Lenge har vi slitt med å få i plutten noe særlig med mat og akkurat da vi trodde vi hadde vunnet kampen har han tatt det til et nytt nivå…

For selv om grøt lenge har vært en sikker vinner om kvelden, har det i det siste gått treigt også på grøtfronten. Derfor har vi blitt nødt til å gå nye veier.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen dager siden satt frua sammen en fristende kveldsmattallerken full av artige fristelser i et håp om at noe skulle fange hans oppmerksomhet. Noen biter oppskåret frukt, litt bananpannekake, en brødskive med leverpostei og sylteagurk, noen “nutter” med avocado, en klype mandler og et par rosiner.

I starten gikk det sakte. Han plukket varsomt ut noen kjente favoritter og smattet forsiktig i vei. På tv-en rullet Masha & Mishka i kjent stil.

Når man bare har ett barn har man både tid og anledning til å sitte stille og kose seg med kveldsmaten sammen med barnet, men med to barn prøver man som best man kan å multi-taske. Og vipps så er én forelder oppe for å re opp senger, mens den andre er på kjøkkenet for å hente tørkepapir når et glass velter, en gulp hilser på eller annet.

Eg tek saka!

Og da er plutten snar …

Vi foreldrene merker jo ingenting og er bare sjeleglade for å komme tilbake til den gledelige overraskelsen av at plutten har spist opp all maten helt på egen hånd. Hurra! Kanskje vi endelig har knekt koden og funnet en vinnerkombinasjon!

Glad og fornøyd får vi plutten i seng, vel vitende om at han vil sove godt med mat i magen. Så var det bare vi som hadde servert feil mat eller så har det bare vært en fase. Vel vel, nå er det i hvert fall forhåpentligvis over.

… tenkte jeg.

Det var selvfølgelig inntil begge barna hadde sovnet og vi begynte å rydde i stua for kvelden. På bordet sto den tomme asjetten til plutten med koppen hans vendt opp-ned oppå. Frua skulle akkurat til å sette asjetten i oppvaskmaskinen, da hun løftet på den tomme koppen. Eller skal jeg si, den “tomme” koppen …

For der, nennsomt organisert og kamuflert, lå stort sett all kveldsmaten i komprimerte stabler.

Ja vel ja, så vi er der. Utspilt og rundlurt, igjen!

Problemet nå er at jeg ikke vet om jeg skal være stolt eller bekymret. For på én måte er jeg jo stolt over at han tydeligvis er smartere enn begge foreldrene sine til sammen, samtidig er jeg også litt bekymret over at han allerede nå kan klekke ut planer så utspekulerte at de kunne passet inn i en episode av Prison Break.

Så er jeg vel også litt irritert over at jeg ikke kom på det trikset der gjennom alle mine år med mislykkede forsøk på å prøve å lure meg unna kokt torsk …

/ Takk for maten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Som tobarnsfattern har jeg for lengst vendt meg til at jeg aldri helt vet hva jeg kan forvente å våkne til. Blir jeg plutselig kalt inn for bleieskift og spygulpassistanse, får jeg sove en hel natt eller blir det noe annet? I natt ble det noe annet …

For rundt 05-tiden våknet jeg av en liten pjokk som sto i døråpningen og visket om yoghurt. Jeg skjønte straks at kveldsmaten ikke hadde holdt mål, at han hadde våknet urolig og trengte litt pappatid.

Så da var det ned på kjøkkenet for å lage litt nattmat, sitte på kjøkkenbenken, høre på radio og småprate. I natt ble det en fin kombinasjon av yoghurt, daddel og De Lillos.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var stygt redd for at han begynte å bli klar for å stå opp, men heldigvis nikket han anerkjennende da jeg spurte om vi skulle legge oss igjen. Mens jeg lå i sengen og ventet på sovelyder vurderte jeg å bare stå opp og starte påskemandagen noen timer tidligere enn planlagt for å jobbe litt og starte dagen før resten av familien står opp.

