Ikke akkurat Tour de France, men et godt stykke likevel. Og det er utrolig å se hva barn får til bare de har virkelig lyst!
For lukter det av mat de ikke har veldig lyst på fra kjøkkenet, kan det ta det et årsverk i tid og energi bare å få dem fra stua til spisebordet. Men spenn på dem en sykkelhjelm og ta med noe godt i sekken, så skal du se de sykler baklengs opp Mount Everest x-)
Og sånn cirka det gjorde vi i dag. La ut på en god sykkeltur, før vi tasset noen meter inn i skogen for å slå oss ned på en rasteplass og nyte skogens ro. Og litt medbrakt 🙂
Det er så fint å legge ut på sånne små turer med barna, for da får man brent av masser av både tid og energi. Barna kan løpe rundt i skogen og finne på haraball, mens vi voksne kan ligge som slanger på en stein i sola og bare ta det inn. Lukten av skog, en fornemmelse av ro, litt tid til å bare være sammen.
For hjemme kan det ofte bli litt stress på sånne dager. Hvis man ikke kommer seg ut, blir man utrolig huslei og kjenner at veggene kryper innpå deg. Til slutt får man helt klaus. Må ut, må finne på noe, må bruke kroppen, og ute i Guds frie kan man puste fritt 🙂
Så det har vi gjort i dag. Kost oss ute og hatt det som plommen. Og det beste av alt: Etter en sånn dag, med sykling og sol og herjing og lek, blir barna helt utslitt og veldig enkle å legge.
Eneste ulempen.. det gjør pappa også 😉
Med vennlig hilsen, Sovnet 3 sider ut i Peppa Gris x-)
Søndag morgen og jeg sitter i sofaen. Klamrer meg til kaffekoppen som et tre i en tornado. Litt for tidlig. Gi kaffen tid til å jobbe, det blir nok en bra dag skal du se.
Men mens jeg sitter her og blunker en kort natt ut av øynene, slår det meg at jeg aldri blir helt klok på hva jeg brukte helgene til før jeg fikk barn.
Tanken om å stå opp kl. 07 på en søndag ville høres ut som ren tortur. Altså, virkelig. Alt før kl. 10 er forbeholdt arbeidsdager. Det er søndag, det er helg. Vi står da ikke opp før folk har kommet seg hjem fra kirken.
Helgene var ment for avslapping og egentid, men jeg rakk jo aldri noe. Så hva gjorde jeg? Det husker jeg faktisk ikke, men det var ikke stort. Bare laffet rundt og trodde jeg var travel.
Enda verre var det på ukedagene. Ingen tidkrevende hobbyer eller noe, men jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri i verden ville ha tid til barn. Jeg som hadde så lite tid til overs! Når skulle jeg få tid til å trene? Henge med venner? Slappe av? Leve?
Kanskje det er derfor man står opp så gudsjammerlig tidlig i helgene, for å rekke alt man skal og enda ha en glipe av tid til seg selv.
For i dag skal vi ut på sykkeltur med familien, vi skal ha familie på besøk, leke i gata, spille fotball og ørten andre mini-prosjekter som fyller opp en dag. Og vi har all tiden i verden.
For søndag hjemme er en dag full av tid til barna. Bare gi kaffen litt tid til å jobbe 😉
Men det er et vanskelig tema å skrive om og jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette å lesse dere ned med triste historier om grusomme skjebner hver gang jeg ønsker å hjelpe.
Det er bare så mange ganger man klarer å ta inn et grusomt budskap før man ikke orker å høre mer. Men jeg vil hjelpe! Jeg vil bruke min stemme for å støtte de som trenger det mest.
Og nå tror jeg endelig jeg har funnet den perfekte måten å gjøre det på!
I september skal det nemlig avholdes et løp som heter No Finish Line. Dette er et veldedig arrangement der hvem som helst kan delta.
Løpet foregår på Rådhusplassen i Oslo og for hver runde man løper (800 meter) donerer sponsorene av løpet hele 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse.
Og i det løpet tenker jeg å gi ALT!
Jeg mener virkelig alt. Løpe til jeg rett og slett kollapser. Ødelegge meg helt for de som har fått livet sitt ødelagt.
Dette innebærer først og fremst at jeg må løpe meg opp noe helt vanvittig, for akkurat nå har jeg minst 10-12 uønskede kilo med pølser og lett-øl å dra på. Men jeg har også større planer!
Jeg ønsker blant annet å auksjonere bort kroppen min bit for bit til bedrifter som ønsker å støtte initiativet. Vi snakker da om reklameplasser rundt om på hele kroppen, så betales det en viss sum for hver runde jeg klarer å gjennomføre.
De får god reklameplass og et bevis på at de støtter en viktig sak, og jeg får samlet penger.
Jeg ønsker også å starte en fundraiser på facebook, der de som vil kan donere valgfritt beløp for å pushe meg videre.
Selvfølgelig håper jeg å inspirere så mange som mulig til å bli med på selve løpet, men jeg har ikke tenkt til å mase og kjefte folk opp av sofaen.
Jeg vil heller ofre hud og hår for å komme meg i tidenes løpeform og finne på mange rare sprell langs veien.
Og jeg gleder meg så sinnssykt! Så håper jeg dere vil være med på reisen og hjelpe meg med å gjøre dette til tidenes beste fundraiser 🙂
I dag hørte jeg noe sykt på radioen. Et bettingselskap har utlovet en premie på én milliard kroner(1 000 000 000 kroner!!) til den som klarer å gjette riktig resultat på alle kampene i sommerens fotball-VM.
Alle som noensinne har spilt på tipping vet hvor vanskelig det er å få 12 rett, så sjansene for å prikke inn 100% rett på 64 kamper er ganske marginale. Men likevel: Det kan skje.
Og det fikk meg til å tenke: Hva ville jeg brukt 1 milliard kroner på?
Til å begynne med høres det fantastisk ut. Jeg kan kjøpe alt. Absolutt alt! Jeg kan nedbetale lån for alle i familien, jeg kan gi penger til veldedighet og venner som trenger. Jeg kan kjøpe meg en luksusbil eller 40 om jeg vil. Båt, privatfly og bestillingspizza resten av livet.
Men så tenker man litt mer over det. Hadde jeg blitt lykkelig? Altså, virkelig: Hadde penger gjort meg lykkelig? Jeg tror ikke det. For det er som det tyske techno-bandet Scooter så vakkert sang det på slutten av 90-tallet: “The chase is better than the catch”.
Ja vel, så hadde det vært fint å aldri måtte bekymre seg for regninger igjen, men jeg tror faktisk at livet hadde blitt litt kjedeligere. Litt mettet. For det er jo jakten og sparingen for å få råd til noe som du deretter verdsetter fordi du har ofret, spinket og spart, som gjør det spennende.
Jeg husker jo hvordan det var å vaske huset for luselønn og jobbe deltid med å flippe burgere på McDonalds for å få råd til nye roller blades.
Der og da føles det kanskje ikke så spennende, men du har et prosjekt, du jobber mot et mål. Du er motivert, engasjert og gira. Ser for deg målet i det fjerne. En kliss ny sykkel, en 2-ukers til Hellas eller iPhone X9 ultra mega. S.
Med alle pengene i verden kan du kjøpe 50 sykler uten å blunke. Er det noe moro da?
Da jeg studerte på BI husker jeg en foreleser fortalte at amerikanske forskere hadde utført et eksperiment der man ga testfamilier penger for å måle lykkefølelsen. Først fikk de en sum og lykkefølelsen økte. De fikk betalt regninger, de fikk nok til mat.
Så fikk de mer penger og ble enda litt lykkeligere. Kunne kaste pengebekymringer til side og begynne å spare til bil. Så fikk de litt til og litt til, helt til det stoppet opp. Lykkefølelsen sluttet å øke. Og det lå på rundt 700 000 kr i året.
Det var altså summen der lykkefølelsen ikke ble høyere enn hvor mye penger man kastet på dem.
Og det synes jeg er litt fint å tenke på, for det betyr jo at den daglige kampen vi alle kjemper for å tjene til livets opphold er den som driver oss videre. Jakten på å få dekket våre behov. Hadde du ikke lenger hatt den gulroten som henger foran deg, holder deg sulten og jager deg videre, hadde du blitt mettet og lei.
Så skal jeg selvfølgelig ikke takke nei om milliarden tikker inn på kontoen, men jeg innser at jeg også lever godt og lykkelig uten. Og det er jo nesten bedre 🙂
Han tar de mest fantastiske bilder og det gjør meg selvfølgelig kjempemisunnelig.
Som fotografer flest vil han antakeligvis si at det ikke kommer så mye an på kameraet, som personen som holder det. Og det stemmer jo selvfølgelig, på samme måte som at man ikke blir verdens beste fotballspiller bare man kjøper dyre sko og verdens beste ball.
Men likevel har jeg spekulert i om det ikke kan ha litt med utstyret å si også. Man ser jo tross alt sjeldent proff-fotografer med engangskamera 😉
Derfor spurte jeg ydmykt om jeg kunne låne et av hans kameraer i dag og knipse noen raske bilder.
Og det har jeg gjort i dag.
Grunnet plutselig tidsnød ble jeg nødt til å nøye meg med et raskt foto-oppdrag rett borti skogen her. Og siden Christina var opptatt og barna i barnehagen, inviterte jeg med meg en av familiens mest fotogene skapninger.
En mann som ikke trenger noen introduksjon.
Med en raff frakk i fine farger og en topptrent snute for godbiter og pølsesnabber.
Teo 🙂
Så her følger en liten bildeserie fra vår lille fotoshoot i skogen.
Uten forkunnskaper og liten tid til å bli kjent med kameraet, ble det mange bomskudd og feil innstillinger, men jeg synes likevel vi fikk til ganske mye fint på veldig kort tid 🙂
Dette er ganske utvilsomt det rareste innlegget jeg kommer til å skrive på en stund, men etter å ha diskutert dette heftig innad i familien, må jeg bare finne ut om det finnes flere.
For noen mener tydeligvis av bunnen av rundstykket er den beste halvdelen!
Og det er jo galskap?! Alle vet jo at toppen er det som gjelder. Der har man alle de herlige kornene på toppen og skorpen er langt mer knasete og sprø. Dessuten får man ofte mer innmat i toppdelen.
Samtidig er jo bunnen langt mer stabil. Man kan lesse på langt mer pålegg uten å måtte bekymre seg for at det skal velte og sende syltetøyet på fri ferd utover kjøkkenbordet. Bunnen har heller ikke all pynten som toppen har, hvis man ikke liker sånt.
Dessuten, hvis man egentlig liker pålegget best, så vil det ofte være mindre brødstoff å gnage seg gjennom i bunndelen enn toppen.
Men likevel.. det er galskap.
Det blir som å si at vanilje er den beste delen av tress-is (tricolor), at lompe er bedre enn pølsebrød, og at te er bedre enn kaffe. Og en sånn verden kan vi ikke leve i. Visse ting må være hellige, selv i et samfunn der snart ingen lenger bryr seg om å bruke “i forhold til” riktig eller skille mellom uttalen på kjede og skjede.
Men jeg har tatt feil før. Det finnes jo faktisk de som mener at dorullen skal henge med papiret inn mot veggen og at man skal smøre pålegget på forsiden av knekkebrødet.
Så bare for å ende denne debatten én gang for alle: Kan jeg få noen stemmer for hvilen del av rundstykket som er best?
Jeg mener at toppen er en soleklar vinner og at bunndelen er for lurendreiere og sjarlataner. Eller?
Bare jeg og barna, alle tre på gulvet, spilt en million ganger før. Tenkte vi kunne mikse opp reglene litt, så vi spilte de to mot meg. 2 mot 1 er feigt, men jeg er tross alt stor, tøff, klok og flink. De er sjanseløse.
Men så skulle altså dette bli dagen. Dagen for det store nederlag.
Dagen da pappa tapte.
For uansett hvor hardt jeg prøvde: Jeg klarte ikke å slå dem.
I starten ble jeg bare imponert over hvor raske de var, skremmende raske egentlig, men da jeg for alvor skrudde opp tempoet for å vise dem hvor David kjøpte ølet, innså jeg raskt at jeg var som en hestekjerre i et formel-1 løp.
Jeg som skulle være så flink og smart og best, jeg var sjanseløs. Rakk ikke engang å komme lenger enn til “Jaha ja, her ser vi altså en pølse i brød. Den er lysebrun og rett i formen, så da får vi lete etter ting som er ly-“
…før jeg hørte “VILLKATTEN!” fra apegjengen.
Men det er bra det. Kjempebra! For barna skal jo helst passere foreldrene før eller siden.
Derfor er jeg bare glad på deres vegne og absolutt ikke bitter. Ikke i det hele tatt, faktisk.
Så etter barnehagen i dag tenkte jeg vi kunne konkurrere igjen. Morsomt med konkurranser da.
Men det blir nok ikke Villkatten igjen.
Nei, denne gangen tror jeg heller vi går for… benkpress.
Det var i hvert fall tanken da jeg serverte middag i dag.
Tipset fant jeg på 3iuka.no, men der lagde de fiskeburger med stekt fisk. Hvorfor ikke helt rå?
Barna mine er ganske sære i matveien, men heldigvis elsker de sushi. De er også fryktelig glad i hamburgere, så hvorfor ikke kombinere det beste fra to verdener til én spennende rett?
Med kulinarisk sans som en blind pungrotte tok jeg ingen sjanser på tilbehøret, men fulgte oppskriften på Fishburger fra “3 i uka” slavisk.
Det var nok lurt, for der fant jeg blant annet en dressing jeg aldri har hørt om før: Fetakremost!
Bare å blande créme fraîche og fetaost, så har du en enkel dressing med et herlig særpreg. Høres kanskje rart ut, men smakte helt nyyydelig!
Som småbarnsfar har jeg for øvrig lært at det alltid er greit å ha et ekstra ess i ermet.
Derfor lagde jeg også en alternativ hamburger med butikkjøpt fiskeburger, i tilfelle sushiburgeren skulle bli for nytenkende for de små apekattene 😉
Og ganske riktig, barna fikk raskt hver sin favoritt. Lillesnuppa slukte sushiburgeren rått (100 ordspillspoeng, takk), mens eldstemann ga en stor tommel opp for butikkburgeren.
Det i seg selv er ganske vanvittig, for han trenger gjerne totre åttisyv forsøk før han liker noe nytt, så en stor stjerne i taket til fiskeburger der 🙂
Så takk til 3iuka.no for en spennende og enkel oppskrift som gikk rett hjem hos hele familien.
Fisk er rett og slett DIGG, og det kommer fra en fyr som var livredd for å spise fisk i over 30 år!
Så ta meg på mitt ord: Sving innom 3iuka.no og prøv deres superenkle oppskrift på Fishburger. Kanskje får dere en ny middagsfavoritt i heimen dere også 🙂
Her en kveld satt Christina og jeg og pratet, da vi kom over en interessant tanke: Hva ville jeg likt og ikke likt ved meg selv hvis jeg var deg?
Så vi bestemte oss for å tenke litt over saken og skrive det ned. Selvfølgelig kunne vi presentert funnene våre for hverandre på en lapp, slik vanlige folk ville gjort, men siden vi begge er bloggere: Hvilken bedre måte å blottlegge sjela på enn å vise resultatet i hvert vårt blogginnlegg? 😀
Så her er min tekst om meg selv slik jeg tror jeg ville tenkt hvis jeg var Christina.
Pssst! Hennes tekst om seg selv kommer mot slutten 😉
Hvis jeg var deg..
… ville jeg irritert meg grønn over de lange dopausene. Jeg mener: Hva er det du driver med der inne? Spikker tregubber?! Hvis du er så desperat etter en man cave, så får du heller spørre om vi kan kjøpe båt igjen. Svaret er nei, forresten. Vi skal ikke kjøpe båt.
… ville jeg blitt utrolig lei av dårlig pappahumor. Som når jeg sier “Jeg løper en rask tur i dusjen” og du svarer: “Å jasså, jeg ville vel heller stått stille”. Det var litt morsomt én gang, men ikke to. Og definitivt ikke 58.
..ville jeg iblant stusset over om du er den eneste rette for meg. Jeg mener: 7 milliarder mennesker på jorda og jeg har fått meg en mann som ikke vet renta på lånet sitt? Det virker jo litt rart.
Drømmemannen.
… ville jeg irritert meg over at du av og til begynner å plystre midt i en samtale. Hvem er det som gjør sånt?? Med tiden ville jeg dog forstått at du ikke gjør det bevisst eller for å være frekk, det er bare hjernen din som veldig ofte drar på ferie.
… ville det frustrert meg at du alltid takker ja til nye ting uten tanke på konsekvenser. Du er positiv til alt som er nytt og kaster deg over det som en logrende valp, men så innser du at du allerede har 78 jern i ilden og må trekke deg fra det med halen mellom beina. Men jeg ville satt pris på optimismen 😉
… ville jeg tenkt at selv om du er ganske klønete og barnslig og uhandy og teit, så er du ganske mannete likevel. Du kan kanskje ikke skru sammen en bil, men du har sterke armer for en varm bamseklem. Og det er ganske fint, det også.
Ikke superhandy, men ganske sterk.
… ville jeg vært glad for at vi kan være uenige om mye, men at vi er helt enige om én ting: Barna er det viktigste i livet vårt akkurat nå. Ja vel, så blir det ikke så fryktelig mange turer til Dubai med venninnene, men som du ville sagt: “Som Åge Aleksandersen ville sagt: Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?”
