I går gjorde jeg noe veldig macho, så da tenkte jeg det var greit å veie det opp med noe femi i dag 😉

For i dag hadde jeg et veldig spennende møte i Oslo, og i den anledning synes jeg det var på sin plass å dolle seg opp litt. Det er uansett altfor lenge siden jeg har freshet opp neglene, og sånn ble det at jeg plutselig befant meg i stolen til min faste stylist for en skikkelig manikyr før frokost. Såpass synes jeg en prisvinnende blogger fortjener 😉

Men siden jeg ikke har noe særlig peiling på sånt, lot jeg negledama stå for både fargevalg og utførelse. Hun er heldigvis dreven og gikk for en småfrekk rosafarge, som til slutt endte opp like mye på neglene, som på fingrene, bordet og litt på pysjen hennes. Men det ble fint da 🙂

En trent hånd i arbeid.

Her overlates ingenting til tilfeldighetene.

Bling bling – nails on fleek!

Hvem trenger vel fagbrev når man er født med en gudegave? Sjekk den presisjonen! 😀

Deretter var det rett av gårde til Oslo by for det veldig spennende møtet. Og jeg vet at jeg ikke burde si noe, men jeg klarer ikke å holde meg!

For jeg har lenge gått rundt med en artig idé i hodet og i dag fikk jeg endelig møtt to kule damer for å spille ball og tenke høyt. Tanken er rett og slett å skrive en slags interaktiv barnebok, altså at jeg skriver boka, men at dere er med i hele prosessen!

Jeg kan f. eks legge ut en skisse og litt info om en karakter i boka, så lar jeg det bli opp til dere å velge navnet. Eller det kan være en hendelse med flere potensielle utfall, der dere får velge hva som skal skje. Kanskje hovedpersonen trenger et kjæledyr og dere kan bestemme hva det blir? Hund, katt, bisonokse eller ilder, ikke vet jeg, men det høres så utrolig moro ut! Heldigvis kikket forlaget veldig på ideen og sammen har vi kommet opp med en grunntanke til noe jeg tror kan bli kjempekult!

Men som sagt, det er fortsatt langt igjen og altfor tidlig å si noe. Jeg burde egentlig ikke røpet et ord, for det er jo ikke spesielt heldig å selge skinnet mens bjørnen fortsatt er på laksefiske, men jeg klarer bare ikke å dy meg, for jeg er så utrolig gira! Enten det eller så er jeg bare rusa på neglelakk 😉

Tenk deg å måtte støvsuge det stedet der. Eller vaske vinduer! Shiish.

Himmelens rotter, ute og slenger med leppa.

Aker Brygge, best om sommeren, men jækla fint om vinteren også.

Og ett stykk overgira/rusa pappablogger 🙂

/ Lucy in the skaaai with diamonds!

* Følg Rosahjerte på Facebook *

Det begynner å bli noen år siden sist jeg tok tatovering, men i helgen skjedde det noe helt spesielt som gjorde at det plutselig føltes helt riktig.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

For jeg har lenge hatt lyst til å tatovere et slags minne fra denne delen av livet. For aldri i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at livet skulle se slik ut ved fylte 35. Jeg trodde lenge at russetiden skulle stå seg som selve indrefileten i livet, og at man innen midten av 30-årene var blitt en traust gammel mann med stresskoffert og hatt. Jeg har vel alltid hatt en slags frykt for å bli voksen. Ikke eldre, men voksen.

En god stund følte jeg at jeg var på god vei dit, men etter at jeg møtte Christina er det som om jeg har fått livet tilbake. Og med livet som huseier, småbarnsfar og pappablogger, har jeg virkelig funnet meg selv. Jeg har det helt fantastisk og kan ikke si annet enn at jeg rett og slett er lykkelig.

Og i helgen toppet det seg virkelig. For jeg hadde aldri trodd at mine rare skriblerier en dag skulle føre til at jeg skulle motta en pris i en prestisjefylt bloggkåring. Det er kanskje vanskelig å forstå hva en sånn pris betyr, men for meg var den en bekreftelse på at man kan gå sine egne veier i livet og bare være seg selv. Og det gjør meg så utrolig glad.

Men enda viktigere enn prisen, var alt som skjedde med Christina og meg midt oppi det hele. For ikke bare vant hun en pris, men hun vant også over frykten, og det skjedde noe med oss den kvelden. Når vi satt der på hotellrommet og var sinte, slitne, redde, frustrerte og forbannet. Det skjedde noe når vi endelig kom til enighet. Som om den siste brikken endelig falt på plass.

