Altfor lenge har altfor langt hår gitt meg altfor mye hodebry, så i dag var det kroken på døra.
Før var alt så mye enklere. Da jeg var ung og lovende fikk jeg alltid høre at jeg hadde så tykt og mye hår at frisørene måtte bruke en egen saks for å tynne det ut.
I det siste har jeg derimot uroet meg litt for om de kanskje gikk på litt for hardt med den saksa, for nå synes jeg det begynner å glissent og tynt i hyssingen. Vikene er på tapende front selv om månen holder stand.
Jeg er kommet dit i livet der håret faktisk bare ser mer pistrete ut dess lengre det blir og ganske lenge har jeg lurt på hvordan det ville sett ut om jeg bare fjernet alt.
Jeg trenger ikke dra til frisøren en gang, for de siste årene har jeg vært min egen frisør etter at en søt frisørinne jeg en gang i tiden var litt småforelsket i knuste mitt hjerte da hun solgte meg et ekstrakt som skulle stimulere hårveksten … #heartbreaksmiley #denfølelsen #georgecostanza
Så det ble aldri oss to.
Men nå har jeg akseptert min skjebne. Det vil bli en god stund til noen frisør klager over tykt hår på denne nøtta igjen.
Dessuten, og som et utmerket påskudd og/eller en fantastisk dårlig unnskyldning, så går det også lus i barnehagen til plutten for tiden, så da kan det jo være greit å gjøre en solidarisk innsats for fellesskapets beste.
Så derfor..
Før …
Etter
Tja, det ble jo ikke så halvgæli, gjorde det vel? Hvor lenge jeg har tenkt til å ha håret slik vites ei, men det er i hvert fall ydderst usannsynlig at jeg kommer til å gå tilbake til denne med det første..
Det tror jeg 25 år med evolusjon har satt en stopper for 😉
… så får jeg bare håpe at bolleklipp ikke blir på mote med det første, men at “serbisk dørvakt” blir siste skrik i vår.
I går hadde vi intet mindre enn TO historiske hendelser her til lands som begge inntreffer nesten like sjelden: Total solformørkelse og en lunsjdate for frua og meg.
Det har vært travle uker siden vi ble tobarnsforeldre i oktober, dagene har stort sett bestått av å få på plass rutiner for hvordan man sjonglerer to barn som på forskjellig vis har behov for like mye oppmerksomhet. Og når man i tillegg får servert en god dose sykdom på sølvfat stort sett hver uke siden nyttår, ja da sier det seg jo selv at gårsdagen var svært etterlengtet.
Svigerforeldre åpnet dørene på vidt gap for vogn og vippestol og stellebager og leker og tåteflaske og reservemelk og to små barnebarn, før de dyttet oss ut døra med ordre om å kose oss. Og mens vi stod og ventet på heisen kikket vi på hverandre, og innså at vi begge tenkte akkurat samme tanken:
– “Å herregud, vi skulle ikke bare…?”, begynte jeg.
– “..fått tak i et ledig hotellrom?!”, fortsatte frua.
Og så skrattlo vi gjennom hele heisturen fordi vi vurderte å ringe Farris Bad og høre om de hadde hotellrom på dagtid for timesutleie … #goodtimes
Tenk så deilig! Kun søvn. Helt uforstyrret. Ingenting annet. Men vi fant fort ut at de sikkert ikke hadde trodd på oss uansett.
Men så plutselig satt vi der, på Hungry Heart Café, vårt yndlingssted over alle kafeer i mils omkrets. Nykvernet kaffe med kokosmelk (et must for trøtte tryner), leskende energi-smoothie (ingen forklaring nødvendig) og økologisk mat i verdensklasse. Vi pratet uten å bli avbrutt, ingen spyttet ut maten etter å ha tygd litt, ingen maset etter verken druer, aprikoser eller barne-tv.
Hungry Heart <3
Quinoaboller med råkostsalat. Yum!
Bare oss to, deilig mat og en tilsynelatende evighet av ledig tid. Vi var i himmelen. Vi var ikke lenger klokkas lakeier, snarere tvert i mot. Og det var helt magisk. Fargen kom tilbake i ansiktet og kjærlighet var i luften. Det er ikke mer som skal til for to slitne småbarnsforeldre.
