I dag begynte jeg å skrive en tekst om hvordan det var å levere i barnehagen før i tiden, sammenlignet med nå. Om hvordan ting har endret seg de siste årene.
Og plutselig fikk jeg panikk.
Altså virkelig panikk! For årene som går og tiden som flyr. Om hvordan barna bare blir større hver eneste dag og at man nesten ikke husker hvordan ting var før. Da gutten var plutten og kunne ganske få ord. Da lillesnupp var bare en liten ball av karamellduftende babyglede.
Det er ikke det at jeg savner den tiden fordi den er bedre enn nå, jeg bare får litt panikk av tiden som går. Er det vanlig? Å ville at ting skal gå fremover, men likevel stå stille?
Får bare lyst til å kaste alt jeg har i hendene, rive med meg barna, kjøre av gårde og flytte så langt ut i villmarken at selv ikke tiden finner oss.
For barna blir eldre nå. Jeg merker jo det. Og det er fint det, det er bare.. Vi får jo ikke denne tiden tilbake. Og jeg er vel kanskje bare litt redd da. Har ikke hatt barn som er en dag eldre enn de jeg har nå og vi vet jo ikke hva som er i vente.
Selv om det er ganske slitsomt å ha bittesmå barn til tider, så vil man liksom aldri være så nær dem. Aldri viktigere og tettere enn de første årene. Ja vel, så får man kanskje ikke sove en god natt mer enn én gang i kvartalet, men det er så verdt det. Når de klossete små valpene ser på deg med store øyne. Og nekter å slippe armen din når du bare skal ut i 2 minutter.
Men det blir nok bra. Og jeg gleder meg. Masse! Så utrolig mye å glede seg til!
Det er ikke det.
Det er bare..
Når jeg tenker tilbake og ser de søte små bollekinnene som ser forventningsfullt på meg..
For ganske lenge nå har hun snakket om at kosedyret snart har bursdag. Den fyller 2 år i år og allerede neste år fyller den 19, så det var viktig å få feiret bursdagen i år.
Jeg har ingen aning hvorfor Hunden hopper rett fra 2 til 19 år, men jeg setter ikke reglene. Jeg bare jobber her.
Lenge har vi jattet med og kjøpt oss tid. Ja da, vi skal feire bursdag for Hunden en gang. Absolutt. Klart vi skal.
Men i helgen bråbestemte vi oss for at tiden var moden. For hvorfor ikke bare kjøre på med bursdagsfest for den lille bamsen? Ungene elsker jo å bake og en fest er aldri feil.
Så mens vi satt og knaste på morgensprøe rundstykker, spurte vi lillesnuppa om det stemte at Hunden hadde bursdag akkurat i dag, for i så fall måtte vi jo bake muffins og dekke på til fest!
Og sånn ble det at vi brått måtte rydde både bord og kalender for å feire 2-årsdagen til et kosedyr x-)
Så tusen takk til Unik som stilte med alt vi trengte av partyeffekter (bursdagsasjetter, kakelys, kopper, ballonger, smellbongbonger, serpentiner, sugerør, servietter m.m.) for å feire denne store dagen.
Foruten en helt ny serie med bursdagseffekter, har Unik et vanvittig stort utvalg av non-food-produkter. De har vaskebøtter, klesklyper, matpapir, plastfilm, vaskemiddel, gulvkluter og så vanvittig mye mer.
Enten det er piknikk på stranden, vaskedag i huset eller bursdag for et kosedyr, har de alt man trenger til en billig penge 🙂
Men etter en sånn heidundrende feiring, blir det selvfølgelig en skikkelig ryddejobb i etterkant. Det er smuler på gulvet, bakekaos på kjøkkenbenken og et presserende behov for å brette opp ermene og ta i et tak.
Heldigvis har Unik akkurat det man trenger for det også 😉
Produkter fra Unik finner du hos Kiwi, Meny, Spar, Joker, Bunnpris og Nærbutikken.
Det er så skummelt. Og spennende! Og fælt. Og fantastisk!
Jeg klarer liksom ikke å beskrive det, for det er så nervepirrende. Å se huset sitt ligge ute til salgs og vite at de nye eierne kanskje sitter og ser på annonsen akkurat nå!
Iik!
Jeg kunne selvfølgelig skrevet side opp og ned om det herlige huset vårt, men det er vel like greit å bare gå rett til linken.