Men så sovnet jeg igjen. Selvfølgelig. Fullt påkledd og med mobilen på brystet.

Rundt kvart over syv våkner jeg av en alarm på brystet. Helt i halvsvime skrur jeg av klokka og sovner igjen. Et kvarter senere ringer det igjen. Jeg prøver å skru av den brysomme lyden, men den gir seg ikke. Jeg blir tvunget til å gløtte på halvannet øye og får dratt knappen til side.

Hei vent litt.. dra knappen til side? Men det er jo telefonen? Så hører jeg en lyd:

– “Ja hallo?”

Jeg spretter opp av senga og skjønner ikke det spøtt. Et ukjent nummer blinker mot meg og jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er våken eller ikke.

– “Øhhh, ja hei det er Peter ja” breker jeg forsiktig før jeg rekker å kremte og prøver å bløffe meg våken.

– “Ja, hei det er fra NRK, tenkte bare jeg skulle si at jeg står utenfor nå og vi skal på lufta om 10-15 minutter”

Å du hellige Tande P!! Jeg hadde selvfølgelig helt glemt at NRK skulle dukke opp på døra for en direktesendt radiosending om mitt hvite år!!

Så da jeg åpnet døren for den meget morgenkvikke reporteren hadde jeg selv vært våken i rundt regnet 16 sekunder.

Selvfølgelig prøvde jeg, som man alltid gjør, å late som at jeg var midt oppi noe og at jeg på ingen måte akkurat lå og sov. Jeg tror ikke hun kjøpte den. Stemmen knirket som en rusten stridsvogn og før hun rakk å komme inn døra hang jeg allerede over kaffemaskinen.

Men det gikk, på et vis. En snau halvtime senere var hun ute av døra igjen og far kunne synke ned i sofaen og prøve å roe harehjertet med rester av pluttens havregrøt fra i går, nok en kopp kaffe og litt skikkelig kvalitets-tv.

Så absolutt ikke min beste morgen, men jeg skal love deg at om man er litt trøtt på morgenkvisten er det få ting som vekker deg mer enn å få selve rikskringkastingen på døra.

Det er egentlig en knallidé for en ny lyd på vekkerklokka. Bare en alarm som sier: “Hei, det er fra NRK, vi står utenfor” eller hvorfor ikke “Ja, hei det er svigermor, jeg er fem minutter unna”.

Det er kanskje ikke noen spesielt behagelig start på dagen, men du kommer i hvert fall ikke til å forsove deg med det første 😉

#bestfriends

/ Plutselig våken. Veldig våken.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det startet allerede til morgenen i dag og jeg forsto at det kom til å bli en av de dagene. Du vet, de dagene der man aldri helt kommer i vater. Som når man våkner på en tirsdag og tror det er fredag. Men i dag var det tid for den kjipe dagen som kommer to ganger i året, dagen etter at klokka er stilt.

Det starter vel egentlig allerede dagen i forveien.

– “Når må vi legge oss for å stå opp til vanlig tid i morgen? Okei, så klokka er 21.30 nå, hvor mye er den egentlig og hvordan blir det her egentlig?”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så legger man seg for seint eller for tidlig og våkner opp i full forvirring. Ting blir ikke det spøtt bedre utover dagen heller, i hvert fall ikke her i huset.

Sånn som i dag. Plutten våknet selvfølgelig usedvanlig tidlig og i halvsvime var det helt umulig å vite hvor mye klokka egentlig var, om det var tid for å stå opp eller prøve å legge ham igjen.

– “Øøøh, klokka er 06.15. Ja, men.. er den kvart over fem eller seks? Eller syv? Hæ?”

Og før jeg hadde klart å regne meg frem til fasiten, rakk han selvfølgelig å våkne.

Ikke ble det noe særlig bedre utover dagen heller. Vi har en ganske tight leggerutine på lillesnupp og prøver å holde tidene som best det lar seg gjøre, men plutselig sitter man der: Skal vi legge henne nå eller er det først om en time? Eller var det for en time siden?

