Jeg ligger på sengen og slapper av. Bare to sekunder til å hente meg inn. Måtte sende en mail og nå ligger jeg her og tar inn roen. Så hører jeg en lyd. Først små knirk, så større tramp. Raskere og nærmere, raskere og nærmere. Døren knirker opp, madrassen presses ned i hjørnet og plutselig et rop.
– “Haya!”
Ut av intet kommer hun flyvende og deiser ned på meg som en sekk med murstein. Jeg gir fra meg et stønn og hun ler som en gal professor. Å jasså ja, er det sånn det skal være. Vel, unge dame, forbered deg på å bli kilt!
Utrolig nok vinner den lille jenta til slutt. Jeg lar henne dytte meg ut av sengen og når jeg ruller over kanten og deiser i bakken med et brak, ler hun så hjertelig at jeg tror hun skal krepere. Så får pappa en trøstende seierskos 🙂
Ferdig med kiling og brytekamp vender jeg tilbake til stua, klar for en rolig halvtime foran tv-en. Men der står han og stirrer på meg. Urokkelig som en statue.
Jeg stirrer tilbake. Holder blikket og viker ikke en tomme. Rett i øya uten å blunke. Så står vi der og måler hverandre opp og ned. En fallende knappenål ville høres ut som et passerende jagerfly. Så løfter han armen og kommer stormende. Han mener alvor. Jeg griper etter sverdet og gjør meg klar. Her kommer han, nå gjelder det.
Svett og utslitt må jeg til slutt gi tapt også her og ender opp med et par saftige sverdslag rett i skinka. Men det er greit. Jeg har fått belønningen jeg var ute etter: Trillende latter, kniving, konkurranse, masse moro og en trøstende klem. Så tross to forsmedelige tap i dag, digger jeg å lekeslåss med barna.
Men i morgen blir det håndbak 😉
* Følg Slåssehjerte på Facebook *