Og en liten godbit til dessert 😉
Neste stopp var den fiffige klesbutikken Andersen for å plukke ut raffe filler til far. Det har seg nemlig slik at jeg skal på fest med bloggfiffen i Side2 neste uke og da tenkte jeg å gjøre et seriøst forsøk på å ikke se ut som en boms. Jeg har alltid følt meg som en sel på trehjulssykkel i klesbutikker, spesielt når man blir tvunget til å prøve bukser så trange at de helt ubevisst får deg til å begynne å snakke som en svensk servitør.
Heldigvis hadde butikken en behjelpelig herremann å avse, så da ble det orden i sakene. Her er et lite knippe bilder fra catwalken.
Og to store handleposer senere var vi tilbake i heisen på vei opp til svigers. Denne gangen med glød i kinnene. To slitne småbarnsforeldre hadde forlatt leiligheten bare få timer tidligere, et kjærestepar var nå på vei opp igjen.
Jeg tror det er viktig at man tar seg tid til slike ting, gjerne oftere enn én gang per solformørkelse. Vi ble i hvert fall enige om å prøve å få til en slik date minst én gang i måneden. Vi skulle selvfølgelig gjerne gjort det hver eneste dag, men da tror jeg kanskje barnevakta hadde flyttet til varmere strøk 😉
Men nå må jeg løpe, for etter vellykket date i går prøver vi å gjenta suksessen i kveld. Uten barnevakt riktignok. Så da blir det lunken/iskald biff til middag (som noen har sølt yoghurt på) og en romantisk kveld med bretting av klær foran tv-en.
Jeg har gått på en skikkelig identitessmell, så nå roper jeg ut over fjellene i et desperat håp om at noen vil svare.
Så … hvordan skal jeg forklare dette? For jeg prøver jo så godt jeg kan å være en tøff, voksen mann.
Noen ganger lar jeg skjegge gro noen dager ekstra eller hører på satanisk dødsmetal bare for å bekrefte min identitet. Andre ganger drikker jeg melk rett fra kartongen (#yolo), men akkurat nå sitter jeg i en skikkelig skvis.
For i det siste har jeg blitt glad i å romstere rundt på Netflix på evig søken etter nye perler. Så langt har jeg kommet over mange snodige dokumentarer som jeg har trykket til mitt bryst. Om matindustrien i USA, om den japanske sushikokken Jiro, om legalisering av marijuana og mer. Og det er jo greit, ingen identitetskrise der. Men her en dag ramlet jeg tilfeldigvis over en tv-serie som egentlig ikke har fanget min interesse, men det var ingen snodige dokumentarer å oppdrive og i et svakt sekund lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd.
Så jeg så noen minutter.
Og så så jeg noen minutter til.
Og nå ELSKER jeg den!
Jeg snakker selvfølgelig om den meget jentete, rare, dustete og usannsynlige serien Unbreakable Kimmy Schmidt.
(bilde: couchtimewithjill.com)
Serien handler om en jente som flytter alene til New York etter å ha vært innesperret i en bunker i 15 år.
Serien er så teit! Så utrolig merkelig, søt og jentene at jeg får hull i tennene hvert femte minutt, men likevel har jeg blitt helt hektet og jeg elsker den! Og det er rart, for jeg tror denne serien er ment for ungjenter av veskegenerasjonen og oppover, men definitivt ikke voksne mannfolk med gressklipper og boliglån.
Like fullt tar jeg meg selv i å glede meg til hver eneste episode og ligger på sengekanten med mobilen hver kveld og småprater for meg selv:
“Kimmy, du Kimmy, hva for noe merkelig vil du finne på i dag da? Og Titus da, du elskverdige godgutt, jeg heier på deg!” Og sånn går no dagan.
(bilde: Netflix)
Så er spørsmålet: Finnes det andre menn der ute som har gått i samme fella? Ikke vær flau, kompis, vær solidarisk. Frihet, likhet, brorskap og de greiene der. Damer, har du en husbond som sniktitter litt når han tror du ikke følger med?
Det må da være fler enn meg..? Kom igjen a karer, en eller annen, jeg står med en åpen og utstrakt hånd her, help a brother out.
/ Bill. mrk. Forvirret og alene #chickflickdeluxe #guiltypleasure
Jeg husker da jeg var yngre jeg. Var ikke redd for en pøkk!