Og sånn har det gått hele dagen. Lunsj ble spist en time for sent, middag servert en snau time for tidlig.

Hæ, gikk jeg glipp av Fantorangen?

Det rare er at jeg i utgangspunktet ikke har noe stort problem med å vende meg til at klokken er stilt, det er Christina som roter til alt. Hun er så opphengt i hva klokka egentlig er at hun totalt rister meg ut av rytme. Det ender med at jeg blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om jeg egentlig har sovet lenge nok, om jeg egentlig burde spist snart og så videre.

Forvirringen blir selvfølgelig total når rundt halvparten av klokkene i huset stiller seg automatisk, mens de andre ikke gjør det. Tilfeldigvis stilte ingen av klokkene på kjøkkenet seg og en god stund der jobbet jeg etter helt feil skjema. Blir tidlig middag av sånt.

Men samme kan det være, nå er barna endelig i seng og denne snodige følelsen av jet-lag burde være over til i morgen.

Så gjenstår bare det store spørsmålet: Har vi egentlig lagt barna til tiden, en time for tidlig eller en time for sent? Med barn som pleier å legge seg til samme tidspunkt hver kveld kan konsekvensene av å bomme være store. Kjenner at jeg ikke er klar for å stå opp kvart over fire i natt med to uthvilte barn.

Så da gjelder det å få lagt seg tidlig i kveld! Bare litt rydding på kjøkkenet, en joggetur og en liten halvtime foran tv-en, så er det marsj rett i seng. I kveld skal vi jaggu klare å legge oss til halv elleve senest!

… som jo egentlig er halv ti. Eller halv tolv?

Æsj drittdag, jeg går og legger meg.

/ Ikke mer tikk nå, takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vi står på kjøkkenet, det er søndag morgen og på radioen spilles det beste fra 80-tallet. Ved grytene står far og kokkelerer, på kjøkkenbenken sitter plutten og assisterer, i vippestolen ligger fersken og … ferskulererer. Hun sparker med beina, smiler og kakler i vei som en pratesyk nordlending.

– “Har du lyst på litt grøt?” spør jeg ham.

– “Nei” svarer han kontant.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– “Hva? Vil du ikke ha denne fantastiske grøten? Pappa står jo og lager sin beste frokostgrøt med masse godt oppi. Jeg lover deg, den er kjempegod! Vil du seriøst ikke ha grøt?”

– “Nei” gjentar han uten å nøle.

– “Nei? Hvorfor ikke? Hvorfor vil du ikke ha grøt?” spør jeg oppgitt.

– “Den er for varm …”

Jammen… bah, tenker jeg oppgitt. Du skjønner hva jeg mener. Jeg tenkte jo liksom, jeg mente jo etterpå da, når den er ferdig liksom, skjønte du ikke det eller?

Han ser på meg med et lurt smil i munnviken.

Å ja.. så det er sånn det skal være?

Utspilt av en 3-åring altså, snakk om dårlig start på dagen 😉

Er du smartere enn en 3-åring? Tydeligvis ikke.

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig er det lørdag og godværet er tilbake!

Det betyr at livet i solveggen kan gjenopptas og våren nytes til fulle. Men først må dagen sparkes i gang skikkelig og en god lørdag starter gjerne med en rolig kaffe og litt kryssord eller en god bok.

Selv har jeg kastet meg over kryssordet i lokalavisa og satser på å vinne hovedpotten denne uka, 10 flax-lodd, mens fersken har plukket opp en av sine favorittbøker som hun leser iherdig mens hun småler og nikker bifallende …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det eneste hun har å utsette på boka er, og la meg sitere:

– “Jo da, den er morsomt skrevet og alt det der, men det står jo ikke en dritt om meg i den!”.

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg våkner av en lyd i det fjerne og øynene knirker seg motvillig opp. Hvor er jeg? Hva skjer?