Så hvis du er litt nysgjerrig på å flytte til et fantastisk koselig hus med supertrivelige naboer, nærhet til skole, butikk og alt du trenger:
Så har det altså skjedd. Jeg har blitt en sånn som tar med ting hjem fra dynga. Men hvordan kan jeg motstå når jeg finner noe så sjeldent og rart som dette?!
Men først, en forhistorie…
Da jeg vokste opp på Kolbotn, lå Sætre kjeksfabrikk like i nærheten. Langt nok unna til at jeg sjeldent så den, men nærme nok til at jeg iblant kunne kjenne den fortryllende duften når kjeksproduksjonen satte i gang for fullt.
Og det var ikke bare et hint av lukt, nei plutselig var liksom hele min verden penslet med vanilje. Så stoppet man opp, tok et magedrag, fikk vann i munnen og lekte videre. Gode minner.
Samtidig har jeg alltid latt meg fascinere av gamle ting og andres eiendeler. Litt som en handlelapp. Det er fascinerende å se hva noen har skrevet ned på lappen, for så å tenke på hva de skal med alt de har kjøpt. Enda bedre er det med gamle hobbysaker fra svunne tider.
I tillegg har jeg nylig oppdaget at jeg har et hint av skrotnisse i meg. Jeg har jo sett at dette har blitt en utbredt skavank blant flere i min familie, og nå har det også skjedd meg. Dette at man finner skatter i andres skrot, tar med rare steiner hjem fra stranden, den type ting. Typisk skrotnisse-oppførsel.
Jeg prøver å motarbeide denne skrotnisse-oppførselen, men sett disse tre elementene sammen (skrotnisse, kjeksfabrikk og eiendeler), så vil du forstå hvordan jeg var helt sjanseløs da jeg var på gjenvinningsstasjonen i går og oppdaget denne:
En gammel metallboks fra Sætre kjeks!
Det står “Sætre Kjeksfabrikk AS, Oslo” på den og litt rask research viser at kjeksfabrikken lå i Oslo i årene 1907-1967, så boksen antas å være fra denne perioden. Men nå sto den altså her i Larvik. Enslig og forlatt i avdelingen for farlig avfall.
Derfor var jeg selvfølgelig 100% over-middels nysgjerrig på hva som var inni.
Men jeg kunne liksom ikke stå helt åpenlyst og pirke i andres eiendeler heller…
Derfor hentet jeg et tomt malingsspann og en bærepose fra bilen. Satt fra meg spannet på benken, men sørget for at kjeksboksen fant veien ned i bæreposen før jeg gikk ut igjen. Godt kamuflert bak en falmet Rema 1000-logo, bar jeg skatten spent tilbake til bilen.
Der spratt jeg den opp, og jeg ble ikke skuffet!
For dette har vært noens hobbyskrin en gang i tiden. Et konglemalende hobbyskrin. I boksen fant jeg en haug med malte og umalte kongler, pensler, remedier, samt farger og lakk i gull, sølv og kobber.
Og piperensere. Fantastisk flotte piperensere med innpakning som vitner om at de må være kjøpt for mange herrans år siden.
Og det er bare så utrolig fascinerende å vite at dette har vært noens hjerte. Boksen de åpnet når de trengte sjelefred og alenetid. Tid til å senke skuldrene og male kongler.
Så jeg tok den.
Leverte inn det potensielt farlige innholdet, men tok vare på den fantastisk fine boksen. Den tenker jeg vil passe fint inn i vårt nygamle hus og jeg gleder meg til å gi den nytt liv.
Jeg tenker også som så at den personen, opptatt av konglemaling som han eller hun var, kanskje var litt av skrotnisse selv.
Og jeg vet ikke, en del av meg føler vel bare at dens tidligere eier ville satt pris på at hobbyboksen får et nytt liv i et nytt hjem, fremfor å ende sine dager på dynga.
Så tusen takk skal du ha.
Og vær så god.
Fra én skrotnisse til en annen 🙂
/ Og husk: På Mesna pipefabrikk i Lillehammer finner De sikkert pipen for dem 😉
Når jeg holder opp plagget, ser på de lange buksebeina eller armene, og tenker:
– “Æsj, her har vi bommet stygt. Denne er jo altfor stor!”