Jeg var med i VM i døds, kjørte hardt på snowboard, hoppet i strikk, prøvde wakeboard, hoppet i fallskjerm og raftet i Akerselva. Jeg har også prøvd å kite på fjellvidda én uke etter en kneoperasjon, ruset på ganske tunge medikamenter. Det var en merkelig opplevelse.
Det var tider det, den gangen jeg kastet meg ut i ekstremsport av alskens slag uten å blunke. Nå … ikke så mye. Jeg har ikke lenger det jeg vil definere som et liv verdig å filmes med GoPro. Veldig langt derifra faktisk.
Jeg har tidligere harselert med at man blir litt kjipere av å få barn og det står jeg for. Det mest ekstreme jeg bryner meg på i disse dager er hvor lenge jeg tør å la laksen ligge i panna før jeg snur den (tenk om den blir helt tørr!!) og selvfølgelig hvor lenge etter utløpsdatoen jeg tør å kaste i meg servelat uten å lukte på den først (#yolo).
Livet mitt er med andre ord ganske i manko på dristige utfordringer … MEN, det var inntil i dag!
For tidligere i dag var jeg på treningssenteret og løftet tungt metall som en gorilla og på vei hjem skulle jeg bare raskt innom butikken, da jeg plutselig fikk denne tekstmeldingen fra frua:
Og det fikk meg til å tenke..
For mens jeg sto og ventet på at den gamle mannen bak kyllingmonteret skulle bli ferdig med å maltraktere min nygrillede kylling, slo det meg:
“Jeg lever et trygt og godt liv. Nesten litt kjedelig, så trygt og godt er det. Jeg savner litt adrenalin, jeg trenger adrenalin. Man får det jo ikke mer moro enn man gjør det til selv, så hva om jeg bare sparker opp døra når jeg kommer hjem og brøler av full hals: JAAAAAAALLOOOOO!!! FATTERN ER HJEMME, HVOR ERRU BEJBE?!!”
Mens jeg parkerte bilen utenfor huset tenkte jeg mer over saken. Sugde på det som en karamell og veide for og i mot. Da ble det fort klart.
FOR: Det kan bli moro. For meg.
MOT: Testiklene mine vil garantert bli sparket så hardt opp i lufta at de kun vil bli synlig med røddig stjernekikkert.
Ska gi ræ nygrilla kylling. jeg!
For en kvinnes vrede er ikke noe å ta lett på og når vi i tillegg tar med i beregningen at det her er snakk om en utslitt, ammende småbarnsmor som er på 3 timers søvn og sitt siste strå av tålmodighet landet jeg på at det plutselig virket langt mer fristende å gjørmebryte med en sulten grizzlybjørn.
Du vet det nærmer seg påske når selveste påskeharen dukker opp til frokost.
Jeg er ikke normalt sett en sånn fyr som sier ting som: “tnåååh”, “dååån” eller “åhelledussendeterdetsøøøteste jeg har sett!”, men da frua kom ned på kjøkkenet i morges med denne lille harepusen i armene …
Jeg sitter i et hav av klær jeg nok aldri vil klare å ro meg ut av. Det er bukser og gensere og gudene vet hva i alle slags størrelser og varianter.
Det er klær samlet sammen gjennom flere runder i arvekarusellens fascinerende runddans og det synes. Noen av plaggene må være minst 20 år gamle? Det er navn i nakken på folk jeg aldri har hørt om, folk som sikkert er pensjonert innen nå.
Og nå har dagen kommet for å rulle inn på endestasjonen for mange av disse fillene. Skap er tømt, stua er fylt og en stor kopp kaffe er spedd ut med en mengde stå-på-vilje, for nå skal endelig gamle plagg sorteres og prosesseres. Små plagg som skal arves videre skal dit, opplagte kasteplagg skal i den haugen og plagg som fortsatt passer skal i den bunken.
Ganske tidlig i prosessen innser jeg litt av problemet med å brette vekk og kaste gamle klær: Det er skikkelig sårt.
Affeksjonsverdien og minnene som sitter i klærne er så mye større enn jeg hadde trodd. Slik som den gamle pysjen med de fargerike stripene. Den er slitt nå, gudene vet hvor mange barn den har bodd hos før den havnet hos oss, men jeg har så mange fine minner med den. Bilder og historier som gjør meg glad, og nå skal den bare kastes vekk som et gammel bananskall?
Det føles som i går..
..men dagen er kommet for å ta farvel.
Det er rart hvor mange følelser som gjemmer seg mellom fibrene på barneklær som ikke lenger passer. Med en gang man tar på dem våkner minnene til live og man får et nostalgisk tilbakeblikk i plaggets historie. Og det er vel også derfor man noen ganger får arveplagg fra andre som virkelig ikke tåler dagens lys.
Først tenker man: “Hva i all verden tenkte de på? Hvorfor kastet de ikke bare dette gamle rakkelet?”. Så innser man at de ikke hadde hjerte til det. For det er så mye hyggeligere å sende noe videre og tenke at plagget får et nytt hjem fremfor at det skal sendes til de evige jaktmarker.
Og du da, gamle smurfecaps, hva skjedde?
Heldigvis er det ikke så mye som skal kastes. Noe UFFes og noe går videre til lillesnupps venteskap, men det aller meste pakkes inn i separate poser som igjen pakkes inn i enda større poser og skyfles vekk på loftet. Og så er det bare å vente …
Vente på den dagen noen ringer og spør. Det kan skje i morgen, det kan skje til sommeren, det kan skje om noen år. Men når den dagen kommer skal vi være klare, og stakkars de som ringer. De bør være klar for et helt flyttelass med hvite bodyer, en elefants vekt i lodne ullgensere og et hav av fargerike sokker.
Vi har prøvd å sortere som best vi kan, men like fullt vet jeg at de vil pakke opp klærne, se på et par av plaggene og si: “Hva i all verden tenkte de på?!” Men vit at vi prøvde. Det er bare ikke så lett når det kommer til stykket.
Men det er livsviktig om arvekarusellen skal gå sin gang. Og det må den, ellers kollapser hele systemet. Og da må alle gjøre sin del av jobben.
Heldigvis vet man jo aldri hva man plutselig en dag kan finne på å få i retur og det er også noe av det som gjør arvekarusellen så spennende og fantastisk.
Men det kan være tøft når det står på som verst, for det skjærer godt i pappahjertet å pakke vekk plagg som dette:
Jeg har alltid tenkt at hjemmekontor skal være så fint. Disponere tiden selv, jobbe når man vil, være sin egen sjef.
Og jo da, hjemmekontor er ofte vel og bra, selv om det stort sett alltid fører til jobbing ut i de sene nattetimer, men det fører også med seg andre utfordringer man kanskje ikke hadde tenkt på tidligere. Små faktorer som fort kan ødelegge arbeidsflyten.
For hvor ofte skjer det egentlig på et vanlig kontor at en kollega kommer bort til deg mens du jobber, legger seg i armene dine og sovner der? Ikke spesielt ofte.
Dessuten blir man asosial og sær av for mye hjemmekontor over tid. Det er ikke bra for hjernen å ikke møte andre folk, ikke kunne diskutere gårsdagens episode av ?The Biggest Loser? i lunsjen og venne seg til at det er helt greit å gå i joggebukse på jobb. Fordelen er selvfølgelig at man kan sitte med usminket steinansikt hele dagen lang uten at noen tror du er grinete og trenger en klem.
Hjemmekontor = Konstant steinansikt
Jeg har heller aldri i min erfaring fra alle mine tidligere jobber erfart at en kollega plutselig sparker inn døra til kontoret kun iført pysj, hopper opp i fanget mitt og begynner å hamre løs på tastaturet som en ruset bavian.
Så setter vi bare opp en enkel T-konto her…
Det fine med de dagene jeg har hjemmekontor er derimot at jeg jo faktisk har egen barista! Han lager kaffe til meg hver eneste morgen for tiden og kaller seg bare for “Kaffedoktor´n”. Han har blitt helt rå på kapselmaskinen, selv om jeg aldri helt vet om jeg får en kruttsterk espresso eller en koffeinfri lungo. Men men: YOLO! 😉
Den aller største utfordringen med hjemmekontor er selvfølgelig å faktisk gjøre det man skal og ikke bare sitte på youtube og se på morsomme katter hele dagen. Slik som i dag, så fort dette innlegget er postet skal jeg gå rett i gang med å få orden på selvangivelsen og regnskapet for 2014 i god tid før fristen.
