I dag var endelig dagen – vi har tatt over vårt nye hus! Enda står det tomt og fullt av fantastiske muligheter, men om ikke lenge kommer det både hunder og apekatter inn døra her, klar for å lage haraball.
Og det er så sykt! Gå rundt i gangene i et helt fremmed hus og vite at det er sitt eget! Det føles jo som et sted vi aldri har vært før og nå er det liksom vårt?! Nei, hjernen trenger nok noen dager for å venne seg til tanken.
Men vi fikk i hvert fall nøkler og klem og ha det bra og takk skal du ha, og så fort de gamle eierne hadde tutet seg ut av syne og vi brått var blitt de nye eierne, gjorde jeg det eneste rette:
Gikk rett ned i kjelleren, fant frem det gamle flagget som har fulgt huset siden starten og heiste det helt til topps.
Som for å si: Se vårt stolte flagg, endelig er vi her! Her skal bygges et barndomshjem og vi gleder oss så veldig 🙂
Jeg trenger vel egentlig ikke forklare det, for alle som har vært der selv vet hvordan det føles. Den surrealistiske følelsen av å se sitt lille babybarn bli et kjempestort skolebarn, og på et blunk så er det gjort.
Du tror de skal være små og pleietrengende for alltid, men plutselig står de der og håndhilser på rektor.
Du som alltid har vært stjernen i deres liv, brått står du limt langs veggen i et klasserom og holder pusten. Den første skoledagen. Nå skjer det. La alt gå perfekt nå.
Du tror du er der som støtte, du tror du er en bauta, men egentlig går du bare i ett med tapetet. En merkelig følelse der stolthet, lykke, glede og begeistring, møter bekymring, usikkerhet og forventning.
Og for oss som foreldre, følelsen av å være bittelitt overflødig.
Ikke lenger skipet som dundrer gjennom bølgene og bryter vei for alle som kommer etter, men livbøyen som henger på veggen om noe skulle gå virkelig galt.
For det er lenge siden våtservietter og gulpekluter nå. Det er lenge siden Tinky Winky og babymat på glass. Du er snart høyere enn mamma og smartere enn pappa. Og det går jo bare én vei.
For du er skipet, på vei ut for å seile ut i stormen og jeg er livbøyen som står igjen på brygga.
La oss bare bli enige én gang for alle: Flytting og matlaging går IKKE overens.
Ikke har man tid til å lage mat, ikke har man spesielt lyst og tankene er et helt annet sted. Det siste man orker er å planlegge en middag med ørten ingredienser, når halve kjøkkenet ligger stuet vekk i en pappboks.
Så det blir frossenpizza. Flere dager på rad. Gjerne hver dag. Si hva du vil om frossenpizza altså, men det er jo ikke spesielt spennende. Ei heller er det særlig sunt. Om noe kan det sies å være en slags fallitterklæring med ost.
Som er litt dumt, for i en energikrevende flytteprosess trenger man jo skikkelig drivstoff! Mat som får deg til å ta sofaen på ryggen og løpe ned trappen.
Derfor kunne det ikke passet bedre da det tikket inn en e-post fra Adams Matkasse som lurte på om ikke de kunne hjelpe oss gjennom den kjipe flytteprosessen med en kasse sunn, rask og enkel mat til hele familien.
Og jeg bare: Halleluja!!
For Adams Matkasse er som kjent tidenes mest geniale konsept.
Et team av kokker og kloke neser setter seg sammen for å komponere raske, sunne og smaksrike retter, for så å sende deg ingredienser og oppskrifter rett på døra, slik at du enkelt kan gjenskape herligheten selv.
Vi har forelsket oss helt i “Ekspress Familie”, en matkasse spesielt utviklet for familier som må få barnevennlig mat på bordet. Raskt! Ikke noe dilldall og fancy tullball, bare enkle retter og gode smaker på under 20 minutter.
Adams Matkasse tilbyr også en rekke andre matkasser, slik som Sunn Inspirasjon, Sunn Familie, FitFocuse-kassen (spesialutviklet av Desirée “Fitfocuse” Andersen) og den allergikervennlige “Fri for-kassen”.
Men uansett hvilken kasse du velger, er du sikret gode råvarer, enkle oppskrifter og et spennende utvalg smaksrike retter som du enkelt lager på 1-2-3 🙂
LYST TIL Å PRØVE?
