Menn er større og sterkere enn kvinner. På alt egentlig. Det er vi som er tøffest og løfter tyngst. Det er vi som går med buksene i familien, det er vi som er det sterke kjønn.
Selvfølgelig må kvinner forvente å stå litt i skyggen av alfahanner som oss. Selvfølgelig skal kvinner få delta, men de kan ikke forvente stort når de kniver mot oss. Oss store, staute karer. Kvinnekamp er sikkert fint og flott, bare dere ikke tråkker inn på vårt domene. Da har dere gått for langt. Det har vi bestemt.
Og slik tror jeg mange tenker fortsatt, og derfor trenger vi kvinnedagen. Nå kanskje mer enn noensinne, for stagnerer det nå vil man aldri bli helt like. Enda er kvinner på mange felt bare en god nummer to, og det er rett og slett ikke bra nok.
Hadde det vært en logisk grunn til det, så kanskje. Men det finnes jo ikke, annet enn godt befestet skjevfordeling. Og det hadde sikkert vært greit det altså, hvis det nå engang hadde vært slik at vi menn var større, smartere, tøffere og flinkere.
Men vi er ikke smartere, vi er ikke bedre. Og hva gjelder denne tanken om at menn skal være tøffere og sterkere enn kvinner, har jeg bare dette å si:
Jeg har sett en kvinne føde.
Og nå vet jeg ikke lenger hvem som er det sterke kjønn.
I den anledning har frua og jeg vært på tur til Oslo for å preike med pressen, high five John Arne Riise, mumse lunsj, svinge innom Nettavisen, susse på Karl Johan, dukke opp på Nyhetskanalen, møte verdens kuleste bergenser, og selvfølgelig, drikke smooooothie i bilen på vei hjem.
Og alt dette i en eneste stor kladd uten pusterom i mellom. En rar dag med mange høydepunkter. Ikke hver dag vi får så mange timer til oss selv uten barn, er jo nesten så man kan bli litt nyforelsket midt oppi det hele! For jeg må si, når alt kommer til alt, det er jo lett å drukne litt i denne småbarnstilværelsen, men når man først kommer seg ut av huset og møter hverandre uten barn og grøt og bleier – så ser man hverandre plutsselig i et nytt lys.
… kan også ha vært spraytanen, for jeg har aldri så mye som rørt en sminkekost, så da jeg fikk både sminke og spraytan(!!) før jeg skulle inn på teppet for å si noen ord på direkten, kan det være at det ble for mye for kroppen og at den rett og slett ble ruset på alle stoffene 😉 Hva enn det var, fint var det.
Nå har det akkurat vært premiere på Bloggerne og jeg gleder meg skikkelig til hele sesongen!! Tror ikke frua og jeg er med så mye i starten, men vi dukker opp etter hvert 😉 Uansett blir det artig å følge med på alle de herlige folka som er med i årets sesong.
Og en av dem må jeg bare få gi en stor high five til her og nå: John Arne Riise. Det er ikke så lett å vite hva man skal tro om folk man aldri har møtt, men som har hørt veldig mye om i media. Og da er det bare så utrolig gøy når de viser seg å være verdens triveligste folk! For det tok meg ikke mange sekunder å forstå at John Arne er en tvers igjennom supertrivelig, kul og morsom fyr 🙂
Og StyleConnection, herved erklært som verdens kuleste bergenser! Den dama får meg ALLTID i godt humør og jeg elsker å møte henne for litt sladder, high fives og god stemning.
Jeg sa det jo, jeg skjønner ikke hvorfor du gidder?
Og nå står du her. 5 dager senere med et kliss nytt teppe som allerede stinker kaffe og yoghurt. Skulle bare hørt på meg. Vi har to små barn nå, det er ikke meningen at vi skal eie noe nytt eller fint før om pluss minus 14 år.
Men for all del, fortsett å kjøpe, du. Tepper, lamper og kopper. Jeg sier bare at de ikke er ment for oss. De kommer til å bli ødelagt før du har gått lei dem.
Sett fra utsiden skjønner jeg at det virker som en dårlig idé å få barn, jeg sier ikke det.
Plutselig en dag få ansvaret for et bittelite menneske som ikke klarer å ta vare på seg selv. Sette sitt eget liv på pause i flere år for å løpe rundt med yoghurt og bæsj på genseren mens du stort sett aldri får sove en natt i fred. Stå opp tidlig hver eneste dag og snakke med babystemme, som om du var en halvt tilbakestående apekatt.
Dessuten koster barn en formue i både penger og fritid. Livet blir aldri det samme igjen. Og de roper og de kjefter og de har deg rundt lillefingeren. Også blir du en sånn som du selv alltid har hatet, en som hele tiden skal prøve å lure andre til å få barn. Og du gir deg ikke, for du blir som en innbitt støvsugerselger. Og det kan jo være fint, men kanskje ikke alltid. Spesielt ikke på fest, men du klarer ikke stoppe.