Men det rare er at hver gang jeg skal begynne på den (pardon my french) drittjobben, så skjer det plutselig noe annet. Men ikke i dag, for nå skal jeg- … nei, vent nå litt… Jeg er jo kjempesulten! Kan ikke begynne med regnskap da? Nei nei, det lar seg ikke gjøre. Uten mat og drikke etc. Her må jeg nok bare utsette gitt.
Skitt altså, nå som jeg var så klar og alt. Vel vel, kanskje i morgen da.
For i dag var jeg på et veldig trivelig trilletreff i Oslo for å prate om boka og ha kaffeslabberas med dere leserne. Det var ikke så fryktelig mange som dukket opp, veldig få egentlig, men da ble det bare enda mer intimt og trivelig. I tillegg fikk jeg da tid til å virkelig prate med flere av de oppmøtte.
Gjennom kaffeslabberaset med Johanna Grønneberg Mesa og vårt lille publikum gikk det egentlig mer og mer opp for meg at det snakkes altfor lite om tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn i armene. For jeg tror veldig mange treffer en hard vegg av tøff virkelighet når de kommer hjem fra sykehuset og møter en hverdag som er langt fra så rosenrød som de hadde sett for seg.
Johanna har jo faktisk skrevet en hel bok om dette tidligere og det var kanskje hennes innsikt, mine egne erfaringer og kommentarer fra publikum som fikk meg til å innse at alt for lite sies om forventinger versus plausibel virkelighet i tiden rett etter man har blitt nybakte foreldre. På tide å ta bladet fra munnen og den jobben tar jeg gladelig.
For det er nemlig én ting ingen forteller deg: Det er drittøft. Det er ikke nødvendigvis bare rosa skyer og babylykke, det kan også være et nervepirrende kaos som nærmest tar knekken på deg. Nesten ingen forteller deg dette, enten fordi de vil skåne deg eller fordi de har fortrengt det, men den første tiden kan rett og slett være et lite helvete.
Ikke bare fordi man ikke har rutiner på noe som helst, men også fordi alt står på hodet, hele livet er fullt av nye og ukjente ting, hjernen mottar nye signaler den ikke helt klarer å prosessere, ammetåka fyller hodet med ull, man har ansvar for et helt nytt liv, og ikke minst, og dette vil jeg sette to streker under: Livet blir ikke nødvendigvis umiddelbart så fantastisk som du kanskje hadde sett for deg!
For det kan være litt tøft når forventninger og virkelighet barker sammen i en ufin affære. For å få barn er ikke som å se en artig komedie på kino og reise hjem igjen. Det er hardt arbeid, det er amming midt på natta, det er grining, gulping, bleier, kaos, overflod av følelser, mangel på rutiner, en total omveltning og alt dette kastet rett i fanget på deg på et blunk. Og INGEN prater om det!! Bortsett fra Johanna da.
Jeg vet at dette kanskje vil være en kalddusj for noen, men det vil være en bjørnetjeneste å ikke i hvert fall ha nevnt det. Jeg hater å måtte være han fyren som sprekker den rosenrøde bobla, men noen måtte jo si det.
Og jeg tror faktisk at det at ingen prater om dette bare gjør saken verre, for forventningen om at alt skal bli så flott og fint forverrer bare situasjonen når man blir kastet ut i det. Jeg tror sånt fører til fødselsdepresjon. Man føler man skuffer seg selv og babyen ved at man ikke klarer å leve opp til en urealistisk forventning og dermed føler man seg som en dårlig forelder. Så tror man at ingen andre har det sånn og det gjør jo saken bare verre. Jeg tror mange har det sånn. Veldig mange.
For man får jo nesten dårlig samvittighet bare av å kjenne litt på de kjipe følelsene og tenke for seg selv at man kanskje ikke umiddelbart synes det er så veldig moro. Og det er jo ikke det. Jeg brukte kjempelang tid på å komme meg inn i farsrollen og det første halvåret tror jeg ikke nødvendigvis jeg var så flink på det, men etter hvert kommer det sakte men sikkert, og det gjør det nok for de fleste, men den første tiden altså, de første par ukene, de er kjipe de.
Eller, de må jo ikke være det, men det er like greit å forvente at de blir tøffe og kjipe, så kan man heller bli positivt overrasket. Jeg tror uansett man gjør klokt i å belage seg på at man som nybakte foreldre i en periode nok vil funke mest som kolleger og at det blir tøffe tak fremover, men at man vil komme tilbake til kjærlighet og romantikk senere.
