Det er søndag morgen og verden er rolig. Fyr i peisen og været er av typen som innbyr til lang frokost med alt pålegg på bordet. Kom ut om dere vil, men ikke stress. Kos dere.

Og det gjør vi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mamma har sovemorgen og pappa bruker tiden til full harmoni. Dekker på og setter frem. I dag skal vi kose oss. Rundstykker og sjokolademelk. Barna styrer musikken mens pappa smører på. Først én med noe sunt, så én med noe søtt. Greit opplegg, det.

Idet jeg slurper i meg nok en slurp av kaffe som fortsatt er varm, slår det meg: Dette er perfekt. Nesten litt for perfekt. Hadde det vært en westernfilm, ville jeg ant at det var ugler i mosen. Stille før stormen. Banditter i bakhold.

Men nei, det er bare harmoni. Latter og smil, og to glade søsken som ikke krangler. Mat som går ned og en pappa med full kontroll.

Så plutselig må en av dem på do. Og det haster. Slår borti tallerkenen på veien. Rundstykket gjør et elegant hopp, slår flikk flakk mot bordkanten og stuper ned med nesa først. Mageplask. Pålegget ned.

Og like forbannet, det andre barnet glemmer at det sitter to stykk armer festet til kroppen. Snur seg rundt uten hensyn til nevnte armer og treffer melkeglasset med en rett venstre.

Glasset går ned.

Og det var fullt.

Sjokolademelk.

Overalt.

Sånn ja, det var bedre.

Begynte å bli mistenkelig perfekt en stund der.

/ Den beroligende følelsen når ting vender tilbake til normalen 😆👌

På vei ut i bilen, på vei hjem fra besøk.

Nå må alle huske å tisse før vi kjører, sier jeg.

Kan´ke stoppe midt på motorveien.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har du tissa?

Ja.

Har jeg tissa?

Ja.

Har du tissa?

Nei.

Da må du tisse nå.

Må ikke tisse.

Jo, du må faktisk tisse før vi drar.

Må ikke, sa jeg jo.

Da får du prøve.

Det går ikke.

Prøv da vel.

Men jeg må jo ikke!

Jaha, nei vel, er du helt sikker?

Ja.

Du må ikke litt tisse engang?

Nei.

Ikke bittelitt?

Nei.

Ikke en bitteliten pitteliten dråpe?

Nei, pappa!

Okei, greit. Men da sier jeg det nå, vi stopper ikke. Jeg gidder ikke å pakke alle ut i bilen og kjøre i vei, bare for å høre at noen holder på å tisse på seg om 2 minutter, okei?

Ja da, pappa.

Så bare så vi er helt enige: Siste sjanse for å tisse før vi reiser er nå.

Jaaaaadaaaa.

Okei, hei og hadet!

Smækk,

bæng,

klikk,

vrooooom

av sted med oss.

Ut av oppkjørselen, første kryss til venstre.

Kjøre forbi pizzaen og rett gjennom rundkjøringen.

Alt vel, baki der?

Ja da, pappa.

Flott! Så da måtte de faktisk ikke på do. Supert.

Neste til venstre gjennom lyskrysset, så rett ut på motorv-

Pappaaaaaaa?

Ja?

Ehmmmm…

Ehm, hva da?

Ehm…

Jeg holder på å tisse på meg!!

* Følg Tissehjerte på Facebook *

Det startet faktisk allerede til frokost. Og det er rart, for det skjer jo ALDRI lenger! Etter to barn og mange våkenetter har liksom litt av gnisten blitt borte..

Men plutselig kjente jeg det. Akkurat idet jeg hadde fått klar kaffen og begynt på grøt til ungene.

Et klyp i rumpa. Og der sto Christina.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– “Hva tenker du i kveld da, kjekken?” spurte hun og smilte lurt.

– “I kveld.. Tenker?” svarte jeg forfjamset.

– “Nei du vet, det må jo være minst to uker siden sist”, begynte hun, før hun ble avbrutt av en liten stemme som trengte hjelp med et vannglass i stua.

Jeg satt nesten kaffen i halsen. What?! To uker siden sist? Kunne det være antydninger om..?

Christina var tilbake på kjøkkenet, og fortsatte:

– “Jo, hadde ikke det vært digg da? Det er jo sjukt lenge siden sist!”

Licensed from: BDS / yayimages.com
 

Jeg kunne ikke si det høyt, men hun hadde jo helt rett. Ofte blir det sofakrok og joggebukse på fredagskvelden, altfor sjeldent biff og dyr champagne..

Men jeg måtte være sikker på at jeg ikke hadde misforstått.

– “Jasså, er mor litt klar plutselig?”

Og hun gliste med et sånt smil som ikke kan misforstås.

– “Ja! Skikkelig også. Vet ikke hvorfor, bare våknet opp og kjente at nå er det jaggu på tide! Skulle vi seriøst tatt det før vi legger ungene eller?

Gulp! FØR vi legger ungene?

– “Tjaaa.. gjerne for meg, men hvordan skal vi få til det liksom? Sette på en film i stua eller noe?” spurte jeg forvirret.

– “Nei herregud, vi kjører jo bare kjøkkenet da?”

Dobbeltgulp! Den famøse kjøkkenbenken?! Jeg har hørt om at det kan skje, men aldri trodd jeg skulle få oppleve det selv. Dette begynner å høres ut som starten på en dårlig pornofilm.

– “Kjøkkenet? Dæven, nå snakker vi. Kjenner jeg blir litt forelska i deg nå, hehe.”

– “Hehe, du da” svarer hun kokett, før hun fniser og går ut i stua igjen.
 

Jeg skrur opp musikken, begynner å smådanse mens smilet strekker seg fra øre til øre. Dæven steike, denne dagen har akkurat fått tidenes beste start!

Så kommer hun tilbake, fortsatt et lurt smil om munnen.

– “Men du?”

– “Jaaaaa, kjære?” svarer jeg med en forelsket glød i kinnene.

– “Jeg fikk akkurat en melding av mamma, og de kommer innom etterpå. Det er jo perfekt, da kan vi jo spørre om de vil være med!”

Verden bråbremser.

– “Hei vent nå litt, hva f…? Mamma og pappa? Hva i helvete er det du prater om?!“

– “Taco vel, hva trodde du?”

Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

/ Nei.. Hva trodde jeg… natta.

* Følg Skuffahjerte på Facebook *

Fuck the system, sang vi.

Take the power back!

Vi var sinte, i opposisjon og nei til alt. Vi skulle ikke være en del av systemet. Vi skulle ikke være som alle de andre sauene, bare usynlige tannhjul i et gigantisk maskineri. Føkk systemet. A4-livet er for idioter. Vi skulle ta ned systemet, vi skulle være fri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sånn var det å være ungdom. Brennende engasjert og alltid i opposisjon. Mot voksne, lærere, politi og autoriteter. Dere eier ikke oss. Vi er frie sjeler, vi gjør som vi vil. Take the power back!
 

Så går det noen år…

Plutselig står man der på kjøkkenet med mel på snuta og plystrer, mens man baker boller til dugnad i barnehagen. Og synes det er helt topp.

For A4-livet er fint det. Trygt og godt og fullt av sol. Fugler som plystrer og årstider i endring. Barn som blir eldre og boller som hever.

Bli kalt pappa hver eneste dag og kjenne at det varmer. Være en del av systemet, for systemet er et fellesskap. Et godt sted å være. Alle vi som uvitende jobber på lag for å gjøre livet godt for oss selv og hverandre.

Hvitt stakittgjerde, det ultimate symbol på et A4-liv satt i system. Det bør vel males igjen neste sommer.

Og jeg kjenner jeg gleder meg litt allerede.

/ A4-livet er undervurdert 😊✌️

Det er ganske sprøtt og absolutt ikke noe man tenker på til daglig, men tenk at hun er min. Hun søte som jeg chattet med på facebook for noen år siden, som plutselig kom en tur til Oslo og lyste opp hele byen.

Som flyttet inn og kom med rare nyheter om en voksende mage nesten før hun hadde fått av seg skoa. En helt ny start på så mange plan og starten på det som skulle bli det beste som har hendt meg.

En rar jente, en søt jente, en streng jente. En perfekt kombinasjon av alt man trenger. Og, som det skulle vise seg, en fantastisk mamma.

Og nå er hun min. Offisielt. Tatt mitt navn og greier.

Det er én ting å være sammen, det er én ting å være gift, men for meg er det å ta en annens etternavn det ultimate tegn på tillit og kjærlighet.

Nå er hun faktisk min.

Det er ganske sprøtt.

❤️

Se på dette bildet:

En glisende kis blant to smilende damer. Ja vel, tenker du, ikke noe spesielt med det, vel? Men det er akkurat det det er.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For de damene der er ikke noen hvem som helst. For de representerer noe viktig.

De jobber nemlig for Stine Sofies Stiftelse og står på hver eneste dag for noe av det viktigste i hele verden: En barndom uten vold og overgrep.

Lenge har jeg gått med en drøm om å få til noe helt spesielt med dem og i dag ble det endelig klart at et prosjekt vi har snakket litt frem og tilbake om, blir en realitet.

Og det er så kult! Det er så fantastisk! For det blir et prosjekt jeg kommer til å skrive litt om på bloggen fremover og som jeg tror dere virkelig kommer til å like. I hvert fall håper jeg det.

For samtidig som jeg mener at Stine Sofies Stiftelse jobber for en av de viktigste sakene i verden, så er det også et sårt og vanskelig tema å skrive om. Men tidligere i vinter kom jeg opp med en idé for hvordan jeg kan hjelpe til med å fremme deres sak uten at det skal bli så trist og vondt å lese om.

For det handler også om å vekke håpet til livet. Vise at vi er voksne der ute som bryr oss. Spre viktig informasjon på en positiv måte. Kan ikke bare gå rundt og kaste dårlig samvittighet på folk heller, men tenne lys i mørket.

Jeg gleder meg til å fortelle mer, og det kommer så fort ting har landet litt, men for nå ville jeg bare si at jeg er hoppende glad for endelig å kunne gjøre noe jeg virkelig har lyst til for noen jeg virkelig har lyst til å hjelpe. De som hjelper barna <3

Licensed from: Pakhnyushchyy / yayimages.com
 

/ Hold på hatten, dette blir spennende!

Reklame | Norges sjømatråd

Jeg har alltid vært redd for å spise fisk.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg mistenker at det er den umiskjennelige lukten av kokt torsk fra barndommen. Så da Christina og jeg ble sammen spiste jeg nærmest ikke fisk i det hele tatt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis tok hun ansvar for å få meg til å like fisk. Selv om jeg var utrolig skeptisk i starten, innså jeg fort hvor mye godt jeg hadde gått glipp av. For fisk er jo rett og slett skikkelig digg!

Det første jeg begynte å like var sushi, det var jo tross alt trendy.

Livretten til ungene? Sushi! ^_^
 

Så kom laks. Det gikk det fort å bli glad i, for laksen er som poteten: Den kan brukes til alt! Spicy thaisuppe med laks ble raskt en personlig favoritt.

Første gang jeg tok en bit av en nystekt koljekake med poteter og smeltet smør, trodde jeg seriøst det var skjult kamera. Jeg kunne ikke tro det. Det var jo fisk, men likevel så.. godt. Ja, rett og slett digg!

Makrell tok litt lenger tid, men hvis du noensinne har smakt min svigermors panerte og hyttestekte makrell, vil du aldri se deg tilbake. Dessuten er det få ting som topper følelsen av en varm sommerdag på sjøen når det plutselig hugger til på makrellsnøret.

I dag elsker jeg fisk, for det er så mye godt og enkelt man kan lage med fisk.

I ærlighetens navn skal jeg innrømme at jeg fortsatt ikke spiser alt. Kaviar, sild og sardiner sitter fortsatt på venterommet, men jeg har faktisk laget gjeddekaker av selvfisket gjedde, og det er jeg ganske stolt av.

Godt var det også! 🙂

Lillesnupp i læra 🙂
 

Derfor ble jeg utrolig glad da Norges Sjømatråd spurte om jeg ville samarbeide med dem ved å fortelle om kampanjen 3iuka.no. Med “3 i uka” ønsker den norske sjømatnæringen å inspirere den yngre garde til å spise mer sjømat, gjerne tre ganger i uka – fordi fisk er digg!

Men fisk har beklageligvis fått et ufortjent dårlig rykte og vi nordmenn spiser altfor lite fisk. Mange synes at fisk er litt skummelt og tror det er vanskelig å tilberede.

Men legg vekk alle gamle spøkelser om kokt torsk og kjipe poteter, for fisk kan kjapt bli til de mest fantastiske ting.

Bare se her:

Hvis Kate var Christina hadde det ikke vært noen rød kjole eller man som en nygredd sirkushest.

Ingen vind i håret eller håndledd med knekk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingen perleøredobber og definitivt ikke et smil verdig hele verdens forsider.

Nei.

For hvis Kate var Christina ville hun kommet ut i rullestol, sur, trøtt og gusten. Drapert i en flekkete sykehusskjorte, crocs og voksenbleier. Sittende på toppen av en råflott hemoroidepute.

Med en kropp som har vært gjennom en krig og et smil som har gått i hi. Hun ville ganske sikkert sovnet underveis og gjort skam på det skinnhellige bildet av en mirakuløst perfekt fødsel.

Det ville ikke vært mye å dekke forsiden med og pressen måtte nok belaget seg på å vente en 3-4 uker for et brukbart bilde.

Men det ville vært ekte og et langt mer representativt bilde av virkeligheten for mange.

For bildet av Kate, William og den nyfødte prinsen på trappa, smilende og fornøyde, klare for hjemreise og halvmaraton bare timer etter fødselen, er nok dessverre en utopisk virkelighet for mange.

Selvfølgelig ser man for seg at det er sånn det fungerer. Bare svinge innom sykehuset for å ploppe ut en unge, og så hjem igjen før tacoen blir kald.

Men å føde et barn er noe ganske annet enn å bake et brett med boller. Det er et menneske som skal presses ut av et annet menneske.

Det er blod, tårer og slit. Det kan holde på i dagevis og presse deg til kanten av det du takler. Det kan være en tur til helvete og tilbake, og det kan kreve tunge medikamenter for å få deg gjennom.

Så bare husk det. Ikke ha urealistisk høye forventninger bare fordi det ser fint ut på TV. Kanskje kommer du ut av fødestua som Kate, en sjelden enhjørning som danser på roser, men mest sannsynlig ender du opp som Christina. Vond, hoven, mørbanket og sliten.

Men lykkelig.

Med vennlig hilsen,
En liten dose virkelighet 🙂

Vi sitter rundt middagsbordet, spagetti og kjøttdeig er servert. Praten går om løst og fast. Mamma forteller om sitt gamle favorittband, Dave Matthews Band, mens pappa lurer på hvor de gamle pokersjetongene har tatt veien.

I bakgrunnen surrer musikken på lavt volum og brødrene fra Trofors mjauer i kor.

Pokersjetongene ja, de hadde vært fine å ha nå. Kanskje i et av kryploftene?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg mistenker at vi har kastet dem, men Christina er fast bestemt på at vi la dem i et av kryploftene. Det mest rotete av alle tre.

– Ah søren, sier jeg, da må jeg flytte på den gigantiske boksen med LP-er.

Plutten titter opp fra tallerkenen med munnen full av kjøttdeig og spagetti.

– LP, hva er det?

Han ser på meg, men Christina tar ordet:

– Hehe, LP er liksom som en stor, svart CD.

Han stopper å tygge mens han tenker seg om.

– Javel. Men altså.. CD, hva er det?

Vi ser på hverandre, så fniser vi litt. Da vi var ungdom var CD-er det raffeste man kunne få tak i, men nå er de som dugg for solen.

– Altså.. Da vi var yngre så hadde vi ikke Spotify eller youtube. Vi kunne ikke bare spille av musikk rett på telefonen, men vi måtte kjøpe den på en CD. Da kunne man enten kjøpe en single, som inneholdt én eller to sanger og kostet ca. 30 kroner, eller så kunne man kjøpe et helt album på 12-15 sanger, og det kostet rundt 170 kroner.

Spagetti- og kjøttdeigkjeften går monotont mens han stirrer rart på henne. Dette var et underlig konsept.