Akkurat nå får alle nye kunder 50 % rabatt på første levering ved bruk av rabattkode: PAPPAHJERTE50.
OBS! Rabattkoden gjelder for HELE handlekurven, som betyr at man også får samme rabatt på tilleggskasser som Fruktkassen og Pizzakassen.
Og det kan komme godt med i disse hektiske skolestart-tider! Nå som hodet er fylt med skoletider, treningstider, nistemat, skolesaker og absolutt alt annet enn hva man skal ha til middag.
Ta hånd om alt det der du, ikke tenk på maten. La Adam ta seg av det 😉
Det begynner å bli en stund siden Christina innså at hun har fått seg et mannfolk som har en bitteliten tendens til å både gå og prate i søvne. Som oftest går det greit, men i natt var det virkelig ille.
Det startet med at jeg hørte en ubestemmelig lyd fra langt inni drømmeland…
Da jeg gløttet på det ene øyet, sto det noen i døråpningen! En mørk skikkelse som lignet mistenkelig på den superskumle Hufsa fra Mummidalen.
(bilde av Hufsa lånt fra 9gag.com)
Jeg hoppet opp i senga, og da trakk skikkelsen seg ut av døra og inn mot do. På dette tidspunktet våknet Christina og ba meg legge meg igjen, hvorpå jeg brølte:
– Jeg kan jo ikke legge meg når det er noen her!
..og løp mot do.
Våken og slukøret kom jeg tilbake. Ingen Hufsa, ingen innbruddstyv, bare en teit pappa som brått husket hva han hadde sett på Instagram rett før han la seg:
Men denne gangen var det på ekte! I hvert fall for meg..
Bokhyllen som henger på veggen over sengen var i ferd med å kollapse, og jeg måtte gjøre noe. Planker og bøker truet med å rase ned i sengen hvis ikke jeg reddet dagen.
Så da Christina våknet av alt oppstyret, sto jeg oppreist i sengen og holdt hylla oppe med all min kraft.
Klok av skade prøvde hun rolig å fortelle meg at hylla hadde hengt der i alle år og ikke kom til å falle ned med det første. Hvorpå jeg, fortsatt halvveis i drømmeland svarte:
– Hæ?! Mener du at de bare har LIMT den på veggen?!
Men etter mye overtalelse begynte jeg å våkne til og innså at hylla var solid. Langt mer solid enn pappas sovepuls..
Heldigvis sovner jeg alltid fort igjen etter slike episoder. Tar ikke 10 sekunder på puta før jeg snorker lykkelig igjen.
Christina derimot.. not so much. Hun blir liggende våken med høy puls og sjokkskader i lang tid. Og når hun endelig sovner, tar det sjeldent lang tid før pappa er ute og jager tyver, hufser og demoner igjen.
… og man lurer på hvorfor Christina er litt trøtt på mårrakvisten.
Først trodde jeg det hadde klikket for dem. Kjøre rundt i en gammel postbil med falmet logo og oppføre seg som postmann Pat? Nei, takke seg til.
Men postbil serru, postbil er ikke så dumt. For de bilene er jo designet for å frakte store mengder post og pakker, og er man midt i en flytteprosess med veldig mye som skal fraktes fra ett hus til et annet, er postbil helt genialt!
Den har plass til snøfreser, skap og stoler, og er mer nyttig enn 3 vanlige biler til sammen.
Det er bare ett problem..
For selv om den kanskje ikke lenger er i tjeneste, har den fortsatt sjelen til en postbil. Og med en gang du setter deg bak rattet, blir du litt postmann selv.
Så når jeg kjører rundt i den blir jeg jovial og lokalkjent, akkurat slik postmenn er. Og når man er så jovial og postmann-ete, må man selvfølgelig ha musikk!
Den har ikke dab, men det ligger 3 cd-er i postbilen.
En dobbelt-cd med Love Songs fra 90-tallet og en brent cd uten tekst. Love Songsene er så oppripet at de ikke spiller lenge, så da blir det den brente forundringspakken.
Og den cd-en, ja den har hele 3 sanger. Ole Ivars, Ole Ivars og Ole Ivars.
