* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Denne uka har Peter og jeg sittet i hver vår ende av skalaen. Du vet, uenighetsskalaen. Vi har jo stort sett små, ubetydelige uenigheter gående hver dag, som at den ene mener det er greit å spise middag foran tv’en mens den andre foretrekker spisebordet. Den ene mener det er livsviktig med antibac, mens den andre mener det umulig kan være så nøye.

Og i helgen toppet det seg da lillefrøkna ble syk. Bare en forkjølelse heldigvis, men alle som har hatt syke barn vet at det ikke skal særlig mye snørr til før de små nesene tetter seg til og blir skikkelig surklete. Og sånne småttinger reagerer jo ikke akkurat, når mor tar fram tørkepapiret og sier “Blås ut! Hardt!“.. De puster i stedet som best de kan gjennom surkelet, og spesielt ille er det under amming.

Derfor så mor seg nødt til å gå til innkjøp av en “neserenser”. Det er en smart liten sak som man fører forsiktig opp i babyens nesebor, før man forsiktig suger ut plagsomt sekret. Snørr, altså.

Med denne lille anretningen skal snørr fordrives

Det var like før leggetid og jeg hadde den lille frøkna i armene, da Peter kom ned trappa.

– “Hei, kan du hjelpe meg litt, tror du? Hun er så innmari snørrete, og jeg skulle gjerne gitt henne litt mat”, sa jeg.

– “Ja, så klart”, svarte Peter, “what do you want me to do?”

– “Nei, kunne du tatt denne neserenseren mens jeg holder henne? Stakkars, hør på den tette nesa..”

– “Eh, ja, seff. Hvordan gjør jeg det da?”, fortsatte Peter.

– “Nei du putter den delen der forsiktig inn i nesa hennes, også suger du i den andre enden.”

– “Okei. Hvor er den som suger ut hen?”

– “Den som suger ut?”

– “Ja..?”

– “Ja, det er jo du som må gjøre det, da.”

– “Hæ? Jeg som suger ut? Du tuller nå, sant?”

– “Jammen-“

 “Nei fy f… Æsj! Nei, glem det!“

Reaksjonen kom totalt uventet på meg, drømmen om en ren liten babynese hadde overskygget alt annet.

– “Hallo? Du får det ikke i inn i munnen, da! Det er et filter inni der. Og det er jo ikke akkurat mannesnørr du skal fjerne, det er liksom den søte lille kaninnesa til datteren din som er tett!”, prøvde jeg.

– “Så du mener jeg skal suge ut snørr … Med den der … Yæk! Glem det!”

Han spant av gårde, og jeg visste ikke om han var seriøs eller ei. Det var ikke før senere på kvelden at jeg skjønte at han mente alvor.

– “Se her da Peter!”, ropte jeg opprømt, “neserenseren er nesten full! Og hør på den nydelige pusten hennes! Ikke en dråpe snørr igjen inni der! Tjohooo!”

Peter spratt opp av sofaen, ansiktsfargen var i ferd med å gå grønn, og i det han passerte meg hørte jeg han mumle surt:

– “Nei, fytti h… Kom Teo, nå tror jeg du må ut og tisse…”

Idet han og bikkja forsvant ut døra, slo det meg: Hvem er det egentlig som sliter mest? Far som ikke takler slimete snørrjobber…

… eller mor som elsker det?

/ snørrete hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *