Altfor lite sies om tiden rett etter man får barn og hvor tøff denne perioden faktisk kan være. På tide å ta bladet fra munnen.

For i dag var jeg på et veldig trivelig trilletreff i Oslo for å prate om boka og ha kaffeslabberas med dere leserne. Det var ikke så fryktelig mange som dukket opp, veldig få egentlig, men da ble det bare enda mer intimt og trivelig. I tillegg fikk jeg da tid til å virkelig prate med flere av de oppmøtte.

Gjennom kaffeslabberaset med Johanna Grønneberg Mesa og vårt lille publikum gikk det egentlig mer og mer opp for meg at det snakkes altfor lite om tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn i armene. For jeg tror veldig mange treffer en hard vegg av tøff virkelighet når de kommer hjem fra sykehuset og møter en hverdag som er langt fra så rosenrød som de hadde sett for seg.

Johanna har jo faktisk skrevet en hel bok om dette tidligere og det var kanskje hennes innsikt, mine egne erfaringer og kommentarer fra publikum som fikk meg til å innse at alt for lite sies om forventinger versus plausibel virkelighet i tiden rett etter man har blitt nybakte foreldre. På tide å ta bladet fra munnen og den jobben tar jeg gladelig.

Sjekk ut boka her

For det er nemlig én ting ingen forteller deg: Det er drittøft. Det er ikke nødvendigvis bare rosa skyer og babylykke, det kan også være et nervepirrende kaos som nærmest tar knekken på deg. Nesten ingen forteller deg dette, enten fordi de vil skåne deg eller fordi de har fortrengt det, men den første tiden kan rett og slett være et lite helvete.

Ikke bare fordi man ikke har rutiner på noe som helst, men også fordi alt står på hodet, hele livet er fullt av nye og ukjente ting, hjernen mottar nye signaler den ikke helt klarer å prosessere, ammetåka fyller hodet med ull, man har ansvar for et helt nytt liv, og ikke minst, og dette vil jeg sette to streker under: Livet blir ikke nødvendigvis umiddelbart så fantastisk som du kanskje hadde sett for deg!

For det kan være litt tøft når forventninger og virkelighet barker sammen i en ufin affære. For å få barn er ikke som å se en artig komedie på kino og reise hjem igjen. Det er hardt arbeid, det er amming midt på natta, det er grining, gulping, bleier, kaos, overflod av følelser, mangel på rutiner, en total omveltning og alt dette kastet rett i fanget på deg på et blunk. Og INGEN prater om det!! Bortsett fra Johanna da.

Jeg vet at dette kanskje vil være en kalddusj for noen, men det vil være en bjørnetjeneste å ikke i hvert fall ha nevnt det. Jeg hater å måtte være han fyren som sprekker den rosenrøde bobla, men noen måtte jo si det.

Og jeg tror faktisk at det at ingen prater om dette bare gjør saken verre, for forventningen om at alt skal bli så flott og fint forverrer bare situasjonen når man blir kastet ut i det. Jeg tror sånt fører til fødselsdepresjon. Man føler man skuffer seg selv og babyen ved at man ikke klarer å leve opp til en urealistisk forventning og dermed føler man seg som en dårlig forelder. Så tror man at ingen andre har det sånn og det gjør jo saken bare verre. Jeg tror mange har det sånn. Veldig mange.

For man får jo nesten dårlig samvittighet bare av å kjenne litt på de kjipe følelsene og tenke for seg selv at man kanskje ikke umiddelbart synes det er så veldig moro. Og det er jo ikke det. Jeg brukte kjempelang tid på å komme meg inn i farsrollen og det første halvåret tror jeg ikke nødvendigvis jeg var så flink på det, men etter hvert kommer det sakte men sikkert, og det gjør det nok for de fleste, men den første tiden altså, de første par ukene, de er kjipe de.

Eller, de må jo ikke være det, men det er like greit å forvente at de blir tøffe og kjipe, så kan man heller bli positivt overrasket. Jeg tror uansett man gjør klokt i å belage seg på at man som nybakte foreldre i en periode nok vil funke mest som kolleger og at det blir tøffe tak fremover, men at man vil komme tilbake til kjærlighet og romantikk senere.

Ikke stress med det i begynnelsen, ikke tenk på det når mor er på 3-timers søvn om natta og 145 ammeøkter i løpet av en dag eller når far har brukt halve kvelden på å vugge en skrikende baby i søvn. Dette er ikke tiden for lidenskap.

Det er en tid for alt og den første tiden som foreldre er definitivt ikke tiden for å pleie parforholdet. Ikke i mine øyne i hvertfall. Det er heller tiden for å fokusere på arbeidsoppgaver og overleve midt oppi alt kaoset.

Misforstå meg rett, det er jo en fantastisk tid på sin måte, men det kan også være en vanskelig tid. Å se ned på en baby som sover i armene dine og sniffe på et dunete lite babyhode som lukter karamell og babylykke er bare helt magisk, men det kommer også med en pris. Noen dager er det blod, svette og tårer, andre dager er det grei skuring fra morgen til kveld. Det kan bare være greit å være klar over det.

Jeg sier ikke at det må være slik for alle altså, men jeg tror man gjør klokt i å forvente det. Og først når man er gjennom det verste kan man begynne å ta livet sitt tilbake, bit for bit. Og da begynner det virkelig å bli gøy.

P.S. til det hyggelige paret jeg ble sittende å prate med på slutten: Etter at dere dro kom jeg på hva jeg glemte å skrive i boka deres! Og det var: Stikk innom Bamboo på Sagene og bestill nr. 19, den er himmelsk.

/ Noen måtte jo si det

* Følg Pappahjerte på Facebook *