Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe helt annet i dag, men noen ganger leser man ting som krever å bli delt. Ting som gir deg forsterket tro på menneskeheten.
For i dag vil jeg bruke noen linjer på å hedre to nordmenn som akkurat gjorde denne dagen et par hakk bedre, været litt finere og solen litt sterkere.
For jeg var akkurat innom denne saken: “Nekter å avlive hunden – bor heller i telt”
Artikkelen handler om 32 år gamle Remi Reiersen som på grunn av uheldige omstendigheter står uten verken jobb eller bopæl. Og nå befinner han seg i en ond sirkel: “uten bolig er det vanskelig å få seg en jobb og uten jobb er det vanskelig å finne en leilighet”.
Han har fått tilbud om kommunalt bosted, men de tillater ikke dyrehold. Flere ganger har han blitt oppfordret til å avlive hunden sin, men fremfor å ta sin gamle følgesvenn av dage, prøver Remi heller alt han kan for å løse situasjonen med vovsen på lasset. Inntil videre bor han derfor i et telt langs motorveien. Og det har han gjort i 4 måneder. Bare han og hans blinde og halte bestevenn, Gråtass.
Så langt i historien rekker man å bli ganske rørt, men så går saken videre til å vise hvordan Remi og Gråtass faller utenfor NAVs ordninger etc på grunn av dyrehold, og uttalelsene fra både kommunen og NAV i saken virker systematisk avfeiende. Umiddelbart føler man en sterk irritasjon over at verden kan være så firkantet og at man ikke kan ta hensyn til enkelttilfeller. Så blir man også trist av å se på bildet av den stakkars vovsen og man ønsker at saken kunne hatt en lykkelig slutt, men den kommer tilsynelatende ikke. Saken er slutt og dett var dett.
Men så skjer det fantastiske.
Man scroller seg ned til kommentarfeltet og der møtes man av den aller første kommentaren i kommentarfeltet. Og det er denne:
I sånne øyeblikk er det bare én ting å gjøre: Smile, kjenne varmen bre seg i kroppen og tenke dette:
/ Tusen takk til Remi og Åsmund – denne dagen vant dere med klar margin 🙂
Del gjerne med andre som fortjener et ekstra smil i dag 🙂
* Følg Hundehjerte på Facebook *