Først lo jeg bare da jeg oppdaget det. Hah, selvfølgelig har man Ole Ivars i en postbil! Så skrudde jeg av.
Men stillhet er utrolig kjedelig når man er en jovial postmann på tur, så derfor har det blitt til at jeg spiller den CD-en. På repeat.
Og nå elsker jeg Ole Ivars x-)
Synger med til låtene og storkoser meg mens jeg kjører rundt. Alltid tidlig ute, på min postmannsrute.
“Nå harru blitt FEIT som en juuulegris!”
Og det hadde sikkert vært fint det, hadde det ikke vært for det som skjedde i går..
For på vei ut for nok en tur, wattet jeg opp lyden og stemte i. Sang for full hals. Og mens jeg sto stille og ventet på min plass i et veikryss, dro jeg på så det ristet i taket:
KONGEN AV CAMPINGPLASSEN HAR EN HEEEELT VANLIG JOBB!”
Totalt uvitende om at bare noen meter til siden for meg, sto det en gjeng med folk og ventet på bussen. Og jeg hadde vinduet nede…
Så..
/ Sorry barn, men jeg tror kanskje vi må flytte x-)
For de færreste småtroll hopper og jubler hvis de får servert grønnsakssuppe eller brokkoligrateng, men la barna bli med på matlagingen så skal du se at pipen får en annen lyd.
Ved å inkludere barna i matlagingen øker man ikke bare sjansene for at de blir såpass nysgjerrige på maten at de bare MÅ smake, men man får også masse kvalitetstid på kjøkkenet sammen.
Og er ikke det nesten like viktig?
For i en travel hverdag der alle ofte er travelt opptatt med sitt, er det fint å kunne møtes på kjøkkenet for et felles prosjekt. Barn flest liker dessuten å hjelpe til, bare man slipper dem til 🙂
Ja vel, så blir det kanskje litt svidd kjøttdeig og brokkoli som har vært innom gulvet en gang eller to, men hva gjør vel det? Det viktigste er at man koser seg underveis og at barna lærer en hel masse i prosessen.
Når jeg skal lage mat med barna, lager vi gjerne noe enkelt.
For trikset er selvfølgelig å sette dem til å lage noe enkelt du vet de vil like.
Dropp marinerte tapirlår og dampet sjøkreps, gå for noe godt og enkelt. Spagetti bolognese, for eksempel.
Gjerne med pastasaus på glass. Da er du sikret et godt resultat og senker både stressnivå og tidsbruk med mange hakk 😉
DOLMIO® Bolognese pastasaus er stappfull av saftige tomater og et raskt glass i kjøttdeigen tar maten fra kjedelig til magisk på 1-2-3.
Ved å bruke mye pastasaus i retten er man dessuten sikret at barna får i seg masse grønnsaker uten at de engang er klar over det. Ja, for pastasaus består jo nesten utelukkende av tomater, men ikke fortell barna det 🍅🍅👍
Under ser du en video fra da barna og jeg brukte et glass DOLMIO® Bolognese pastasaus til å lage en rask og enkel middag som sto til 6 på terningen fra hele familien 🙂
Men så, nesten helt øverst, hva i all verden skuer mine øyne? Kirsebæryoghurt? Noe av det aller beste jeg vet? Men hvordan i all verden havnet den der??
Barna liker ikke sånn yoghurt, ikke Christina heller. Jeg derimot elsker den. Virkelig. Kan jeg ha glemt at jeg kjøpte den, er jeg virkelig blitt så distré?
Så jeg grabber med meg en yoghurt og tasser ut i stua. River lokket av yoghurten og gleder meg til å kaste meg over den som en gribb på et kadaver.
Da titter jeg bort på Christina, som for anledningen sitter og strikker i sofakroken.
– Visste du om det her? spør jeg.
– Hva da? sier hun.
– Kirsebæryoghurten, svarer jeg.
– Å ja den. Jo da, den har jeg kjøpt.
– Jammen.. sånn helt uten videre? Hvorfor det? spør jeg forvirret.
– Fordi jeg vet at du er så glad i den.
Og det, akkurat det lille der, betyr så utrolig mye.
For det er jo ikke bare en yoghurt, det er en kjærlig handling. Et ønske om å glede og overraske. Det er stor hverdagskjærlighet i en liten pakke.
