Det er aldri godt å vite når tiden er moden, men små babyer ser ut til å ha en medfødt gave til å time ting helt perfekt …

Slik som i dag.

Når vi ligger på stellebordet og skifter fra gamle arveklær til litt finere stas fordi vi skal ut på besøk, passer det da? Neida.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Eller når pappa holder lillesnupp på armen og stresser rundt for å finne de siste tingene vi må ha med før vi kan reise? Nei, ikke helt da heller.

Hva med når pappa løper opp trappa, snur halvveis opp, løper ned, banner litt, snur igjen og sprinter opp igjen? Nei, ikke helt enda.

Hva med når vi kler på ulldressen og lua og pappa prøver å ikke bli stresset av tiden som tikker, mamma som jamrer og sokker som mangler? Nix.

Hva med når mamma stikker hodet inn døra og lurer på hvor vi blir av? Njææ, men det nærmer seg.

Hva med når alt er klappet og klart, alle finklærne er på, bagen er pakket, tiden er knapp, lua er snøret og hele familien er på vei ut døra og alt endelig ser ut til å gå etter planen? Jo, da er tiden moden.

Da passer det perfekt å gulpe litt.

It wasn´t me

/ Vi kommer når vi kommer

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære TV2,

Hva er det dere holder på med? I hvor mange år skal denne galskapen få fortsette før dere tar grep?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg snakker selvfølgelig om sendetiden til Senkveld med Thomas & Harald. Skal ikke det være et slags hyggelig familieprogram som man kan kose seg med på tampen av en god arbeidsuke?

Er ikke tanken at man skal ligge på sofaen med magen full av taco og mumse ostepop mens man ler av Haralds mange påfunn og lar seg sjarmere av Thomas´ gutteaktige sjarm? Ønsker dere ikke at så mange som mulig skal bli kjent med nye gjester og glede seg over en spennende bukett kjendiser fra fjern og nær?

Jo?

Så hvorfor er det sånn at dere må sende programmet midt på natta? 22.20? Ti på halv elleve? Hva med oss småbarnsforeldre, tenker dere ikke på oss?

Hva med oss som begynner å se på klokka allerede halvveis ut i Beat for Beat? Vi som i en årrekke har måttet ha Senkveld på opptak fordi vi vet at frua sovner lenge før første reklamepause uansett. Hva med oss?

Er dere klar over hvor lei man blir av å bare se på barne-tv dagen lang? Har dere noensinne sett Drømmehagen? Ørten ganger på repeat? Makka pakka, makka pakka, MAKKA PAKKA! Man kan bli gal av sånt.

Hadde ikke vi voksne fortjent litt direktesendt underholdning når ungene endelig sover? Er det virkelig en mann i 30-årene verdig å måtte sette en vekkerklokke på stuebordet for å få sett ukas aktuelle gjester? Synes dere det? Neeei da, ikke tenk på oss.

Pøh, TV2, dere har herved mistet en seer. Da slår jeg heller over på trofaste NRK og koser meg med litt god gammeldags kvalitetsunderholdning: Detektimen.

Skal vi seee, når begynner det da? HÆ?

Men for f…

Jeg går og legger meg.

/ Senkveld til frokost. Igjen.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mange har spurt meg om hva som er den største forskjellen på å ha ett og to barn.

Til nå har jeg vel egentlig ikke hatt noe godt svar annet enn at med to barn må man gå på do med døren åpen, men i det siste har det begynt å vokse frem en stor og gledelig forskjell:

Søskenkjærlighet.

Det er så fantastisk å se hvordan de allerede nå har så mye glede av hverandre. Ingen kan få lillesnupp til å smile som storebror og endelig har plutten fått et takknemlig publikum som elsker alle hans ablegøyer!

Han shower rundt til ferskens store begeistring og hun ler så hun hikster mens han kaster leker, ruller rundt på gulvet og oppfører seg som en brisen sirkusape.

Og det er kanskje den største og beste forskjellen på ett og to barn.

For én er en alene, men to er et team.

To er søskenkjærlighet.

/ søskenkjærlighet <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hei du, ja du ja, vi skulle ikke funnet på noe til uka da?