Jeg sier ikke at det bare er lek og moro å være foreldre. Det er et helvetes slit også. Du går fra å bli blå under øynene til å bli blå i hele ansiktet. Og du har aldri pause. Altså virkelig aldri helt pause. Sover med ett øye åpent og bekymrer deg alltid for noe. Hva som helst egentlig. Krig, eller at taket faller ned. Eller at de faller i trappen. Eller at de faller og slår seg når du ikke er der, og de blir redd og lei seg og skuffet over at du ikke er der. Du blir hjernevasket rett og slett. Sånne ting.
Jeg sier ikke at hver dag er bare enhjørninger og blomster, jeg sier ikke det. Sett fra utsiden virker det helt ulogisk. Jeg skjønner det.
Jeg sier bare at når det plutselig blir litt for stille ute i stua og du går ut for å sjekke, fordi du ikke har hørt lyden av stillhet siden 2011.. Og synet som møter deg er dette:
Da er det lett å bli forelsket.
Når du finner dine to barn sittende side om side i sofaen og kose seg sammen, og all jobben og nattevåk og bekymringer og rynker plutselig kulminerer i en eksplosiv lykkefølelse av ubeskrivelig kjærlighet og du føler at hele verden er her og nå og dette er meningen med alt…
I dag har frua en lang rekke ærender på tapetet, blant annet en tur til frisøren. I følge mine kalkulasjoner vil det ta et sted mellom 3 til 48 timer, og derfor har jeg satt av dagen til å henge ut med tuppelupp.
Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre enda, men jeg ser for meg en dag full av dans, fjas og haraball. Det som derimot er helt sikkert er at fattern nå skal legge fra seg macen et par timer og kose seg på lekedag med verdens beste lillesnupp.
Førstkommende mandag kl. 21.30 fyres første episode av på TV2Livsstil og sesongen kommer til å gå mandag til torsdag (kl. 21.30) i 5 uker. Jeg troooor ikke jeg er med fra første episode, men ikke helt sikker hvordan de har lagt opp den kabalen der, men med 12 bloggere er det mange om beinet.
Jeg kan ikke si så mye om hva som kommer til å dukke opp på skjermen, men dere kan glede dere til mye haraball og moro. Og selvfølgelig endel dramatikk. Vel, ikke fra oss da, her er det bare kos og kaos 😀
Allerede nå kan du sjekke ut dette lille klippet fra et intervju jeg gjorde i forbindelse med en fotoshoot for Bloggerne 🙂
Vet ikke om jeg gruer eller gleder meg mest, men jeg er uansett helt sykt gira, for å få være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm og nå som det bare er NOEN FÅ DAGER IGJEN, gleder jeg meg skikkelig!
Og gruer meg.
Kanskje mest 😉
/ Se Bloggerne, mandag – torsdag, kl. 21.30 på TV2Livsstil
I går fikk jeg det endelige beviset på at lillesnupp ikke lenger bare er en baby, men en utspekulert liten luring.
Vi er på butikken, bare lillesnupp og jeg. Med en handleliste fra mor og godt med tid til å romstere rundt. Hun digger å trippe rundt som en frittgående høne og plukke på alt det spennende de har der. Kjenne på kalde ting og knitre i poser.
I blant går det for langt og da må pappa kjøpe. Såpass synes jeg er røddig. Har ungen først klådd på et eple, legger man det ikke tilbake.
Og det prinsippet er det visst noen som har fått med seg…
For etter at vi er ferdige med frukt og grønt, pleier det å roe seg ned med bonusgjenstander i kurven. Bare pappa og emballasje så langt øyet kan se. Kjedelig for lillesnupp, men fint for pappa som brått får friere tøyler til å handle uten å ende opp med ørten grønne epler med bitemerker.
Men da vi var kommet halvveis gjennom runden, stoppet jeg for å sjekke handlelisten. Tilfeldigvis rett ved kjekshylla. Det gikk ikke ubemerket for lillesnupp, som umiddelbart strenet rett mot kjeksen og ropte “Oj!” mens hun dyttet, ristet og stampet entusiastisk. Men vi skulle ikke ha noe kjeks, så jeg dro henne unna. Men hun labbet rett tilbake, langt over middels fysen på kjeks. Jeg dro henne bort igjen.
Tilbake ved handlevognen innså jeg at vi hadde glemt nøkkelost. Bah! Det er jo nesten tilbake til start igjen, det! Lillesnupp vridde og kastet på seg som en sommerfrisk makrell i grepet til fattern, og blikket var fast rettet mot kjekshylla.
Så jeg slapp henne løs, mens jeg hastet tilbake for å hente osten. Hun kan fint klare seg selv et par sekunder, det er ikke stort hun får utrettet i en hylle full av pappesker uansett. Så jeg feis av gårde, fant osten og vendte tilbake mot kjeksland.
Kan det ha tatt rundt 10 sekunder da? Ikke stort mer i hvert fall, men det var visst nok… For på den tiden hadde det sleipe lille svinet gjort det mest utspekulerte trikset jeg har sett på lenge.
