Gjett om vi koste oss!

Jeg husker da vi først flyttet til Larvik og alle småbarnsforeldrene her nede gnålte i vei om at vi MÅTTE besøke Foldvik.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Ååååh, det er så fantastisk. Maskotten Foffa, alle dyrene, skliene, minitoget etc. Dere bare MÅÅÅ dra! Foldvik, Foldvik, Foldvik!!

Og jeg bare: Tja. Njæ. En eller annen kjip familiepark på en gammel gård full av kjipe dyr? Trukke det.

Men så kom høsten og alle bare: Hæææ, har dere ikke vært på Foldvik?? Å herreguuud, vi ELSKER Foldvik! Dere bare måååå dra!

Og til slutt dro vi.

Og nå elsker vi det også.

For Foldvik er seriøst himmel på jord for lekne småttiser 😄

Foldvik var en gang i tiden en familiegård og gartneri, og familieparken ble startet som et tilbud for å aktivisere barna mens foreldrene var på selvplukk.

Etter hvert som interessen økte har parken ekspandert, og mot slutten av 90-tallet ble det investert betydelige summer i å gjøre om det som en gang i tiden bare var et lite gratistilbud, til å bli en fullblods familiepark.

Foldvik Familiepark er fortsatt en familiebedrift og det merker man på atmosfæren i parken. Det er så lunt og trivelig, og selv om de har bygget ut med fancy badeland, kan man fortsatt få seg en kjøretur i den gamle familietraktoren, hoppe i høyet og kaste på stikka 😊

Siden parken er bygget på en gammel gård, har man gedigne områder å boltre seg på, og derfor føles det aldri fullt og trykkende, selv om parken er stappfull av folk.

Jeg digger også at selv om det er en park som er avhengig av kommersiell drift, så er det ikke noe av det massive kjøpepresset man ofte har i slike familieparker.

Det er ikke boder med plastjall og kjøp-kjøp-kjøp på hvert hjørne, snarere tvert imot. Det er for eksempel et stooort område utstyrt med mange gassgriller som alle parkens besøkende har til fri disposisjon.

Det betyr at vi foreldrene kan slå oss ned på en benk i solen og fiske opp grillmat fra sekken, mens barna fiser rundt og gjør alle de tingene de aldri går lei av.

Og skal man først kjøpe noe, så er prisene ålreite også. 15 flis for en kaffe – det kan en småbarnspappa like.

Så ja, beklager å måtte høres ut som absolutt alle andre Larviksfolk, men har du småbarn? Vil dere finne på noe utrolig gøy i sommer? Da mååååå dere dra til Foldvik 😄

P.S. Ikke sponset, bare kjempefornøyd 👍

Så der lå jeg. Rett ut på de glovarme rullesteinene på stranden. I Spania. På ferie. Digg.

Så snudde jeg meg mot Christina og sa noe sånt som:

– ”Ah, tenk så deilig. Nå er vi her og når vi kommer hjem skal vi bare slappe av og kose oss i enda et par uker til.”

Hvorpå hun så på meg med et overraskede glis.

Sammenbitte tenner, skarpt blikk og et ironisk smil.

Du vet, et sånt type glis man forventer fra en ond katt i en film.

– ”Haha, å nei du, nå skarre males!”

Å farken, det hadde jeg glemt. Vi hadde jo en avtale om å male huset. Men det var jo ikke før om lenge. Herregud, det er jo ikke før til.. sommeren. Søren.

Ja ja, kanskje like greit. Naboen malte huset samme uke som de byttet kledning. Da vi byttet kledning var det fortsatt minusgrader. Det er med andre ord på høy tid å være litt voksen nå. Gjøre kjedelige voksen-ting og ikke bare leve som en strandet sjøløve.

Så farvel late dager på terrassen – hello P1 på øret, maling på skjorta og sennep i ræva 😆

Her går man i 2 uker og gruer seg litt til å forlate varmen og reise hjem igjen.

Men så hopper man på flyet, får første natta i knirkende nytt sengetøy, nyter en rolig frokost, hopper i bilen og tar med ungene rett til dette:

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Og vips så var Norge paradis på jord igjen 😍🇳🇴

Takk til Martinsen´s jordbær for en strålende dag i åkeren 😊

/ Hipp hurra for verdens beste jordbær! 🍓

Julegris og grisesvett – det er lov å være begge 😅

Akkurat nå ligger jeg stappmett på sofaen. Ble for mye middag og dessert. Igjen. Blir gjerne det på ferie. Og en øl eller to etter at barna har lagt seg. Og kanskje noe attåt. Potetgull eller sjokolade. Eller begge. Gjerne begge.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Akkurat nå føler jeg meg som en julegris.

Den følelsen når desserten tilsvarer 7 år med Grete Roede.. ✌️

Men til mårran i dag var jeg oppe før fuglene feis for å løpe meg en tur. Kvikk og rask med joggesko og drikkeflaske. Og det er så utrolig deilig!

Stå opp tidlig og komme seg ut før solen står opp og angriper med alle sine sverd. Suse av sted på spanske grusveier som knaser jublende under føttene mens man hjorter av sted på raske labber. Kjenne kroppen jobbe og slite og svette som en gris. Spesielt etter man har spist som en.

Sånn har egentlig hele ferien gått her nede. Noen dager spise litt for mye, andre dager løpe seg en tur. Litt pluss, litt minus – sånn cirka i 0 til sammen.

Det synes jeg egentlig er en utrolig god deal, for det handler ikke om å vie fridagene til fanatisk trening, men heller om å utligne den ekstra kosen man unner seg i ferien.

Nå som vi har vendt snuta hjemover for denne gang, kjenner jeg at jeg kommer til å fortsette med dette opplegget også når vi kommer hjem. Spise godt og kose seg, men også ut og svette litt.

For det er ferie tross alt og da må det være lov å kose seg. Både med kokos-is og joggesko 😊

/ God jul!

Den siste spikeren er plassert i kisten 😂

Denne uken har jeg gått på to stygge smeller med spansk-kunnskapene mine. Den første kom på kafé (les: ”Spansken som gikk i vasken”), den andre kom på restaurant (les: ”Snakker spansk som en full sjømann”).

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Men da jeg i går klarte å spørre kvinnen i butikken om følgende:

– Perdon, tienes mozzarella?

Altså ”Unnskyld, har dere mozzarella?” tenkte jeg at nå er jeg endelig ute av det. Nå er det hull på byllen, nå kjører vi på!

Men så var det denne vaktmesteren da.. Husets vaktmester Juan, som jeg hadde gledet meg sånn til å prate med, men fortsatt ikke har turt å ytre mer enn et halvkvalt ”Hola” til.

Jeg hadde nemlig bestemt meg for at nå skal jeg endelig prate med ham. Isen er brutt, la spansken leve, nå skal det bli liv her.

Men så skjedde det som ikke skal skje..

For i dag sto jeg tidlig opp for å løpe meg en tur før resten av huset våknet.

På vei ut døra var selvtillit på topp.

Over middels stolt av meg selv som står opp tidlig for å løpe en tur, men så hørte jeg en velkjent lyd.

Brrrrrr

Vrom Vrom

Brrrrrrrr

Å nei! Scooteren til Juan!

Vaktmesteren var på vei og jeg var den eneste våkne i huset!

Jeg innså der og da at dette er mitt øyeblikk. Det er nå jeg må ta tyren ved hornene og møte frykten ansikt til ansikt. På tide å gjøre det eneste rette, på tide å være en mann.

Så jeg gjorde det enhver mann i min situasjon ville gjort:

Kastet meg rett inn i blomsterbuskene ved porten og gjemte meg!

Holdt pusten og knep igjen øynene.

Asså… det skjedde faktisk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk helt plutselig panikk.

Og akkurat som en scene tatt ut av en skrekkfilm, sto jeg der og holdt pusten mens lyden av den sure scooteren kom nærmere og nærmere. Til den til slutt var rett utenfor porten. Og stoppet.

Hjertet gjorde et hopp. Jeg har sett ham gjøre dette før. Han stopper rett utenfor for å sjekke om noen er våkne. Hvis ikke han ser tegn til liv, suser han bare videre.

Som fikk meg til å innse to ting:

1. Hvis jeg står heeeelt stille, kommer han til å dra snart.
2. Hva om han ser meg? Hva om han faktisk må levere noe? Hva om han går av scooteren og kommer inn porten. Hva i all verden skal jeg si? Jeg står og gjemmer meg i en gigantisk busk klokken åtte om morgenen. Hvordan i all verden skal jeg forklare det på panisk norsk-spansk??

– ”Asså, perdon, jeg bare.. yo corro også bare.. el blomst trengte en klem eller abrazo da, sånn atte… Hola!”

Heldigvis kjørte han videre og jeg fikk løpe i fred.

Men bare noen få timer senere, akkurat i det vi var i ferd med å dra på stranda for dagen, kom knallerten igjen opp bakken.

Brææææææææ.

Den umiskjennelige lyden av en bitteliten scooter som bærer en ganske stor mann opp en kjempebratt bakke.

Jeg hadde allerede fortalt familien om den pinlige episoden fra morgenen og lovet at noe sånt aldri skulle skje igjen. Herregud, det er bare en hyggelig mann, neste gang skal jeg prate med ham.

Men i det jeg sto der i bare badeshortsen og hørte at det knirket i porten…

/ Takk for meg, jeg gir opp spansken for denne gang 😆🙈

Et år siden sist og nå sitter vi her igjen.