Bare du og jeg, kanskje tatt en kaffe eller noe?

Og kanskje et par andre da.

For på tirsdag kommer jeg rekende hele veien til hovedstaden for å stille til “Trilletreff” med Johanna Grønneberg Mesa. Vi skal møtes til kaffeslaberas for å prate litt om foreldrerollen, mitt liv som fattern, reisen fra ungkar til far og boken jeg ga ut i høst.

Etter praten blir det spørsmålsrunde og selvfølgelig muligheter for en saftig high five og signering av bøker for de som skulle ønske det 🙂

Ta med bok eller kjøp på stedet, arrangementet finner sted i Cappelen Damms lokaler (Akersgata 47/49) og går av stabelen kl. 14.00.

Har du ikke lest boka? Klikk her for å bestille “Pappahjerte – Fra ungkar til far”

Tommel opp!

Så, hva sier du, sees vi på tirsdag kl. 14.00? I så fall:

–> Meld deg på Trilletreffet på Facebook (gratis)

/Sjåast!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg ruller over den grusete parkeringsplassen og finner meg en ledig plass. Inne i barnehagen ser jeg barn, massevis av barn. De flakker omkring som ville fugler og latteren kan høres på en mils avstand.

Ute stråler solen og varmer godt i kinnene. Snøen har for lengst reist sin kos og de første optimistiske blomsterknoppene har begynt å titte frem.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg går spent mot gjerdet og speider etter min lille plutt, spent på hvor han er i dag. Jeg vet aldri hvor jeg finner ham eller hva han driver med, men det er like spennende hver gang. Hvilke historier har han til meg i dag?

Mens jeg trasker innover spinner det barn på små trehjulssykler rundt beina på meg. Så ser jeg ham. Han sitter et stykke unna midt i oppoverbakken på en gul trehjulssykkel. Han sitter helt stille og speider utover.

Uff, stakkar, tenker jeg, en sånn må vi få kjøpt til ham. Vi kom jo såvidt i gang med sykkeltreningen før vinteren, men nå er vinterdvalen over og på tide å komme i gang igjen. Så dumt at vi ikke har vært litt flinkere til å øve på dette selv på litt kaldere dager, da kunne han også vært en av de barna som spinner rundt i full fart.

Men se på ham nå. Nå sitter han bare der oppe, stakkar. Sikkert blitt plassert på sykkelen av en behjelpelig voksen som lever i håpet. Og nå sitter han der og funderer på hvorfor han ikke får det til.

Klar til dyst

Så plukker han opp ferten av meg og snur seg for å høre hva all ståheien nede ved porten dreier seg om.

I det han ser meg hopper han fra setet av glede og klapper hendene sammen i et eneste stort overbegeistret smil.

Så kaster han seg på sykkelen og spinner i vei nedover bakken mens han gliser så helhjertet at jeg tror tennene skal ramle ut.

Han dundrer i vei i full galopp og stopper ikke før han deiser rett inn i meg.

Jeg hiver ham stolt opp i været og gir ham et stort smask på kinnet.

– Men i all verden, når har du lært deg det der?!

Så kommer jeg på hvor jeg er hen …

Å ja, selvfølgelig.

Ting skjer mens pappa er på jobb.

Du har blitt en skikkelig barnehagegutt, du.

Og jeg er så utrolig stolt av deg.

/ Unna vei, her kommer jeg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

– Wiiiii, hahaha!

Plutten hyler av glede når pappa former munnen som en blåsefisk og spruter ut en søyle med vann som deiser rett i veggen på dusjkabinettet.

Så tar han slangen opp til ansiktet atter en gang,  fyller munnen med vann og vi gjør samme greia igjen. Og han hyler av latter og glede igjen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så er tiden kommet for å vaske håret. Mitt selvfølgelig, ikke hans. Han hater å vaske håret, da er det bedre å sørge for at pappa er ren og pen. Jeg fyller litt badeskum i en kopp, han fyller på med vann og heller såpeblandingen i håret mitt. Forsiktig og med stødig hånd fordeler han det utover som om han jobber med flytende metall. Så tar han vannslangen fatt og spyler det hele vekk.

Så skjer det noe ufattelig søtt.

Jeg vet hvor mye han hater å få vann i øynene og jeg tror han tror at pappa føler det på akkurat samme måte. For i det han spyler vekk vannet, kommer en god byge såpevann ned foran øynene mine. Han trekker strålen raskt unna, begynner å dra luggen min til side og tørker øynene mine.

Når jeg åpner dem er han bare få centimeter unna ansiktet mitt og med store, vakre blå øyne fulle av empati spør han bekymret:

– Går det bra, lille venn?

I sånne stunder nytter det ikke å skulle være tøff mann.

Fasaden faller og jeg smelter som såpeskum.

/ tøff som såpe, myk som såpeskum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig er våren her og våren det er årets beste tid.

Det er noe helt spesielt med våren. Våren er selve potensen. Det er spenningen, gleden, forventningen. Om våren blir man som et barn igjen. Det er drømmen om sommeren, håpet for godt vær, turer til stranda med barna, is i solen og reker til solen går ned. Det er tiden da alt blomstrer: humøret, blomstene og gleden.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Der vinteren er en mørk tid pyntet med fine stunder, er våren et overflødighetshorn av lys og smil. Jorden våkner opp av dvalen, strekker seg mot himmelen og hilser deg blidt velkommen til hver eneste dag. En tid for optimisme, en tid for glede.

Men det er også tiden da solen gløtter nådeløst inn vinduet som en nysgjerrig svigermor på jakt etter rot og hybelkaniner. Den lave vårsolen lusker seg inn akkurat over thujahekken til naboen og avslører hvert eneste hundehår som ligger pent dandert på parketten. Plutselig gjenoppstår alle merkene etter kladdete hender på vinduet og får det til å se ut som frostet glass. Det er ikke bare naturen som våkner til live etter dvalen, men også huset og det roper desperat etter en dusj og en skrubb.

Så da er det frem med alt man har av bøtter og spann. For en mann som meg må jeg begynne på nytt hver eneste vår, fatter bare akkurat nok interesse til at jeg får jobben gjort uten å egentlig lære noe av det. Vasker man gulvene med salmiakk eller blir det helt feil? Kan man gnikke avispapir på vinduene? Og hva er egentlig best for et snuskete dusjkabinett? Sluket husker jeg fra sist. Der er det bare å lukke øynene, strekke ut en arm og tenke på noe annet.

Ta vårrengjøringen uten en skamløs selfie? Saklig.

Hva gjør man egentlig med gamle yoghurtflekker i sofaen og hva med alle strektegningene som pjokken har prydet tapetet med? Skal vi prøve å vaske de bort, la de stå eller rett og slett bare male om? Hva med gamle stearinflekker på duken, skal de inn i fryseskapet sammen med linskjorten til bunaden eller er det der egentlig bare sprøyt?

Heldigvis bruker jeg såpass lang tid på å løse alle disse flokene at innen jeg er ferdig har frua gjort mesteparten av jobben. Og med huset rent og vinteren parkert kan våren endelig starte. Og våren, det er årets beste tid. Et etterlengtet hamskifte fra den tunge vinterkåpa til den lette vårkjolen. Våren er leken og yr. Våren er tiden for å gjenerobre lekeplassen med barna fra vinterens jerngrep.

Og enda har man sommerens mange gleder, håp og savn foran seg et sted langt der fremme i horisonten, for våren er spenningen, forventningen og potensen.

Teksten “Våren” ble først publisert i gratismagasinet PlussTid.

/ hurra for årets beste tid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ufine uvaner kan være vanskelig å bli kvitt. Man er liksom ikke helt villig til å gjøre noe med det og så er det så lett å gjemme seg bak unnskyldninger.

Men noen ganger er alt man trenger litt motivasjon …

Slik som her i dag tidlig. Jeg hadde med Nora inn på badet, skiftet bleie, laget tullelyder som får henne til å smile, koset litt og gikk ned i stua igjen. Der slo vi oss ned sammen resten av familien og nøt litt rolig frokost-tv og en matbit.

I det siste har jeg vært ganske stresset med alt som skal gjøres og tiden som bare flyr forbi, og i sånne stunder har en gammel uvane en stygg uvane med å vende tilbake. Neglebiting.