Hva.. okei, okei, jeg er våken. Jeg er hjemme, klokka er ganske nøyaktig syv. Lyden er eldstemann som har våknet for dagen. Jeg tusler ut av soverommet og kjenner søvnen rive i øynene. Den som bare kunne fått sove litt til. Bare litt, bare en 12-13 timer til.

Jeg tenker tilbake på kvelden i går. Fest i Oslo, folk overalt, minglefest, drinker, fingermat, kjendiser, liveband, hele den smæla der. Musikken ringer fortsatt i ørene, drinkene sitter fortsatt i halsen. Når kom jeg meg egentlig i seng? Var det sånn i 2-draget?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sofaparty med Speiltvillingene

Jeg subber ned på kjøkkenet, fortsatt i mitt flotteste nattøy. Skjelver som et ospeløv når jeg passerer badet, fortsatt litt kald og knusktørr i leddene.

Så kommer jeg ned. Fra stua hører jeg det knitrer i ved som brenner. Varmen pakker seg rundt meg som et ullpledd. Ute på kjøkkenet hører jeg vante lyder av kjente radiostemmer og bestikk og servise som klirrer.

Jeg kommer inn på kjøkkenet og det første som møter meg er min lille datter som ligger i vippestolen og ser på mamma som lager frokost. Fra sin lille stol i kroken får hun med seg alt og når hun ser meg lyser hun opp som en sol.

Lydene fra soverommet til eldstemann tiltar i styrke og mamma løper opp for å hente ham. Ikke lenge etter kommer de hun ned trappa med pjokken på armen, fortsatt i pysjen, blid og fornøyd som dagen er lang. Jeg spør om det er noen muligheter for en kaffe og han spretter ned fra armen, dytter krakken bort til kaffemaskinen, finner frem kofferten med kapslene og roper ut “Kaffedoktor!”, før maskinen freser i gang.

På kjøkkenbenken står maten klar, mamma har laget frokosttallerkener til hele hurven og en stor kopp te til far. Jeg blir varm helt inn i hjerterota. På morgener som dette er det lett å bli lykkelig og takknemlig.

Mammahjerte, ten points. Coeur de maman, dix points.

Så kommer jeg på at ølen jeg drakk og champagnen som spratt var begge sterilisert. Ingen alkohol, ingen hodepine, ingen dårlig idé. Vipps er den korte natta glemt og humøret går til værs. Det blir ikke en dag i sofaen og ibuxens tegn.

Ja vel, så blir man kanskje ikke festens vinner uten et par drinker innabords, så danser man ikke med alt man har og river ned drinker og blir kastet ut og sovner på nachspiel, men hva har to tomler og er kulest kl. 07 om morgenen når klokka ringer og bamsepysjen takker for seg?

This guy 😉

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg skjønner at det var dumt av meg. Jeg hadde jo ikke regnet med at du skulle bry deg, men jeg skjønner nå at jeg har dummet meg ut. Jeg tar selvkritikk og legger meg flat. Jeg mener skikkelig flat altså, helt der nede der hybelkaninene rår.

For her i går skrev jeg et innlegg om å nyte tiden i solveggen, jeg fabulerte og drømte om vårens mange gleder og jeg ga vel egentlig vinteren det glatte lag. Lite visste jeg at Kong Vinter brukte fritiden sin på å lese pappablogger …

For han har svart, ved Odins skjegg som han har svart! Snøen angriper oss fra alle kanter, biler står langs veien, busser nekter å kjøre og verden går helt i stå. Det som for bare få timer siden var et lystig paradis for vårens mange gleder har blitt redusert til Kong Vinters kaotiske boltreplass.

Tirsdag:

Torsdag:

Tirsdag:

Torsdag:

Sånn atte, neida så …

Men men, aldri så galt at dette ikke er godt for noe 😉

Med bare kort tid igjen til selvangivelsen skal leveres inn har jeg landet på en viktig beslutning: Jeg trenger en regnskapsfører!

Så var det den tiden av året igjen. Kvitteringsbunker høye som fjell velter over meg, bilag og tall hagler rundt ørene og hodet fylles av kaos. Jepp, det er tid for selvangivelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For de aller fleste har dette blitt en smidig prosess helt fri for noen form for smerte, bare et raskt overblikk og et klikk, så er det unnagjort, men som selvberget enkeltpersonforetaker blir biffen straks litt mer blodig.

Og her får jeg virkelig svi for at jeg er av den idiotiske rasen med folk som bare slenger alle kvitteringer i en skuff i løpet av året og tenker at det tar jeg i morgen. Og i morgen ja. Og plutselig har det blitt et helt år med morgendager og vipps så sitter man her med stressflass og harehjerte.

I tillegg til kvitteringspotpurriet som venter i skuffen, så er dette også første året jeg for alvor må føre regnskap selv. Etter et langt år med utlegg og inntekter og hva som ser ut til å være 9734 parkeringslapper skal jeg for første gang føre næringsoppgave, MVA-regnskap og gudene vet hva.

Heldigvis er jeg godt forberedt, for jeg hadde jo tross alt bed. øk. på BI for snart 10 år siden … Var det E jeg fikk i bed. øk. til slutt da? Crap, først nå innser jeg at jeg burde fulgt bedre med og ikke bare tenkt på kaker hver gang noen snakket om moms.

#schkæptisk

Så med et kaotisk hav av papirlapper foran meg og en stormfulll sjø av tanker i hodet har jeg landet på beslutningen om å skaffe meg regnskapsfører. Jeg burde vel strengt tatt klart å gjøre dette selv, men jeg ser meg nødt til å kalle inn eksperthjelp akkurat i år. Og da henter jeg ikke inn en hvilken som helst heller.

Han er en notorisk kremmer som ikke er redd for å skvise kundene for penger, han har vist seg meget dyktig med tall i året som har gått og han viser mer økonomisk teft enn Hallgeir Kvadsheim. Jeg snakker selvfølgelig om daglig leder i Plutten Frukt & Tobakk, Mr. Plutt himself.

Alt linet opp og klart for revisjon.

Du vet du har valgt riktig regnskapsfører når han ikke engang tar seg tid til å hoppe ut av pysjen før han begynner på regnskapet. Så nå burde det endelig bli orden i sysakene!

Fullt mulig at jeg får en aldri så liten telefon fra Skatt Sør utover året, men det er ikke så farlig. Det tar vi i morgen 😉

Ser ut til at jeg kommer til å stå oppført med 10 av det meste i år gitt

/ No regnskap, no cry

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Så satt vi plutselig der på en benk i en skog og kjente litt på kjærligheten.

Som travle småbarnsforeldre er det lett å la øyeblikk som dette skli med i dragsuget av arbeidsoppgaver og klesvask og smokkekoking, men når man endelig tar seg tid til å sette verden på pause, blir man fort som nyforelsket igjen.

For det er noe med å ta seg tid til å se hverandre. Uten barn, utenfor huset. Bare nyte hverandres selskap uten forstyrrelser, om enn for bare fem minutter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det gjorde vi i dag. Jeg vet ikke om det var den friske vårluften, en relativt grei natts søvn eller kjærligheten som oppstår når to hender møtes i et romantisk øyeblikk, men noe var det.

Vi ble sittende å prate om hvorfor vi ikke gjør dette oftere mens vi nøt varmen fra vårsolen og utsikten over Larviksfjorden fra toppen av Bøkeskogen.

Plutselig kom jeg på at det var jo ting som dette vi flyttet til Larvik for. Uten at jeg helt kan sette fingeren på det, så er det noe spesielt med Larvik. En lun atmosfære og en klokke som tikker bare litt saktere enn i Oslo.

Men sånt er lett å glemme når hverdagen fylles med gulpekluter og yoghurtflekker. Man glemmer at det også finnes en verden utenfor husets fire vegger, spesielt i det slapsete vinterhalvåret.