Vi har alltid hatt et bunnsolid og strålende forhold, men det var som om den kvelden bandt oss enda tettere sammen. Som et slags endelig bevis. Som om vi har kjempet oss gjennom den verste stormen havet kan hive over oss, og at vi nå kan stå gjennom alt. Det er litt vanskelig å forklare, men vi kjente det begge to. Kanskje var det også derfor vi plutselig ble helt nyforelsket.

Og dagen etter, mens vi lå på senga og pratet mens vi så på plakettene våre og prøvde å forstå hva som hadde skjedd, innså jeg det: Der er den. For midt imot meg fra bak en glassplate i lenestolen, sto den og stirret på meg: Min nye tatovering. Symbolet for denne tiden av livet, for oss, for barna, for bloggen, for livet, for alt. Min lille babydinosaur 🙂

Tanken var egentlig å bare ha den i svart, men..

da jeg satt og malte med barna i helgen, lagde jeg en lik dinosaur…

og den malte plutten grønn, så da..

..gikk vi for det 🙂

Ævve! (smerte til tross: Tusen takk til Tallatroll hos Bohemen Tattoo i Larvik) (ikke sponset) 🙂

Hello! 🙂 (legg merke til at han ble oppgradert med et lite smilefjes, hihi)

/ Ha en makaløs mandag!

P.S. Ja forresten, de som sier at å ta tatovering ikke gjør vondt, de lyver. Det gjør dritvondt. Eventuelt er det bare jeg som er skikkelig pysete 😉

* Følg Dinosaurhjerte på Facebook *

For en merkelig uke det har vært, og verre blir det i neste uke 🙂

Det er søndag kveld og på tide å oppsummere en begivenhetsrik uke og se frem mot neste. For 2017 har så langt vist seg å være et knallbra år og fortsetter det i denne stilen, er det ikke godt å si hvor det kan ende.

Bare i forrige uke alene, rakk jeg å plukke med meg intet mindre enn to personlige rekorder i grisebingen (styrketrening), en pris i Norges største prisutdeling for bloggere(!), OG, kanskje viktigst av alt, ble nyforelsket i frua. Ikke verst for en uke med syke barn og utsatte planer over hele rekka 🙂

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

#tattpåsenga

Er så stolt av hu her! <3

Dessuten har jeg fått oppleve høytlesning fra “Promp: En guide med lyd”

Og til uka er det enda flere rariteter på tapetet. Det starter friskt allerede i morgen, da jeg starter uka med å ta meg tatovering! En uoverveid beslutning tatt 100 % på impuls, slik alle gode beslutninger er 😉

Så er det av gårde til Oslo på tirsdag for det hemmelige møtet mitt fra forrige uke som ble utsatt til denne. Hater å være sånn fyr som skriver “hemmelig møte” uten å si noe mer, det er bare så kjedelig hvis man avslører noe og så blir det aldri noe av, haha! Men jeg kan vel si så mye som at det handler om en veldig spennende mulighet hos et av Norges største forlag.

På onsdag kommer det en politiker hit for å ha live-chat på facebook og snakke om alt annet enn politikk. På torsdag skal jeg i et møte med en samarbeidspartner, og muligens prøve å rekke en tur innom IKEA med frua på hjemveien. Det er jo viden kjent at enhver tur til det svenske kjøttbollevarehuset har rundt 50 % sannsynlighet for å ende i skilsmisse, så det skal bli interessant.

Og til helgen suser jeg til Stockholm for å feire fatterns 70-årsdag med søsken og foreldre. Ingen barn eller barnebarn, bare den gamle bjørnestammen og det kommer til å bli supertrivelig. Og dere får selvfølgelig bli med på ferden.

Så takk for en knallfin uke og velkommen til en ny en 🙂

Også har vi spist taco, og det er aldri feil 😉

/ Good fight, good night

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Det er utrolig hva en god natts søvn, en varm frokost og litt tid til å bare være kjærester, kan gjøre <3

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg tror det var under frokosten på fredag. Mens vi satt der på et tomannsbord i et hjørne og nøt en varm kopp kaffe, fersk frukt og tid til å bare være sammen. Eller var det kvelden i forveien? Når Christina ga meg et lite nikk som for å si at hun kom til å tørre å gå på scenen hvis hun måtte.