Helt ubevisst sitter jeg og gomler på mine egne fingre og oppdager det ikke før noen sier fra eller jeg plutselig ser refleksjonen av meg selv i tv-en og ser bildet av en voksen mann med fingre i munnen. Det ser ikke så fryktelig smart ut.

Men likevel klarer jeg liksom ikke å slutte. Men først i dag innså jeg at det handler ikke om å prøve eller ikke prøve, men motivasjonen. En utløsende årsak som får deg til å se saken fra en helt ny side.

For mens jeg satt der i sofaen og mumset på en forsvarsløs tommelfingernegl kom jeg plutselig til å tenke på:

– “Husket jeg egentlig å vaske hendene etter at vi skiftet bleie?” 

… og sånn slutter man å bite negler.

På dagen.

/ blæh

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg husker før jeg. Det var tider det. Du og jeg og ikke en bekymring i verden.

Dagene da vi kunne leke sammen på gulvet, time etter time. Jeg husker hvordan vi lo av alt det morsomme du sa og jeg trodde liksom aldri at det skulle endre seg.

Du lød som en fortryllende vårdag, tonene triller og lokket til glede.

Jeg var stolt av deg, tok deg inn under mine vinger som en av mine egne. Du var en av familien.

Hva skjedde?

Hvor ble tiden av?

For nå… nå er du bare skummel. Du er ikke noe gøyal lenger, du er bare ubehagelig og uforutsigbar.

Kjære okse, hva er det med deg? Du skremmer jo vettet av barna!

Du pleide å lage lystige lyder som behaget øret, men nå minner du mest om en fødende kvinne med pressrier.

Noterer meg også at sauen høres ut som en latterkule fra hu trivelige røykesnuppa fra NRK-serien Sofa.

Men men, det er vel bare sånn det går når en leke dør …

Ingenting varer evig.

/ R.I.P, du skumle okse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

… og Instagram selvfølgelig

Plutten sitter på kjøkkenbenken og ser på meg med bedende øyne store som tekopper. Blå øyne som gnistrer og skinner, uskyldige og blå. Klarer jeg å stå i mot? Nei, selvfølgelig klarer jeg ikke det.

– Okei da, du skal få en sviske, men bare én.

– To?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

– Du din lille luring, hva er det vi har sagt? Det er bare én om dagen.

Plutten ser ut til å ha hengt seg helt opp i partall for tiden og alt skal helst være i par. To svisker, to aprikoser, fire grønne druer, fire røde druer, åtte rosiner, ti ganger hoppe i sofaen før tannpussen.

Selv om han ofte får viljen sin, har vi også begynt å innføre en regel om at visse ting kun er én om dagen. Aprikoser og vitaminløver, for eksempel. “Det er bare én om dagen ellers får du vondt i magen”, sier vi.

Det begynner å bli ganske mye på kjøkkenet man visstnok får vondt i magen av, men inntil videre aksepterer han det. Vel, ikke druer og rosiner da.

Men i dag var dagen endelig kommet for at planen skulle bite oss i rumpa. Selvfølgelig på en mandag.

Aldri på en fredag, alltid på en mandag 😉

Han satt i sofaen og spiste frokost, fortsatt i pysjen og travelt opptatt med en Lego-app på nettbrettet.

Han var så søt der han satt og mumset på sin lille frokosttallerken som mamma hadde satt sammen at jeg bare måtte bort å suse litt på ham. Sånn er det bare i blant, man må susse litt.

Jeg snek meg bort til ham og kysset ham på kinnet, men da jeg skulle lene meg ut innså jeg at jeg ikke hadde fått nok av det rufsete lille hodet og gikk inn for et suss til.

Det var tydeligvis feil, jeg må ha avbrutt ham der han satt i dyp konsentrasjon. For akkurat da jeg nærmet meg igjen tittet han brydd opp fra nettbrettet, dyttet meg bort med en ledig hånd og sa:

– Det er bare én om dagen.

<3

/ Hilsen rørt, stolt og litt skuffet

* Følg Pappahjerte på Facebook *