Men nå har våren meldt sin ankomst og optimismen kribler i magen som sommerfugler. Det er lett å bli forelsket på en dag som dette, når solen varmer i kinnene og fuglene jubler i kor.  Alt man trenger er litt tid. Og en benk, i en skog, i armene på den du har kjær.

Og en time med svigers som barnevakt 😉

P.S. En ting sliter vi derimot med her i Larvik, og det er å få nok barn. Toppsaken i lokalavisa var nylig at det er alt for mange barnehageplasser til overs. Samtidig ligger leiligheten til barnevakten vår ute til salgs, så hvis du kunne tenke deg å flytte hit og hjelpe til med befolkningsveksten, eller bare er snusen på en fin leilighet, sjekk annonsen her.

/ Ja til mer sussing på benker

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Før helgen gikk vi løs på haugene med gamle arveklær og slitte filler. Det blir jo fort litt jobb ut av sånt, men fy søren så deilig når man er ferdig! Plutselig har man orden i sysakene og luften blir med ett litt deiligere å puste inn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med ny iver og ryddeglød fant vi derfor ut at vi skulle gyve løs på resten av huset også. Hvert eneste rom og skap skal endevendes for rydding, kasting og sortering.

Allerede i første hylle fant vi så utrolig mye rart som bare har ligget på vent helt siden vi flyttet og vi innså hvilket kaos som gjemmer seg bak mange skapdører.

Det vil jo selvfølgelig ta oss brorparten av 2015 å bli ferdig, men det kommer til å komme godt med, for rot i skap gir rot i hodet, og rot i hodet gir rot i alt. Man blir jo faktisk ubevisst irritert og grinete av å ha det rotete, spesielt andres rot og unødvendig rot som kunne vært unngått.

Lenge har jeg for eksempel irritert meg over skogarderoben til frua. Hvem trenger sååå mange par med sko? Hvor enn jeg snur meg ser jeg en av hennes minisko og selv om jeg har nevnt dette ved flere anledning ser jeg ingen bedring, men endelig var dagen kommet for å gjøre ord til handling.

Alle skoene ble lempet ut og linet opp for sortering, UFFing og kasting. Snart fylte de hele gulvplassen der ute.

– “Herregud, Christina. Hvor mange par med sko har du egentlig?” sa jeg oppgitt og begynte å telle over.

– “Jommen, man trenger jo-“ skulle hun til å forsvare seg med.

– “…elleve og tolv. 12! 12 par sko har du, og det er bare her nede i gangen. Hva i all verden skal du med tolv par sko? Du har jo bare to bein eller?” sa jeg både litt oppgitt, triumferende og ertende siden jeg etter så lang tids frustrasjon endelig hadde fått bevist mine mistanker.

Hun sto helt stille og svarte ikke. Bare nikket hodet frem og tilbake mens hun så over haugen. Hun telte. Så var hun ferdig og så opp på meg med et blikk som alltid betyr trøbbel.

Det lure smilet, gnisten i øyet og den lille krøllen i munnviken – alle disse tegnene på at bordene plutselig har snudd.

– “Å ja… 5 par mindre enn deg altså?”

Jeg talte raskt over, det kunne ikke stemme. 17 par sko med mitt navn på. Det stemte. Sjokk. Vantro. Stillhet. Det er jo en uskreven regel at kvinner har flere par sko enn sin mann! To av parene var riktignok tøfler, men det gjør jo ikke saken det spøtt bedre.

Men min hevn kommer, for så snart vi er ferdige i første etasje står badet for tur, og der blir det andre boller. Min ene stusselige deodorant mot 98 håndkremer! Den kampen kan jeg ikke tape. Og da er det min tur til å være hovmodig og fæl, akkurat slik jeg hadde gledet meg til med skoene.

Muhahaha!

/ Mvh forfordelt tøflus

* Følg Skohjerte på Facebook *