Samme kan det være, for når enn det skjedde, så skjedde det for henne også. Og etter frokost på fredag, mens vi lå der på senga og pratet og lo om kvelden i forveien, gikk det plutselig opp for oss samtidig: Vi er faktisk forelsket! Kjempeforelsket, som om det var vår første date igjen!

Is it a bird? Is it a plane? No, it´s Årets Stjerneskudd 🙂

Det høres kanskje rart ut, men i en travel hverdag er det lett å glemme alt det der. For si hva du vil om hverdagen som småbarnsforeldre, men en spesielt sexy periode i livet er det ikke. Man gjør det man må for å komme seg gjennom dagen og glemmer fort å tenke på finessene. Fine klær byttes ut for praktiske, og hensynet til barna trumfer alt.

Og midt oppi en hverdag preget av grøt og klesvask, er det lett å glemme hverandre. Glemme hvorfor man er sammen og se hverandre som mer enn bare vaskeroboter.

Derfor var det så fantastisk fint å få et lite avbrekk bare for å se hverandre igjen. Jeg tror ingen av oss hadde tenkt over det engang, det slo oss bare når vi plutselig så hverandre igjen. Å hei sann, der er jo du jo. Deg som jeg elsker.

Ikke bare en mor, en klesbrettemaskin, en barnehagetaxi og fredsmekler, men også en kjæreste. Min kjæreste. Og det er så altfor viktig til å bli begravet under et fjell av skittentøy og snørrfiller.

For i en travel hverdag er det lett å glemme sånt, og derfor tror jeg det kan være lurt å få seg en påminner en gang i blant. Ringe barnevakta, komme seg ut av huset og ta noen timer til å bare være kjærestepar i gamledar. Finne frem kjærligheten og la den skinne, bli litt nyforelsket og kjenne sommerfuglene blafre 🙂

/ Hilsen nyforelska typen til 🙂

* Følg Sommerfuglhjerte på Facebook *

Det har vært noen sinnssykt hektiske dager og i dag kom regningen 🙂

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

For det er ikke til å stikke under en stol at den siste uken har vært en prøvelse for hodet. Samtidig som jeg har gledet meg så utrolig mye, har jeg også måttet hanskes med en panisk kjæreste som har gruet seg så mye at man skulle tro hun hadde mannen med ljåen i hælene.

Men på torsdag kom alle gleder, tanker, nervøsitet og bekymringer til et vanvittig klimaks og det som startet som en katastrofal kveld på hotellrommet, endte i en kjempefest vi aldri kommer til å glemme.

Men etter en sånn spent periode, vil kroppen ofte avreagere når det er over. For det er krevende for en spent kropp å bære rundt på adrenalin og sommerfugler. Legg på et par uker med syke unger i tillegg, så snakker vi et heftig behov for å avreagere. Og det kom i dag.

Så sett alle planer på pause, jeg blir her på gulvet. Med brettspill, bikkja, de to små apekattene og et slakt av et stjerneskudd 😀

/ I dag leves livet i froskeperspektiv 🙂

* Følg Slækkehjerte på Facebook *

Dette er en slags takketale. Til deg. Til oss. Til alle egentlig. Alle oss med yoghurt på skjorta.

(bilde: vixen.no)

For i går vant jeg prisen for Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards. En pris jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle vinne. Jeg trodde sånne priser gikk til dem med en livsstil som er både vampete og in. Moteriktig, sexy, freskt og aldri med et pepperkorn mellom tenna. Men så vant JEG! Og det gjør meg så utrolig stolt, fordi:

Livet som småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil. Ikke en spesielt jet-set, lev i nuet, #onfleek, yolo type ting, men en livsstil. Som krever alt av deg. For det går ikke an å ta dette livet halvhjertet. Det er hvert våkne sekund av hver eneste dag og det er så utrolig mye mer krevende enn jeg synes småbarnsforeldre får credit for.

Kanskje synes andre at det er superenkelt, men jeg synes det er både krevende og skummelt å være foreldre. Det er et vanvittig ansvar og for en fyr som aldri har klart å holde en eneste plante levende i mer enn 3 dager, er det vanvittig skremmende. Jeg er ikke født den naturlige farstypen, jeg er yngst av fire søsken, jeg er utrolig selvsentrert, har nesten ikke empati og mesteparten av livet har jeg hatet barn. Og småbarnsforeldre.

Og det verste jeg kunne tenke meg før, var sånne folk som var en av gjengen, helt til de fikk barn og plutselig bare ble borte. Plutselig snakket om bleier på fest og nesten aldri ble på med på ting. Og så ble jeg den verste av dem alle. Og nå forstår jeg hvorfor.

