Det sies at det skal være rundt 7 mennesker på planeten som er kliss lik deg selv. Lenge har jeg ønsket å finne disse og se om det faktisk stemmer, og nå kan det se ut til at jeg har funnet en av dem. I Jondalen!
Jeg aner ikke engang hva det startet med eller hva som ligger nedi der, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å fylle ting, tang, nips og gamle minner i en boks.
Boksen kalte jeg “Peters chamber of secrets” som er en ganske innlysende Harry Potter-referanse, for dere som fortsatt husker den bebrillede superhelten med lyn i panna.
Jeg tror kanskje det startet med at jeg samlet gamle barndomsminner og ting som har betydd mye for meg oppigjennom, og tanken var å aldri titte ned i boksen før det har gått mange mange år.
Og fra der har jeg bare fylt på med stort og smått etter hvert som jeg kommer over ting jeg ønsker å ha med meg som gode minner videre i livet.
Det er ikke mye som går nedi der, men et og annet bilde av barna, nips fra en ferietur som får en spesiell plass i hjertet, den type ting. Det rare er at jeg ikke husker. Så fort jeg sniker noe ned i boksen går det rett ut av hodet og forblir gjemt, låst og glemt i boksen.
Og der skal det ligge. Lenge.
Nylig bestemte jeg meg for å sette en tidsfrist på det og kommer til å åpne boksen dagen jeg fyller 50. Det synes jeg er lenge nok. Da er barna gamle nok til at de kan få glede av det og jeg er ikke såpass gammel at jeg har glemt hva alt er.
Jeg trooor muligens min høyt elskede Gameboy fra gamledager ligger nedi der og ting som det vil jeg elske å finne når jeg en vakker dag spretter lokket av boksen.
Men hva annet ligger nedi der? Bilder av gamle ekskjærester? Godteri? Pengesedler? Jeg husker ikke! Og det gjør det selvfølgelig ekstra spennende 🙂
Det som derimot er en superstor nedtur er at jeg hele tiden har tenkt at boksen ikke skal åpnes før jeg blir 50 og at dette jo er laaaaaaaaaaaangt inn i fremtiden, mens det i realiteten bare er… 14 år igjen. 14 år! 50! Også jeg som føler at jeg kunne sklidd rett inn på en russebuss x-)
Men men, en får vel se positivt på det. For det betyr jo tross alt at det bare er knappe 14 år igjen til jeg kan kose meg med Tetris og gammel bugg 😀
I dag var det en ny runde med visning og hurra meg rundt etter skole og barnehage, så da ble det å flytte både aper, hund og middag til det nye huset (som fortsatt bare okkuperes av malingsspann og verktøy).
Og det ble et utrolig koselig måltid, selv uten sølvbestikk og stettglass. Jeg digger egentlig å komme opp med spontane løsninger i rare situasjoner, og spør du meg spiser man uansett altfor få måltider sittende på et malingsspann med mat servert på et pappbord.
Og barna var strålende fornøyd, de! Ikke bare det, men de godkjente også blåfargen som mor og far hadde valgt i TV-stue, og da ble det ekstra god stemning.
For det kommer til å bli mange små og store forandringer der borte, og det er fint å ha barna om bord fra start. Det er jo tross alt deres barndomshjem vi prøver å bygge her 🙂
Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!
Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.
Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.
Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?
Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.
Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!
Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.
Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.
Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.
(faksimile: op.no)
Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.
Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.
Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side – før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)
Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.
Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.
Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt 😉
/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.
P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet
Nå spiser jeg frokost og stirrer ut i evigheten mens dårlige netter og barne-tv, barnelatter, barnegråt, barnegrøt, barne meg opp og ned i mente, har lagt seg som et klamt teppe rundt hjernen.
Og alt jeg klarer å produsere er tanker som ikke ville imponert selv den simpleste ape.
For Idol er familie-TV av beste sort. Vi sparer det til frokosten og ser det sammen med barna. Ja, med rundstykker og sjokolademelk og hele pakka. Det blir kos.
Men det blir ikke det vettu.
For barn bråker de. Hele tiden. Det er skjeer som klirrer og ting som går i gulvet, det er synging på ukjente sanger og småprat om absolutt alt annet. Det er: “Kan jeg dra bort til Jonathan snart?” eller “Kommer farmor og farfar i dag? Hvorfor ikke? Hvem er han på TV-en? Hvem er hun? Hva er det?”
Og hele tiden prøver pappa å få med seg alt som blir sagt. For jeg elsker Idol. Spesielt audition-rundene. Så utrolig moro å bli overrasket over alle de flinke og rare folka som kommer.
Men det er et annet problem også..
Viser seg nemlig at dommerpanelet på TV er langt mindre kritiske enn dommerpanelet i sofaen. For helt uvitende har jeg i alle år vært langt mer dømmende enn jeg har trodd. Der har bare aldri slått meg før jeg så programmet med barn til stede.
For små gryter har store ører og det er akkurat sånn mobbing kan starte. Barn som hører foreldrene lange ut mot folk på TV-en. Og det trenger ikke være bevisst engang. Men når en fyr dukker opp på audition uten verken sko eller sokker, da ber man jo om at noen (for eksempel meg) roper ut:
– “Øy, ta på ræ sko a, din vattdott!”
Eller når noen synger surere enn en kråke med sår hals, og man sitter der i sofaen og sier:
– “Å dæven steike, det der var grusomt”
Ting man helt fint kan si til seg selv når ingen hører.
Det er ikke bra, jeg vet det, men jeg skal ikke være så skinnhellig å si at det ikke skjer når jeg sitter alene i sofaen. Men med barn til stede må alt vris om til det barnevennlige.
– “Oj, hun hadde.. en.. utrolig original stemme!”
– “Jøss, han hadde et skikkelig godt potensiale på gitar..”
– “For en.. morsom genser!”
Men det er ikke så farlig egentlig, for jeg hører ikke hva de sier eller synger uansett. Ikke over lyden av ting som går i bakken eller bikkja som bjeffer etter rundstykkesmuler.
