Dagens stalltips: Skaff deg en kone som ikke veier mer enn du klarer å bære.
Da virker du dritsterk 😆
/ Kjerringa ❤️
Om kjøttboller og kjærlighet
Det er utrolig hvor lite som skal til iblant. Også så uventet! Bare et lite hint av et smil, en kommentar, et vink, hva som helst kan sette det i gang. Et snøskred av følelser som plutselig bare velter innover deg.
I går var det tennis.
Vi var egentlig bare innom hytta til svigers en rask tur for å spise søndagsmiddag à la svigermor. Nystekte kjøttboller. De beste i verden.
Men på vei ned til hytta ligger det en tennisbane. Den så barna og den ville de spille på. Og vi er jo lekne konkurransemennesker og ikke spesielt vonde å be, så ikke lenge etter var vi på plass. Hvite såler og flotte shortser.
Anyone for tennish?
Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det var noe. Kanskje var det fordi barna elsket det. Kanskje var det fordi det er lenge siden jeg har sett Christina så sprelsk og levende. Kanskje var det fordi hun var langt flinkere enn jeg hadde trodd og faktisk kunne tenkes å gi meg mer konkurranse i en kamp enn jeg liker å innrømme.
Men noe var det.
Som plutselig gjorde meg litt forelsket.
Du vet, hverdagen er så veldig hverdagete. Opp og stå, lage frokost, kjøre barn, jobbe, hente, middag, kveldsmat, legge, rydde, natta. På´n igjen.
Så når man endelig gjør noe helt annet, ser man liksom ting i et helt nytt lys. Og det var kanskje det som skjedde. Lenge siden jeg har sett Christina sprade rundt i en fjong shorts og smelle til den stakkars ballen som om den hadde snakket dritt om moren hennes.
Og det satt av en liten sommerfugl eller to i magen. Og det er fint, for livet som småbarnsforeldre byr jo ikke nødvendigvis på sommerfugler i overflod. Det er lett å ta ting for gitt og fokusere på alt som skal gjøres.
Så da er det litt fint å se at sommerfuglene fortsatt bare kan oppstå av seg selv, fremfor å måtte jage dem frem. Og alt som skulle til var en søndagstur på hytta.
Ingen romantisk middag med store blomster og en større diamant. Bare et uventet øyeblikk i raske shortser og brått var det både tennisballer, lukten av kjøttboller og kjærlighet i luften 🙂
❤️
Siste dag i Side2!!
Etter nesten 5 år er det kroken på døra 😮
Licensed from: phovoir / yayimages.com
Jeg husker så utrolig godt den første gangen de ringte. Det var i slutten av september 2013.
Jeg var på kurs i Oslo og kunne ikke tro mine egne ører.
Det er Nettavisen..? Og de ønsker å signere meg..? Som deres potensielt nye toppblogger..?!
Jeg var i sjokk. Jeg hadde blogget i litt under et år og på en eller annen måte dukket opp på radaren deres.
Det var smigrende forbi fatteevne, men en liten stemme i hodet mistenkte at det måtte være noe lureri på gang. Dette kunne vel ikke være mulig?!
Men jo da, uka etter troppet jeg opp på kontoret, ble servert kaffe og lovord, og så var man plutselig signert. Med kontrakt og agenter og hele pakka. Det var stort. Vanvittig stort!
Men nå er det altså over. Dette er min siste kveld som Side2-blogger.
Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
Det er litt trist og det er litt rart, men det er også litt fantastisk. For dette er nemlig starten på noe helt nytt!
Men akkurat det kan jeg dessverre ikke si noe mer om før nyheten slippes offsielt i morgen 😉
For deg som bloggleser vil det ikke bety stort, men i kulissene skjer det store ting. Bloggen vil gå gjennom en design-endring, så ting vil muligens bli litt hulter til bulter noen dager, men det ordner seg.
Det viktigste er at det er nye tider på gang. Og jeg gleder meg!
/ Tjoppadoodledoo!
Når oldemor redder dagen
I går var vi på sykkeltur med gjengen. Mamma, pappa, lillesøster, storebror. Og bamse.
Bare en liten tur for å kjenne litt på livet. Lukte på sommeren og strekke på beina. Og kjøpe is i kiosken på stranda.
For det er i hvert fall et av mange gode barndomsminner fra glovarme sommerdager. Få penger av mamma og tasse opp til kiosken. Knuse noen kongler under tærne underveis. Stå der og se på den store tavlen.
Telle penger og steke i solen. Solkrem, iskrem og lukten av pølsegryte.
Sommer.
Men da vi kom frem til kiosken på stranden i går, var den stengt! Skandale!
Ikke bare hadde vi lovet barna is, men også pappa var blitt lovet is. Og han hadde gledet seg.
Søren. Også storebror som hadde syklet seg svett hele veien dit, med lovnaden om is hengende foran seg som den ultimate gulrot.
