Når barna plutselig vinner

Det skjedde i går. På den store fridagen og greier.

Jeg som trodde vi skulle kose oss.

Skulle bli vår dag dette, men isteden skjedde det uunngåelige. Det jeg har gruet meg til en stund.

Og det skjedde under en runde Villkatten.

Bare jeg og barna, alle tre på gulvet, spilt en million ganger før. Tenkte vi kunne mikse opp reglene litt, så vi spilte de to mot meg. 2 mot 1 er feigt, men jeg er tross alt stor, tøff, klok og flink. De er sjanseløse.

Men så skulle altså dette bli dagen. Dagen for det store nederlag.

Dagen da pappa tapte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For uansett hvor hardt jeg prøvde: Jeg klarte ikke å slå dem.

I starten ble jeg bare imponert over hvor raske de var, skremmende raske egentlig, men da jeg for alvor skrudde opp tempoet for å vise dem hvor David kjøpte ølet, innså jeg raskt at jeg var som en hestekjerre i et formel-1 løp.

Jeg som skulle være så flink og smart og best, jeg var sjanseløs. Rakk ikke engang å komme lenger enn til “Jaha ja, her ser vi altså en pølse i brød. Den er lysebrun og rett i formen, så da får vi lete etter ting som er ly-“

…før jeg hørte “VILLKATTEN!” fra apegjengen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er bra det. Kjempebra! For barna skal jo helst passere foreldrene før eller siden.

Derfor er jeg bare glad på deres vegne og absolutt ikke bitter. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Så etter barnehagen i dag tenkte jeg vi kunne konkurrere igjen. Morsomt med konkurranser da.

Men det blir nok ikke Villkatten igjen.

Nei, denne gangen tror jeg heller vi går for… benkpress.
 

✌️😅

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg