller tre. Eller fire…
Men i kveld skjedde det noe veldig overraskende! For siden 3-åringen er veldig glad i bøker på sengekanten, har vi med tiden gått til anskaffelse av et ganske respektabelt utvalg sengelektyre å velge mellom. Hver kveld stiller han seg ved haugen i stolen og finkjemmer stabelen for å finne kveldens utkårne.
Som oftest kommer han tilbake til senga med et lite utvalg koselige bøker om Emma og lillebroren, Ingrid som gjør ting og gjerne en bok om bæsj eller promp.
Men i kveld kom han bare tilbake med en bitteliten bok. Jeg lå allerede på sengen og ventet, men klarte ikke på avstand å se hva slags bok det kunne være. Så liten? Hva i all verden er det for en bok?
Så krabbet han opp i senga, og kastet den bort til meg.
Jeg tok den opp, og.. vel.. man kan vel trygt si det var et ganske uventet valg av sengelektyre for en 3-åring 😉
Ikke bare var valget uventet, men han krevde faktisk at vi skulle lese i den også!
Så da var det bare å finne frem lesebrillene og gjøre sitt beste 😉
Ikke vet jeg hvordan, men lyden av fars spanske bomgiring må ha gjort susen, for bare få minutter senere sovnet han rolig, tilfreds og fredelig. Så ble det verken prinsessa eller halve kongeriket i kveld, men nå kan vi i hvert fall telle til tre på spansk 🙂
