Tenk å være så stor, men likevel så liten.

For du er stor. Kjempestor! Løper som en vind på fotballbanen og rekker opp til yoghurten selv. Trenger ikke krakk for å pusse tenner og har snart tatt igjen mamma i skostørrelse.

Det har begynt å føles rart å kalle deg et barn, for du er jo ikke bare et barn. Et barn var du i fjor. Nå er du mer som et barn i et tidlig forstadium til å være ungdom. Et ungdomsbarn.

Du er stor.

Men du er også liten.

Du rekker ikke alltid helt opp og trenger hjelp med lissene. Du kommer til meg når du har vondt og du vet ikke alt. Ikke enda.

Du kan lese mange ord, men ikke de veldig lange som pappa kan.

Jeg kan fortsatt løfte deg opp og sette deg på skulderen, jeg kan fortsatte rundspille deg med en fotball. Hvis jeg vil.

Men det kommer en dag da alt det der vil snu. For du er fortsatt liten, men for hver morgen som gryr blir sokkene litt trangere.

Og det er fantastisk å få være med på reisen. Om enn mer og mer på sidelinjen.

Før var jeg stjernespilleren i livet ditt.

Nå står jeg på tribunen og heier.

Og håper at du vil legge merke til meg.