I den frodige hagen ved det mystiske hotellet i skogen. Stedet vi elsker å dra med barna.

Løpe rundt blant spennende busker og blomster, mens farmor og farfar holder av bordet og venter på maten.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Finne rare bønner som henger i luften, store trær med granatepler og sitroner, timianbusker og hibiskus. En eventyrlig hage der en forfrossen nordmann blir varm i sjela.

Men også for en annen grunn.

1 år til som kjærestepar.

Oss to på klinebenken.

Tenk det.

For noen dager siden hadde vi 9-års vennileum på facebook. Den gang kjente vi ikke hverandre en gang, ble bare venner via en felles bekjent. Og da skulle det gå enda et halvt år til før vi utvekslet vårt første ord på privaten.

Men når vi først gjorde det, kastet livet seg rundt i turbofart. Og nå sitter vi her. 9 år senere, med to små fotografer som tar bilde av oss på benken.

Jeg vet at jeg snakker mye om parforhold og kjærlighet, og mange synes sikkert at det blir litt klissete. At man kan la kjærlighet være kjærlighet og ta forholdet litt for gitt etter hvert. Men jeg vil ikke det, jeg.

Synes ikke kjærligheten fortjener å bli som en gammel genser. Liggende i skapet, tatt for gitt og glemt.

For akkurat som alt det vakre som spirer og gror her i hagen, trenger kjærligheten også sitt. Den trenger samarbeid, omtanke, respekt og glede.

Kjærligheten trenger kjærlighet for å blomstre.

/ Love ju, benkepartner. Sees om et år 😘

Se på´n.

Der ligger´n.

Og koser seg.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Drømmer seg bort og nyter livet i dype magedrag.

Slurper inn den sydenvarme luften som lunken honning.

Sover ikke, men heller ikke våken. Slumrer.

Et sted midt mellom bevisstheten og ikke.

Langt uti atmosfæren et sted.

Drømmer seg bort og tenker på all den tiden han drømmer om å ligge her. Husk hvor godt det føles. Lyden av bølger som skyller inn over stranden, lukten av grillen fra et partytelt på stranda. Barn som leker, is som smelter.

Gled deg over å glede deg. For å ligge her på glovarme steiner, lytte på bølgene og barna og livet som leker – det er den beste følelsen i verden.

Etter fadesen med min første spanske setning for noen dager siden, har jeg snurpet igjen den spanske smella.

Les: ”Spansken som gikk i vasken”

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Ingen spanske ord på meg, jeg får heller ta det neste gang.

Men siden da, har vi flyttet på oss. Fra min svogers foreldres feriehus, til mamma og pappas feriehus litt borti gata. Og nå som vi har fått et sceneskift, har også spansken kommet seg. For her borte er jeg liksom litt mer hjemme. Her har jeg vært mange ganger før, her er jeg på hjemmebane. Jeg kjenner butikkene, jeg kjenner folka.

Og plutselig kom den spanske selvtilliten tilbake. Jeg har jo lest meg opp på spansk, jeg har gjennomført et helt 15-timers språkkurs! Jeg kan spansk, jeg. Sist gang må bare ha vært en tabbe.

Tenkte jeg.

Så da vi satt på en koselig liten chiringuito på stranden i går, følte jeg meg klar. Nå skjer det. Comebacket. Nå skal unggutten fra Kolbotn vise hva han er laget av.

Drikke gikk greit.

– ”Agua con gas, por favor”.

Vann med kullsyre, takk.

Null problem.

Pappa tok seg av matbestillingen og alt gikk fint. Men da mineralvannet tok slutt og jeg følte for å bestille meg en deilig, forfriskende, iskald øl uten alkohol, kom problemene…

For kelneren kom så altfor fort. Jeg rakk ikke engang å forberede meg. Jeg hadde så vidt rukket å få fingeren i været, før han sto over meg som en sulten ulv.

– ”Que desea?” Hva ønsker du?

Og jeg bare:

Eeeeh.. asså…

– ”Un alcohol sin gas”.

Som direkteoversatt blir:

– “En alkohol uten kullsyre”.

Da kom reaksjonen igjen. Den samme reaksjonen som kelneren på kafeen hadde hatt for bare noen dager siden.

Først så han på meg som om han så på et spann med råtne reker, før han så på pappa slik kaffekelneren hadde sett på Håvard. Hva er det denne tullingen mener?

Og vips var språk-selvtilliten som dugg for solen igjen.

Etter et intenst halvminutt der jeg pepret kelneren med norsk-spanske gloser i hytt og gevær fikk jeg riktignok bestilt det jeg faktisk skulle ha (una cerveza sin alcohol), men fra nå av blir det sydenengelsk og østersfjes hele veien til Torp 😆🙊