Og det for meg er kanskje den beste og viktigste kjærligheten et par kan ha. Hverdagskjærligheten.
Det at man nærmest ubevisst ønsker å gjøre hyggelige ting for den andre. Glede, verdsette og overraske.
Ikke store ting og fyrverkeri, men små drypp av kjærlighet.
Trenger ikke være 2 uker på en strand i Maldivene, kan også være noe mye mindre. Som en yoghurt. I et kjøleskap. Fordi du vet jeg liker det.
Hele huset står på hodet og det er rot overalt. Jeg vet ikke hva det er med ting man eier, men så fort man begynner å ta ting ut av skuffer og kommoder, er det som om de mangedobler seg i størrelse.
En liten kjøkkenskuff kan jo plutselig bli til et lite flyttelass alene! Jeg vet at det teknisk sett MÅ være slik at det blir mer ryddig dess mer man rydder unna og pakker vekk, men underveis i prosessen føles det virkelig ikke sånn.
Og for hvert våkne sekund kommer gjestene nærmere…
Jeg trodde vi hadde gjort mesteparten av jobben da vi ryddet til fotografering for noen uker siden, men jeg glemte jo helt å tenke på at boden og garasjen var så fullstappet med drit eiendeler at du måtte hatt sprengstoff for å komme deg gjennom.
Så jeg tror trygt vi kan avlyse alt av andre planer for morgendagen og fredag, for her må alle kluter til 😉
Ja, for hva vet jeg, kanskje er det akkurat du som kommer hit på visning til helgen?
Kanskje er det akkurat du som gjerne skulle hatt et nyskrubbet baderomsgulv å hvile dine slitne labber på?
Kanskje, ikke sikkert, men kanskje, er det nettopp du som om noen uker vil ligge i det store badekaret, til lyden av Enya og lukten av duftlys med vanilje. Og mens du ligger der og marinerer, gløtter du så vidt over ripa og ser ned på et flislagt, oppvarmet baderomsgulv.
De er små, de er mange og de er sykt irriterende. Nei, jeg tenker ikke på naboungene som ringer på døra akkurat når man har satt seg for å spise middag, men bananfluer.
Hvert eneste år kommer de tilbake når høsten nærmer seg, og de er noen standhaftige jævler. Lar du én slippe unna, kan du banne på at det er 20 der dagen etter. Lar du de 20 være i fred en dag til, kan du like gjerne flytte ut.
For bananfluer gjør tilsynelatende fint lite annet enn å pule og spise bananer. Du kan jo ikke snu deg bort i to sekunder før de har vært på føden og smelt ut 10 nye flue-kids!
Og de er raske. Og smarte! Enten det, eller så er det bare jeg som er treig og dum. Uansett, man blir jo ikke kvitt dem!
Kjøkkenet kan være helt bananfluefritt og jeg tenker at endelig er kampen over, men så plutselig.. Plipp, plopp og så var de 20 igjen.
Heldigvis har jeg kommet opp med tre teknikker som fungerer.
Det første er en dødelig felle bestående av et glass med eplesidereddik, plastfilm og gjerne en dråpe zalo. De små fluene digger lukten av eddiken og prikker man et par hull i plastfilmen, kommer de stormende som nordmenn mot et smågodt-tilbud.
Zaloen skal visstnok hjelpe for å bryte hinnen på vannet og gjøre eddiken mer potent.
Det andre er en lett tilgjengelig støvsuger. For fluene er smarte, og mange vil sitte høyt på skapdører eller gardiner og bare vente til du stikker, før de arrangerer sitt eget lille Coachella, med store mengder bananfyll og ligging.
Med en støvsuger kan man raskt snipe dem ned én etter én.
Det tredje er å gå ut med matsøppel ofte. Gjerne to ganger om dagen og i hvert fall på slutten av dagen. Gi fluene få steder å lande, slik at sjansen er stor for at de nærmest må lande oppi eddikfella.
Problemet er bare at så fort man endelig er kvitt dem, så fort den siste flua er ute og man atter igjen gjenvinner kontrollen over kjøkkenet, det er da man tenker:
– “Digg! Vi er kvitt fluene. Endelig kan vi kjøpe bananer igjen”