Ikke stress med det i begynnelsen, ikke tenk på det når mor er på 3-timers søvn om natta og 145 ammeøkter i løpet av en dag eller når far har brukt halve kvelden på å vugge en skrikende baby i søvn. Dette er ikke tiden for lidenskap.
Det er en tid for alt og den første tiden som foreldre er definitivt ikke tiden for å pleie parforholdet. Ikke i mine øyne i hvertfall. Det er heller tiden for å fokusere på arbeidsoppgaver og overleve midt oppi alt kaoset.
Misforstå meg rett, det er jo en fantastisk tid på sin måte, men det kan også være en vanskelig tid. Å se ned på en baby som sover i armene dine og sniffe på et dunete lite babyhode som lukter karamell og babylykke er bare helt magisk, men det kommer også med en pris. Noen dager er det blod, svette og tårer, andre dager er det grei skuring fra morgen til kveld. Det kan bare være greit å være klar over det.
Jeg sier ikke at det må være slik for alle altså, men jeg tror man gjør klokt i å forvente det. Og først når man er gjennom det verste kan man begynne å ta livet sitt tilbake, bit for bit. Og da begynner det virkelig å bli gøy.
P.S. til det hyggelige paret jeg ble sittende å prate med på slutten: Etter at dere dro kom jeg på hva jeg glemte å skrive i boka deres! Og det var: Stikk innom Bamboo på Sagene og bestill nr. 19, den er himmelsk.
Nei, nå får det være nok. Jeg er så utrolig lei av å være en sånn kis som tar alt i siste liten og alltid legger inn minst mulig margin for å rekke ting.
Slik som i dag. I dag er endelig dagen kommet for Trilletreff/Kaffeslaberas hos Cappelen Damm. Ja, du er for øvrig hjertelig velkommen kl. 14.00. Det blir høytlesning fra bok, spørsmålsrunde og mye god stemning. Akersgata 47/49 kl. 14.00, der altså.
MEN dette er også dagen for et veldig veldig spennende møte med en ikke helt ukjent tv-kanal om et prosjekt som inntil videre er en anelse hemmelig, så denne dagen har jeg gledet meg stort til. Jeg hadde lovet meg selv å være ute i god tid i dag, for jeg er så utrolig lei av å være han fyren her:
Men det gikk jo selvfølgelig ikke det … Jeg klarte faktisk å luske inn en treningsøkt på morgenkvisten (creds til meg) for å være i tipp topp form og ankomme byen nydusjet og herlig, men det hjelper jo lite når den siste timen før avreise løker seg totalt. Igjen. Som alltid. Jeg innser plutselig at jeg har utsatt aaaltfor mye og må jobbe i trippel tempo bare for å komme i mål.
Å søren, jeg må lage lunsj. Å fillern, jeg må gå tur med bikkja. Så må jeg jo dusje! Og den t-skjorta her må jo strykes! Og hvor er lommeboka mi? Og fasan heller, jeg må ha med lader til mobilen? Og pc-veska da, hvor ligger den?!
Kombinert med at jeg er et notoriske rotehue utgjør dette en kaotisk kombo som sjeldent ender helt godt. Og sånn er det ALLTID!
Slik som i dag. Måtte råkjøre til togstasjonen, kaste meg ut av bilen for å betale for parkering, laste ned NSB-appen på ny mobil, kjøpe billett, sile potene før avreise (tisse) og kjøpe kaffe på Narvesen. Jeg parkerte bilen, betalte for parkering og løp i vei.
Narvesen ble prioritert. Jeg satt på kaffen til kok, men akkurat i det jeg sto der innså jeg at bankkortet sto igjen i betalingsautomaten ved bilen. På andre siden av toglinja. Og nå ringte bjellene for at toget var på vei. Tid. For. Panikk!
Jeg stormet ut fra Narvesen uten kaffen, løp hele veien bort til bommen, bare for å innse at jeg ikke ville rekke det. Jeg ville verken rekke å hente bankkortet, tisse eller kjøpe kaffe. For første gang i mitt voksne liv ville det rett og slett ikke ordne seg. Og det er jo helt katastrofe for meg som har levd med en gjennomgående “Det ordner seg”-holdning til livet så lenge jeg kan huske.
Så da ble det å sette seg på toget og ringe banken for å sperre kortet. Intet kort, ingen kaffe og tissatrengt som en stut.
NSB: “Er det DU som har tissa på setet?”, og jeg bare …
På dager som dette innser jeg at det må bli slutt på dette. Jeg kan ikke holde på sånn her lenger, kan ikke leve i siste liten alltid. Skippertaksmetoden har kanskje reddet meg på et par eksamener og deadlines tidligere, men den har også ført til mye unødvendig stress og mange våkenetter med kaffe, pc, harehjerte og stressflass. Og nå er jeg faktisk lei. Kjempelei.
I dag skal jeg seriøst prøve å begynne et nytt og bedre liv. Ja, ikke mer siste liten, nå skal det bli orden i sysakene! For selv nå, akkurat i skrivende stund er det 23 minutter til jeg skal være i et møte og her sitter jeg et godt stykke unna med et uferdig blogginnlegg, en glovarm kaffe og en klokke som tikker urovekkende fort.
Neida så.. ordner seg detta… #harehjerte #neglbiting
Ironisk nok, akkurat i det jeg kom til denne konklusjonen da jeg satt på toget tidligere, så skjedde det som ikke skulle skje: Det ordnet seg. For takk ved alt som er hellig (Dan Børges hår, stemmen til Sissel Kyrkjebø og smilet til Stian Blipp) for NSB som kunne varte opp både med ledig toalett og en rykende varm og utsøkt kopp kaffe fra kaffeautomaten (kjøpt med familiens matkort…).
Og ikke bare det, men minutter senere ringte en kjempetrivelig dame og sa hun hadde funnet bankkortet mitt og kunne klippe det i to hvis jeg ønsket!
Søren heller, det var jo ikke dette som skulle skje. Det skulle jo ikke ordne seg denne gangen, jeg skulle jo lære meg en lekse. Kortet mitt skulle jo vært halvveis til Øst-Europa allerede, toget skulle kjørt i vei uten meg og jeg skulle sittet gråtkvalt på perrongen med en voksende tisseflekk på buksa.
Men, og jeg vet at du leser dette Christina og jeg vet at du hadde håpet at det ikke skulle ende slik og at jeg dermed kanskje endelig ville innse at det ikke alltid ordner seg, men … og jeg hater å måtte si dette, men som denne historien er et utmerket eksempel på …
Saken “Velg et hvitt år” handler altså om at jeg for litt over et år siden valgte å ta meg et hvitt år, altså et år uten alkohol, og viser det seg at det nå har blitt trendy å la alkoholen ligge!
Heeey, jeg? Trendy? Det var to ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle i samme setning, men nå kjenner jeg at jeg er stolt. Ikke nødvendigvis stolt over å være trendy altså, men av å gå i bresjen for en trend som dette, en trend som vel egentlig bare har positive sider.
For det er vel egentlig ikke så mye positivt ved alkohol annet enn kosen. Og kosen, nei den skal jeg ikke ta fra noen, gud forby, jeg går ikke i den fella igjen 😉 (ref. kommentarfeltbonanza rett før jul)
Men dette året har lært meg overraskende mye. Endel om meg selv, men overraskende nok mest om andre.
For som jeg uttaler meg i saken også så føles det å ikke drikke på fest i blant som man er en politimann på jobb. Folk gir deg mistenksomme blikk og spør rundt 3-400 ganger om hvorfor du ikke drikker og at det må være utrolig kjipt.
Og det er det jo. Ikke på grunn av mangelen på alkohol altså, men på grunn av alle de som hele tiden skal mase og gnage om hvorfor man ikke drikker.
Jeg hører hva du sier: “Det må da værra lov å kose seg” og det skal man få lov til, men vet du, det må da værra lov å kose seg uten alkohol også. Noen ganger virker det nesten ikke sånn.
Meeeeen klok av skade skal jeg klappe igjen brødsaksa nå, før det blir en ny brannfakkel i hele “alkohol og småbarnsforeldre”-debatten, for jeg vet hva det kan gjøre for det stakkars kommentarfeltet mitt.
Og egentlig ville jeg jo bare snikskryte litt av det massive oppslaget i VG og mitt nye liv som trendsetter. Stolt og glad både av meg selv og lillesnupp, som gjør en glitrende debut første gang på trykk, bare 5 måneder gammel.
Så la oss bare avslutte med dagens visdomsord:
Det må da værra lov å kose seg, med eller uten alkohol.