Men så prøver de klærne på og du innser at buksestørrelsen du trodde var ment for ungdom med russebuss og deltidsjobb, faktisk passer dine egne små bøllefrø.
Så da vi skulle få gleden av å prøve klær fra den nye høstkolleksjonen til Cubus og jeg først holdt opp klærne, trodde jeg seriøst det hadde skjedd en feil. Gutteklærne var altfor lange i beina og jenteklærne var kanskje ment for Christina?
Men neida, det var barneklær. Og de satt som støpt!
Jeg tenkte først at jeg skulle få noen skikkelig fine bilder av klærne i rolige omgivelser, men så kom jeg til skade å si at barna bare kunne “lekeslåss eller noe..” mens jeg gikk for å hente kameraet. Og da var det gjort x-)
Klærne er som sagt hentet fra Cubus´ nye høstkolleksjon for skolebarn og barnehagebarn.
Ikke bare er klærne kjempefine og superbehagelige, men det gleder meg også at Cubus tar sitt samfunnsansvar på alvor. Ikke bare bruker de økologisk bomull i de aller fleste plaggene sine, de samarbeider også med blant annet Fretex, Unicef og Better Cotton Initiative (BCI).
De er opptatt av egen miljøpåvirkning og at produktene deres produseres under forsvarlige forhold. Cubus oppfordrer dessuten til gjenbruk av klær og redusert bruk av plast.
Og bedrifter som tar ansvar, det liker vi! Spesielt når de lager så gode klær som dette og kjører på med et helt supert kampanjetilbud:
3 FOR 2!
Akkurat nå får du nemlig 3 for 2 på alle plagg i den nye høstkolleksjonen!
Så sving innom Cubus og sjekk ut den nye høstkolleksjonen for:
I dag var jeg en tur på vår lokale gjenvinningsstasjon.
Rask digresjon: I gamledager kalte vi det for søppeldynge eller bare dynga, men i forfinet 2018-drakt heter det noe så flott som gjenvinningsstasjon. Notert.
Mens jeg var der slo det meg at jeg har begynt å trives med sånt. Fylle bilen full av drit og kaste det på dyng- beklager, stasjonen.
Før følte jeg at dette var tid jeg kunne brukt på absolutt alt annet i verden, men nå har jeg begynt å like å tasse rundt i oppussingsklær og arbeidshansker. Og være produktiv. Få ting gjort!
Nikke til de andre gubbene og damene mens vi kaster plank og metall. Det er som et lite samfunn av produktive sjeler. Så kjører vi hvert til vårt og møtes igjen om noen dager eller uker.
Kanskje er det tanken på at ting kastes der ting kastes skal. Kanskje er det gleden av å kvitte seg med ting. Kanskje er det lukten av søppel og farlig avfall som blander seg til en fortryllende cocktail i nesa. Hva enn det er, når jeg kjører derfra føler jeg meg alltid 30 kilo lettere og glad som en lerke.
Nå vet jeg ikke om lerker faktisk er ekstraordinært fornøyd med livet, men på lyden å bedømme kan de ikke være veldig misfornøyd i hvert fall.
Og spesielt fint hadde jeg det i dag, siden jeg i forkant svingte innom Rema for å kjøpe meg en klassisk arbeidslunsj: Rundstykker og Frokostsalat på glass. Også cola da.
Så satt jeg der bak rattet på postbilen som nå var tom og klar for nok et lass, mens jeg brøt brødet i biter, dyppet det i majonesgugge og koste meg glugg.
Svigers´ gamle postbil i ferd med å bli fylt til randen. Love it!
Folk er så veldig imot retusjering av bilder og en falsk fremstilling av virkeligheten, men når det kommer til å pynte hus og leiligheter for salg, ja nei da er det plutselig greit.
For la oss være ærlige, bildene man ser på finn har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre x-)
Til vanlig er det så mange leker, klær og tørkestativ i stua at du trenger elghund og sherpa for å finne sofaen.
Bildene på finn tegner derimot et helt annet bilde. Her bor det to hippe arkitekter med sans for komplisert kaffe, interiør og orden. Rot? Nei nei, ikke her hos oss.
Badet er nok det verste.
For badet har liksom blitt en lagringsbod for alt som er i daglig bruk. En bod i konstant forandring. Det er klær som slenges til vask, nesten-rene-klær som henger over badekaret og venter på en ny dag, en myriade av badeskum og badeleker, samt sjampoer for alt fra tørr hund til flisete hår.
På bildene derimot… På bildene er badet et Spa. Et rom for sjelefred og hvile. Der man kan ligge i timevis og marinere i badekaret, mens ro og harmoni trekker inn i sjelen.
Ingen barn som roper eller hunder som bjeffer, bare endeløs harmoni. Ditt eget lille stykke himmel. Med duft av vanilje. Og selvfølgelig med flotte, friske blomster.
Sånn som det alltid er 😉
Enda godt man ikke bruker bilder av de rommene der alt som egentlig finnes i huset, står lagret. For åpner du døren inn til boden vår nå, kommer du til å bli begravd under et snøskred av bokser, leker, klær og sko.
Men sånt kan man jo ikke vise verden. Nei, for vi eier ingenting vi skjønner du. Aldri rot her.
Dette kommer sikkert til å høres utrolig rart ut. Men du aner ikke hvor mange ganger jeg har ligget ved siden av deg og hørt deg puste. Ikke sånn mens jeg gjorde noe annet, for det var alt jeg gjorde. Hørte deg puste. Og jeg elsket det.
Den beroligende lyden av rolig barnepust som går taktfast ut i natten. Bare ligge og høre at du har det bra. Eller sitte på sengekanten og stryke deg på kinnet, mens øynene lyser ned på det vakreste jeg vet. Tenke på hva du drømmer om. Se på den lille nesa di. Vite at du er min.
I sånne øyeblikk føler man seg både varm og rar. Varm fordi det er så lett å bli forelsket i deg, men også rar fordi det er en rar ting å gjøre. Sitte sånn og glo på noen som sover. Høre dem puste fredfullt og rolig, uten en bekymring i verden. Bare trygg, varm og god under dyna.
Det er typisk sånne stunder jeg ikke tenkte at fantes før jeg fikk barn. Sånne stunder jeg aldri ville trodd at skulle ha noen verdi. Men akkurat der og da, når du sitter der og kjenner at hjertet nesten gløder seg vei ut av kroppen, betyr det mer enn alt.
Og det får meg til å tenke på noe vi snakket om i går. Dere diskuterte hva magi er for noe rart. Men ingen av dere visste. Så dere spurte meg. Pappa, hva er magi? Og jeg.. jeg klarte ikke å svare jeg heller. For det første som slo meg var å si noe kjedelig som at magi er noe fantastisk som dessverre ikke finnes.
Jeg sa vel noe sånt som at magi er drager og enhjørninger, og jeg så på dere at dere ble skuffet. Hadde vel håpet at pappa hadde svaret. Men det er ikke noe enkelt svar på akkurat det der.
For jeg vet at magi egentlig ikke finnes, men når du sitter der og ser ned på en liten nese som spretter varsomt og nysgjerrig rundt i den kjølige natteluften, og du vet at den lille kaninnesa sitter på et fantastisk lite barn som du selv har skapt, et barn som har et helt liv foran seg, et barn som skal ut i verden og oppdage, et barn som en dag selv skal sitte sånn på sengekanten og se ned på sine egne små barn og bli svimle og forelsket av ubeskrivelig kjærlighet..
Først skjedde noe forferdelig, så skjedde noe fantastisk!
Lørdag morgen og jeg er på vei hjem. Kjører mot motorveien og gleder meg til å komme hjem til ungene. Passerer en moped og turer av sted. Sitter og tenker på at kisen på mopeden burde hatt på seg mer klær enn bare shorts og t-skjorte under hjelmen. Men men, ikke min sak.
Skrur opp musikken og turer videre. Alene på veien nå. Mopeden må ha kjørt av i forrige rundkjøring.
På nye veier og ikke helt sikker på hvor jeg skal, innser jeg plutselig at jeg må bytte fil. Raskt.
Sjekker bakspeilet. Alene.
Sjekker sidespeilet. Alene.
Begynner å dra på rattet idet jeg sjekker blindsonen.
Og DER er mopeden igjen!
Rekker å hive meg tilbake i egen fil før uhellet er ute. Hjertet holder på å eksplodere. Det går i 900 og banker nesten ut av kroppen!
For jeg vet med 100% sikkerhet at hadde ikke jeg sjekket blindsonen, hadde jeg truffet han stakkars typen med full kraft fra siden. Bil mot moped i 70 kilometer i timen. I shorts og t-skjorte.
Jeg vet ikke om han hadde omkommet av skadene, men han ville i det minste blitt veldig hardt skadet. Garantert. Og det er bare så jævlig å plutselig innse hvilket vanvittig ansvar man har for å følge med og være på alerten til enhver tid når man ferdes i trafikken.
Glemmer fort det når man har kjørt hver dag i ørten år.
Tar det liksom for gitt.
Det er sikkert mange ting jeg er dårlig på, jeg vet blant annet at jeg er elendig på høyreregel, men å sjekke blindsonen gjør jeg hver eneste gang jeg skal bytte fil. Eller kjøre ut på en vei. Eller rygge. Og sikkert hundre andre ting. For blindsonen er stor, farlig og lett å glemme. Men akkurat der er jeg god. Heldigvis.
For jeg er ganske sikker på at det reddet et liv i går.
Så husk det: Sjekk blindsonen. Hver gang.
Det kommer ikke bare fra meg, men også fra “The man upstairs”. Jeg er jo ikke en troende mann selv, men jeg kan ikke ta det som skjedde rett etterpå som noe annet enn et kall fra Gud.
For like etter hendelsen med mopeden, kom jeg ut på E18. Fortsatt preget av nesten-ulykken, la jeg meg i høyre fil og skrudde på cruise controlen. Ingen kniving om førsteplassen i dag, bare en rolig søndagstur i forutsigbart tempo.
Og akkurat mens jeg satt der og tenkte at jeg kanskje burde skrive en tekst på bloggen om at folk må huske å sjekke blindsonen, fordi en sånn tekst kanskje muligens en gang i fremtiden potensielt kan redde liv…
Ble jeg forbikjørt…
Av.
En.
Nonne!
Jeg tuller ikke! En vaskekte nonne! Og i en bitteliten pruttebil suste hun forbi.
Hvordan jeg vet at hun var nonne? Fordi hun satt med den lille svarte nonnehatten på! Ikke bare det, men hun hadde også en sånn ichthys-fisk bak på bilen.
Og mens jeg satt der og prompet av sted i rolig søndagstempo og så den sølvfargede ichthys-fisken glinse mot meg på stadig lengre avstand, kunne jeg ikke annet enn å tenke at dette.. Dette må være et slags kall.
For jeg mener: Hvor ofte ser man en nonne? Én gang hvert femte år kanskje? Men en nonne som råkjører forbi deg på motorveien “tilfeldigvis” i nøyaktig samme øyeblikk som du sitter og vurderer ditt samfunnsansvar i etterkant av en traumatisk nær-døden opplevelsen..?
Seriøst. Det er så rent og fint her at du kunne servert middag rett på doskåla.
Aldri har det vært så flott her, i hvert fall på de rommene som kommer med på bildene. Garasjen og boden derimot… not so much 😉
For i dag kom det en fotograf hit for å ta bilder til salgsoppgaven. Derfor har vi jobbet på spreng den siste tiden for å få huset fint og flott. Og med to unger, en rotegubbe, en hund og Sydenvær hver eneste dag, har det vært.. kaos.
Men dæven så fint det ble!
Og nå som fotografen endelig har pakket snippesken og dratt, er det prikkfrie huset fylt med et massivt vakuum av slitenhet, utmattelse og lettelse. Bilder er tatt og nå kan vi puste ut. Det er lov å bruke vasken igjen og barna kan få boltre seg fritt.
Men så er det sånn det er med slike ting da.. Når man endelig har pimpet opp huset til det maksimale, ser man endelig hvor fantastisk fint det er her. Og da har man ikke lyst til å flytte i det hele tatt.
Jeg mener, herregud, har vi bodd i et så fint hus hele tiden?!
Men men, gi det et par uker så ser det vel ut som et kaotisk lekeland igjen, men akkurat nå bor vi i et palass.
…sånn bortsett fra boden og garasjen da. Går man inn der nå burde man ha med både kart og kompass x-)
Så i kveld skal det ligges på sofaen og stirres i veggen, mens utmattelsen brer seg over oss som en blytung dyne. Et par dagers pusterom blir fint nå.
Så er det på´n igjen, for om bare 2 uker er det visning og da må både boden og garasjen være tømt og skinne.
Inshallah.
P.S. Dette er bare mine egne bilder. Fotografens langt proffere bilder kommer til uka 😉