Hva gjør vi nå?
Ja, selvfølgelig! En rask telefon. En tommel opp. Et lunt smil mellom mamma og pappa.
Det er stunder som det man minnes hvorfor man flyttet fra Oslo til Larvik. For kiosken er kanskje stengt, men oldemor er åpen 🙂
Opp på sykkelen igjen, trille noen få hundre meter og bli møtt av et kjempestort smil.
En varm klem.
En kopp med kaffe.
Boller.
Småprat.
Og båt-is.
/ Neste gang dropper vi bare kiosken og sykler rett til oldemor 🙂
Dagens gullkorn: Ekstremværet
Vi sitter ved frokostbordet og spiser. Utenfor herjer uværet. Vinden hamrer på vinduene som med trommestikker.
Christina leser en sak om at folk i Bergen oppfordres til å binde fast trampolinene sine.
Vi titter ut på vår egen. Fortsatt representert i sitt hjørne av plenen, men den kraftige vinden deler ut spark og slag i tette byger.
Trampolina nekter å gi seg, men huset er i ferd med å skli av grunnmuren som et speilegg på teflon.
Vi hiver i oss frokosten og suser av sted.
Licensed from: Buckley / yayimages.com
På vei til barnehagen og det blåser så asfalten flagrer. Kirkespiret truer med å ta til himmels og bilen danser som et flagg i vinden.
Regn også nå. Sidelengs regn som pisker så voldsomt mot bilen så jeg synes synd på lakken.
Vi kommer over en liten høyde og da åpenbarer det seg et landskap som tatt ut av en apokalyptisk dommedagsfilm. Ravnsvart himmel og trær bøyd til bristepunktet
Det regner katter og hunder, det pisker, det blåser. Det er storm, det er orkan, det er-
– Pappa?
– Ja, gutten min?
– Nå er det skikkelig Drygolin-vær ass!
/ Reklame på youtube funker, si 😆
Mitt store lille ungdomsbarn ❤️
Tenk å være så stor, men likevel så liten.
For du er stor. Kjempestor! Løper som en vind på fotballbanen og rekker opp til yoghurten selv. Trenger ikke krakk for å pusse tenner og har snart tatt igjen mamma i skostørrelse.
Det har begynt å føles rart å kalle deg et barn, for du er jo ikke bare et barn. Et barn var du i fjor. Nå er du mer som et barn i et tidlig forstadium til å være ungdom. Et ungdomsbarn.
Du er stor.
Men du er også liten.
Du rekker ikke alltid helt opp og trenger hjelp med lissene. Du kommer til meg når du har vondt og du vet ikke alt. Ikke enda.
Du kan lese mange ord, men ikke de veldig lange som pappa kan.
Jeg kan fortsatt løfte deg opp og sette deg på skulderen, jeg kan fortsatte rundspille deg med en fotball. Hvis jeg vil.
Men det kommer en dag da alt det der vil snu. For du er fortsatt liten, men for hver morgen som gryr blir sokkene litt trangere.
Og det er fantastisk å få være med på reisen. Om enn mer og mer på sidelinjen.
Før var jeg stjernespilleren i livet ditt.
Nå står jeg på tribunen og heier.
Og håper at du vil legge merke til meg.
Barnas “beste” bilder fra ferien
Jeg skulle bare gå gjennom bildene fra ferien, da jeg oppdaget at det var flere bilder der enn jeg hadde trodd. Veldig mange flere.
Og da kom jeg på at jeg jo har sett barna løpe rundt med kameraet i ferien…
Trodde vel egentlig ikke at de faktisk knipset bilder, men 350 bilder kan ikke ta feil. “Noen” hadde visst tatt seg friheten til å tjuvlåne pappas kamera og knipse frenetisk som rabiate paparazzier.
Nå har jeg gått gjennom alle sammen og fra en bukett av bilder hovedsakelig dominert av uskarpe bein og takbjelker, kan jeg herved bringe dere barnas beste bilder fra ferien 🙂
“Øy, hva er det du..?” *knips*
Pappa fersket i scrolling mens storebror leker frosk x-)
Frosken spretter av gårde
Ørten vinglass senere… x-)
(Til info: Kun brukt til vann og juice altså)
Rumpe og sko
Rumpe og sko 2 (ukjent rumpe, for øvrig)
En fornøyd kelner
Jävlar, vad du är duk-tig
Caps-lek: Liten snupp
Caps-lek: Stor plutt
*sjekker været*
“Men i helsike, det er jo varmere i Bergen enn her?!”
Asså.. 😂
Torre Del Mar fra lillesnupp-perspektiv
På tur med dukka <3
Jordskjelv? Dinosaur? Hva var den lyden?!
Jeg sitter på kontoret og taster på turet. En solfin dag, en sommerdag.