…ville jeg latt meg fascinere over at du til enhver tid kan sovne hvor som helst på under 60 sekunder.
Sovehjerte.
…ville det gjort meg frustrerende forbannet at du iblant har verdens verste timing. Som når jeg er stuptrøtt og utkjørt, og selv om jeg ser at du ser at det, klarer du likevel å lire av deg: – “Ja, så da har fattern tatt ut av oppvaskmaskinen og dratt over kjøkkenbenken. Ække ute etter bonuspoeng eller noe sånt, men eh… vi skulle ikke “lagt oss litt tidlig i kveld” hvis du skjønner hva jeg mener, ey? Ey?”
…ville jeg krevd at du slutter å bite negler. Pronto. Er du klar over hvor usexy det er? Jeg vil heller at du sleiker en bavian på tærne. Blærgh!
…ville jeg vært glad for at du er en jævel til å lukeparkere. Du er kanskje Norges dårligste på høyreregel, men lukeparkering, der er du god.
Og sist, men ikke minst:
Hvis jeg var deg
…ville jeg tenkt at det er mye ved deg som kanskje ikke står i den klassiske beskrivelsen av en drømmemann. Som dopausene, neglbitingen og pappahumoren, men det ville ikke brydd meg en drue.
For vi har det så bra som to mennesker kan ha det. Vi elsker og respekterer hverandre, og er enige om at barna er det viktigste i livene våre. Og jeg tenker at det er alt jeg hadde trengt for å kalle deg en drømmemann likevel. Det der med neglebitingen, til tross.
Jeg har alltid vært han fyren. Du vet, han som later som han ikke er hjemme når det er duket for dugnad. Han som halter inn døra og låser den bak seg uten å møte blikket ditt. Som skrur av lyset og later som han ikke er hjemme.
Du vet, han jævla dusten som ikke hjelper til.
Du trenger ikke fortelle meg at jeg er en idiot, det er jeg fullt klar over. Men det var bare min greie. Jeg trodde alle hadde det sånn. Trodde det var kult å gi effen i dugnad.
Næh, det gidder jeg ikke. Er så opptatt, hakke tid til sånt ass.
For så å fyre i gang en frossenpizza og ligge på sofaen resten av kvelden. Som en verdiløs sekk med dritt.
Og selvfølgelig går det greit. Selvfølgelig overlever man at noen holder seg hjemme, men det er med dugnad som det er med vaksine: Det handler ikke bare om deg, det handler om flokken. Samhold og flokkimmunitet.
I mitt underutviklede hode handlet dugnad derimot bare om å gjøre kjipe ting for andre, i bytte mot sur kaffe og tørre kaker. Det gidder jeg ikke ass.
Men dugnad får verden til å gå rundt. Ja vel, dugnad vil nok aldri sende noen til Mars, men det kan gjøre underverker for de områdene du bruker mest. Nabolaget, skolen, barnehagen og nærmiljøet.
Det handler ikke om at folk har så fryktelig lyst til å ofre timevis av sin dyrebar tid for å møtes og prate skit, det handler om å gjøre en liten innsats for et større felles gode. En time eller to for fellesskapet. Rydde uteområdet i barnehagen, sette opp en benk på skolen eller male gjerdene på lekeplassen.
Så er det selvfølgelig ikke alltid det passer. Noen ganger er man travelt opptatt, andre ganger er man syk. Det handler om å etterstrebe å være med de gangene man faktisk kan, men egentlig ikke gidder.
For det blir så mye triveligere med 50 stykker enn 3. Man får gjort så veldig mye mer! For ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
Det høres kanskje selvfølgelig ut, men den norske dugnadsånden er ingen selvfølgelighet. Det er en frivillighetsmentalitet vi må stå sammen om å vanne, ellers vil den visne vekk. Og som tidligere ambassadør for de giddalause, føler jeg det som min plikt å stå opp for dugnadsånden.
På torsdag var det nemlig dugnad i barnehagen til barna og det var fantastisk å se hvor mange som dukket opp. Engasjerte barn og foreldre som løp rundt med river, raker, kost og spader. Noen gjorde ditt, andre gjorde datt.
Selv samlet jeg løv. Følte ikke at jeg gjorde noen stor forskjell, men da jeg leverte barna dagen etter, så jeg det: Barnehagen så ut som 1 million dollar! Da innser man plutselig hva en dugnad er til for: En liten innsats for en stor forskjell. For fellesskapet.
Og kake.
El Pluttolini representerer 🙂
En raka fant (100 ordspillspoeng) (sorry, not sorry)