Hun fortsetter:

– Dessuten kunne man jo ikke bare kjøpe en CD hvor som helst. Å nei, du! Så hvis Marcus og Martinus hadde gitt ut en ny CD, måtte du reise helt inn til byen for å kjøpe den i en musikkbutikk, før du reiste hjem igjen og satt den inn i en CD-spiller.

Mens jeg hører henne somle seg videre gjennom 20 år med teknologisk utvikling til et menneske som ikke ser ut til å verken forstå eller bry seg stort, slår det meg at dette er en samtale jeg ikke haddet sett for meg at man skulle ha før om 200 år.

Men så fort har altså utviklingen gått. LP, kassett, CD og minidisc, alt unnagjort på bare noen få år.

Ikke bare det, men jeg innser også at i hans øyne fremstår vi nok som eldgamle. Vi kunne like gjerne snakket om de fantastiske egenskapene ved en kvass steinøks eller et makeløst stykke flint.

Jeg ser på blikket hans at han har falt av for lengst. Og jeg klandrer ham ikke, for han kan umulig forstå noe av dette. Jeg skal akkurat til å redde ham fra et påbegynnende foredrag om minidiscens mange fortreffeligheter, da han plutselig bryter inn:

– Men mamma… Marcus og Martinus lagde vel ikke musikk når DU var liten?

Og mer enn det trenger han egentlig ikke si, for jeg skjønner hva han mener.

Nei da, kompis, Marcus og Martinus lagde ikke musikk i steinalderen x-)

Et gledelig gjensyn med relikvier fra en tid da brente CD-er var verdt sin vekt i gull x-)
 

/ Juba jubaaaaa!

Når det er mer plast enn hvitveis i skogen, er det på tide å ta ting på alvor.

For i går var ungene og jeg på tur i Bøkeskogen. Bare en koselig liten tur for å plukke årets første hvitveis i den fantastisk vakre skogen.

Men det første som møtte meg, lenge før jeg så snurten av en eneste veis, var plast.

Først så det ikke ut som stort, men når jeg først la merke til det så innså jeg at det var plast overalt!

Gamle snusbokser, godteri-innpakning, plastposer, drikkebeger, sugerør og mye mye mer. Så jeg begynte å plukke. Ikke blomster, men plast.

Og la oss bare si det sånn: Posen min var full lenge før barna hadde fått på plass en respektabel bunt med blomster.

Dette fant jeg rett og slett sjokkerende! Jeg har riktignok hørt mye om plastsøppel i det siste, spesielt mikroplast og nedsøplede strender, men at det skulle være SÅ mye så lett tilgjengelig i skogen, det hadde jeg ikke trodd.

Det er fullt mulig at verden har vært sånn i lang stund, men jeg har ikke fått øynene opp for dette før nå. Og jeg tenker å gjøre noe med det!

Jeg har ikke tenkt til å bli fulltids-plastblogger altså, men jeg har så absolutt tenkt til å engasjere meg i saken. Og selvfølgelig involvere barna, for det handler jo tross alt om dem og deres fremtid.

Jeg leste akkurat det mest skremmende jeg har lest på lenge, og det er at forskere estimerer med at med dagens utvikling vil vi om bare 33 år ha like mange tonn plast som fisk i havet! Altså, hallo!!

Vi kan ikke overlate en klode dekket og druknet i plast til neste generasjon, vi får til helsike se å rydde opp før vi sender den videre.

Men okei, la oss ikke starte der. La oss starte i det små, for ingen kan gjøre litt, men alle kan gjøre noe. Så dette er mitt første lille bidrag for å prøve å engasjere flere.

Jeg sier ikke at folk må engasjere seg politisk og gå i strupen på de store plastprodusentene, men la oss i hvert fall begynne et sted. Som å ha med seg en pose når man er på tur og ta med seg det man finner.

Eller så kan man jo ta med barna på plastplukketurer i nærmiljøet og se på det som et spennende oppdrag for jordens helse.

Selvfølgelig må vi kutte ned på den vanvittige plastbruken, men inntil videre nøyer jeg meg med å tenke at vi i hvert fall kan rydde litt.

Så neste gang du beveger deg i guds frie natur, husk dette eldgamle slagordet: Mora di jobber ikke her 😉

* Følg Plasthjerte på Facebook *