Jeg sier ikke at det er for alle og jeg sier i hvert fall ikke at det er enkelt, men for meg er det meningen med livet, og det å kunne få dele av dette rare livet, fullt av gleder, bekymringer, frustrasjon og kjærlighet, med dere og i tillegg få anerkjennelse for det, det gjør meg bare så utrolig stolt. Og glad! Ikke bare for meg, men for alle oss.

For denne prisen mottar jeg så absolutt på vegne av alle oss med denne utrendy livsstilen. Vi som ofte må avlyse på grunn av syke barn. Vi som drar i butikken i joggebuksa, diskuterer bleiepriser på fest, lufter bikkja i crocs og alltid har minst én yoghurtflekk et eller annet sted på kroppen. Vi som står opp før utestedene stenger i helgene, vi som ikke kan være ute av huset mer enn to timer før vi begynner å savne barna, vi som har blitt de folka vi lovte å ikke bli.

Vi som plutselig har blitt anerkjent for å ha en livsstil som fortjener en pris. Vi småbarnsforeldre. Og det gjør meg så stolt, og det gjør meg så glad, og for det er jeg evig takknemlig.

Så tusen tusen takk <3

/ Med vennlig hilsen, ydmyk og lykkelig pappablogger (35)

* Følg Årets Livsstilshjerte på Facebook *

Å herregud. Jeg har ikke ord. Om dere visste hvilken lykkerus vi lever i nå. Det er rett og slett helt… ja.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Å ligge her på en hotellseng med hun jeg elsker og er så vanvittig stolt av. Om dere visste hvor mye som skulle til for at Christina turte å dra i går. Det er seriøst den aller vanskeligste kvelden vi har hatt og lenge så det mørkt ut for hele kvelden. Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som til slutt vant over frykten, kom seg ut av sin lille borg av dyner og puter, og dro på fest.

Og tenk at hun vant! Og at jeg vant! Og at Christina klarte å holde tale uten å kaste opp, besvime eller omkomme på scenen.

Så tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. Dere aner ikke hvor mye dette betyr. Og nå ligger vi her og fniser begge to. Med hver vår pris. I en stor seng. Og er rett og slett litt nyforelska <3

Takk til plutten som kjøpte lykkebringende lykkesokker til pappa 😀

Jeg er i himmærn 😀

/ Ha en fantastisk fredag!!

* Følg Overlykkelighjerte på Facebook *

Forskjell på folk, si!

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Sitter her i sofakroken og ser på God Morgen Norge at de andre bloggerne lader opp til kveldens prisutdeling med å starte dagen på spa.

Selv sitter jeg ubarbert i joggebuksa med to syke barn, en tissatrengt hund og en småpjusk kone som knapt har sovet et sekund i natt.

Planen min om å ta et varmt bad og legge seg tidlig i går kveld, gikk selvfølgelig rett i vasken. Istedenfor var jeg hostevakt og løkhenter i stort sett hele natt. Og da jeg kom ned i dag tidlig, fant jeg frua som et slakt på sofaen. Selvfølgelig ventet hun helt til i dag med å bli smittet av barna, i tillegg sto lillesnuppa opp i 5-draget.

Samtidig sitter flere av de andre finalistene oppsminka langs bassengkanten på et luksus-spa og kiler tottelottene i vannet, mens de slurper smoothies og nyter massasje. Forskjell på folk, si 😉

Men jeg skal ikke klage. Vi har tross alt fått barnevakt, så pris eller ei, vinn eller forsvinn: Hotell for 2 blir det okke som! Ingen hostende småttiser, ingen vekkerklokke, ingen hund som må tisse. Bare sove. Så lenge vi vil. Og akkurat nå føles det som den viktigste prisen av alle, haha!

/ Kryss fingrene – i kveld smeller det! (OBS: Vixen streames live på Nettavisen.no og vixen.no)

* Følg Mårratrynehjerte på Facebook *

Så var det endelig kvelden før kvelden! For i morgen er det på med finstasen og inn til hovedstaden for å prøve å vinne edelt metall i årets Vixen Blog Awards. Og jeg gleder meg. Skikkelig! Noe helt annet er det med Christina..

