Nå er jeg så drittlei av å lese surmaga oppgulp fra forsmådde journalister som hiver seg over bloggere, at jeg velger å sitere en av årets mest fremtredende nordmenn: Fuck dere.
For hvor mange sutretekster må jeg lese fra journalister som ikke evner å akseptere at bloggere tjener penger? Jeg er så lei, aller mest fordi de fleste går for den samme billige snarveien til målet: Angrip Sophie Elise. Da lager man jo bare syndebukk av en simpel rosablogger, og de betyr jo ikke stort uansett.
Denne teksten handler ikke egentlig spesifikt om Sophie Elise, for det er jo ikke bare henne dette dreier seg om. Hun er bare pekt ut av Forsmådde Journalisters Landsforening som deres erkefiende nummer 1 i deres evinnelige heksejakt. Antakeligvis fordi hun er alt det de ikke er: I tiden, i vinden, i pengebingen.
Dessuten virker hun som et enkelt mål. Men så har hun gang på gang vist seg å være irriterende motstandsdyktig og vanskelig å vippe av pinnen, sist ut var vel på Lindmo, om jeg ikke husker feil.
Hun er tøff som juling og tør å si nøyaktig hva hun mener, og det siste året har hun for alvor tatt steget fra å være kun en rosablogger til å bli et viktig navn i samfunnsdebatten. Kanskje er det faktisk derfor at hun nå får så mange utsultete journalister på nakken, fordi hun (og mange bloggere med henne) har entret deres sfære uten å kunne halvparten så mange flotte fremmedord som dem. Dessuten har hun antakeligvis aldri lest Kafka. Og hun er ung. Og hun har gjort noe med kroppen sin. Og ikke minst…
Og det er vel dette det egentlig handler om…
Hun tjener penger. Masse penger! Og ikke faen om vi skal akseptere det!! Ja vel, skriv hva søren du vil på den teite lille bloggen din, men kom ikke her og tjen mer penger enn meg! Jeg som har så flott utdannelse og alt, skal du liksom tjene mer enn meg? Det skal vi bli to om!
For det ville vært så enkelt for en journalist å tilbakevise alle Sophie Elises påstander med fakta, hvis de nå skulle være så feil og misvisende som de skal ha det til. Den enkleste sak i verden faktisk. Men de gjør jo ikke det, de vil bryte henne ned og teipe igjen munnen hennes. Så da går man heller til angrep på den eneste måten man kan: Verbal avføring.
Sist ut i rekken er Anki Gerhardsen som har skrevet denne saken: Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?
Spørsmålet i seg er interessant nok det, bare så synd at artikkelen er et makkverk. Jeg synes det er fryktelig synd at en journalist ikke klarer å produsere noe bedre enn dette oppgulpet skrevet i ganske innlysende affekt, en tekst som verken tar opp interessante spørsmål eller inviterer til diskusjon, når det jo var innledningen til saken. Vel, noen spørsmål er det faktisk, men de besvares raskt av artikkelforfatter selv. De spørsmålene som til slutt står igjen, fremstår mest som usaklige anklager fisket opp fra bitterhetens avgrunn.
Og bare sånn apropos: Kvalifiserer det ikke til selve gullmedaljen i bitter ironi når man bruker en hel artikkel på å gjøre sitt aller beste for å rive ned noens ego, for deretter i samme åndedrag å gi vedkommende skylden for å ødelegge norske jenters selvbilde? Jeg mener, hva faen?!
Det er mange eksempler jeg kunne fremmet for hvorfor jeg synes denne artikkelen er usmakelig og nedlatende, og i beste fall fortjener å bli skrevet ut og brukt som dopapir ved manko på ellers mykere alternativ. Bare det at hun implisitt gir Sophie Elise personlig skylden for økningen i både selvskader og spiseforstyrrelser blant norske jenter, er for meg forkastelig! Retorikk som er under enhver verdighet og ikke noe man hadde forventet av noen med slik en flott tittel.