Så plutselig et dunk.
Selv med hodetelefoner og høy musikk på øret, kjenner jeg det. Det rister.
Så blir det borte igjen.
Sikkert ikke noe, tenker jeg og jobber videre.
Så skjer det igjen. Det rister i setet og oppover ryggen. Kaffen slår ringer i koppen og skjermen danser på pulten. Kjenner igjen følelsen fra da jeg var i Japan i for 12 år siden. Jordskjelv.
Jeg pauser musikken og river av meg headsettet. Den fryktinngytende lyden slår til igjen og denne gangen hører jeg den bedre. Et voldsomt knas som om et metallbor knuser seg gjennom stein.
Jeg sjekker nettet, ingen rapporter om dinosaurer på rømmen eller kometregn i apokalyptiske proporsjoner.
Jeg løper ut for å spørre Christina.
Og da ser jeg det.
Gulrøtter.
Sukkererter.
Knekkebrød.
Og et lyshåret bråkehue som sitter og knaser så håret blafrer og vinduene skjelver.
Selvfølgelig. Det hadde jeg glemt. Jeg er jo gift med et bråkehue.
For når min kjære, vakre, flotte, søte, lille kone, spiser mat som krever litt innsats, slik som gulrøtter og knekkebrød, er det bare å hive seg på bakken og ta dekning.
For hun har altså et hode som bråker noe så infernalsk når hun spiser at det kan få flyalarmen til å gå av!
Det er som om hver eneste tann er en forsterker og hodet er en massiv høyttaler. Sammen sprenger de lydskalaen som anlegget på en russebuss.
Og det hadde jeg helt glemt der jeg satt på hjemmekontoret og klamret meg til lamper og pc-skjermer for at ingenting skulle gå i bakken x-)
/ Love ju, lille bråkenøtt 🙈😆
(..sa han og redde opp gjestesenga for natten)
Når 2 barn deler 1 juice
Visse ting kommer aldri til å endre seg x-)
Jeg husker det godt fra min egen barndom.
“Her har dere én flaske på deling, vær så god”
Så begynte møysommelig måling.
Litt i det ene glasset, litt i det andre. Litt mer her, litt mer der. Flasken begynte å bli lettere, nå gjaldt det for alvor å være stø på hånden.
For når én flaske skal deles på to, må ikke en millimeters millimeter av en dråpe være skjevt fordelt.
Og det har ikke noe å si om det er 30 grader ute og den iskalde drikken blir lunken i prosessen; det MÅ være likt.
For gud forby at man heller i to glass, også viser det seg at den andre får en halv dråpe mer enn deg.
Gud. Forby.
Så det helles. Først en del, så litt, så bittelitt og helt til slutt: Én dråpe av gangen. Helt til begge glassene er helt identiske. Da først er det greit.
Sånn var det da jeg var liten, sånn er det i dag.
Fra bror til søster, fra venn til venn.
Vi kan godt dele, går kjempefint det, men får du én dråpe mer enn meg…
da blir det et helvete x-)
Tidenes dårligste vær-timing
Da vi dro fra Norge var det sydenvarmt.
Hver dag var en stor oppvisning i sol og sommer. Aldri vært så varmt før, ingen forsto noe som helst.
Da vi landet i Spania, var det.. kaldere.
Skyer på himmelen, mye vind og behov for lange klær. I Spania.
Og hele ferien har forløpt seg sånn. Mens vi har klamret oss fast til palmer og parasoller for ikke å blåse bort, har nettavisene vært fylt med svette fjellaper langs norske strender.
Hver dag. Glovarmt. Rekordvarmt. Folk har regelrett smeltet bort i solen!
Samtidig har vi hatt typisk norsk sommer i Spania, der vi har stått i langermet genser og snakket med vår trofaste vaktmester Juan, som kunne fortelle oss at i hele hans 70 år lange liv, har han aldri opplevd maken. Eller som han sa:
– El tiempo es loco!
Jeg klager ikke altså, vi hadde tross alt et stort basseng å baske oss i, men bare to økter på stranda og en badetemperatur som hadde vært helt perfekt om det var snakk om temperaturen på kule-is, er jo ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Men igjen, takket være det halvveise været, har vi fått gjort mye annet isteden. Vært på fjelltopper, utforsket huler, besøkt nye byer og gjort spennende ting.
Men etter to og en halv uke på ferie, var vi klare for å hoppe på flyet. Det har vært fantastisk på tur, men nå skal det bli deilig å endelig ta del i den norske rekordvarmen.
Men da vi endelig landet på norsk jord, kjente vi allerede idet døren til flyet åpnet seg at varmen hadde pakket sakene og reist på partytur.
Og som om ikke det var nok: Idet vi tok det første steget ut på den vinglete trappen fra flyet ned mot bakken..
… begynte det å regne x-)
/ God ny uke! 😊