Herr og Fru øver seg på posing i presseveggen x-)

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

Jeg tror kanskje jeg gleder meg like mye som Christina gruer seg, og det er ikke rent lite! Stakkars jente, hun er så redd for å bli tatt opp på scenen at jeg synes oppriktig synd på henne. For jeg er en oppmerksomhetsvamp og har holdt nok taler og gjort nok tullball oppigjennom til å ikke bli så nervøs av slike ting lenger, men hun derimot.

Og det er så lite jeg kan si for å berolige henne. Min stemme teller liksom ikke når jeg selv ikke er nervøs. Jeg tror Christina må være den første finalisten som heier mer på sine konkurrenter enn seg selv, utelukkende i frykt for å bli dratt opp på scenen.

Bare én gang kan jeg huske å ha vært så nervøs selv. Det var første gang jeg skulle prøve meg på stand up. Å stå bak scenen og vite at man skal frem foran en fullstappet sal og prøve å overvinne dem med kjipe vitser man har skrevet selv.. å herregud. Jeg holdt på å dø og var bare millisekundet fra å stikke fra stedet i panikk, men så ble navnet mitt ropt opp.

Jeg tror kanskje det svartnet for meg, og da jeg kom til meg selv igjen, var det hele over. Og det hadde gått bra. Kjempebra! Gøy var det også, men jeg kommer aldri til å glemme hvor livredd jeg var på bakrommet. Og sånn har Christina det nå.

Og det eneste jeg kan si for å berolige henne er: “Æh, alle er redde” eller “De andre vinner sikkert uansett”.

På så måte gleder jeg meg egentlig bare til å bli ferdig med hele greia, for det begynner å bli litt slitsomt å måtte liste seg rundt på tærne. Skal innrømme at det hadde vært helt sinnssykt å våkne på fredag med en gullpenn i lomma, men jeg forventer overhodet ingenting. Dette er mitt fjerde år på Vixen og så langt har jeg ikke vunnet mer enn gnagsår og parkeringsbøter, så jeg har vel realistiske forventninger.

Jeg håper og tror og krysser både fingre og tær, men vi pappabloggere har ikke sånn kjempegod historikk i en prisutdeling primært tiltenkt de usannsynlig vakre og velkledde i motebransjen 😉

Fra i fjor. Vi snakker Jenny Skavlan, lissm.

Men med god hjelp fra frua, har jeg da i hvert fall fått kjøpt meg et raft antrekk! Det siste døgnet har jeg dessuten brukt rause doser go´negl for å prøve å redde de siste stumpene av hud og hår på fingrene. Jeg trodde jeg hadde sluttet å bite negler, men det viser seg at jeg lar min skjulte nervøsitet gå utover neglene 😉

Og for å virkelig smiske med dommerne, har jeg hatt en plan om å sove lange netter frem mot morgendagen, slik at ansiktet formelig gløder på finaledagen. Men det har jo ikke skjedd. Ikke på langt nær. To hostende barn har derimot sørget for at jeg ser ut som et kjederøykende esel. Men ingen fare, for jeg har en plan B!

For så straks dette innlegget er postet, skal jeg hive meg i badet. Der skal jeg ligge og trekke i lavendelduft og høre på rolig musikk og bli i ett med universet. Så skal jeg sove, og med litt flaks, og hvis jeg forsover meg ganske kraftig og begge barna på mirakuløst vis klarer å lage sin egen frokost og kjøre seg selv til barnehagen i morgen, burde jeg klare å prikke inn 15-16 timers søvn.

Det burde være mer enn nok skjønnhetssøvn til å overbevise dommerne om at 2017 får bli året da en pappablogger for første gang i verdenshistorien stikker av med en pris. Eller kona hans. Hvis hun tør da. Eventuelt får hun ta takketalen over Skype fra dametoalettet 😉

Men uansett hvordan det går: Det blir Oslo, det blir fest, det blir natt på hotell, det blir bacon til frokost og det blir haraball – og jeg gleder meg!!

Så vil jeg bare få si tusen takk til alle som har stemt! Bare det å komme til finalen i en slik kåring er vanvittig stort, så tusen takk for at dere har gjort det mulig. Jeg skal ikke legge skjul på at Christina akkurat nå fordømmer alle som har stemt på henne, men den pipa får nok en annen lyd på fredag 😉

Beste parbildet jeg fant.. x-)

/ Gullpenn og bacon til frokost? Ja takk, veldig gjerne begge deler 😉 <3

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Jeg trodde det skulle bli enkelt å selge barnevogna. Men det var før jeg spurte Christina..

For hvor glad kan man egentlig bli i en barnevogn? Jeg spør fordi det har utviklet seg en ganske merkelig situasjon her hjemme.

Her er saken: I huset vårt har vi et vaskerom. Bak vaskerommet, en bod. I boden har vi alt vi ikke har plass til andre steder. Puter til utemøbler, malingspann, verktøy, skøyter og mye mer. Dessuten står det en fryser der. Rommet er trangt nok i utgangspunktet, men i det siste har det blitt helt umulig. Jeg kommer ikke til noen steder, og den store synderen står midt på gulvet. Elefanten i rommet. Barnevogna.

En gang familiens stolthet. Vinter, sommer, sludd eller snø – den bar frem våre barn med stolthet og har vært en trofast tjener i årevis.

Men det var før. Nå er den mer som en leieboer som ikke betaler husleia. Den tar opp plass og jeg vil ha den ut. For den skulle jo egentlig ikke stå bak der, det var jo bare for en liten stund. Vi kom jo til å trenge den igjen straks. Men straks ble fort til i morgen, som ble til neste uke, og nå står den bare der. Dessuten er den god som ny, og dermed høyaktuell for å ende på finn.

Trodde jeg.

Men det var inntil jeg spurte Christina..

For det viser seg at barnevogna har vært så lenge i hus at noen har utviklet følelser for den. Så hver gang jeg begynner å snakke om å selge den, får jeg den samme reaksjonen. Et oppjaget blikk som fra en truet katt, deretter blir hun stille. Ikke stille, som i stille og rolig, men mer som en krokodille i vannskorpa.

Hvis jeg fortsatt ikke gir meg, begynner hun å finne på en hel masse unnskyldninger. “Men vi må jo finne alle delene og jeg vet i hvert fall ikke hvor alle tingene er. Ja, også må vi jo vaske den. Og rense trekket. Og pumpe opp dekkene. Og ta fine bilder. Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså”

Hvis ikke det hjelper, begynner hun å ty til hersketeknikker og bruker sine kunnskaper om barnevogner for å overbevise meg om at jeg ikke vet nok om dem til å forstå hvilken omfattende prosess det er å få solgt dem:

“Jeg skjønner at du ikke skjønner det her, men det er ikke bare å selge en barnevogn sånn helt uten videre. Det må være fine bilder og fullt av info. Om den er enkel å pakke sammen, enkel å sette opp igjen, hvor mye plass den tar i bilen, hvordan den er på vinterføre og mye mer. Man kan ikke bare slenge opp en annonse sånn over natta”, så piler hun av gårde før jeg rekker å kontre.

Ungen er kanskje for stor til å ligge oppi, men greit å få lufta vogna litt..

Det har faktisk gått så langt at da vi var på besøk hos hennes foreldre i dag, hørte jeg at hun fortalte til moren sin, i et ordelag som om vi skulle avlive et kjæledyr: “Jo mamma, vi… Vi har bestemt oss for å selge vogna”.

Andre ganger prøver hun å manipulere meg med kvinnelig list og hjernevaske meg over på hennes lag. Spille på samvittigheten, få meg til å overbevise meg selv om at jeg vil ha den her. Men den er stor og i veien og jeg vil ha den ut.

Så, hva skal jeg gjøre? Skal jeg presse på eller bare la den stå?

Etter mange runder med overtalelser, har hun faktisk innsett at vi ikke trenger den lenger, men likevel kommer hun stadig opp med nye unnskyldninger: “Tenk hvis vi plutselig skal på tur og har glemt å ta med den andre vogna hjem fra barnehagen? Tenk om vi må sette igjen en vogn på hytta og trenger en til? Hva gjør vi da, liksom?”.

Og jeg skjønner jo greia. Dette med å gi slipp. Innse at barna blir eldre og at livet går fremover. Jeg skjønner det, jeg respekterer det og jeg kjenner på det selv. Jeg er også glad i den vognen og den har gjort en fantastisk jobb fra start til slutt, men samtidig: Hvis minnene er det viktigste kan man vel heller velge noe annet? Noe litt mindre? Hvis man har lyst på et minne fra den gangen man var på jungelsafari, kan man vel nøye seg med et postkort på kjøleskapet? Man trenger vel ikke ha en fullvoksen gorilla i stua?

En del av meg har lyst til å bare legge den på nettet og selge den i smug, men samtidig: Jeg er jo litt glad i den jeg også. Dessuten må vi rense trekket og det kan jo bli vanskelig å finne alle delene, og –

Søren.

/ Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså :-/

* Følg Vognhjerte på Facebook *