I det jeg nærmet meg henne kom hun gående mot meg. I hånden holdt hun en kjekspakke. Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake i hylla, da jeg oppdaget at “noen” hadde gjort dette…
Og akkurat i det jeg så det, snudde hun seg mot meg og tittet på meg med et blikk som sa:
– “Oj, ser her da pappa, denne er visst åpnet. Kan jo ikke legge den tilbake da..?”
Først tenkte jeg at hun ikke var klar over det inntrufne, men da jeg prøvde å ta fra henne kjekspakken, snudde hun seg raskt og løp av sted. Og dette skjedde hver gang jeg nærmet meg henne. Helt til jeg fikk tak i kjeksen. Da ga hun meg dette blikket…
Så da måtte jeg velge: Kjeks eller flyalarm. Selvfølgelig kunne jeg ta kampen, men hun visste og jeg visste at jeg ikke kunne sette den tilbake, det hadde hun allerede sikret seg mot. Og jeg kunne jo ikke ta med en åpnet kjekspakke uten at noen får smake… Like mye som jeg egentlig ønsket å stå på prinsippene, måtte jeg nesten berømme henne for å ta utspekulert til et helt nytt nivå. Jeg innså at slaget var tapt. Kjekspresset ble for stort. Det sleipe lille svinet vant denne runden.
Victory!
Jeg tok motvillig en kjeks ut av pakken, og hun lyste opp og smilte fra øre til øre i det hun løp i vei med en sjokoladekjeks i klypa, vel vitende om at hun hadde fattern trygt snurret rundt lillefingeren 😉
Noen ganger tenker jeg at jeg er en ganske god pappa.
Slik som i dag, da plutten satt seg til middagsbordet og jeg kom på at vi hadde glemt å vaske hendene hans etter barnehagen. Jeg spurte om han kunne gå og vaske dem, og på første forsøk svarte han ja og tasset inn på badet. Da klappet jeg meg stolt på skulderen og roste meg selv for å ha avlet opp slik en pliktoppfyllende og herlig gutt. Bra Peter, bra jobba! Du ER en flink pappa, du.
I sånne øyeblikk blir man stolt og kry, men så skulle det jo selvfølgelig ikke gå mange minuttene før det skjer noe som raskt får deg ned på jorda igjen…
Slik som i kveld. For noen kvelder tasser jeg fortsatt rundt med lillesnupp i armene for å få henne til å sovne. Runde på runde, frem og tilbake i et bekmørkt soverom. Det er jo ganske kjedelig, så for å få tiden til å gå mens hun hang slapt på armen som en sekk poteter, fisket jeg frem mobilen. Jeg skrudde ned lyset, satt i ørepropper og åpnet et skytespill jeg lastet ned tidligere på dagen. Og det var moro, kjempemoro! Såpass moro at jeg helt glemte å ta hensyn til retningssansen, og med et middels stort DUNK smalt hodet til lillesnuppa inn i et klesskap.
Da føler man seg plutselig som en litt-under-middels pappa igjen… 😉
#pappafail
P.S. Ingen dyr eller babyer ble nevneverdig skadet under innspillingen av dette blogginnlegget. Bare pappas stolthet 😉
P.P.S. Ja da Christina, jeg har selvfølgelig slettet det spillet nå. (#jugekors)
Det er stas å ha en storebror. Stor stas! En som viser vei og hvordan lekene virker. En som ramler ned fra stoler, danser rundt og skaper haraball. Men litt for ofte er han borte litt for lenge, for å leke med de andre barna i barnehagen. Da er det godt å ha en hårete bestevenn i reserve <3
Det er utrolig morsomt å se hvordan Teo og lillesnupp går overens. For plutten har aldri vært noen stor lekekamerat for Teo, men med lillesnupp er historien en helt annen. Hun har vært nysgjerrig på den hårete tasseladden fra dag én og var tidlig borte i kurven hans for å leke og dra ham i halen. I starten tror jeg han synes det var irriterende å ha en baby etter seg hele tiden, men med tiden har også han blitt veldig glad i henne.
Men det er nok ikke helt tilfeldig heller, for de har nok på et eller annet tidspunkt inngått en hemmelig avtale der kos byttes mot mat. Lillesnupp får kose og herje så mye hun vil i bytte mot en matbit her og der. Ikke noe stort, helst noe de voksne ikke oppdager. En liten bit av brødskiva, en kladd leverpostei, den type ting.
I starten kastet hun mat ned på gulvet til ham mens vi spiste, så nå har vi måttet jage ham ut mens vi spiser. Det hjelper egentlig fint lite, for nå har hun begynt å ta med mat ut til ham isteden. Det skal hun ha, lojal til avtalen er hun. Og han lar henne kose, og gir henne lov til å gjøre ting vi andre ikke kan tillate oss. Hun kan klappe på ham og dra ham i ørene selv mens han spiser. Hvis vi andre hadde prøvd på noe sånt, hadde det blitt månelyst.
Kanskje er det maten, eller kanskje er det fordi lillesnupp nå endelig gir ham tilbake den oppmerksomheten han ble frarøvet da to små barn kom til verden. Hva enn det er, er det herlig å se et helt eget bånd mellom en liten snupp og hennes hårete bestevenn <3