Og la meg få tilføye et par sitater fra saken til skrekk og advarsel:
“Rosablogg er et mildt begrep for konseptet. Det er mer snakk om en orgie i selvdyrking(…)”
“Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner(…)”
“Gjør som Sophie Elise Isachsen – kjøp deg en kropp, og så sier du hei til en flyktning etterpå!”
Jeg synes det er helt greit å være uenig i det Sophie Elise sier og står for. Greit nok, hun har sine tidvis sterke meninger, og de kan man ikke alltid være enig i. Ok. Men hvorfor skal hun plutselig ikke få lov til å ha meninger lenger? Hvorfor skal hun trues til stillhet av forsmådde journalister og samfunnsdebattanter som ikke makter å ta stilling til hennes uttalelser på en skikkelig måte? For si hva du vil om hva Sophie Elise mener, men det er da tross alt bedre å mene noe og stå for det, enn å mene noe bare for å sverte andre?
Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme hva hun skal gjøre med sin egen kropp? Slik det fremgår av artikkelen vises det er veldig tydelig nedlatende holdning til Sophie Elises egne valg, maskert som en bekymring for hennes lesere. Men altså… 1: Det bestemmer da for pokker ikke du? 2: Hvis hun vil operere inn ørnenese, ølmage, hoggtenner, alveører og revehale, så må hun vel for steike støkkane få lov til det?!
Og det er kanskje et av problemene med teksten, for kjære journalist, du vet vel ikke egentlig hva du snakker om? Du snakker verken om bloggen Sophie Elise eller personen Sophie Elise, men fordommen Sophie Elise. Og den er du god på. Helt etter boka vil jeg si, med alle de klassiske eksemplene. Litt kjedelig spør du meg, hørt det før og du byr ikke på noe nytt. Inviterer ikke til konstruktiv dialog, bare gulper opp gamle anklager og sure pekefingre.
Om noe blir jeg underveis litt nysgjerrig på om det er Sophie Elise du er irritert på eller om det er blogging generelt. For du sparker både hit og dit og vifter rabiat med argumentene, så det er litt vanskelig å forstå hva du prøver å si. Hva er hensikten med teksten? Hva er du egentlig ute etter? For hvis du faktisk hadde en intensjon om å tenne en varsellampe for økende tall på selvskading og spiseforstyrrelser blant unge norske jenter, synes jeg du har gått for en særs uspiselig vinkling på saken. Hvis du derimot ønsket å kaste mest mulig spott og spe, så gjør du det med bravur. Gratulerer.
Jeg er veldig varsom med å dra frem mobbekortet, men her kjenner jeg at hånda så definitivt nærmer seg lomma. For kjære journalist, er det virkelig dette du vil bli husket for? Usmakelige anklager og nedlatende kommentarer? Si meg, er det virkelig god presseskikk? Det ville vært så lett for deg å skrive en saklig, godt formulert og fornuftig artikkel om Sophie Elise og bloggere, for det må jo tross alt være lov. Pressen skal være kritiske, det er fint det, men ikke som dette. Dette er dritt.
Spør du meg, syder teksten til Gerhardsen av fire ting, på lik linje med alt materiale fra Forsmådde Journalisters Landsforening.
Det første er penger. Ganske innlysende (mer om det senere).
Som raskt og effektivt bringer oss over på neste punkt: Jantelov. Ganske innlysende det også egentlig; du skal ikke komme her og tro du er bedre enn oss, få mer oppmerksomhet enn oss og tjene mer enn oss, og tro for faen ikke at du er noe!
Det dummeste man kan gjøre i Norge er vel egentlig å bevege seg inn på journalistenes territorium med mindre utdannelse, lavere alder, større øyne og høyere lønn. De liker ikke sånt og hodet ditt ender opp på hoggestabben hver mandag kl. 08.00. Men Sophie Elise fortsetter å være seg selv og ser ut til å gro nye hoder hver uke, samme hvor mange hersketeknikker og surmaga artikler de kaster etter henne. Dessuten tjener hun fortsatt mer enn dem. Sånt får naturligvis krigstrommene til å hamre løs på tastaturet.
Det tredje er at dette vel egentlig handler mindre om Sophie Elise, og mer om en kløft. Generasjonskløft, kulturell kløft, kall det hva du vil, en kløft okke som. Mellom de som står igjen og klør seg i hodet, og de som er med videre. De som for lengst har innsett at i en raskt omveltende medieverden handler det om å fornye seg eller dø. De som har forstått at blogg er en stor affære, både som markedskanal og kommunikasjonskanal.
Et merkverdig sted de trodde bare var for småjenter som snakket om sminke, som nå har blitt et sted der samfunnsdebatten finner sted og penger tjenes, også blant folk uten flotte titler. Et sted der de samme små jentene tar seg friheten til å mene hva de vil om hva de vil. For akkurat som dem, er deres lesere bare unge, dumme og lett påvirkelige. Og slik kan vi ikke ha det, for med mange lesere følger stort ansvar og da kan man ikke bare si hva man vil.
Men så er det jo faktisk akkurat slik en blogg fungerer. Der kan man si akkurat hva man vil og være akkurat den man er. Man kan skrive om sin nye tatovering, silikonpupper, fiskepudding, artige katter eller hunder i herreklær. Og det hadde jo selvfølgelig ikke vært et problem om man bare hadde 1 leser, noe helt annet er det når man har 70 000 om dagen. Og ikke minst, tjener penger på det.
For ok, la oss ta den greia der en gang for alle: Selvfølgelig handler dette nok en gang om denne bitterheten rundt bloggere og penger. Og for å gå rett på eksempelet som nå begynner å bli et slitt refreng: JA, Norsk Folkehjelp betalte Sophie Elise for å skrive om førstehjelp og “lure” leserne sine. Men vet du hva de også gjorde? De forsto nøyaktig hvordan man best skal bruke blogg som både markeds- og informasjonskanal og de fikk ut budskapet sitt til langt flere enn de antakeligvis noensinne ville gjort med samme budsjett i en trykt annonse eller noen annen markedskanal.
De vant stort, og sjelden har et godt budskap kommet lenger, takket være Sophie Elise og aktører som Norsk Folkehjelp som faktisk forstår seg på de nye markedskanalene og sosiale medier. Jeg vet at mange synes det virket feil av dem å bruke penger på en slik kampanje, men mengden PR de fikk igjen for den investeringen mangedobler antakeligvis publisiteten de ville fått ved en vanlig, kjedelig TV-annonse. Dessuten kostet det en brøkdel. De skapte en riksdekkende snakkis for hva da? 30 000 kroner? Det er jo ingenting! Du burde heller takke Sophie Elise for at hun tok på seg det oppdraget og brukte sin stemme til å muligens redde liv.
Og bare så du vet det: Det at du nevner kampanjen nok en gang og gir saken enda mer PR, gjør i en slags herlig ironisk Catch-22, at dine ondartede påstander blir bare nok et bevis på det motsatte. Og nå fikk du meg til å nevne kampanjen også. Enda mer PR for pengene. Ain´t that a bitch.
Og, sist men ikke minst så handler det om dette:
For jeg kan kalle deg ved navn, jeg kan kalle deg ved tittel, jeg kan kalle deg hva jeg vil, men jeg kaller deg like gjerne for hva du er. Ditt egentlige navn, ditt sanne navn – navnet du aldri vil anerkjenne. Men jeg vet hvem du er, du bedritne beist, for ditt navn er misunnelse.
Så for å avslutte, og for å sitere kveldens hovedperson, Sophie Elise:
Fuck dere.
Takk for meg.
P.S. Jeg viser ikke til en eneste forskningsrapport, statistikk eller studie for å bygge oppunder mine påstander, av den enkle grunn at dette er min blogg, mine ord og mine regler. Ordet er fritt og ordet er mitt.
P.P.S. Og forresten: Jeg har lest Prosessen av Kafka. Den var ræva.
